IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Avisa - verktøyet til revolusjonen

I over 200 år har aviser blitt sett på som et viktig redskap i for å endre samfunnet. Bernt Leon Hellesø ser på hvilken rolle avisa har spilt for revolusjonære tidligere, og hva den betyr for oss idag.

linje

Publisert: 01.04.1992

Verden i dag rommer så mye ressurser og teknologi. Kapitalismen rommer så store motsetninger og arbeiderklassen så stor potensiell kraft at sosialisme både er mulig og nødvendig. Men det er ingen "objektiv naturlov" eller "historisk lovmessighet" som sier at den kommer til å realiseres. Det er utopisk å tro at vi kan gå fra et imperialistisk verdenssystem til sosialisme uten organisasjoner som peker på politiske handlingsalternativer til arbeiderklassens tradisjonelle ledere.

Revolusjonære begynner alltid som en minoritet og vil fortsette å være det inntil revolusjonære situasjoner oppstår. P.g.a. den ideologiske dominansen til herskerklassen, vil revolusjonær ideologi i lange perioder være lite populær og adskilt fra idèene til store deler av den undertrykte klassen.

Om arbeiderklassen hadde marsjert i takt og oppnådd bevissthet om sine klasseinteresser og hva som måtte gjøres samtidig, hadde behovet for en revolusjonær organisasjon vært mindre. Men alle bevegelser er prega av konkurrerende politiske strømninger; alt fra revolusjonære til dem som er bitre motstandere av folks egenaktivitet. Den eneste realistiske måten å møte utfordringa på, er å bygge en revolusjonær organisasjon nå i dag. Her kommer spørsmålet om den revolusjonære avisa inn.

Lenin insisterte på at avisa var livsnødvendig for oppbygginga og eksistensen av en revolusjonær organisasjon. Det fins mange eksempler på hvordan ulike revolusjonære aviser har fungert. I gitte situasjoner kan revolusjonære aviser sprette opp og få popularitet og innflytelse, sjøl uten å ha en organisasjon i ryggen.

Historia om Marat og avisa L´Ami du Peuple (Folkevennen) er historia om hvilket effektivt redskap ei avis kan være i en revolusjon, men også om konsekvensene av mangelen på en organisasjon.

Folkevennen var den mest innflytelsesrike avisa som kom ut under den franske revolusjonen i 1789-93. Den var ikke noen arbeiderklasseavis, men redaktøren, J. P. Marat, mente at de borgelig revolusjonære måtte mobilisere de utarma massene for å gjennomføre revolusjonen. Han så avisa som et nødvendig redskap i den strategien.

På eget initiativ, og uten en organisasjon til å backe opp om produksjonen og distribuere avisa, greide han å produsere ei åtte siders dagsavis som øyeblikkelig fant sin leserkrets og ble den mest-selgende avisa i Paris.

Men et idègrunnlag som passa inn i tida, var ikke nok i seg sjøl. Nøkkelen til suksessen lå i at han lyktes i å kombinere to andre elementer; historiske og aktuelle erfaringer med konkrete eksempler og agitasjon for handling i den konkrete situasjonen. På den måten ble avisa ei drivkraft i revolusjonen.

Forsøka på å ta rotta på Marat og Folkevennen fra kreftene som ville at revolusjonen skulle stoppe på halvveien, viser både hvor populær den var og hvilken stor trussel avisa og konseptet var. Samtidig viser det også svakheten; å leve på flukt og under jorda med et enmannsprosjekt, uten en organisasjon til å forsøke å sette politikken ut i livet, og intervenere aktivt og organisert ut i fra avisa. Dette gjorde jobben lett for dem som til slutt tok livet av både Marat og Folkevennen.

Historia om Marat og Folkevennen er historia om ei avis i en oppgangssituasjon. Et annet eksempel er Pravda. Avisa begynte å komme ut fast i Russland i 1912, og det var ingen tilfeldighet at opplaget økte raskt. Kort tid etter lanseringa begynte en stor bølge av streiker. En massakre på 500 arbeidere i ei gullgruve i Sibir fikk 300.000 ut i streiker og demonstrasjoner, og på 1. mai var 400.000 i streik.

Lenin insisterte altså på at avisa var livsnødvendig for oppbygginga og eksistensen av en revolusjonær organisasjon. Og han forstod ikke bare hva slags sentral rolle ei revolusjonær arbeideravis har, men også hva man måtte gjøre for å fylle den rollen. Det geniale var at Pravda ikke bare reflekterte, men generaliserte. Lenin prøvde å sette folks situasjon i hverdagen inn i en større sammenheng og viste sammenhengen mellom stoda til folk og det kapitalistiske verdenssystemet. Samtidig kunne Pravda vise til konkrete handlingsalternativer og agitere for hvordan samfunnet kunne omstyrtes.

Sinovjev beskrev senere avisa slik:

"Ved å vie over halvparten av spalteplassen til brev fra folk på arbeidsplassene, ble Pravda til ei spesiell kommunist-avis. Den fylte en enestående funksjon. Brevene handla om hverdagslivet i fabrikken, butikken og forlegninga. De framstilte tyranniet fra formennene på fabrikkene.Med enkle ord ble armodet, ønsket om et bedre liv, undertrykkinga folk ble utsatt for og aksjoner og motstand beskrevet. Publiseringa av et brev fra en fabrikk ble en viktig begivenhet på den fabrikken. Det ble lest av både medlemmer og ikke medlemmer (av bolsjevikpartiet), og avisa fungerte slik sett som en organisator på arbeidsplassene. Og ettersom avisa i tillegg til å reflektere erfaringene til folk hadde politiske svar, ble avisa etter hvert et farlig våpen mot undertrykkerne."

Og i den spesielle situasjonen hvor partiet var illegalt og ikke kunne operere og rekruttere åpent, ble det ekstra viktig at den fungerte organiserende, som trådene i et nettverk. Folk skrev til avisa, solgte den, og samla inn penger til den, leste den på omgang og diskuterte politikken.

Folkevennen overlevde ikke mordet på Marat i 1793, og avisene som prøvde å ta over, kunne ikke overleve i en situasjon der revolusjonen avtok, og optimisme og oppgang i kampen ble erstatta av tilbakeslag og resignasjon. Dette er viktig, fordi det ville være en fatal feil av revolusjonære å se på aviser av typen Pravda og Folkevennen som modell for hva revolusjonære aviser kan og skal være i alle situasjoner. Heller ikke Pravda kunne overleve i sin opprinnelige form i det øyeblikket da perioden med styrking av kampen fikk et tilbakeslag etter utbruddet av 1. verdenskrig.

Ei avis kan ha stor suksess i perioder med oppsving, enten den brukes til å bygge en organisasjon eller ikke. Sjøl uten et parti i ryggen, kan avisa samle store deler av massene bak seg. Det motsatte er tilfelle i perioder med motgang. Avisa kan ikke overleve uten den iherdige og systematiske innsatsen som et parti kan sørge for. Det samme gjelder organisajonen. Uten det rammeverket som ei avis utgjør, kan heller ikke et revolusjonært parti overleve.

Bolsjevikene greide å overleve som organisasjon i perioden 1914-17 nettopp fordi de hadde en organisasjon som klarte å produsere og distribuere ei avis tilpassa de betingelser som stoda krevde, og på den måten holde sammen de mest bevisste elementene av arbeiderklassen og forberede medlemmer og sympatisører på å spille en ledende rolle i det øyeblikket kampen blussa opp.

Etter februarrevolusjonen i 1917 kunne Pravda komme ut som før krigen. Men bare fordi bolsjevikpartiet makta å holde sammen et apparat, en undergrunnsorganisasjon, ved å bruke aviser av en helt annen type enn Pravda.

Forholdet mellom folk sine hverdagserfaringer og ideen om revolusjonær sosialisme, er svært forskjellig i en periode med høyt kampnivå og i en nedgangsperiode. I nedgang ser ikke arbeidere styrken i, og nødvendigheten av, å slåss kollektivt like lett. Da gjennomskuer man heller ikke falskheten i den borgerlige ideologien i praksis. Fordi man ikke er i en situasjon hvor folk har tro på seg sjøl og egen styrke, vil det kun være en minoritet som bærer visjonene om sosialisme videre.

Den revolusjonære avisa er like nødvendig som et redskap for å organisere både parti og sympatisører i en sånn situasjon som i oppgang. Ei avis i en sånn periode må nødvendigvis være av en helt annen karakter. Målgruppa og målet med avisa vil være annerledes.

Møtt med politiske og ideologiske angrep fra alle kanter, må avisa nødvendigvis fungere innafor ei snevrere målgruppe. I en situasjon med lavt kampnivå må medlemmer og sympatisører styrkes ideologisk på en helt annen måte enn i oppsvingsituasjoner. Fordi marxistisk teori i en sånn situasjon er vanskeligere å knytte til folks egne erfaringer, så må avisa legge mye mer vekt på generelle teoretiske analyser og propaganda. Sjøl de mest grunnleggende revolusjonære ideer, som internasjonalisme og arbeidermakt, må vises til, forklares og argumenteres for med historiske eksempler.

Slike analyser er det kun et parti, en disiplinert organisasjon som har som mål å samle de beste delene av arbeiderklassen bak seg, som kan gi. Det er den eneste måten å holde sammen partiet på, og også å holde på de delene av arbeiderklassen som fortsatt ser til revolusjonære ideer, og væpne dem til å stå i mot høyredreininga. Svært få ville hatt noen sjanse til å overleve som revolusjonær i lengden uten avis og organisasjon.

Avisa har i hovedsak to funksjoner for oss i dag: den skal virke organiserende innad og organisere folk rundt oss, utad, ved å trekke dem til revolusjonær politikk. Hvordan de to oppgavene blir prioritert, og hva slags profil vi har på innholdet for å prøve å få avisa til å oppfylle de to funksjonene, avhenger igjen av den generelle kampstoda i samfunnet, størrelsen på organisasjonen vår og målgrupper i rekrutteringsarbeidet..

Lenin sa da han argumenterte for at Pravda skulle bli ei riksavis:

"Vi har i dag både murere og murstein, men vi mangler den snora som viser oss at vi jobber på samme plan, og den arbeidstegninga som får oss til å jobbe med det samme byggverket."

Klassekampen utvikler seg ujevnt. Klassebevisste arbeidere og teori fins, men teorien er ikke like velutvikla hos alle. Avisas og partiets oppgave er å trekke alle opp på samme nivå. Ut fra stoda i dag, betyr det ei avis som i hovedsak sprer sosialistisk propaganda og teori, men som i tillegg argumenterer for hva som kan gjøres.

På grunn av krisa til den gamle, stalinistiske venstresida har det oppstått et vakum til venstre for sosialdemokratiet. Internasjonale Sosialister er i dag kun ei lita propagandagruppe med ei propagandaavis. Vi er ikke alene, men stalinistene har skrumpa inn til noen svært uklare sølepytter. Det betyr at nye folk som blir radikalisert, i mindre grad vil være prega av stalinistiske grums. Det vil alltid være nye folk som stiller spørsmålstegn ved samfunnet. Og det viktigste redskapet vi har for å knytte dem til oss, er den revolusjonære avisa.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.