IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Bank-krisa i 1991

Bankene har vært for profitthungrige, lederne har vært for opptatt av sine egne lønninger og fallskjermer, overdådige palasser og håpløse investeringsprosjekter. Det har vært noe grunnleggende galt med hele bank-kulturen. Alle ser ut til å være enige om det i dag. Med andre ord, det er ikke systemet det er noe galt med, men de håpløst udugelige lederne.

linje

Publisert: 01.11.1991

Nå har ikke vi i IS tenkt å ta lederne i bankene i forsvar. Men det vil være helt forfeilet å tro at lederne i bankene er noe spesielt verre enn ledere i andre kapitalistiske foretak. Når bankene går dårlig er det nettopp fordi det er noe grunnleggende galt med det kapitalistiske systemet. Egentlig er det det lederne i bankene selv hevder.

Krisen i bankene har avslørt for alle at ved å overlate økonomien til markedet, så får en også det markedet egentlig er, nemlig egoismens kaos. Resultatet er arbeidsløshet, forverra levevilkår og fattigdom. Forskjellen mellom rike og fattige økte på 80-tallet. Mens et mindretall ble millionærer opplevde det store flertallet nedskjæringer og at de fikk mindre å leve for. Mange kjøpte bolig til skyhøye priser og lånte penger med svært høye renter.

IS skrev om dette for 6 år siden når det pågikk. Først nå følger hovedstadsavisene opp, og de gjør det ofte meget bra. VGs historie om vaskehjelpen Rigmor Henriksen som var tiltalt for å ha tjent 2 kroner for mye i timen forteller bedre enn noe om det norske klassesamfunnet. Alle er enige om at "jappe-kulturen" bare har ført til elendighet.

Problemet er bare at selv om staten nå har overtatt bankene, selv om staten blir tvunget til å gå inn å redde oppdrettsnæringen ‹ en annen næring der markedskreftene ble sluppet fullstendig fri ‹ er det ingen som har noe alternativ. Ingen tørr eller vil si at det er det kapitalistiske systemet det er noe grunnleggende galt med. De som skal forklare sammenbruddet i bankene går sjelden lengre enn å moralisere over udugelige ledere.

Tilbake til 30-tallet

Vi må tilbake til 30-tallet for å finne en krise som tilsvarer den vi opplever i Norge i dag. Og skal vi finne en periode med en markedsliberalisme som tilsvarer 80-tallet må vi til 20-tallet, årene før det forrige sammenbruddet.. Parallellene er slående. En rekke små og mellomstore banker gikk konkurs i løpet av mellomkrigstiden. Da var det to av de aller største bankene, DnC og Bergen Privatbank. I januar 1931 fikk de så store problemer at staten måtte inn og redde dem. Den gang som nå. Faktisk er bankenes problemer større i dag.

I 1931 kunne bankene foreta en betydelig nytegning av aksjer rett etter den statlige redningsaksjonen. Arbeidsløsheten var imidlertid ikke løst med det. I 1933 var arbeidsløsheten blant fagorganiserte godt over 30%. Det er bygd opp en myte om at det var staten som reddet kapitalismen ut av krisa på 30-tallet. I virkeligheten fortsatte arbeidsløsheten i samtlige land helt til alle var klar over at det gikk mot en ny krig. For kapitalistene måtte det en barbarisk krig til, og store tap av menneskeliv, før man hadde skapt forutsetninger for ny vekst.

Over hele den vestlige verden var det en "jappe-boom" på 80-tallet, en boom som hadde mange fellestrekk med boomen som ledet opp til krakket på Wall Street høsten 1929. Det er viktige særtrekk med utviklingen i Norge, ‹ viktigst er naturligvis oljeinntektene. Fallet i oljeinntektene fra 1986 tvang de norske myndigheter til å sette på bremsene. Norge kunne ikke gjøre seg avhengig av oljen, ble det sagt. Kostnadene i andre sektorer enn oljeindustrien skulle presses ned sånn at det skulle lønne seg. Renta ble satt opp for å bremse opp den verste utlånsvirksomheten.

Harde innstramminger

Men uansett hva en gjorde gikk det galt. Det ble skapt en nedadgående spiral der det ene dro med seg det andre. Med en gigantrente var det ikke mulig for folk å kjøpe seg nye boliger eller betale avdrag til bankene, boligprisene sank kraftig. Den generelle nedgangen i kjøpekraften gjorde situasjonen ytterligere vanskelig for en handelsnæring der store investeringer i digre kjøpesentra allerede hadde skapt en overkapasitet. I hotell og resturantbransjen opplevde en det samme.

Idag hevder faktisk Aftenposten at den store arbeidsløsheten og problemene for bankene faktisk skyldes at Arbeiderparti-regjeringen strammet til for hardt. Ironisk fordi Arbeiderpartiet fulgte bare de rådene en fikk fra næringslivet og aviser som Aftenposten. Men mange økonomer hevder det samme. Kanskje er det elementer av sannhet i det. Da ser en imidlertid bort fra det grunnleggende problemet.

Hensikten med nedskjæringene var å få ned kostnadene. Ut ifra en teori om at det ville føre til økte investeringer i produktive foretak, som igjen ville føre til nye og sikre arbeidsplasser. Hvis en ser bort fra oljevirksomheten er det verken før eller etter de kraftige nedskjæringene blitt foretatt investeringer som gir varige arbeidsplasser.

Profittratens fall

Akkurat som på 20-tallet har kapitalismen siden midt på 70-tallet vært inne i en periode der profittraten er lav (Profittraten er det kapitalisten får igjen i forhold til det han investerer). Innenfor en rekke industrier er det en stor overkapasitet. Dette har ført til en sterk ustabilitet i systemet.

Fra 1982 fikk USA en betydelig vekst, og denne veksten dro etter hvert med seg mange andre vestlige land. Men veksten i USA var først og fremst en følge av Reagans økte militære opprusting. En opprusting som var finansiert av lån i utlandet. Samtidig ble kreditten sluppet løs. Dermed fikk en en oppgangsperiode som langt på vei tilsvarte den en hadde hatt på 20-tallet.

Bare i svært liten grad ble det bygget nye fabrikker, men produksjon og forbruk av luksusvarer økte kraftig. Forbruket var finansiert av en massiv intern opplåning. Nettopp fordi profittraten i industrien var så lav valgte kapitalistene i USA å investere i verdipapirer og fast eiendom i stedet for produktiv virksomhet. Resultatet var at kursene og eiendomsprisene bare steg. Dermed ble det bare enda mer lønnsomt å være spekulant, og mindre lønnsomt å investere i produktiv virksomhet.

Utviklingen i Norge var helt parallell. I børskrakket i 1987 sprakk boblen. Men i motsetning til i Norge har regjeringene i de fleste andre land, i frykt for en gjentakelse av 30-åra, fortsatt å pøse ut penger. Parallelt med Gulf-konflikten fikk vi en alvorlig nedgang i hele verdensøkonomien. Denne nedgangen har forsterket problemene til norske kapitalister, og dermed de norske bankene.

En bedre verden

Marx påpekte allerede for over hundre år siden en rekke indre motsetninger i det kapitalistiske systemet som hele tiden ville bidra til å skape kriser. Disse teoriene er mere aktuelle enn noen sinne i dag. Slike teorier kan imidlertid ikke si noe om utfallet av en krise. Kapitalismen har også virkemidler den kan bruke for å komme seg ut av krisen.

Men alltid er det arbeiderklassen, folk flest som må betale for de håpløse kriser arbeidsgiverne skaper. Og jo hardere en krise er, jo hardere må folk lide for at kapitalistene skal få nye muligheter til å tjene seg rike på andres bekostning. Vi skal derfor ikke gi oss inn på å spå utviklingen videre i Norge. Så lenge oljeprisene holder seg oppe vil staten kunne gripe inn å unngå et totalt sammenbrudd. Får en imidlertid et kraftig nedgang i verdensøkonomien er sannsynligheten stor for at også oljeprisene vil falle betydelig. Da vil situasjonen virkelig være alvorlig.

Uansett vil det verken være Rostoft, Maursund, Glad, Landgangen eller Heiberg som vil måtte betale for krisen. Det må vi gjennom nye angrep på våre levekår. Hvis vi ikke da bestemmer oss for å kaste hele systemet. Aldri har forutsetningene for å skape en levelig verden vært bedre. Teknologien og kunnskapen er der. Kapitalismen er imidlertid ikke noe annet å by på en flere kriger, mere sult, økt arbeidsløshet og fattigdom.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.