IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Marx og marxismen

I sine første år som politisk aktiv i Tyskland var Marx, som mange andre radikale intelektuelle på sin tid, borgerlig liberalist. "Ung-hegelianer" ble han kalt. Det var parlamentarisk demokrati, allmenn stemmerett, Marx sloss for. Som skribent i "Rheinische Zeitung" i 1842 og 1843, ei avis som ble starta av industriborgerne i Rinland, tok han avstand fra kommunismen: "Rheinische Zeitung.... anser ikke at kommunistiske ideer i sin nåværende form innehar noen teoretisk realisme, og kan derfor langt mindre forlange at den skal realiseres i praksis."

linje

Publisert: 01.11.1991

Som resten av Unghegelianerne mente Marx at staten var, eller kunne være, uavhengig av sosiale klasser.

Likevel var det i perioden i Rheinische Zeitung, Marx oppdaget den private eiendomsrettens forbannelse, og som en konsekvens innså at staten ikke kunne være klassenøytral.

Radikaliseringa som fulgte fikk den preussiske staten til å stenge Rheinische Zeitung.

Marx flytta derfor til Paris, og først her oppdaga han arbeiderklassen. For første gang kom Marx i kontakt med en organisert arbeiderbevegelse, og effekten det hadde på ham var voldsom:

"Det er blant disse "barbarene" av vårt siviliserte samfunn at historia forbereder det praktiske elementet for menneskehetens frigjøring."

Den ekstreme demokrat

Et av de slagordene som har fått mange til å akseptere likhetstegnet mellom sosialisme og diktatur, er Marx sin frase om proletariatets diktatur. Utrykket hadde en helt annen betydning for Marx enn for Stalin og hans etterfølgere.

For Marx var begrepet forbundet med et langt mer utvikla demokrati enn det vi lever under i dag. Mens han levde ble han faktisk kalt den ekstreme demokrat.

Pariserkommunen

Hva proletariatets diktatur virkelig betyr, ble vist i Pariserkommunen i 1871. Engels, Marx sin nærmeste venn og samarbeidspartner, henviste sjøl til Pariserkomunen for å vise hva han og Marx mente med begrepet.:

"I det siste har sosialdemokratiske spissborgere enda en gang blitt fyllt av nyttig terror av ordene: Proletariatets diktatur. Javel, mine herrer, vil dere vite hvordan dette proletariatets diktatur ser ut?, Se på Pariserkommunen. Det var proletariatets diktatur."

I Pariserkommunens korte levetid ble det utvikla et langt bedre demokrati enn i noe samfunn som eksisterer i dag. I dag lever vi under mindretallets diktatur.

Representanter var valgt blant, og fikk den samme betalinga, som de de representerte. Alle representanter kunne når som helst tilbakekalles. Ordensvern og rettsapparat ble underlagt direkte kontroll. For første gang følte Parisbefolkninga seg trygge på at de kunne gå ut uten å bli rana og angrepet. Arbeiderne hadde også direkte kontroll over, og styrte bedriftene sjøl.

Selvfølgelig var ikke dette et demokrati som passa kapitalistene, slik som dagens parlamentarisme gjør. Kapitalister, politisjefer, byråkrater og generaler rømte Paris og søkte tilflukt i Versailles, sammen med resten av snylterne i det gamle samfunnet. Der planla de og forberedte hvordan de skulle ta tilbake makta i Paris og knuse dette fantastiske demokratiet som var flertallets diktatur over det snyltende mindretallet.

En kan i den anledning bemerke at hadde vi prøvd å skape et virkelig demokrati i Norge, og ikke godtatt kapitalismens diktatur, ville neppe kapitalistene funnet seg i vårt demokrati mer enn de gjorde i Frankrike for 120 år siden.

Borgerlig diktatur

Borgerskapets diktatur er det verden lever under i dag. Det betyr ikke at det ikke finns formelt demokrati, som parlamentariske valg. Men noe valg over hva som skal produseres eller hvem som skal styre fabrikkene, har vi ikke.

Politiet, generalene, dommerne eller andre byråkrater blir heller ikke valgt. De er ofte personer med mer makt enn stortingsrepresentanter.

Grunnen er enkel: Demokrati er holdt borte fra alle områder som kan underminere herskerklassens makt.

Marx argumenterte for at dette falske demokratiet kunne erstattes med et der det store flertallet av folk bestemte over alle områder i samfunnet og livet ellers.

Sosialisme ville være en massiv utvidelse av demokratiet, en:

"bevegelse av det store flertallet, i det store flertallets interesse".

Hver gang arbeidere bevega seg i revolusjonær rettning siden Pariserkommunen, har nettopp det vært tilfelle. Og demokratiet fra Pariserkommunen har ofte blitt enda mere utvikla.

Arbeiderklassen

Marx ble sosialist nettopp fordi han kom til at det bare var gjennom arbeiderklassens kamp og en revolusjon at virkelig demokrati kunne oppnås.

Også mens Marx levde var det variasjoner av sosialister som mente samfunnet kunne forandres med andre metoder enn massiv arbeiderkamp. For Marx var dette utenkelig:

"Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk".

Marx forsto at når arbeidere ikke slåss er ideene deres dominert av all slags ideer fra herskerklassen som, sexisme og rasisme. "De herskene ideene i en epoke er herskerklassens ideer".

Likevel mente han at kapitalismen pressa arbeidere ut i kamp for sine interesser. Kun i kampen ville arbeiderne oppdage sin potensielle styrke og radikalt forandre sine ideer:

"Revolusjonen er nødvendig, ikke bare fordi herskerklassen ikke kan veltes på annen måte, men også fordi den fremadstormende klassen bare i en revolusjon kan lykkes i å kvitte seg med den nedarva møkka fra generasjoner og gjøre seg i stand til å skape et nytt samfunn."

Klassekamp

"Filosofer har fortolket verden, poenget er dog å forandre den."

Dette var grunnlaget for Marx forståelse av verden. Han var derfor slett ingen passiv observatør, men tok aktivt stilling for vanlige arbeideres daglige kamp for å forbedre sine liv. Nettopp derfor er det bare marxistisk samfunnsteori som på en vitenskapelig måte analyserer og forstår samfunnet og samfunnsutviklinga.

Marx bygde i stor grad sin forståelse av verden på teoriene til de borgerlige filosofer og tenkere som sloss mot føydalismen.

Så lenge borgerskapet sjøl var en revolusjonær klasse som hadde som mål å styrte den føydale herskerklassen, hadde de behov for å forstå verden. Som herskerklasse derimot, hadde de først og fremst behov for å skape en ideologi som rettferdiggjør maktforholdene og dermed tilslører virkeligheta.

Marx kunne bygge på de revolusjonære borgernes ideer og utvikle disse videre, men så snart de hadde vunnet hegemoni i samfunnet, var deres ideer ubrukelige.

Marxismen skiller seg fra alle andre samfunnsteorier fordi den ikke er idealistisk eller mekanisk. Avgjørende for alle samfunn er deres utvikling av produksjonen, hvordan denne er organisert, hvilken teknikk og hvilke produksjonsmidler det rår over.

"Det enkle faktum, hittil skjult av en overvekt av ideologi, er at mennesket først av allt må spise og drikke ha ly og klær før det kan drive med politikk, vitenskap, kunst, religion ..."

Grunnlaget for menneskets eksistens er materielle behov. Måten menneskene dekker disse behovene på, produksjonen, er avgjørende for ideologien, lover, politisk system og institusjoner i et samfunnet.

Hovedsaken i alle samfunn er ifølge Marx inndelinga i, og kampen mellom, klasser:

"Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper."

Formen denne kampen har i forskjellige samfunn varierer, men den grunnleggende klassekonflikten består:

"Fri mann og slave, Patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn - Kort sagt, undertrykkere og undertrykte har stått i stadig motsetning til hverandre, har ført en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av samfunnet, eller med de kjempende klassers felles undergang."

Kriser i kapitalismen

Marx sitt hovedverk, "Kapitalen", forklarte hvordan kapitalismen fungerte, og hvordan også kapitalismen er basert på utbytting og klassekamp.

Kapitalistene kontrollerer de produksjonsmidlene, som er nødvendig for menneskelig liv, det gjør at arbeidere ikke kan ha virkelig frihet, enten jobber de for en sjef eller så sulter de.

Like viktig er hvordan kapitalismens fundament, anarkistisk konkurranse om profitter, med nødvendighet skaper økonomiske kriser, som ødelegger livet til millioner av mennesker.

Den massive arbeidsløsheten vi opplever, samtidig med krisa i bankene, illustrerer hvor rett Marx hadde.

Marx argumenterte også med at akkumulasjon av rikdom er fulgt av akkumulasjon av elendighet (akkumulasjon = oppsamling).

Ikke noen gang har det passa bedre enn i dag, med den moderne industris voldsomme evne til å skape rikdom parallelt med fattigdom og hunger, som rammer flertallet av verdens befolkning.

Staten må knuses

Marx pekte på at kapitalismen skaper en arbeiderklasse, og at denne er en kraft som kan gjøre slutt på klassesamfunn og den elendighet det medfører.

"Det borgerskapet derfor først og fremst produserer, er dets egen gravlegger."

Arbeiderne har dette potensialet først fremst fordi kapitalismen baserer seg på deres arbeid for å skaffe sine profitter Gjennom å ta kontroll over fabrikkene, oljeplattformene, kontorene osv, kan arbeiderne ta kontrollen fra herskerne og skape et nytt samfunn i samsvar med interessene til flertallet av befolkninga.

Arbeidermakt, i motsetning til andre klassers makt, kan kun utøves kollektivt og derfor demokratisk.

Du kan dele jorda mellom bønder, og kapitalister kan eie sine fabrikker. Men å dele et samlebånd mellom arbeiderne er absurd. Derfor kan arbeiderne bare lykkes gjennom å samarbeide seg i mellom. Samarbeid mellom arbeiderne er nødvendig for produksjonen sjøl i dag. Kampen for å forsvare eller forbedre lønna og arbeidsforholdene utvikler og styrker samarbeidet og solidariteten mellom arbeiderne.

Når Marx levde var arbeiderklassen minimal og begrensa til noen få land. I dag er det flere industriarbeidere i Sør-Korea alene enn det var i hele verden på Marx tid. Arbeiderklassen er først de siste åra blitt den største klassen på verdensplan. Arbeiderklassens potensielle styrke har aldri vært større enn idag.

Marx lærte av Pariserkommunen at det ikke bare er nok for arbeiderne å ta over kontrollen med fabrikkene. Like viktig var det å knuse statens makt; hæren, politiet, lovverket og statsbyråkratiet.

Staten er et redskap for herskerklassen for å opprettholde deres kontroll over samfunnet. Generalenes våpen, politiets køller og hemmelige tjenester, lovverket osv., vil aktivt bli brukt til forsvar for herskerne dersom de føler seg trua. Det har vi utallige eksempler på, ikke minst i Sovjet under kuppet for et par måneder siden.

"Arbeiderklassen kan ikke simpelthen overta det ferdiglagde statsmaskineriet og bruke det til sin egen nytte, men må knuse det."

"Arbeidere i alle land, tilgi meg!"

Det var grafittien som ble malt på en Karl Marx-statue i Russland for noen uker siden for å latterliggjøre Marx sitt berømte slagord: "Arbeidere i alle land, foren dere!". Det som er en forutsetning for arbeideres frigjøring, blir forbundet med det motsatte: Fangeleire, hemmelig politi, et snyltende byråkrati; kort sagt ekstrem undertrykking.

Det russiske folket har endelig begravd marxismen. Det er den vanligste tolkninga av opprørene i Øst blant politikere og i media.

I virkeligheta var ekte marxister i Vest de som hadde mest grunn til å juble når statuene av Marx og Lenin ble velta. Statuene var i flere tiår den statskapitalistiske herskerklassens symboler på undertrykkinga av millioner av arbeidere. Når deres symboler faller, blir det mulig å fjerne myten om at marxisme har noe som helst til felles med denne rå og brutale utbytterklassen.

Etter stalinismens fall i Øst har vi stadig fått høre at marxismen er død. Kasta på historias skraphaug av de den sier å representere. Men marxismen har alltid blitt dødsdømt av dem som ikke liker tanken på et samfunn uten rike og fattige, uten utbyttere og utbytta. Marx sjøl ble forfulgt gjennom mesteparten av Europa, og måtte rømme fra land til land. I perioder med nederlag for arbeiderklassen, og med herskerne på offensiven, har marxismen alltid hatt tilbakeslag. Marxister har blitt færre og marxismen har blitt erklært død.

Marxismen har alltid spredd frykt blant de herskende i samfunnet. Fordi det er en teori for hvordan arbeiderklassen, de som skaper verdiene i samfunnet, kan ta helt og fullt kontrollen over det de sjøl har skapt og kommer til å skape. Marxismen forklarer hvorfor og hvordan de rike får sin rikdom. Hvorfor dette henger nøye sammen med klassesamfunn og utbyttinga av arbeiderklassen. Dersom de som er undertrykkt og utbytta ikke knuser det samfunnet de lever i og bygger et nytt samfunn med direkte arbeiderstyre over produksjonen og et helt nytt statsapparat kan ikke undertrykkinga opphøre. Marxismen gir svar på hvordan denne kampen kan føres og vinnes. Derfor har våre herskere gjort utallige forsøk på å gravlegge marxismen.

Solheim og Bernstein

Ikke bare av herskerne men også av lederne i reformistiske sosialistpartier av forskjellig varianter har marxismen blitt forsøkt gravlagt. Erik Solheim er ikke ny i den sammenhengen. Arbeiderpartiet gjorde det samme like etter krigen. Ideen om at arbeiderklassens frigjøring er arbeiderklassens eget verk, som er det mest sentrale i marxismen, passer ikke byråkratene i fagbevegelsen og de reformistiske partiene. Derfor har de som oftest felles interesser med herskerklassen i kampen for å begrave marxismen.

Eduard Bernstein som var medlem i det tyske sosialdemokratiske partiet på slutten av forrige århundre, den gangen det største arbeiderpartiet i verden, argumenterte med at kapitalismens utvikling hadde gjort marxismen gammeldags. Utviklinga av monopolkapital gjorde at reformer kunne gi stadig mere kontroll over økonomien. Revolusjon var et gammeldags begrep. Kapitalismen ville ikke lenger føre til krise og krig, som Marx hadde sagt. Alle vet hva som har dominert de hundre åra etter Bernstein. Halve perioden har vært dominert av krise, hele av sult, krig og fattigdom.

Også i 30-åra ble marxismen forsøkt begravet. Ettersom nyhetene om Moskva-prossessene og fangeleirene i Sovjet begynte å lekke ut, fikk marxismen og leninismen skylda for denne ekstreme undertrykkinga. Marxismen ble erklært for en "gud som sviktet".

Krisefri kapitalisme?

I den lange oppgangsperioden etter verdenskrigen et par tiår seinere var gjennomgangstonen blant reformistene og i universitetsmiljøene at Marx tok feil når han pekte på at kapitalismen alltid ville avslutte en oppgangsperiode med økonomisk krise. Tvert om mente de at kapitalismen hadde avskaffet, eller i allefall ville avskaffe, fattigdom, klassemotsetninger og alle økonomiske problemer. Parlamentarismen løste problemene uten at det var nødvendig med streiker eller åpen klassekamp. Krisene i 1973, 77, 80-82, og ikke minst akkurat nå, viser at det var Marx som hadde rett.

Spøkelse

Hver gang marxismen ble erklært uaktuell, var det marxister som ga de beste svar og analysene på virkelighetens verden. Rosa Luxemburg argumenterte mot Bernstein og viste, gjennom å bruke marxistisk analyse, at kapitalisme betydde krig, fattigdom og barbari for flertallet av arbeidere. Revolusjonens epoke var så vidt i emning og slett ikke over.

Mens Stalin drev herjinger mot befolkninga i Sovjet, var det Trotski som klarest forsto hvorfor, og viste at stalinisme var marxismens kontrarevolusjonære motsetning.

ISere på 50-tallet brukte marxismen til å vise at kapitalismen langt ifra var krisefri, men at den kunne forlenge oppgangsperioden gjennom massivt sløsende våpenproduksjon. Marxismen har aldri latt seg begrave, som et spøkelse har den alltid gjenoppstått og fått masseoppslutning i situasjoner der arbeidere sloss for å forbedre sine kår.

Forbannelse

Grunnen er enkel. Like mye som herskerne og reformistene ønsker å gravlegge marxismen, er det andre som gjenoppdager den: De som sloss for å få penger til å betale husleie og regninger, og som er forbanna på sjefene som kjøper ny Mercedes, mens de sjøl må selge sin ti år gamle utrusta Datsun fordi de ikke lenger har råd til å ha bil. De som blir oppsagt i bedrifter med rekordoverskudd. Eller ungdom som oppdager hykleriet i moralprekener om moderasjon fra Hermod Skånland. Det er bare marxismen som bygger på denne forbannelsen og som tar stilling for de undertrykte og utbytta. Bare marxismen analyserer verden utfra arbeiderklassens interesser, som underbygger arbeidernes håp om et bedre liv, og som samtidig gir praktiske handlingsalternativer.

Forståelse

Derfor er marxismen også den eneste samfunnsteorien som kan kalles vitenskapelig. Den første forutsetninga for samfunnsvitensskap er å ønske å finne sannheten. I klassesamfunn er det bare de undertrykkte klassene som har interesse av sannheten om samfunnet. Herskerne har interesse av å tilsløre virkeligheten. Hensikten til andre samfunnsteorier er å få undertrykte til å identifisere seg med herskerklassen, sånn at de ikke finner på å gjøre opprør, streike osv. Problemet deres er at de bare kan lykkes i perioder. Motsetningene i samfunnet tvinger arbeiderne til før eller senere å slåss for sine interesser. Når de gjør det, og vinner kampen, vokser vyene om et bedre samfunn og troen på arbeideres evne til å ta kontrollen over samfunnet. Dette er kjernen i marxismen. Derfor overlever den alle verdens professorer, mediahets og kapitalsterke fiender.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.