IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hvorfor vi trenger et revolusjonært parti

Kapitalismen er på vei ned i ei ny dyp krise. Økonomisk tilbakeslag og arbeidsløshet står for tur. Samtidig er det åpenbart for alle at stalinismen ikke er noe alternativ. Revolusjonære sosialister og deres organisasjoner er svake de fleste steder. Likevel trengs slike organisasjoner for å kunne utnytte de mulighetene kapitalistenes politiske og økonomiske krise skaper.

linje

Publisert: 01.02.1991

De siste åra har vi igjen sett hvordan sosiale opprør kan presse herskerklassen i land verden over til reformer og innrømmelser. Og så lenge det finnes kapitalisme vil kriser og krig gjøre at det oppstår nye revolusjonære situasjoner. Men den klassen som kontrollerer samfunnet i dag (som er den klassen vi kaller borgerskapet eller kapitalistklassen) vil alltid forsvare sin makt/ kontroll med alle de midler som er tilgjengelige. Det betyr også bruk av politi- eller militærmakt hvis herskerklassen finner det nødvendig. Om et flertall av befolkninga i et land ønsker forandringer har ikke det noen betydning. Nyere eksempler på det er militærkuppet i Chile i -73 og knusinga av Solidaritetsbevegelsen i Polen -80 -81.

Alt for mange ganger opp gjennom historien har revolusjoner eller revolusjonære situasjoner endt med knusende nederlag for arbeiderklassen fordi det ikke har eksistert noe virkelig revolusjonært alternativ som har hatt styrke nok til å sette arbeidermakt og knusing av den borgerlige staten på dagsorden. I alle disse situasjonene har enten reformistiske eller stalinistiske partier gjort det de har kunnet for å hindre en videreføring av revolusjonen slik at arbeiderklassen ikke har tatt kontrollen over produksjonsmidlene og dannet sin egen stat. Resultatet har alltid vært kontrarevolusjon, voldsom undertrykking og masseslakt av arbeidere.

Gjennom hele historia har undertrykte gjort opprør mot sine herskere. Sjeldent, om ikke aldri har opprørene vært planlagt på forhånd. Tre måneder før februarrevolusjon i 1917 sa Lenin at han trodde ikke han kom til å oppleve en revolusjon! Dessverre sitter bildet av skumle revolusjonære som planlegger kupp fortsatt hos mange. Mao sa at makta springer ut av geværløpene. Dette er tøv.

Spontane opprør er selve livskrafta i en revolusjon. For marxister er bildene fra Albania i dag det mest inspirerende vi har sett på lenge. Men spontaniteten er ofte ujevnt fordelt. Det kan hende at mens Trondheims arbeidere har overtatt byen, sitter folk i Oslo og lurer på om de skal streike. Om kampen skal vinnes må den samordnes. Derfor trenger arbeiderklassen også i Norge et revolusjonært sosialistisk arbeiderparti.

Men hvordan skal dette partiet være? Hvem er medlemmene? Hvordan skal det fungere demokratisk og som et kampparti for arbeiderklassen? Hoveddelen av medlemmene må selvfølgelig komme fra arbeiderklassen. Men partiet kan ikke gjenspeile hele klassens bevissthet, slik reformistiske partier og fagforeninger gjør.

Nettopp fordi arbeiderklassen er så ujevn, politisk og i forhold til styrke og erfaring, er en av det revolusjonære partiets oppgaver å overvinne disse ujevnhetene, å dra de mer “tilbakeliggende” delene av klassen opp til de mest “framskrednes” nivå. For å kunne klare dette må alle partiets medlemmer til enhver tid være aktive i alle situasjoner der dette er mulig. På arbeidsplassen, i fagforeninga eller i demonstrasjoner. For å trekke nye folk til partiet, skaffe seg egen erfaring og i fellesskap nyttegjøre erfaringene i partiet.

Når Karl Marx og Fredrich Engels skrev “ Det kommunistiske manifest” hadde ikke de noen klar formening om hva slags parti arbeiderklassen trengte. Marx og Engels hadde rett og slett ikke erfaring nok til å kunne vite det. Politiske partier fantes nesten ikke, ihvertfall ikke arbeiderpartier og ingen kunne vite at reformisme skulle bli den ideologien som i størst grad senere har hindret sosiale revolusjoner. “ Manifestet” ble trykt i London en uke før revolusjonen i Paris i 1848, og det var første gang Marx selv opplevde hvordan arbeidere på egen hånd kunne bryte med den borgerlige ideologien og selv utvikle en revolusjonær bevissthet.

På en måte var dette en bekreftelse på Marx´ egne teorier, men “ Manifestet” hadde ingen innvirkning på revolusjonen i 1848, det var ganske enkelt ingen arbeidere som hadde lest det enda.

Men i løpet av 1880- og 90- årene vokste det fram store sosialistiske partier. Det tyske arbeiderpartiet (SPD) utviklet seg til å bli et virkelig masseparti, og i 1912 fikk partiet 4, 3 millioner stemmer ved valget til riksdagen og hadde ca. 1 million medlemmer. Og reformer ble da også gjennomført. Dette gjorde at troen på en fredelig overgang fra kapitalisme til sosialisme vokste og at SPDs ledende teoretiker Karl Kautsky ble sett på som Marx´ arvtager.

Problemet med SPD var at de var revolusjonære i teori men ikke i handling. Dette viste seg da også å være gjeldende for de fleste sosialistiske massepartiene i Europa. Det var i 1914 ved utbruddet av 1. verdenskrig at dette definitivt ble slått fast, når sosialistpartiene i Tyskland, Frankrike, England og Østerrike-Ungarn støttet sitt eget borgerskap i den imperialistiske krigen.

Samtidig med at partiene vokste utviklet det seg et eget skikt av folk som levde av å organisere og representere arbeiderklassen. Dette er partibyråkrater, fagforeningsbyråkrater, kommunestyrerepresentanter og stortingsrepresentanter som, på samme måte som i dag, ikke har noen interesse av å fjerne det kapitalistiske systemet fordi de selv og deres makt er avhengig av at systemet opprettholdes. Når sosialdemokratene definitivt gikk bort fra at en revolusjon var nødvendig for å skape sosialisme, brøt de også med en av de mest grunnleggende teoriene i marxismen, at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Det avgjørende sviket i august 1914 gjorde at mange revolusjonære verden over begynte å tvile på om det var mulig å bygge et revolusjonært masseparti, når det alikevel utviklet seg til en toppstyrt organisasjon og dets ledere ble en del av systemet.

Dette førte til en oppblomstring for revolusjonære syndikalister. Deres alternativ var militante fagforeninger, basert på spontan aksjon som skulle føre direkte til den revolusjonære generalstreiken. Syndikalistene avskydde politikk og så ikke nødvendigheten av å knuse staten, den økonomiske kampen på arbeidsplassene skulle være nok. Med dette synspunktet var partier ikke bare unødvendige men til og med en bremsekloss for arbeiderklassen.

De eneste som konsekvent holdt på Marx´ teori om arbeiderklassens selvstendige frigjøring og samtidig bygget et masseparti, var bolsjevikene i Russland. Den fordelen bolsjevikene hadde, i forhold til andre revolusjonære, var erfaringene fra 1905-revolusjonen. Lenin forsto hvor viktig arbeidernes egenaktivitet var og utviklet sin partiteori på grunnlag av dette.

Ved hele tida å agitere og propagandere for revolusjonær politikk der arbeidere var i kamp var det mulig å trekke de mest militante og bevisste arbeiderne med i bolsjevikpartiet. Men dette betød at partiets politikk alltid måtte ha som utgangspunkt hva som var best for arbeiderklassen. Noe som igjen førte til at bolsjevikene konstant ble beskyldt for å være arbeiderister, sekterister og utopiske marxister, av alle som ikke ville akseptere at arbeiderne måtte være den ledende krafta i en revolusjon.

Når en revolusjonær situasjon oppstår må den revolusjonære krafta kanaliseres og samles for at revolusjonen skal gå i riktig retning, og det er her partiet kommer inn. Men “partiets ledende rolle” har de siste 60 åra blitt brukt som et ideologisk alibi av stalinister og maoister for å forsvare sin egen makt i de statskapitalistiske ettpartidiktaturene.

Begrunnelsen er at når partiet, som arbeiderklassens teoretiske og politiske mest framskredne del, har makta så har man også sosialisme. Dette er et brudd med den revolusjonære marxismen i like stor grad som sosialdemokratenes fordi man ser fullstendig bort fra at arbeiderklassen må gjennom en selvstendig kamp for å frigjøre seg selv.

Den stalinistiske partiforståelsen fører da bare til en annen variant av sosialisme ovenfra, som i likhet med sosialdemokratenes politikk betyr at man kan innføre sosialisme på vegne av arbeiderklassen. Den egentlige betydninga av partiet som fortropp er at det revolusjonære partiet hele tiden kjemper for å få tilslutning til sin politiske linje i de kampene som pågår.

Det går ikke an å proklamere partiets ledende rolle. Den må vinnes gjennom politisk praksis og erfaring. Men at partiet vil oppnå en slik rolle før man er i en revolusjonær situasjon er heller tvilsomt. At det revolusjonære partiet vil bli et masseparti før det er også lite trolig. Marx mente at den herskende klassens ideer er de herskende ideene i samfunnet. Problemet blir da hvordan det kan være mulig for mesteparten av arbeiderklassen å bryte med disse ideene, for det må de jo hvis en sosialistisk revolusjon skal gjennomføres og lykkes. Skolevesen, rettsvesen, religion, kultur, aviser, TV og radio, alle disse tingene er viktige for alle mennesker og er med på å forme folks tanker og ideer, verdisyn og politiske meninger. Bare det å skulle ta opp kampen mot alt dette burde være nok til å forstå behovet for et revolusjonært parti.

Poenget er at arbeidere har en motsetningsfyllt bevissthet. På den ene sida er den bevisstheten folk får dytta inn fra fødselen gjennom oppdragelse, skole, media osv. På den andre sida er den bevisstheten arbeidere utvikler når de er i kollektiv kamp og ser at virkeligheten ikke stemmer med det de har lært. Det er når dette skjer det må finnes et alternativ som kan agitere for en politikk som fører til utvikling av både den enkelte arbeider og den generelle kampen. Men i tillegg til dette kommer det at arbeiderklassen på ingen måte er en enhet, og heller aldri, selv ikke i en revolusjonær situasjon, vil bli noen enhetlig blokk. Innafor arbeiderklassen finner man alt fra de mest klassebevisste revolusjonære, til lunkne sosialdemokrater, til de mest reaksjonære sexistiske og rasistiske folka.

Men selv disse folka finner seg stadig i konflikt med et system hvis ideologi de aksepterer. Revolusjonære forsøker alltid å utnytte oppblomstringer av klassekamp til å generalisere, å vise at menn og kvinner, svarte og hvite har felles interesser og en felles fiende. Vi forsøker å bringe kampen videre, ikke, som stalinismen og reformismen har fått folk til å tro, styre ovenfra og legge lokk på spontanitet.

Partiet må være et redskap for revolusjonære for å nå et klart mål. Målet er alltid en sosialistisk revolusjon og et sosialistisk samfunn, dette må aldri gjemmes bort eller dekkes over for å oppnå kortsiktige gevinster. Revolusjonære kan ikke tillate seg å være opportunistiske i noen situasjon.

Etter 60 år med stalinistisk forvrengning av den revolusjonære marxismen og øst- europas partidiktaturer som eksempler på såkalt sosialisme, er folk flest imot både bygginga av et revolusjonært parti og ideen om et sosialistisk samfunn. Ofte mener også folk som er villige til å kjempe for et annet samfunn at partiorganisering ikke er nødvendig. Derfor er IS sin viktigste oppgave i dag på propagandaplanet, for å få flere til å bryte med det stalinistiske partisynet og til igjen få troen på at arbeidsfolk både har styrken og muligheten til å forandre verden. Med “normale” forhold i et samfunn vil revolusjonære alltid bare utgjøre et lite mindretall av en befolkning og ha begrensede muligheter til å påvirke arbeiderkamper og saker som angår samfunnet generelt. Men mulighetene må hele tida brukes for å få flere med på den enorme oppgaven det er å bygge et revolusjonært parti.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.