IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Norge og EF:

Utviklinga av en militær union

Gulfkrigen har på flere måter vekket tanken om Europa som en sivilisert militær enhet. EFs oppslutning om Gorbatsjovs fredsutspill illustrerer at USA ikke lenger er klareste lederstjerne. EF kommer til å bli den største økonomiske og politiske enhet i verden i 1993, kanskje også militært. Og da langt mer uavhengig av USA.

linje

Publisert: 01.03.1991

En europeisk forsvarsunion er ikke noen ny tanke, under NATOs dannelse ble det Europeiske Forsvarsamband (European defence community) lagt fram fra Frankrike. Ideen døde i 1954, men i 1984 ble Vestunionen en gjenoppliving av gamle tanker.

Vestunionen kom som en markering av at Europa var ikke totalt avhengig av supermaktene. Tanken kom omtrent samtidig med at ideen om det åpne markedet kunne nærme seg virkelighet. Nettopp denne ideen gjenskapte sjøltilliten hos Europas herskere: Det åpne markedet ville innebære at EF kom til å bli verdens største handelspartner, med 26% av den totale eksporten innen OECD. Et åpent marked ville innebære økonomisk union, og langt større grad av politisk union. Og en politisk union ville medføre behov for en større grad av militært samarbeid, både for å sikre et verdensomspennende frihandelssystem og for å kontrollere indre konflikter.

Hva med NATO?

NATO er allerede en europeisk allianse. Gjenopplivinga av Vestunionen var i utgangspunktet ikke tenkt som noe alternativ til NATO. England, Danmark og Nederland har vært de mest trofaste NATO-tilhengerne, og disse har slått an tonen i EFs militærpolitikk.

Men NATO tjener særlig USAs interesser, og er hovedsaklig finansiert av USA. I konkurransen med Sovjet seilte USA opp som verdens ledende militærmakt, en posisjon de sjølsagt brukte til å styrke sine egne økonomiske interesser. Dette gikk på bekostning av europeisk innflytelse, særlig i Midt-Østen. USA omfavnet Israel og sjahens Iran, seinere Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Syria. Saddams Irak ble også en viktig hest å satse på for USA, men det var åpenbart at USAs støttespillere ville få problemer med Saddam en eller annen gang. Derfor lot de Saddam invadere Kuwait, og bruke dette som påskudd for å knuse hans krigsmaskin.

I mens sto de europeiske stormaktene på sidelinja og utnyttet de mulighetene som bød seg. En uholdbar situasjon for dem i lengden.

Ettersom USAs krigsmaskin fikk en knekk etter Vietnam, og den amerikanske økonomien begynte å vakle på slutten av 80-tallet, var ikke lenger USAs lederrolle i vesten så soleklar. EF skulle utvikle seg til et handlekraftig alternativ. Derfor oppsto Vestunionen - ikke i motsetning til NATO, men som et tillegg.

EFs satsing på KSSE, konferansene for sikkerhet og samarbeid i Europa, har også vært et forsøk på å utvikle en europeisk sikkerhetspolitikk. Amerikanske tiltak mot Sovjet-blokken har ikke falt i god jord innafor EF, KSSE har blitt regna som langt viktigere. Og etter at Sovjet-blokka har løst seg opp, er EFs behov for USAs våpen langt mindre .

Vestunionen har hittil ikke spilt noen viktig rolle utenrikspolitisk. Men den har klart virket samlende om en europeisk sikkerhetspolitikk, og til dels fjernet gamle militære motsetninger i Europa. Etterhvert har det blitt klarere at en felles utenrikspolitikk vil styrkes gjennom en militær union.

EF-skurring

EF-landa har hittil ikke kunnet samle seg om en felles utenriks- og militærpolitikk. Flere ulike interesser har stått mot hverandre, noe som ikke minst er blitt vist i forhold til Gulf-krigen.

Tyskland, som har vært fritatt for de enorme rustingsutgiftene, har derimot vært en stor våpenprodusent og -eksportør. De andre imperialistmaktene er i dag i harnisk for at tysk industri har bygd opp Saddams krigsmaskin. Tyske våpenprofittører vil handle med dem som betaler, og det vil ikke være helt greit å pålegge disse å handle etter militære retningslinjer.

Tyskland har i tillegg latt USA stå for opprustinga av landet. Men de siste åras hendelser har ført til at dette ikke er så enkelt politisk lenger. Selv om Kohl utmerker seg som en politisk værhane, så er det klart at tysk anti-krigsbevegelse presser Bonn-regjeringa hardt.

Den tyske opinionen har tross alt stått fram som atomvåpen-fiendtlig og mot Gulfkrigen. Gorbatsjov er en av de mest populære politikerne i Tyskland. Det er ikke utenkelig at et europeisk militærsamarbeid vil bli trukket fram som en gulrot for opinionen. En gulrot fra den felles-europeiske åker.

England har tradisjonelt vært nært knytta til USA. Uansett regjering har de stått nærmere Washington enn Brüssel. England har hatt et klart motiv med å gå aktivt inn i Vestunionen: Å holde et øye med de andre statene i Europa. England kunne kaste seg med full styrke inn i et militærsamarbeid for å styrke sin posisjon i forhold til aksen Bonn-Paris.

Vestunionen har vist seg å være et forum for å løse konflikten med Spania om Gibraltar. Samtidig har unionen gjort det klart at den ikke tar stilling i interne konflikter - slik at Englands okkupasjon av Nord-Irland ikke kommer på dagsordenen.

Frankrike er den som på sin side ivret mest for et europeisk militærsamarbeid. De har holdt seg utafor NATOs kommando, og har drevet en sjølstendig imperiepolitikk i Afrika. Det samme gjelder atomvåpenpolitikken.

Frankrike er også verden nest største våpeneksportør, og et samla militært Europa vil bety mye for fransk våpenindustri. Denne har i dag en overproduksjon - og det av våpen i toppklasse. Våpen som kan konkurrere på et fritt EF-marked.

Italia og Spania stiller seg langt på vei på samme linje som Frankrike, og ønsker en sterk allianse.

En EF-kommentator hevda i 1984 at en millitær konflikt mellom europeiske stater ikke var utelukket. Ettersom samlingsprosessen har skutt fart, virker en slik konfrontasjon mindre sannsynlig.

Ettersom EF gjerne vi ekspandere mot nord, og nordiske land stadig viser mer interesse for medlemskap, kan dette også styrke behovet for en europerisering av USAs NATO-allianse. EF-analytikere sier f eks at et norsk EF-.medlemskap ikke vil være problematisk - ut i fra Norges NATO tilknytning. Men Sverige og Finland er ikke like interessert i å bytte ut sin nøytralitet med NATO-medlemskap. Vestunionen vil være et langt mer spiselig alternativ. F eks har den svenske høyrelederen Bildt poengtert at et svensk-tysk “forsvarssamarbeid” er ønskelig, men unnlater å nevne USA. Danskenes forhold til Vestunionen er preget av forholdet til nettopp de nøytrale Sverige og Finland.

Den største imperialistmakta

EFs økonomiske union er bare i liten grad retta mot USA. Sjøl om sammebrudd i GATT-forhandlingene om landbrukspolitikk osv. uttrykker en splittelse mellom USA og Europa, er amerikanske multinasjonaler sterkt involvert i europeiske teknologiprosjekter (f eks er IBM sentral i det høyteknologiske JESSI-prosjektet). Fronten mot Japan og Sørøst-Asia er langt viktigere.

Men EFs teknologiprosjekter skal også skape større uavhengighet av USA. EUREKA-prosjektet har blitt regnet som et prosjekt med betydelig militær betydning, Mitterand har regnet dette som et svar på stjernekrigsprogrammet.

Økonomisk handlefrihet for EF betyr stadig sterkere konfrontasjoner med amerikanske multinasjonaler. EF må styrke seg som en imperialistisk blokk for å få politisk innflytelse. En slik blokk må nødvendigvis bety en militær styrking. Noen må forvare europeiske interesser, og det vil bli Europa sjøl. Både europeisk kapital og folk i Europa ser på USA som en stadig mer tvilsom alliert.

Dessuten vil et europeisk militærsamarbeid være bedre egnet for å gripe inn i interne konflikter - som opprør blant undertrykte nasjoner eller arbeiderkamper. Amerikanske soldater har ingen høy stjerne noe sted i verden - og vil ikke kunne brukes i slike konflikter.

EF vil utvilsomt bli en supermakt med stadig flere interessekonflikter med amerikanske multinasjonaler, særlig i Midt-Østen og i Øst-Europa (se ramme). Gulf-krigen vil bare forsterke denne utviklinga - dersom USA ikke gir betydelige konsesjoner til europeisk kapital som belønning for krigsinnsatsen mot Irak. Noe USAs kriseøkonomi knapt nok har råd til.

Gulfkrigen og USAs aggresjon

Bushs nye verdensorden skal basere seg på USA som verdens militærmakt nummer en. En militærmakt som skal sikre stabilitet og utbytting verden over. Men denne verdensorden må basere seg på at USA ikke står i åpenbar motsetning til de andre stormaktene - Japan, Sovjet og EF.

USAs aggressivitet, som i det siste har blitt mindre og mindre tilslørt, kan virke mot Bushs hensikter. USAs krig mot Irak har som hensikt å styrke sine interesser i området - gjennom enda større økonomisk og politisk kontroll. Europeisk kapital vil tape.

USAs gulfkrig er også et forsøk på komme over den økonomiske krisa hjemme, en krise som har vært åpenbar i lengre tid. Vestens tillit til USA har blitt svekka, og nå forsøker de å gjenopprette denne tilliten ved å vise at USAs krigsmaskin er gull verdt.

Gulfkrigen har riktignok vist at EF-landa spriker sterkt i sin støtte til USA, selv om støtten til bakkekrigen har vært enstemmig. Men flere EF-land har forsøkt med utspill uavhengig av USA. Frankrikes fredsforslag i 12. time før bombinga starta var klart et soloutspill. Men etter at Gorbatsjov kom med sitt fredsforslag var også tonen fra en del EF-land klart positiv. Den italienske regjeringa sa at forslaget var bra, Mitterand var nølende, og en rekke tyske aviser så positivt på forslaget. Italia, Frankrike og Spania har brukt gulfkrigen som argument for at EF videreutvikler en felles forsvarsstrategi etter at WEU-avtalen løper ut i 1998.

Etter Vestunionens møte midt i februar ble det slått fast at denne skulle gis en “nøkkelrolle i arbeidet for klarere utenriks- og sikerhetspolitisk profil for europeerne, ikke minst etter Gulf-krisen”. Bl a gikk det fram at de 100 000 mann som er flyttet fra Europa til Gulfen neppe vil bli ønsket tilbake i Europa. Og Vestunionens argumenter skulle få større tyngde i NATO. Den engelska avisa The Guardian hevdet at EF må opprettholde sin støtte til Washington mens krigen pågår, men at EF neppe vil innta samme underdanige holdning når en fredsløsning er på programmet.

Kapitalens EF

Utviklinga av Vestunionen vis a vis USA viser at EF har klare ambisjoner om å etablere seg som en samla imperialistmakt, med verdens største økonomiske enhet bak seg. Unionen tør ikke ta bruddet med USA akkurat nå, men etterspillet av Gulf-krigen vil gi nye holdepunkter. Hvis ryktene om at USA kommer til å dele opp Midt-Østen i europeiske og amerikanske interesseområder i kjølvannet av krigen, vil kanskje herskerne i Europa være fornøyd. Men motsetningene USA-EF dreier seg ikke bare om Midt-Østen. Vestunionen vil helt klart komme til å spille en viktig rolle i den nye imperialistiske omfordelinga av verden som vil komme i 1990-åra, enten sjølstendig eller som et omdefinert NATO.

Forsvarsminister Holst sier at Vestunionen ikke er en del av norske EF-vurderinger, men at debatten om denne kommer til å komme. Ifølge Aftenposten har flere enkeltpolitikere tatt til orde for nærmere tilknytning til unionen.

For EF-motstandere er det viktig å være klar over at EF vil bli en enhetlig imperialistmakt. Hele hensikten med en politisk, økonomisk og militær samling av Europa er å styrke europeisk kapital. Å si nei til EF betyr å slåss mot kapitalismens effektivisering og imperialistisk ekspansjon. Vi ser også hvor viktig det er å sette “Nei til EF”-standpunktet sammen med “Ut av NATO”.

EF + USA = Slutt på romansen?

USAs lederrolle i vesten har blitt svekka de siste 20 åra. Herskerne i Europa har flere ganger kommet i motsetning til USAs diktat.

Øst-Europa

COCOM-reglene, som forbød USAs venner å selge høyteknologi til Øst-Europa, var vanskelige å svelge for europeisk kapital. Det var ikke bare Kongsberg Våpen som ble ramma, store deler av handelen mellom EF og Øst-Europa fikk stukket kjepper i hjula. USAs forsøk på å stoppe gassrørledningen fra Sovjet til EF, ble også oppfatta som enda et utslag av amerikansk kontrollmani.

KSSE - konferansene om sikkerhet og samarbeid i Europa - var også et viktig ledd i å styrke vesteuropeiske interesser. USA var lite interessert i å være med på disse.

I dag, når Øst-Europa ikke lenger er noen blokk, men et viktig ekspansjonsområde for europeisk kapital, viser det seg at USA har lite å rutte med. Mens tyske banker har kjøpt opp tidligere DDR, og har flere østeuropeiske regjeringer i sin hule hånd, sitter amerikansk kapital på gjerdet. Dette være lite tilfredstillende for Wall Street i lengden.

Mens EF forholder seg til de reformerte landa i Øst-Europa, har USA hatt vist betydelig interesse for de sovjetrepublikkene som slåss for sin uavhengighet. Via Tyrkia har nærmere kontakter blitt knyttet med regjeringene i Georgia og Armenia.

Latin-Amerika

USAs bakgård har alltid vært et friområde for amerikansk kapital. Falklandskrigen kunne like gjerne vært ført av USA. Britiske interesser kom ikke særlig gunstig ut av seieren her. USAs seier i krigen mot sandinistene har også fjerna en mulighet for europeisk kapital til å komme inn på kontinentet. Europeiske sosialdemokrater strevde hardt for å prøve å knytte til seg sandinistene. Kokainkrigene i Colombia og mot Noriega har også først og fremst sikra amerikansk kapital og fortalt det lokale borgerskapet at de kan stole på USA.

Midt-Østen

Britiske og franske interesser har blitt svekket i Midt-Østen siden Suezkrisa. Israel, England og Frankrike vant krigen mot Egypt, men Egypts Nasser var den moralske vinner. Den økonomiske seierherren var USA - som kunne bruke FN og FN-tropper for å vise sin “upartiskhet” i forhold til araberverdenen. Slik fikk USA stadig større innpass i regionen.

Denne utviklinga ble styrket etter seksdagerskrigen i 1967, da Israel viste at de var sterke nok til å være USAs brohode og vaktbikkje. Og særlig etter krigen mot Egypt i 1973, kunne USA igjen styrke sitt forhold til Israel og til resten av Midt-Østen. Camp David avtalen mellom Israel og Egypt viste at USA var den som kunne ordne opp. Og USA har i meget liten grad vært interessert i å slippe europeisk kapital inn igjen i området.

Etter 1973 steg oljeprisene og krisa i Vest-Europa ble forsterka. Og alle framstøt for å få i gang en euro-arabisk dialog var mislykka. Oljeselskapene, de fleste amerikanske, ble steinrike, mens resten av europeisk kapital satt med skjegget i postkassa. Selv ikke EFs framstøt og resolusjoner for en palestinsk stat har ikke endret på dette.

Når du leser dette er kanskje den irakske staten smadret, og USA dikterer en “fredsløsning”. En løsning som helt sikkert vil favorisere amerikanske interesser, selv om ryktene sier at EF skal få sine definerte interesseområder i Midt-Østen.

Er Norge best?

Lederen for Nei til EF har sagt at mens de europeiske statene laget monumenter over sine statsoverhoder, så bygde Norge monumentet velferdsstaten. Vi må være relativt klar over at Norge ikke skiller seg nevneverdig ut fra Europa i så måte. Og at sosialdemokratiets krise i hele Europa nettopp har ført til en nedbygging av velferdsstaten - og Norge er ikke noe unntak her heller.

EF står for effektivisering av europeisk kapitalisme, gjennom internasjonalisering og harmonisering. En harmonisering som betyr like vilkår for kapitalen i hele kontinentet. Denne prosessen krever at medlemslandene godtar de premissene som settes opp av de som har makta.

Men sjøl EF kan ikke handle aleine. EF er en del av verdensøkonomien, og har ambisjoner om å konkurrere med de andre sterke økonomiske sentra, særlig New York og Tokyo. Og alle de rike landa har gått sammen i OECD og GATT for sette noen regler og komme med anbefalinger i denne fredlige konkurransen. Den militære konkurransen, og konfrontasjonen, kommer når motsetningene mellom nasjonale kapitaler ikke kan løses gjennom avtaler og regler.

Verdenskapitalismens spilleregler gjelder også for Norge. Uansett om vi er med i EF eller ikke. I dag er USAs straffetoll på norsk laks en prøvestein for norsk handelspolitikk. Slike situasjoner vil oppstå uansett om vi er med i EF eller ikke.

Sett i dette perspektivet blir EF-debatten noe anderledes enn den vi ser begynnelsen på i dag. Opplysningsutvalget om Norge og EF har kommet med et studieopplegg om EF: Fakta og meninger om Norge og EF. Boka tar ikke utgangspunkt i denne virkeligheten, men har tvert i mot en tendens til å idealisere de økonomiske forbindelsene på verdensmarkedet i forhold til EF.

Er Norge bedre?

En gjennomgangstone i boka er at Norge har en del særtrekk i forhold til Europa som gjør vårt samfunn bedre.

En ide er at norsk parlamentarisme er bra, mens EF knapt kan kalles parlamentarisk, snaut nok demokratisk. EF er et kjempebyråkrati der de folkevalgte (EF-parlamentet) ikke har noen lovgivende myndighet. Riktignok har de enkelte lands regjeringer innflytelse på det som skjer, men enorm makt ligger hos pressgruppene - lobbyene. Lobbyvirksomhet er en viktig del av EFs beslutningsprosess. Og lobbyene er interesseorganer for europeiske firmaer. Europeisk storkapital driver lobbyene etter sine interesser - det er ingen hemmelighet. Det som derimot virker som en hemmelighet er at norsk kapital jobber på samme måten i forhold til Stortinget.

Boka (fra nå av kalt Fakta) tar riktignok også opp hvilken rolle det europeiske fagbyråkratiet spiller i utforminga av en sosial politikk. Hittil har ikke EF vedtatt noe sosialt program (social charter), noe som skyldes både fagbevegelsens svakhet og arbeidskjøpernes styrke. Dette forholdet forteller noe om forholdet mellom arbeid og kapital i hele kontinentet. Når Fellesforbundets John Stene sier i forbindelse med Jern og Metalls 100års jubileum at han ønsker seg en mer aktiv fagbevegelse skyldes det nettopp at fagbyråkratiet heller ikke har noen makt uten aktivitet på grunn planet. Euro LO, ETUC og de andre fagbyråkratorganisasjonene i Europa står i en liknenede situasjon.

Den norske regjeringas angrep på den norske velferdsstaten er mulig fordi arbeiderklassen ikke svarer. Slik er det også i EF. Fakta setter også opp den norske velferdsstaten mot det som fins innafor EF. Konklusjonen er at EF-medlemskap betyr en svekka velferdsstat. Riktignok kommer det fram at barnehagedekninga er langt bedre enn i Norge i en rekke EF-land. Men i EF består den sosiale sikkerheten av private forsikringsordninger, og er ikke et offentlig ansvar. Det legges også vekt på at arbeidsløsheten er større i andre land enn i Norge.

Arbeidsløsheten stiger i Norge, angrepene på velferdsstaten fortsetter - privatisering av sosialtjenester er er i ferd med å gjennomføres. Norske skatteregler endres jo stadig slik at folk med høy inntekt får mindre skatt - og direkte skatter skal jo betale deler av velferdsstatens utgifter. Alt dette er uttrykk for kapitalens løsninger på den kriseramma norske økonomien. Det er en svakhet ved boka at den ikke setter dette inn i bildet av Norge og EF. NHO har langt på vei rett når de hevder at det ikke er så store forskjeller mellom Norge og EF når det gjelder velferdsstaten.

Fakta inneholder også en vurdering av arbeidsforholdene i Norge og EF. Vi får faktisk presentert en tabell over arbeidstid og ferier i de ulike land som ikke har med Norge! Vi vet jo f eks at antallet feriedager er flere i de fleste EF-landa, og at svangerskapspermisjonen er meget kort i Norge sammenlikna med andre land.

I Norge er det streikerett, men bare begrensa til ca en måned annet hvert år - rundt tariffoppgjøret. Så når boka hevder at fagbevegelsens muligheter til effektive aksjoner blir svekka innafor EF, så er det vanskelig å forstå hvor de har det fra. At en mindre del av arbeiderne er organisert i EF-landa enn i Skandinavia sier egentlig ikke så mye om arbeiderklassens muligheter og kampkraft. Ser en på talla for reallønnsveksten i EF, viser det seg at det bare er Hellas som har en lavere vekst enn Danmark (der 80% er fagorganisert). Og i de siste fem-seks åra har vi hatt reallønnsnedgang i Norge.

Distriktspolitikken og landbrukspolitikken er områder der Norge avviker ganske sterkt fra EF. Det er også her EØS-forhandlingene møter størst problemer. Her er regjeringa under press fra mange kanter: OECD hevder at 20 milliarder kroner i landbruksstøtte (direkte og indirekte) er skyhøyt. GATT legger sterkt press på norske subsidier. Både EF og USA hevder at norsk laks er subsidiert. Det er bare et spørsmål om tid før Norge må begynne med “tilpasninger” til EF standard også her.

Miljøpolitikken er også et felt som tas opp i Fakta. Også her er det klart at EF bruker fine ord, men står beinhardt på å fjerne nasjonale regler. Danmark har fått merke at miljøavgifter og lover straks settes i sammenheng med proteksjonisme, og dermed blir krevd fjerna av EF. Men Norge har ganske grumsete mel i posen også her. Ta f eks CO2 avgiften på oljeutvinninga. Forslaget om å legge tilleggsskatt på oljeselskapene for den gassen de bruker eller bare brenner opp, har blitt knekt av argumenter om at vi ikke må gjøre noe uten at det fins en internasjonal avtale om slike avgifter. Norge står i dag fram som en av de landa som nettopp sinker en slik avtale.

Norsk kapital = snill?

Norsk kapitalisme er ikke snillere enn andre steder. NHO har riktignok gått ut og sagt at norske kapitalister nå må sette større krav til avkastning for hver investert krone - for det gjør internasjonale kapitalister. Og i Fakta blir det vist til at arbeidsløsheten blir brukt “som et rent markedsreguleringsmiddel ut fra næringslivets interesser” - som om det ikke skulle gjelde i Norge! Hvorfor har Skånland stått fram med jevne mellomrom og skrikt om at vi må få et mindre stramt arbeidsmarked i Norge? Svar: Den skal brukes som et rent markedsregulerende middel.

Stort sett så inneholder Fakta mange nyttige argumenter for EF-motstandere. Men det som preger boka er et idealbilde av det norske samfunnet - som ikke tar hensyn til det som har skjedd de siste åra: Arbeidsløshet, nedskjæringer osv. Det virker som om det sosialdemokratiske “Ønske-Norge” settes opp mot kapitalens EF. Dette er en alvorlig svakhet, som bare støtter opp under den tanken om at Norge er bra som det er.

I et av innledningskapitlene oppsummeres et syn på hva Norge skal stå for. Her står det noe bra, men er godt gjemt. Det nevnes at vi har tilkjempet oss retten til det samfunnet vi har i dag, og videre:

“Mål vi stadig må kjempe for (min utheving), men som vi kanskje aldri når, vil være blant dem vi sist av alt må gi opp eller overlate til andre å bestemme over.”

Her ligger kjernen i spørsmålet: EFs voksende styrke, angrep på velferdsstat og arbeidsvilkår, norske innstramminger og nedskjæringer - alt dette er en følge av en kapitalisme i krise. Det eneste som kan stoppe denne utviklinga er at folk nettopp kjemper for sine krav - mot EF-medlemskap og mot kapitalismen. Og nøkkelen i denne kampen er at arbeiderklassen viser tenner. For å få andre til å kjempe, må vi vise at vi kan kjempe. Det bare slik vi kan lage et Ønske-Norge i en ny verden.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.