IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Bak USAs krigsmål:

Hvem skal styre den nye verdensordningen?

De siste månedene har vi hørt George Bush og andre høyrepolitikere lovprise det de kaller en ny verdensorden. En verdensorden der alle land skal leve i fred og fordragelighet. USAs krig i Gulfen viser hva Bush egentlig mener med sin nye verdensorden. En verdensorden der USA i spissen for Vesten og med FN som skalkeskjul, har rett til å gripe inn hvor som helst med militærmakt for å presse igjennom sin vilje.

linje

Publisert: 01.02.1991

Etter at den kalde krigen er slutt har det oppstått nye muligheter for USA, men også nye problemer. Etter Sovjets krise har det oppstått et maktvakum som USA gjerne vil fylle. Landene i 3. verden kan ikke lenger spille supermaktene ut mot hverandre, derfor blir det lettere for USA å tvinge gjennom sin vilje.

Stabilitet styrker utbytterne

Umiddelbart virker det som om den stalinistiske statskapitalismens fallitt har skapt større stabilitet i den internasjonale verdensorden. Og stabilitet er utrolig viktig for kapitalismen. I det demokratiske, stabile vesten er utbyttingsgraden av arbeiderne størst. Det er samtidig her at kapitalismen står sterkest politisk. Aldri har opposisjonen mot systemet vært så liten som nå. Stabilitet i verdenssystemet er også kapitalistenes ønskedrøm. Slik skulle utbyttingen av verdens arbeiderklasse kunne foregå i fred og ro. Det er mindre viktig hvordan stabiliteten skapes - enten gjennom beinharde diktaturer som Saudi-Arabia eller demokratiske Sverige.

Men et stabilt verdenssystem er utenkelig - fordi kapitalismen utvikler seg ujamt. Konkurransen mellom kapitalene skaper nedleggelser og omstrukturering, imperialismens økonomiske system fører til skjev utvikling av i-land og u-land. Gapet mellom “fattige” og “rike” land har økt i 80-åra - fordi de fattige har blitt fattigere. Krisa i verdenskapitalismen har også ført til stagnasjon i vesten og krise i Øst-Europa. Folk vil gjøre opprør, regimer vil sette seg opp mot andre regimer.

I disse forholdene ligger årsakene til Gulfkrigen og Bush´s prat om en bedre verden. Mens Bush prater om en ny verdensorden slåss han desperat for å opprettholde og styrke en gammel; nemlig imperialismen. Gulfkrigen og hele Vestens ideologiske og politiske felttog i forbindelse med den dreier seg om imperialisme.

USA er avhengig av å styre verden gjennom lokale stråmenn. Selv om disse stråmennene er avhengige av å samarbeide med imperialismen, har de også sine egne interesser. USAs globale interesser er i stor grad knyttet til multinasjonal og amerikansk kapital. Ikke alltid er dette sammenfallende med stråmennenes interesser - disse står ofte i en klemt posisjon: De skal bygge opp sin egen klassebasis, ofte ut av de ruinene kolonialismen etterlot seg. Dette nye borgerskapet er videre pressa av verdensøkonomiens stadig hardere virkelighet. Regimene er også pressa av uro i befolkninga, og har dermed et sterkt undertrykkelsesapparat.

Derfor har de lokale herskerne flere ganger valgt en annen vei enn USA-imperialismen. Tidligere kunne disse regimene skifte supermakt - slik f.eks Syria og Irak har gjort. Men nå må de stå på egne bein - Iraks invasjon av Kuwait er et eksempel på dette. Irak slåss for sine økonomiske interesser gjennom krig - både for å vinne en del oljemilliarder og for å knuse indre opposisjon.

USAs tidligere allierte i krigen mot den islamske republikken i Iran, prøver seg nå som imperialist. Amerikanernes politimann i Bagdad kom til å tråkke politisjefen på tærne. Fra å være USAs subimperialist i Persiabukta, dvs at Iraks imperialisme sammenfalt med USA-imperialismens interesser, ble Saddam en kuppmaker i verdenssystemet. Og en slik kuppmaker kunne ikke tåles i en så viktig økonomisk region som Midt-Østen.

USA har også tidligere fått problemer når en lokal hersker har blitt for selvstendig og forsøkt å oppnå en litt mer uavhengig stilling. Nest etter sosiale opprør, er det dette USA er mest redd for, og de har gang på gang grepet til militærmakt for å fjerne tidligere lakeier.

USAs invasjon av Panama, som kostet 7000 mennesker livet, skjedde under dekke av kampen mot narkotikatrafikk. General Noriega var utdannet av, og jobbet i årevis for, CIA. Men som CIAs diktator i Panama begynte han også å samarbeide med “den andre siden”, bl.a. Cuba og Nicaragua. Han sendte våpen til geriljaen i El Salvador for penger fra kokainsalg til USA. For å gjenvinne full kontroll, og statuere et eksempel, gikk USA i jula 1989 inn i Panama og innsatte en ny, mer lojal stråmann - Endara. Endara gikk seinere til sultestreik fordi den hjelpen USA lovet, ikke kom. Hykleriet blir fullstendig når New York Times kan melde at kokaintrafikken nå, et år etter invasjonen, er større enn noensinne.

Samarbeids-imperialismen

Pratet om internasjonal rett betyr egentlig USAs rett til å tvinge igjennom sin vilje overalt, med eller uten FNs støtte. Men USA kunne ikke handle aleine - Mitterand, Kohl, Thatcher, EF og Italias Andreotti og Japans Kaifu ble personlig kontaktet før Bush handla. Tidligere kunne USA handle aleine, under dekke av å slåss mot “kommunist”-trusselen. Ettersom Sovjet ikke lenger er å regne med, måtte USA sikre seg at det ikke ble splittelse i den vestlige blokka. Og det er fare for en slik splittelse i et område så viktig som verdens oljesentrum.

Bush fikk både det internasjonale alibi han trengte, pluss at han fikk de andre til å betale sin del av krigen. Vestens “fred” skal baseres på trusselen om militær “straff” dersom noen skulle gjøre opprør. Stabilitet betyr at ingenting må forstyrre utbyttingen av verdens arbeiderklasse - eller ødeleggelsen av livsgrunnlaget til store folkegrupper og etterhvert hele menneskeheten som denne utbyttinga fører med seg. Alt annet skal underlegges amerikanske og vestlige kapitalisters behov for stadig større profitt.

Gulfkrigen er ikke bare Vestens kamp mot 3. verden, det er også USAs kamp for å befeste sin lederposisjon blant de vestlige imperialistlanda. USA ønsker at alle handelshindre mot amerikanske varer i vestlige land skal fjernes, samtidig som de vil opprettholde handelsbarrierer for å beskytte det amerikanske markedet. Ved å trekke alle de vestlige statene med under sin egen ledelse i en krig i et av verdens viktigste områder økonomisk, og dermed også politisk, klarer USA å presse gjennom sine prioriteringer og målsettinger. Selv sa Bush det sånn: “Saddam Husseins aggresjon truer våre jobber, vår egen frihet og friheten til vennligsinnete land.”

Men gleden vil være kortvarig. Krigen kan ikke endre noen av årsakene til at de andre vestlige landa tar igjen USA økonomisk. Tvert imot, selv om USA har presset resten av verden til å være med å betale, er krigen så kostbar for dem at den, om noe, bare vil forsterke tendensen til stagnasjon i USA.

USAs krise

Bush ønsker å gjøre USA til verdens ledende imperialistmakt i større grad enn det var mulig så lenge den kalde krigen pågikk. USA vant den kalde krigen fordi de kunne bruke så mye ressurser på opprustning og militær konkurranse at Sovjet ikke klarte å holde følge. Men til tross for at det var den sovjetiske økonomien som knakk sammen først, så knirker det faretruende også fra den amerikanske. For siden USA ønsket å beholde kontrollen over den vestlige blokken, måtte de også ta på seg mesteparten av de militære utgiftene. Den økonomiske krisa bare vokser. Motsetningene i kapitalismen er enorme. Samtidig blir behovet til de andre vestlige statene for å stille seg bak USAs militære makt svekket når Østblokken går i oppløsning.

Dette blir et problem for USA, fordi de trenger å kunne styre verdensøkonomien i stadig større grad for å overleve. Allerede før Gulfkrisen var USA på vei inn i krise, 1990 ble et år med nullvekst i amerikansk økonomi. USA har beholdt sitt overlegne militære forsprang, men av samme grunn har USA blitt stadig svakere økonomisk i forhold til de andre industrilanda. Misforholdet mellom de statene som utgjør kjerna i imperialismen blir større, i og med at USA stadig taper terreng. Mens USA 1 1953 sto for 69% av I-landas bruttonasjonalprodukt (BNP), var det samme tallet i 1977 redusert til 48%. Japan og Tyskland står i dag for langt mer enn 30% av I-landas BNP.

Særlig Japan og Tyskland, men også resten av EF, ønsker derfor en mer selvstendig stilling. Noe som på sikt er nødt til å true USAs posisjon. USAs våpen i denne kampen om imperialistisk hegemoni har vært nettopp våpnene. USA har f eks truet med at de ikke vil forsvare Japan dersom det ikke blir framgang i handels-forhandlingene mellom landa. Men Japan har kunnet ta dette med ro, fordi Sovjet og Kina ikke lenger er noen særlig trussel fra fastlandet.

Nå viser Gulfkrigen ganske klart at verken Japan eller Tyskland var i stand til å møte en Saddam. Bush har kanskje vunnet første runde i spillet mellom imperialistene. Og hans appeller om milliardstøtte fra Japan, “fordi Japan er mest avhengig av Midt-Østen oljen”, har slått gjennom. Og samtidig har Tyskland kommet med stadig større bidrag til USAs vasallstat nr 1, Israel.

Samtidig som internasjonaliseringa i verdensøkonomien gjør industrilanda mer og mer avhengige av hverandre, er sammenbruddet i GATT-forhandlingene er et resultat av splittelsen blant de viktigste økonomiske sentra. Å tro at det går an å skape stabilitet i denne situasjonen ved hjelp av militærmakt er bare en illusjon. Det beste Bush kan håpe på er å utsette USAs politiske og økonomiske problemer en stund, med det resultat at de blir enda større.

Bushs nye verdensorden har ingenting annet enn elendighet å tilby folk flest. Om den skulle bli virkelighet ville det bety at gateguttene i Brasil ikke ville ha noe håp om en bedre tilværelse - USA ønsker et fattig Brasil, ikke en økonomisk konkurrent. Arbeiderne i El Salvador ville heller ikke ha noe håp om å bli kvitt landets blodtørstige regime - USA ønsker et regime som tjener USAs, og ikke befolkningas, interesser. Heller ikke norske, eller for den saks skyld amerikanske, arbeidere har noe å tjene på et system som prioriterer kapitalens interesser. Dette systemet setter arbeidere i alle land opp mot hverandre, både gjennom økt arbeidspress og på slagmarken i krig for å opprettholde dette samme systemet. Vietnamkrigen viser hva slags elendighet som kan bli resultatet når USA “slåss for sine interesser”. Bush´s nye verdensorden hadde betydd at USA ville blitt et virkelig verdenspoliti som holdt “orden” til fordel for landets herskere med alle tenkelige midler.

Motstanden vokser

Det største hinderet for Bushs nye orden er motstanden fra verdens arbeiderklasse. Allerede nå skaper denne motstanden enorme problemer, og truer bl.a. med å velte alliansen med de arabiske regimene som støtter USA i krigen mot Irak. Motstanden mot imperialismen vil antageligvis vokse seg sterkere i tida som kommer, ettersom det blir klarere og klarere hva som er det reelle innholdet i løftene til Bush.

Etter Østblokkens fall har mange fått fornyet tro på “markedskapitalismen” og sosialdemokratiet, akkurat mens begge alternativer spiller sørgelig fallitt, symbolisert ved Margaret Thatchers fall i England og sosialdemokratiets krise i “modell-landet”; Sverige.

Jo tydeligere det blir for folk både i øst og vest at kapitalisme verken i den ene eller den andre formen kan løse deres problemer, og jo tydeligere det blir at herskerenes “nye verdensorden” bare er en værre utgave av den gamle, jo sterkere vil motstanden i arbeiderklassen mot nettopp denne verdensordenen bli.

Det er dette som er svaret også for den organiserte venstresida, på Bush og våre egne herskeres framstøt, nemlig politisk motstand. Kampen mot EF og andre angrep, så som arbeidsledighet, lønnsnedslag og nedskjæringer må knyttes til den viktigste enkeltsaken idag, nemlig Gulfkrigen. Det må bygges en antiimperialistisk antikrigsbevegelse i hele den vestlige verden, som kan tvinge sine regjeringer til å stoppe krigen.

Vi ønsker en annen verden. Den kan bare skapes gjennom kampen mot alle verdens Bush-er. Tross alle krigens redsler, skaper den også muligheter. Ettersom folk gjør opprør mot krigshisserene får de ny selvtillit og trekker nye lærdommer som kan brukes i den videre kampen for et annet og bedre samfunn. Det er opplagt at Gulfkrigen allerede idag har denne virkningen. La oss håpe at dette bringer oss et skritt nærmere vår nye verdensorden, og at Bush og hans planer havner på historias skraphaug der de hører hjemme.

Én verden - ett system

Hendelsene i Sovjet overrasker ikke lesere av denne avisa. Den førti år gamle parola “Hverken Washington eller Moskva men internasjonal sosialisme” uttrykker at det ikke finnes noen kvalitative forskjeller mellom øst og vest.

Dette er kun forståelig (for det finnes utvilsomt forskjeller mellom øst og vest) om man er klar over at Sovjet og etterkrigstidas Øst-Europa ikke har hatt noe med sosialisme å gjøre. De har tvert om vært like mye klassesamfunn som de borgerlige vestlige land.

Istedenfor en samling av privatkapitalister med sine politiske partier og institusjoner, har all makt, både politisk og økonomisk, vært samla i kommunistpartiene. De øverste sjiktene i partiene har da tilsvart borgerskapet; den herskende klassen.

Gjennom å utbytte arbeiderklassen kunne de konkurrere med vesten. Denne konkurranse har først og fremst vært militær. Dette betydde at Sovjet, for å kunne henge med i kappløpet med USA, måtte akkumulere mer og mer verdier for å kunne skaffe fler og fler våpen.

Marx identifiserte akkumulasjon som selve drivkraften i kapitalismen. Det er dette behovet for å hele tida akkumulere mer og mer, for å kunne bygge enda en generasjon med ødeleggelsesvåpen som har vært drivkraften også i den sovjetiske økonomien. Ser vi dette ser vi at Øst-Europa har vært statskapitalistiske samfunn, der de grunnleggende motsetningene, til tross for alle forskjeller ellers, er lik de i vest.

Det er ingen tilfeldighet at de samme byråkratene som styrte fabrikker under “kommunismen” nå befinner seg i sjefsstillinger i privatiserte bedrifter. Før måtte arbeiderne jobbe hardere for å redde “sosialismen”, nå må de gjøre det fordi det frie markedet krever det.

Hele teorien om den byråkratiske statskapitalismen er kun brukbar dersom vi ser på Sovjet som en del av verdensøkonomien. Også de vestlige statene spiller rollen som kapitalister. De er nødt til å gripe inn når en av de største bedriftene havna i krise. Det er utenkelig at den norske stat tillater Den Norske Bank å gå konk. Påkjenning på resten av økonomien ville være for stor. Ifjor måtte den amerikanske staten ut med milliarder for å unngå sammenbrudd i bankvesenet. Skillet mellom statlig og privat kapital blir stadig mindre, mens selskapene som dominere verdensmarkedet blir stadig større.

Konkurransen mellom disse, mellom stater og økonomiske blokker er innebygd i det kapitalistiske systemet. Det er et systemet som stadig havner i kriser. Et system som er imperialistisk hvor kapitalen kjenner ingen grenser og hvor fare for krig alltid er tilstede.

Om det er i Baltikum, Panama eller i Gulfen, er det arbeidere og fattige som drepes i imperialistiske kriger og de er vi som skal bære de økonomiske byrdene.

90-åras svar på Hitler?

En av de mest absurde propaganda påstander om Gulfkrigen er at det er nødvendig å stoppe “den nye Hitler”. Nå har det begynnt å komme rasende anklager om Saddams forbrytelser mens arkivbilder fra Nurnberg prossessene ruller over skjermen. Det som begynnte som “FN styrkene” er blitt til “de allierte”.

Saddam Hussein er også en brutal undertrykker av arbeiderklassen, og en som ønsker å styrke sin maktposisjon. Men han kan aldri bli noen Hitler. Det meste han kan håpe på er å øke sin innflytelse og få kontroll over mer olje, som han likevel ville måtte selge på verdensmarkedet.

I 1940 var Tyskland en stormakt, som kunne bli den dominerende makta i verden. Hitler hadde sine tilhengere i alle land da han framsto som et vellykka alternativ for reaksjonære verden over. Hitler var tysk kapitals redningsplanke som knuste arbeiderklassen, og som prøvde å bygge tysk imperialisme.

Saddams diktatur er ikke uttrykk for en ekspansiv kapitalisme, men et regime som hittil har bygd seg opp under imperialistenes vinger. Et regime i krise som ved et feilgrep krysset USAs interesser - og dermed kom i konflikt med verdens imperialistmakter.

Saddam ble Hitler fordi han truer olja. Få reagerte da han gasset kurdere i tusenvis, eller slaktet iranere. Akkurat som ingen reagerer når CIA-regimet i Guatemala utrydder indianerne. Eller når NATO-regimet i Ankara angriper kurdere.

Hitler startet en imperialistisk krig, som truet andre imperialister. Saddam skaper ustabilitet i imperialismen, men han truer ingen av imperialistmaktene. De som likner mest på Hitler sitter i dag i Washington DC.

Samme barbari i øst og vest

Dagen USA satte igang verdens største bombeangrep noensinne hadde presidentene Bush og Gorbatsjov en telefonsamtale. Et knapt døgn seinere rullet russiske tanks inn i Litauen. Etter tre dagers teppebombing av Bagdad fikk også folk i Latvia erfare vreden til en aggressiv stormakt, da Gorbatsjov sendte sine tropper inn i Riga.

Massakrene i Baltikum havna langt ned i amerikanske nyhetsendinger. Nobelkomitéen gikk i dekning mens vestlige media ellers veksla mellom svake fordømminger av Gorbatsjov og sympati for den store mannens vanskelige tider.

Demonstranter i Litauen har begynt å sammenligne vestens respons til massakrene i Baltikum og deres iver etter å forsvare “demokratiet” i Gulfen. At vesten ikke foretar seg noe for å hjelpe folk i Baltikum er på betingelse av at Gorbatsjov fortsetter a støtte deres krig.

Herskerne i Bejing har også trappa opp undertrykkinga i ly av Gulfkrigen. Samtidig som alle sanksjoner etter massakrene på Tiananmen er oppheva, benytter regimet anledningen til å henrette opprørerne.

Dette er ikke et produkt av “den nye verdens orden”, men typisk kynisk spill fra stormaktene. I 1956, da den kalde krigen var på topp, sendte Sovjet en halv million soldater mot revolusjonen i Ungarn. Vestlig presse raste, men gjorde ingenting. England, Frankrike og Israel hadde nettopp satt i gang en krig mot Nassers Egypt.

Akkurat som Bush later som om han forsvarer frihet når han sender folk i døden for å sikre oljeprofitten, så preiker Gorbatsjov om sosialisme når han massakrerer folk for å sikre imperiet til den russiske herskerklassen.

Da 500 000 demonstrerte på den røde plass etter drapene i Litauen reiste de krav mot diktatur. Mens den sovjetiske økonomien er bankerott, er verdens nest største militærapparat fortsatt aktivt.

Det finnes også de som kalles sosialister som har hatt illusjoner om Gorbatsjov. Det finnes enda flere som tror det kan bli fred i Midt-Østen etter en amerikansk seier.

Men den nye verdensorden til Bush betyr at USA fortsetter med å støtte opp om de mest reaksjonære undertrykkende regimene og gripe inn direkte der det passer dem. Andre stater kan gjøre hva de vil så lenge de ikke bryter med USAs interesser. Dette gjaldt Irak på 80-tallet.

En verdensorden som ikke vil eller kan bringe fred, men som vil være den beste garanti for en verden basert på utbytting og undertrykking.

Derimot vil et nederlag for vestlig imperialisme i Gulfen vil bety at arbeidere og undertrykte verden over vil få bedre betingelser for å slåss for et bedre liv, fordi det viser at USA kan tape.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.