IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Leo Trotski: Folkesjel eller klassestandpunkt?

"For at folkemassene skal kunne gjennomtrenges av nasjonalt hat, kreves mange år med utviklet politisk liv, først og fremst i den borgerlige parlamentarismens skole," skriver Trotski i denne artikkelen, som opprinnelig ble publisert i Die Neue Zeit i 1908. Den er oversatt av Frans-Arne Stylegar.

linje

Publisert: 13.03.2008

I en betydelig del av Den sosialistiske internasjonale kan man observere en overmåte stor, stundom rent ut til likegyldighet grensende tilbakeholdenhet når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål. Denne tendensen er en arv fra den perioden av europeisk historie som fulgte etter Den tysk-franske krig, Pariskommunen og den gamle Internasjonalens sammenbrudd. Midt i den mektige industrielle utviklingen og befestelsen av den europeiske reaksjonen ble hele vårt partis energi tatt i bruk for å organisere de av kapitalen proletariserte massene. Revolusjonære sammenstøt mellom klassene uteble, og likeledes krigerske konflikter mellom statene. Den væpnede freden og den europeiske likevekten tvang sosialdemokratiet til å rette sin oppmerksomhet i første rekke mot ens eget lands militarisme. Den internasjonale politikkens rent diplomatiske karakter førte sammen med mange andre årsaker til en viss nasjonal avsondring hos de proletariske partiene.

Den russisk-japanske krig, den russiske revolusjonen og Asias oppvåkning - disse omstendighetene endrer situasjonen grunnleggende.

Den betydelige oppmerksomhet som Stuttgart-kongressen viet til spørsmålet om de internasjonale konfliktene, viser at sosialistene tar stilling til den nye politiske situasjonen, og fredsdemonstrasjonen som arbeiderne i Berlin nylig gjennomførte innebærer et stort praktisk skritt videre fremover på veien mot aktiv sosialdemokratisk innblanding i de kapitalistiske regjeringers utenrikspolitikk. Fra et prinsipp i vårt program, fra en følelse av solidaritet hos de proletariske massene er internasjonalismen i ferd med å forvandles til faktisk, direkte og umiddelbar revolusjonært samarbeid mellom arbeiderklassen i forskjellige land. Man kan ikke annet enn ønske denne nye fasen i den politiske utviklingen velkommen! På den nåværende politikkens verdensmarked, der den kapitalistiske utviklingens voldsomme krefter, der dens motsatser tørner sammen, rustet med våpnenes argumenter - der er det for hvert enkelt arbeiderparti lettest å måle sine egne seire og erobringer med verdensbegivenhetenes målestokk, og på dette viset kvitte seg med den nasjonale eller endog lokale innskrenkethet som har fungert som et bind for øynene på det.

Kan hende har nettopp den uklare bevisstheten i dette spørsmålet bevart visse søvndyssende fordommer av det plumpe slaget, som her og der har gitt grunn til bekymring hos de som har lyttet til dem.

Således brakte Sozialistische Monatshefte, allerede før den engelske delegasjonen kom til Berlin, en flyktig, men tilstrekkelig tydelig vurdering av den manifestasjon som var under forberedelse.

"Man må ikke la seg forundre," skrev Karl Leuthner, "over at heller ikke sosialdemokratiske demonstrasjoner av denne sorten blir betraktet som noe annet enn form uten innhold" (Karl Leuthner: Die Aufgabe der deutschen Sozialdemokratie in der auswärtigen Politik. Sozialistische Monatshefte, 18/19, s. 1129). Av hvem? For massene, kanskje, som synes å gjøre ord til dåd ved slike demonstrasjoner gjennom sin revolusjonære beredvillighet? Naturligvis ikke! Kanskje av regjeringen, som møter fredelige demonstrasjoner med troppemobilisering? Ikke det heller! Så for hvem? Tydeligvis for de politikerne som regner brusing med sine egne fjær som en viktig diplomatisk faktor, mens massedemonstrasjoner derimot er en teknisk detalj, en dekorativ, mindre viktig del av den sosialistiske politikken.

Hva foreslår så Leuthner som erstatning? Hans anskuelser må være desto mer lærerike, ettersom han lenge og ivrig har fulgt de utenrikspolitiske begivenhetene i Wiener Arbeiter-Zeitung - hvorfor han også mener seg berettiget til å gi det tyske sosialdemokratiet noen tips basert på sin lesning.

Først og fremst mener Karl Leuthner at det er nødvendig å kaste over bord den "ufeilbarlige sjablongen" om at dagens internasjonale konflikter og kriger er "et naturlig produkt av den kapitalistiske konkurransen og behovet for nye markeder". Fri for enhver sjablong som han er, kommer Leuthner til den helt nye og særdeles lærerike konklusjonen at "det åndelige elementet i dag spiller en økende rolle i utenrikspolitikken", og at "selv i Russland har tsardømmets gamle erobrings- og overherredømmepolitikk for lengst blitt blandet med folkelige idéer og omsatt i nasjonale strømninger".

Det "åndelige elementet" som vinner frem i den nåværende internasjonale politikken, viser seg etter Leuthners observasjoner å ikke være noe annet enn alminnelig tyskerhat. Engelskmenn, franskmenn, russere, slavere i det hele tatt - hater Tyskland. Dette hatet har sin opprinnelse i bakvaskelse, dumhet og uvitenhet, misunnelse og andre beslektede "åndelige elementer". Og dette alminnelige hatet er også den viktigste årsak til krigsfaren. Under slike omstendigheter "konkretiserer det seg for sosialdemokratiet den oppgaven å bekjempe tyskerhatet i fredens tjeneste". Men dette klarer man best når man holder sin beskyttende hånd over den tyske regjeringen i utenrikspolitiske spørsmål. "Beviset for det tyske folks fredskjærlighet, Det tyske riket, gir gjenlyd i det vide og det brede. Det er i dagene etter Tallinn ikke lenger tiden for å bruke utenrikspolitikken som agitasjonsmiddel innenriks."

Den tyske regjeringens alarmpolitikk er ifølge Leuthner stadig og i hvert enkelt tilfelle bare det tilfeldige resultatet av personlig nervøsitet - derfor innebærer den ingen fare. Østerrikes feige provokasjonspolitikk på Balkan synes "bare som de ubehjelpeliges triste skjebne". I begge tilfeller - honny soit qui mal y pense ("Skam over den som tenker onde tanker om det")! Dette er standpunktet som kamerat Leuthner konsekvent gjennomfører i sin utenrikspolitikk, slik viser han oss hvordan den sanne utenrikspolitikken må være for ikke å bli oppfattet som "form uten innhold". Når den gule presse i England, Frankrike eller Russland, som slett ikke er noe bedre eller dårligere enn den gule presse i Tyskland eller Østerrike - og hvorfor i all verden skulle den være bedre eller dårligere? -, offentliggjør en av sine mange tyskfiendtlige artikler, ja, da er et uttrykk for nasjonens vilje, da er dette "folkelige strømninger", da er dette det blinde og rasende, det farlige, det uforklarlige, det mytiske, det alminnelige tyskerhatet. Og mot denne følelsen, som Englands, Frankrikes og Russlands folk deler i likt monn, har det tyske sosialdemokratiet bare ett middel: å legge den utenrikspolitiske opposisjonen til side og ta på seg ansvaret for fyrst Bülows (dvs. rikskanslerens, over. anm.) politikk.

Vi må innrømme at denne tankerekken ikke overbeviser oss. Kanskje fordi vi fremdeles ikke har frigjort oss fra den materialistiske analysens "ufeilbarlige sjablong" til fordel for den "historiske vitenskapen" som Leuthner snakker om i tåkete, men forlokkende vendinger. Så vi kan ikke dele synspunktet om at det tyske sosialdemokrati ville gjøre verden en større tjeneste dersom det tok ansvar for den imperialistiske nervøsitetspolitikken på sin skulder. Vi tillater oss også å tvile på at den ubetingede tillit som det tyske partiet har bygd opp blant massene i andre nasjoner, på denne måten kan overføres til den tyske regjeringen: ja, vi bekjenner oss til det synspunkt at dette ville være det beste middelet til å overføre den mistro som hefter ved den tyske regjeringen, til sosialdemokrati.

Men denne siden av spørsmålet interesserer oss mindre akkurat nå: når den konsekvente revisjonismen på det utenrikspolitiske feltet innebærer en fare for det tyske partiet, så krever det en mer informert og overbevisende kritikk enn den vi er i stand til å gi.

Derimot mener vi i egenskap av russisk sosialist og ivrige elev av det tyske sosialdemokratiet at det er helt nødvendig å gjøre resolutt front mot Leuthners forsøk på å endre det tyske sosialdemokratiets kurs ved hjelp av en fullstendig feil - misforstått, overdrevet eller fordreid - fremstilling av faktiske forhold, i det minste i den grad de handler om Russland.

Et høyst velformulert eksempel på politikk i stil med Karl Leuthners gir Wiener Arbeider-Zeitung i sin artikkel i anledning Tallinn-møtet mellom Edward VII og Nikolai II.

Etter at avisen har slått fast at den engelsk-russiske ententen først og fremst er rettet mot Tyskland, selv om det offisielle Russland vokter seg vel for å innrømme det åpent, fortsetter Arbeiter-Zeitung: "Men det offisielle Russland viste allerede i absolutismens tidsalder at dets politikk var basert på et til vanvidd grensende hat mot alt tysk, som det i hele den russiske presse førte frem i form av ville bakvaskelser og ondsinnede løgner mot Riket og mot tyskerne i Østerrike. Dette gir hos visse London-politikere håp om at russerne nok en gang vil føre slikt til torgs, og på den måten i en desperat kamp svekke kraften til Englands forhatte konkurrenter" (nr. 160). Vi må medgi at det setter oss i dyp forlegenhet når vi gjengir disse ord, som vel passer bedre inn i et nasjonal-liberalt eller alltysk blad enn i spaltene til et proletarisk organ. Er det da virkelig så vanskelig å forstå at "hele den russiske presse" ikke kan nære hat "til alle tyske", fordi "Tyskland" er et for uensartet objekt og "Russland" et for uensartet subjekt for et slikt betingelsesløst hat!

Først og fremst ville man forvente at en arbeideravis gjorde et unntak for den sosialdemokratiske pressen. Nå har vi riktignok ingen legale organer i Russland. Men dermed er det ikke sagt at idéene våre ikke når ut til arbeidermassene. Og vi kan uten den minste tvil bekrefte at verken de aviser som gis ut illegalt av vår partiorganisasjon i Russland eller de som kommer ut i utlandet, inneholder noe hat mot Tyskland eller tyskerne i Østerrike, men tvert imot står fjernt fra slik språkbruk som ikke betenker seg på å slå "alle tyskere" sammen i én hop og "alle russere" i en annen. Å fullstendig overse denne pressen som quantité négligeable, innebærer at man befinner seg på nivå med det europeiske diplomati som først ville se ungtyrkerne i øynene i det øyeblikket de hadde plassert kniven på sultanens strupe.

Like mye som sosialdemokratiet er også de partiene som øver størst innflytelse på bondemassene, nemlig de sosialrevolusjonære og trudovikene, berøvet en legal presse. Derfor må de revolusjonære partier, som i den andre dumaen under den forhutlede fyrst Wittes regjering hadde 212 stemmer (64 sosialdemokrater og 148 narodniker) og alene hadde rett til å tale i folkets navn, fritas for ethvert ansvar for den pressen som Stolypin og hans provins-satraper kunne tåle. Og en sosialdemokratisk forfatter som måtte finne det nødvendig gjøre de tyske arbeiderne kjent med den russiske presses holdning til alt "tysk", kunne ikke, mener vi, unnlate å klargjøre disse fakta.

Er det da - spør vi videre - i det minste riktig når det gjelder den delen av den legale pressen som overlevde den kontrarevolusjonære offensiven, at den gjorde "ville bakvaskelser og ondsinnede løgner mot alt som er tysk" til sitt hovedanliggende? Nei, heller ikke dette er i nærheten av sannheten. Og slett ikke når det gjelder provinsbladene. De fleste av dem er partiuavhengige organer som befinner seg mellom kadett-liberalismen og det revolusjonære demokratiet. Riktignok er disse avisenes radikalisme ustø og vag, og til tross for deres store utbredelse utøver de knapt noen selvstendig politisk innflytelse; likevel vil man selv ved nøye gjennomlesning heller ikke i disse organer oppdage spor av hat mot "alt tysk".

Derfor kan det bare være tale om hovedstadspressen. Men heller ikke deres forhold til Tyskland er entydig. Dersom vi går fra venstre mot høyre, fra kadettene til Det svarte hundre, så viser det seg med lovmessighet at jo mer reaksjonært et blad er, jo større er sympatien for de herskende sirkler i Tyskland. Minst stabil er holdningen til Nowoje Wremja, som støtter alle krumspring i regjeringens politikk. Men de mest korrupte og innflytelsesrike medarbeidere i denne korrupte og innflytelsesrike avisen karakteriserer - i forbindelse med Eulenburg-prosessen - det "fromme Tyskland" og dets "stolteste på den kristne trone" som "kristenhetens Kreml". Den stolypinske Rossija protesterer heftig mot enhver som "gjør Tyskland til gjenstand for stadige og steile angrep, der de legger det listige intriger til last, uten at det foreligger det minste holdepunkt for det".

Den oktobristiske Golos Prawdy anbefaler "en politikk for størst mulig velvilje mot alle verdens stormakter, det være seg Tyskland eller Japan eller Frankrike eller England". - Endelig foreslår St. Petersburgskija Wedomosti, det reaksjonære og statsfinansierte bladet til fyrst Ukhtomski, verken mer eller mindre enn følgende: At man høflig opphever alliansen med Frankrike; at man i vennskapelighet, men en gang for alle bryter båndene til østerrikerne og Balkan-slaverne; at man pleier gode forbindelser med de trofaste og i forretninger og politikk ærlige tyskerne. Og enda i de seneste dagene var det fyrst Meschtsjerski som patetisk satte den tyske regjerings vennetjenester overfor tsarismen opp mot engelskmennenes ondsinnede renkespill.

Hva er det altså vi ser? Fra "hele den russiske presse" må vi først subtrahere de illegale organene, deretter storparten av provinsavisene og til sist de konservative og reaksjonære bladene. Derfor gjenstår bare kadettpartiets og beslektede retningers presseorganer. I denne delen av pressen kan man faktisk konstatere systematisk hets mot Tyskland. Vi kan rolig la ligge spørsmålet om kadettenes felttog mot Tyskland skyldes det angivelige tyskerhatet eller de dypsindige, ekte liberale planene om å rykke tsarismen ut av Tysklands favntak og føre den over til London-parlamentarismens sjarme. Man kan imidlertid ikke tvile på det faktum at Arbeiter-Zeitung eller rettere dens utenriksredaktør gir en bokstavelig talt fantastisk beskrivelse, idet han i ordrike vendinger forteller oss om den frenetiske kampanjen mot alt som er tysk fra hele den russiske presses side. Kunne det da være annerledes? De russiske folkemassene, det vil i første rekke si bøndene, har så langt enten ikke tatt del i det politiske liv eller, i den grad de har gjort det, handlet på revolusjonært vis sammen med proletariatet. Begge tilfeller utelukker muligheten av en bevisst og aktiv støtte til tsarismens erobringspolitikk. For at folkemassene skal kunne gjennomtrenges av nasjonalt hat, kreves mange år med utviklet politisk liv, først og fremst i den borgerlige parlamentarismens skole. Begge disse forutsetningene mangler hos oss. Når det derimot gjelder pressen, som hos oss "skaper" utenrikspolitikken, så henvender den seg aldri til folket og har heller ikke tilgang til folket. Uansett har denne privilegerte pressen gjennom mange år hele tiden poengtert at Russlands arvefiende er det "onsinnede England" og ikke det "ærlige Tyskland". - og når de nye internasjonale kombinasjonene, hvis varighet vi for øvrig overhodet ikke vet noe om, i dette øyeblikk får regjeringsorganene til å foreta en helomvending, så betyr ikke det, som Karl Leuthner tror, at "tsarismens gamle erobrings- og overherredømmepolitikk (har) blitt blandet med folkelige idéer og omsatt i nasjonale strømninger".

Det anførte sitatet utgjør intet unntak. Kanskje bare det at det helt åpent uttrykker tanker som går som en gul tråd (vi våger ikke å skrive rød) gjennom hele utenrikspolitikken til Arbeiter-Zeitung, og det særlig når det handler om "lite utforskede" land, som Russland eller Balkanhalvøya (således leser vi i det seneste nummeret, nr. 272, av Arbeiter-Zeitung at det ondsinnede ryktet om at Østerrike har til hensikt å annektere Bosnia, "i Russland, ifølge Times, har vekket de 'sovende hunder', som nå knurrer og bjeffer i hele pressen"). De eneste faktorer man her gjør gjeldende, er de nasjonale motsetningene, ja, selv slavismens kamp mot tyskheten - så å si som abstrakte, overhistoriske krefter. Om klassekamp, internasjonal arbeidersolidaritet og lignende banaliteter vil man her svært sjelden kunne lese - mye sjeldnere enn man skulle forvente. En ikke uvesentlig årsak til denne lite passende tilbøyeligheten hos en sosialist til å betrakte Russland som ett hele, utgjør utvilsomt mangelen på informasjon om sakens enkeltheter. Man behøver bare å vise til Karl Leuthners historisk-filosofiske oppsats, "Ursachen und Wesen der russischen Revolution" i Österreichischen Arbeiterkalender für 1907 for å få et inntrykk av de mange - mildt sagt - misforståelsene som partiorganet i Wien baserer sine vurderinger av Russlands innen- og utenrikspolitikk på (den nevnte oppsatsen utgjør virkelig det rene herbarium av historiske kuriositeter. Det er ikke mulig å gå inn på alle detaljer, fordi det ville ta for stor plass og i beste fall bare ville føre til den simple konklusjon at Karl Leithner hadde gjort lurt i å velge et annet tema for arbeiderkalenderen. Men vi kan ikke la være å vise til et sted i hans jubileumsartikkel om Tolstoi, der han forteller de østerrikske arbeiderne at "den russiske revolusjons fraksjonsledere stort sett ikke er aristokrater, men takket være de høye forfatterhonorarene som russernes leselyst medfører, lever de et aristokratisk liv, og selv midt i revolusjonen klarer de seg ikke uten sine badereiser og sine landsteder". Dette utrolige utfallet kunne man forbigå i stillhet, var det ikke for at det var så toskete og komisk). I seg selv fører denne mangelen på informasjon bare til mer eller mindre harmløse kuriositeter. Men ve når den pares med tendensiøs forutinntatthet, som føler seg friere jo mindre bundet den er av kjennskap til fakta. Om vi ikke tar feil, springer denne tendensiøse nyansen, denne mangelen på kunnskap hos vår forfatter ut av den sosialistiske blasertheten som regner det for å være et uttrykk for dårlig litterær smak dersom man søker forklaringen på historiske fakta i klasseforholdene, og i stedet legger ut på en lunefull søken etter nasjonale særtrekk og psykologiske fargeeffekter.

"Som en gåte stirrer den russiske stats- og folkekoloss mot oss. … Ved siden av slavisk underdanighet ser vi livsforaktende heltemot, ved siden av intellektets nesten fullstendige ro og sløvhet en rent ut ufattelig trang til opplysning og klarhet. Etter tsarismens orgie og midt i den dukker det frem en tidsalder av uegennyttig oppofrelse. Fremdeles kjenner vi ikke helt det russiske folkets sjel…" osv. Slik skriver Wiener Arbeiter-Zeitung som om det var Gorkis roman "Die Mutter" han introduserte leserne til. Med hvilken letthet slår man her sammen karakteristikker av helt forskjellige samfunnsmessige grupper eller av en og samme gruppe i forskjellige stadier av sin utvikling, for så å døpe det kaotiske resultatet for "det russiske folkets sjel". Kan vi ikke like gjerne, som et parallelt eksempel på en sammenblanding av de forskjelligste ting til ett hele, sette kapitalismens orgier i samme bås som den proletariske idealismen; den åndelige sløvheten hos de katolske bønder stormer universitetet i Graz sammen med den sosialistiske intelligensen hos Wien-arbeiderne, som ikke unnlot å komme til den frie vitenskapens forsvar; de galisiske gendarmenes idiotiske brutalitet sammen med de rutenske studentenes fanatiske heltemot - og kan vi ikke like gjerne derfor, med den samme forsiktighet som det kongelige-keiserlige diplomatiet og med journalistenes allestedsnærværende overfladighet, rope ut: "Slik ser det østerrikske folkets sjel ut"? Man kunne uten videre overse slike billige psykologiserende talemåter, dersom det dreide seg om en ren tilfeldighet. Men det er ikke tilfellet - heller har vi å gjøre med en vane som nesten er opphevet til system. Mer enn én gang har partiorganet i Wien gjort lite heldige forsøk på å forklare den russiske revolusjonens gang ved hjelp av egenskaper ved psyken til det russiske folk - og hver gang har denne psyken uten særlig alkymistisk visdom blitt konstruert på forhånd ut fra kjapt sammenraskede psykologiske antiteser. Nylig kunne vi observere den samme fremgangsmåten tatt i bruk når det gjelder den tyrkiske revolusjonen. "Noe hemmelighetsfullt, gåteaktig ligger over de begivenheter som utspiller seg i Tyrkia." Og hva er det? "Det er som en kjempemessig sammensvergelse av et helt folk, der de erfarne ledernes kalkulerende beregninger fører til helhetens handling." Forfatteren regner opp de mulige materialistiske forklaringene på planmessigheten og det fredelige forløpet av den tyrkiske revolusjonen, bare for å kaste dem over bord og komme til følgende konklusjon: "Så mange spørsmål, så mange uløselige gåter." Naturligvis blir det ikke andre muligheter igjen enn å oppløse disse gåtene i det tyrkiske folkets sjel, som i likhet med enhver annen folkesjel er dømt til å spille rollen som ansvarlig redaktør for alle historiske begivenheter - slik at de elendigste ikke bare må bære vekten av alle indre motsetninger i den samfunnsmessige orden, men ovenpå det også enkelte publisisters romantiske svakhet for det hemmelighetsfulle og gåteaktige.

Det er ikke vår hensikt her å underlegge forholdet mellom folkepsykologiske faktorer på den ene siden og den historiske utviklingens klassefaktorer på den andre noen nærmere analyse. Vi tillater oss imidlertid å slå fast at en sosialist må utprøve alle klasseforklaringenes muligheter før han har rett til å hengi seg til det "gåteaktige" og "hemmelighetsfulle" på den nasjonale ånds avfallshaug. Den omvendte veien er forbundet med store farer. Det abstrakt-psykologiske standpunktet, det harmløst-belletristiske utsynet han må legge til grunn, oppsluker til sist det klasseforholdsmessige sosialistiske standpunktet på samme måte som faraos syn magre kuer slukte de syv fete kuene.

Den folkepsykologiske impresjonismen fører i siste instans til at man inntar standpunktet til det partiet i angjeldende land som selv representerer et nasjonalt standpunkt. Derfor fremstår også vår sosialist som ungtyrker i Tyrkia og som kadett i Russland. Og vi ser faktisk at for Arbeiter-Zeitung er verken de revolusjonære nasjonal-liberalerne i den ungtyrkiske komitéen under Konstantinopel-oppstanden eller de nasjonale kravene til de bulgarske bøndene i Makedonia noe annet enn utvekster av en farlig skinn-radikalisme, som man må kvitte seg med så snart som mulig. Og vi ser at i Arbeiter-Zeitungs øyne tar hele Russland, både innen- og utenrikspolitikken, farge av den monarkistiske liberalismen. Akkurat som kadettene reduserer den russiske revolusjons drama til en kamp "om grensene for den konstitusjonelle myndighet". Akkurat som dem overser den fullstendig det russiske sosialdemokratiet, som for øvrig på grunn av sin oppfatning av revolusjonen ganske enkelt må virke som en historisk misforståelse. Akkurat som kadettene hilser den tankeløst velkommen den "nye kursen" i den russiske utenrikspolitikken, som den med ekte liberal optimisme tror å finne bevis for i Isvolskis duma-tale. Akkurat som kadettene ignorerer den advarselen fra den sosialdemokratiske fraksjonen, som på sin side avdekket den store svindelen med den "nye kursen" og forutsa oberst Liakovs rolle i Teheran... Og endelig, når den går inn på spørsmålene om russisk-tyske og russisk-østerrikske forhold, er det kadettenes innflytelse som viser seg, bare med et stort minustegn foran. Samtlige klasser og samtlige partier farges uten unntak av kadettenes hat mot Tyskland og det tyske Østerrike. Og i fantasien til Wiener Arbeiter-Zeitungs redaktør løser Russland seg umerkelig opp i kadettenes panslavisme.

Vi har i det ovenstående forsvart de "banale" idéer om klassestandpunktets betydning som utenriksredaktøren i av litterære-estetiske årsaker avsverger seg, så å si fordi han er lei av den sosialistiske terminologiens enstonighet. Vi vil gjerne tro at vår antagelse er riktig, og at dypereliggende tendenser ikke er med i spillet. Selvfølgelig er det helt overflødig å peke på at det estetiske kriteriet ikke kan være avgjørende, og at det ville være til stor fordel for de østerrikske arbeiderne dersom man i stedet for folkepsykologiske gåter tilbød dem enkle materialistiske forklaringer på fakta og hendelser. Vi vil imidlertid hevde at man selv med utgangspunkt i litterær estetikk kan føre svært viktige argumenter mot folkesjelens belletristikk. I mindre kvanta kan den nok tolereres, men i lengden må mystikken med den nasjonale tilbakeholdenhet eller det nasjonale hat, disse psykologiske antitesene om sløvhet og offervilje, denne kultus av det "gåteaktige" og "hemmelighetsfulle" ved den nasjonale psyke uunngåelig føre til lede, ettersom den i altfor stor grad smaker av det salige minnet om de folkekarakteristikker som allerede Heinrich Heine (se Engelsk fragment) viste til sin rette plass i lærde kompendier og i ølkjellere.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.