IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hitlers marsj til makta

I 1923 var Hitler en avdanka og mislykka maler som hadde slått seg på politikk og satt på ølstuene og filosoferte. En kveld tok han seg et glass for mye og fikk satt i gang det farseaktige "ølstuekuppet" i Bayern. For det satt han et par år i fengsel. Bare ti år etter, i 1933, fikk nazistene flest stemmer i valget til riksdagen, og Hitler ble på helt legal måte rikskansler i Tyskland. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne en tvers igjennom reaksjonær og arbeiderfiendtlig ideologi som nazismen få en slik støtte? Og det uten å møte voldsom motstand fra den naturlige klassefienden, arbeiderklassen. Hvordan kunne den tyske arbeiderklassen, som var den best organiserte i hele Europa, gi opp nesten uten kamp?

linje

Publisert: 01.04.1992

Grunnlaget lå i de sosiale, økonomiske og ikke minst politiske forholdene som fantes i Tyskland fram mot 1933. Tyskland tapte den første imperialistiske verdenskrigen (1914-18). Dermed mistet de både koloniene sine og kontrollen over andre økonomiske ekspansjonsområder. I tillegg måtte de betale krigsskadeerstatning til de seirende landa. Dette førte til at den økonomiske krisa slo enda hardere ut i Tyskland enn i andre land etter krigen. Når Frankrike okkuperte Rhur i 1923 mistet de også sine viktigste industriområder.

En redningsplanke

I 1929 kom det store krakket. Ikke bare i Tyskland, men i hele den kapitalistiske verden herjet historiens dypeste økonomiske krise. Arbeidsløsheten steg voldsomt og de som fortsatt var i jobb opplevde store lønnsnedslag.

Til tross for at arbeiderklassen var desillusjonert pga. depresjonen og flere nederlag mellom 1918 og 1923, var Tyskland i en revolusjonær krise i perioden 1929-33. Muligheten for en sosialistisk revolusjon var tilstede. Nazismen var en kriseløsning for det tyske borgerskapet for å beholde politiske forhold som tillot fortsatt utsuging av arbeiderklassen. Nazismens mål er å knuse all arbeiderorganisering og innføre forskjellige typer tvangsarbeid.

Fascismen prøver å bryte opp hele arbeiderklassen til enkeltindivider som da vil miste sin stilling som politisk klasse. Da vil de ikke lenger ha evnen til å føre lønnskamp eller politisk kamp, og enda mindre kamp for sosialisme.

Småborgerskapet

I tillegg til støtte fra storkapitalen hadde nazipartiet også en massebevegelse i ryggen. Disse massene kom hovedsaklig fra småborgerskapet. Mange små kjøpmenn, håndverkere, bønder og intellektuelle ble ruinert av den økonomiske krisa. De kunne ikke lenger leve på den måten de var vant til og forbannet alle de kunne tenke seg hadde skylda, enten det var fagforeningene, de etablerte politiske partiene, jødene eller kommunistene. (Merk parallellen til Frankrike i dag.)

Småborgerskapet er en ustabil klasse og må følge en av hovedklassene i samfunnet. At de fulgte fascismen og storkapitalen var ikke noen selvfølge. Arbeiderklassen kunne trukket småborgerskapet til seg hvis den gjennom et revolusjonært parti hadde ført en helhetlig politikk.

Splittelse i arbeiderbevegelsen

Hva gjorde arbeiderne? Hvilken holdning hadde de forskjellige arbeiderpartiene? Hva gjorde de for å stoppe nazistene og framveksten av fascismen? Sosialdemokratiet førte ganske enkelt ikke kamp mot nazismen før 1933, bortsett fra i taler i parlamentet og i valgkamper. Reformismen bygger på at det er mulig å ta over den borgerlige staten litt etter litt og at økonomien gradvis blir moden for sosialisme.

Gjennom klassesamarbeid kan sosialdemokratene vinne støtte i oppgangsperioder ved å forhandle fram fordeler for arbeiderne. Fra 1929 tapte de stemmer i hvert valg. Ledernes største dilemma var likevel at selv om de så hvordan fascismen etter hvert knuste også deres organisasjoner kunne de ikke mobilisere massene til kamp. Aktivitet ville antageligvis trekke arbeiderne lenger til venstre og bort fra den reformistiske ideologien, passiviteten gjorde at de selv ble knust.

Sosialdemokratiet opprettet en egen front, kalt "Jernfronten". Over fire millioner arbeidere kunne mobiliseres i denne Jernfronten, problemet var hva den skulle brukes til. Istedet for å slå tilbake fascistiske provokatører eller avvæpne halvmilitære nazistiske tropper ble det viktigste å drive valgkamp, bl. a. for den borgerlige presidentkandidaten Hindenburg, samme mann som seinere ga makta til Hitler.

Valgkamp eller mobilisering

Men når sosialdemokratiet var så handlingslamma kunne kommunistene ha utnyttet situasjonen. De hadde forutsett krisa og var ikke bundet opp av å samarbeide med det bestående systemet. Med dette utgangspunktet kunne kommunistpartiet ha blitt den ledende krafta i den tyske arbeiderklassen, som kunne knust nazismen og gjennomført en vellykket sosialistisk revolusjon.

Men det tyske kommunistpartiet hadde forlengst sluttet å arbeide for arbeiderklassens egenaktivitet. De var et stalinistisk parti som ville innføre "kommunisme" på vegne av arbeiderklassen. De fulgte Kominterns (den stalinistisk styrte Kommunistiske internasjonalen) linje og trodde på deres teori om "sosialfascisme" .

Denne teorien gikk ut på at sosialdemokratiet - utrolig nok - var en variant av fascismen. Og fordi sosialdemokratiet i ord var mot fascistene og i handling samarbeidet med de borgerlige, og dermed lurte arbeiderklassen, var de egentlig farligere enn fascistene! Dette betød at en felles front med sosialdemokratene for å knuse fascismen var umulig.

Sosialdemokratiet hovedfienden

Fascisme og borgelig demokrati ble sett på som varianter av samme samfunnsform, uten viktige forskjeller. Denne analysen førte til en katastrofal politikk. Kommunistene kunne ikke gå sammen med sosialdemokratiske arbeidere mot fascismen, og da kunne de heller ikke avsløre de reformistiske lederne.

Det kom også til direkte kamp mot sosialdemokratiet, fordi disse ble regnet som hovedfienden. I 1931 var kommunistene med på å styrte den sosialdemokratiske regjeringa i delstaten Prøyssen og støttet nazistene i folkeavstemninga. I slutten av 1932 skjedde det groteske at militante kommunister og nazistiske aktivister gikk arm i arm i Berlin for å samle inn penger til streikende transportarbeidere. Kommunister var også med på å bryte opp sosialdemokratiske møter.

Ikke en gang i 1933, etter at Hitler hadde tatt makta, forsto kommunistene hva som hadde skjedd og hva de skulle ha gjort. Kominterns holdning kan oppsummeres i parolen: "Etter Hitler ‹ oss". De mente at nazistene ikke ville overleve, men ville føre landet inn i en krise som banet veien for kommunistene.

Selv da nazistene tok makta hadde de liten oppslutning innafor den organiserte arbeiderklassen. Det var fremdeles sosialdemokratene og kommunistene som dominerte valgene til fabrikk-komitéene.

Muligheten til å mobilisere arbeiderne i en klassebasert felles kamp mot nazismen eksisterte. Mange grunnplans-kommunister kjempet aktivt imot nazistene, men ledelsens sekterisme gjorde det umulig å skape en sterk enhet med sosialdemokratiske arbeidere.

Først et år etter innså Komintern realiteten. Men da snudde de helt og gikk de inn for brede allianser til forsvar for borgerlig demokrati. Denne klasseallianse-politikken skulle føre den spanske revolusjon til nederlag i 1937.

Nazisme var ikke noe særtysk fenomen som oppsto av seg sjøl. Den var en bevegelse bygd av mennesker og den kunne blitt stoppa av mennesker. At de som hadde som oppgave å lede denne kampen ikke forsto hvordan den kunne føres er en av dette århundrets store tragedier.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.