IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hvem tjente på Holocaust?

For femti år siden, i Berlins forstad Wannsee, samlet lederne i Hitlers nazi-parti seg for å planlegge den "endelige løsning" på "det jødiske problem". Resultatet av konferansen ble de verste grusomheter vi har sett i et århundre som har vært preget av bølge på bølge av død og ødeleggelse. 6 millioner jøder ble sendt i døden i konsentrasjonsleirene og gass-kamrene.

linje

Publisert: 01.04.1992

Millioner av sosialister, kommunister, fagforeningsfolk, homofile og lesbiske, alle som ble stemplet som "asosiale elementer" av nazistene, som sigøynere, mentalt sjuke og medlemmer av ulike religiøse sekter, omkom også i gass-kamrene og leirene.

Jødehatet lå i kjernen av den nazistiske ideologien. Det holdt sammen en ellers uforenlig fillehaug av nazi-tilhengere, og ble brukt til å splitte arbeiderklassen i tråd med rasismens klassiske funksjon.

"En del av en leders geni er å få motstandere som står langt fra hverandre til å framstå som om de tilhørte én kategori",

proklamerte Hitler. Jødene passet perfekt inn i hans behov.

Hitler bygget opp sin bevegelse ved å gi jødene skylda både for "en verdensomspennende kapitalistisk konspirasjon" og for å "spre det motbydelige marxistiske viruset". Dette appellerte spesielt til den lavere middelklassen - små forretningsmenn, kjøpmenn, bønder og en del funksjonærer. De følte seg fanget mellom store kapitalister og den organiserte arbeiderbevegelsen.

Borgerskapet støtta

I 1933 vendte Tysklands gamle konservative overklasse og sterke kapitalinteresser seg til Hitler og gjorde ham til forbundskansler i en koalisjon med ikke-nazistiske konservative. Hitler integrerte raskt de nazistiske halv-militære styrkene i statsapparatet og brukte dem skånselløst til å forfølge venstresida og fagforeningene.

I begynnelsen besto nazistenes politikk i å utvise jødene gradvis. Lovbestemmelser presset jødene ut av økonomien. Folk ble presset til å emigrere på grunn av frykten og den personlige ydmykelsen når de ble utsatt for trakassering fra nazi-banditter eller kortvarig internering i konsentrasjonsleire.

Innen krigens utbrudd 1. august 1939 var nær halvparten av Tysklands jødiske befolkning, ca. 230 000 mennesker, blitt tvunget til å forlate landet. Men i takt med at nazistene ekspanderte og la under seg Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen, kontrollerte de en stadig større jødisk befolkning.

Til og med på dette stadiet hadde ikke nazistene en sammenhengende plan for jødene. Det var motsetninger mellom noen nazister som ønsket å utbytte jødisk arbeidskraft og andre som allerede hadde satt i gang utryddelsen. Til slutt var det Hitlers krig mot Sovjet som avgjorde jødenes skjebne.

Wannsee-konferansen fant sted kort tid etter nazistenes første militære nederlag. Konferansen gjorde den massive, men vilkårlige volden, om til systematisk masseutryddelse. Jødehatet som hadde forenet nazistene da de var på vei oppover ble sementen som holdt dem sammen da det gikk nedover med dem. Snart ble tyske og europeiske jøder som var under nazistenes kontroll systematisk flytta fra ghettoene til konsentrasjonsleirene.

Økt utryddelse

I takt med at Hitlers drøm om tusenårsriket smuldret, akselererte nedslaktningen av jødene. Inspirerende opprør fant sted i Warszawa-ghettoen og blant arbeidsgjengene som bygde gasskamrene i utryddelsesleiren Sobibor. Men massene av europeiske jøder opplevde bare grusomhet og død.

Fram til midten av 1943 var flesteparten av jødene i de polsk-russiske områdene døde eller i dødsleire. Et år seinere møtte den 1 million store jødiske befolkningen i Ungarn den samme skjebne.

Gjennom de 30 månedene da "den endelige løsning" ble gjennomført, var reaksjonen fra den britiske og amerikanske regjering først å avvise at utryddelsene fant sted, og deretter å nekte å gjøre noe med dem. Det britiske utenriksdepartementet uttalte først at holocaust var en "temmelig vill historie".

Seinere fant de at det eksisterte "visse kompliserende faktorer" når de skulle takle problemet. "Det er en mulighet for at tyskerne vil skifte over fra utryddelsespolitikken til en fordrivelsespolitikk, for å vanskeliggjøre situasjonen for andre land ved å oversvømme dem med innvandrere."

Etter et enormt press fra befolkningen, ble til slutt en uformell konferanse samlet på Bermuda. Det var ganske enkelt en PR-manøver for å skjule det faktum at verken USAs eller Storbritannias regjering hadde planer om å ta inn jødiske flyktninger.

En ekspert fra USA på konferansen hevdet at Hitler "i virkeligheten sto bak de (jødiske) pressgruppene". Et medlem av den britiske delegasjonen gikk imot ethvert forslag om en redningsoperasjon og uttalte: "Mange potensielle flyktninger er tomme munner som Hitler ikke har bruk for. Det ville bety å frita Hitler for forpliktelsen til å ta seg av disse unyttige menneskene." Representanter fra USA uttalte til journalister: "La oss tenke oss at Hitler slapp ut 2 millioner jøder fra Europa - hva skulle vi gjøre med dem?"

De allierte så vekk

De allierte nektet til og med å bombe jernbanelinjene til gasskamrene i Auschwitz selvom de gjentatte ganger bombet industrielle mål bare kilometer unna.

Ved krigens slutt var 6 millioner jøder døde. I tillegg omkom 18 millioner andre sivile i Europa, for det meste polakker og russere, av underernæring, sykdom, tvangsarbeid, deportasjoner, massakre og henrettelser. På toppen av dette kom 20 millioner ofre i militær kamp.

Det var ingenting uunngåelig ved denne katastrofen. Hitlers vekst og 2. verdenskrig var ikke resultatet av et medfødt trekk i den tyske karakter - millioner av tyskere led og mange døde for nazistenes hender. Katastrofen fant sted fordi kapitalistiske herskerklasser alltid har vært beredt til å sette i verk det ytterste barbari for å opprettholde sine privilegier og sin makt når de er truet av økonomisk kaos og arbeiderklassens misnøye.

50 år etter er det viktige å huske "den endelige løsning", ikke bare for å minnes nazismens ofre, men for å forstå hvorfor det hendte og hvordan vi kan forhindre at det skjer igjen. Ytre høyre vokser over hele Europa. I Tyskland viser en undersøkelse for Der Spiegel:

"To tredjedeler av tyskerne vil ha mindre diskusjon om jødeforfølgelsene, mens 32% mener at jødene selv delvis har skyld i at de er ´hatet og forfulgt´."

I Storbritannia uttalte den nazistiske "historikeren" David Irving til Jewish Chronicle: "Jødene er veldig dumme som ikke kvitter seg med gasskammer-teorien mens de ennå har tid." Han la til at han ennå ikke hadde sett dødsleirene, men at han som "feltmarskalk" skulle reise rundt på "slagmarken" når den endelige seieren var vunnet.

Vi har blitt advart. Aldri mer.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.