IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Privat eller statlig - spiller det noen rolle?

Privatisering har blitt det viktigste stikkordet i borgerskapets offensiv mot arbeidere. Spesielt mot dem som jobber i offentlig sektor. I kampen mot privatisering er det viktig å ha klart for seg hva vi vil forsvare. I denne artikkelen tar vi opp forholdet mellom privat og statlig eiendom, og hvorfor eierformen i seg sjøl ikke er det avgjørende, men hvordan det gjør det mulig for den politiske ledelsen å fraskrive seg anvaret for angrepene mot de ansatte.

linje

Publisert: 01.01.1991

Privatisering var et av slagordene til høyresida som slo an internasjonalt i løpet av 80-tallet. Det var ikke bare høyresidas regjeringer, inspirert av Thatcher, som tok opp idéen. Sosialdemokratiske og arbeiderparti-regjeringer i land som Spania, Australia og New Zealand tok opp tråden. Det samme gjaldt Menems “peronistregjering” i Argentina og Collors regjering i Brasil.

I løpet av det siste året har privatiseringstanken blitt tatt opp av alle regjeringene i Øst-Europa og av Gorbatsjov i Sovjet.

Resultatet har vært økt forvirring på venstresida.

Støtte til en sterk statlig sektor har alltid vært et kjennetegn, både ved sosialdemokatiet og stalinismen. Det innebar at man ikke bare tok det for gitt at statene i Øst-Europa på et vis var sosialistiske, men at man identifiserte seg med den statlige sektoren både i den vestlige verden og i den 3. verden.

Det er grunnen til at da British Leyland ble nasjonalisert på midten av 70-tallet, så gikk fagforeningsledere ut og oppfordra arbeiderne til virkelig å stå på for å vise at dette “sosialistiske selskapet” hadde livskraft.

Derfor har venstresida i både Øst og Vest sett på bølgen av privatiseringer som et nederlag for sosialismen, og av-nasjonalisering av industrien som “kontrarevolusjonens brohode”.

Det er viktig å utfordre den “allmenne sannheten” at nasjonalisering og statseiendom i seg sjøl har noe som helst med sosialisme å gjøre.

De klassiske borgerlige økonomene som skreiv på slutten av det 18. århunderet og begynnelsen av det 19., tok det for gitt at kapitalistisk industri skulle være privateid. Det samme gjorde Karl Marx da han skreiv Kapitalen på 1860-tallet.

Men allerede de neste 20 åra skjedde det store forandringer som trua denne oppfatninga. I Storbritannia ble Postverket nasjonalisert, i Tyskland jernbanene, mens staten i Japan og tsarens Russland etablerte store industriselskaper.

Disse endringene fikk Engels til å protestere mot dem som brukte uttrykket “Privatkapitalisme”. Han sa at dersom nasjonalisering var det samme som sosialisme, så var også den tyske diktatoren Bismarck en sosialist.

Ved slutten av den første verdenskrigen hadde statseiendom og statlige inngrep i industrien et slikt omfang at Trotski skreiv:

“Statliggjøringen av det økonomiske livet, som kapitalismens liberalere brukte å protestere så mye mot, har nå blitt en kjensgjerning. Det er umulig å gå tilbake, ikke bare til den frie konkurransen, men til og med til stadiet der truster, syndikater og andre økonomiske blekkspruter dominerer. I dag er det bare ett spørsmål: Hvem skal kontrollere denne statliggjorte produksjonen — den imperialistiske staten eller det seierrike proletariatet.”

I løpet av de neste 50 åra har slike spådommer blitt bekrafta gang på gang. Mussolinis Italia etablerte de to store statsselskapene ENI og IRI, som fortsatt spiller en nøkkelrolle i italiensk økonomi. Nazi-Tyskland gjennomførte statlig monopol på utenrikshandel, og eksproprierte alle Thyssen-selskapene.

Statseide selskaper var i spissen for industrialiseringa av Latin- Amerika. I Storbritannia nasjonaliserte den borgerlige regjeringa elektrisitetsforsyninga og de to nasjonale flyselskapene i mellomkrigstida. I de første åra etter 2. verdenskrig nasjonaliserte Frankrikes De Gaulle Renault-fabrikkene. I de nye uavhengige statene i Asia og Afrika spilte den nasjonaliserte sektoren den viktigste økonomiske rolla.

Det var ikke noe sosialistisk ved denne formen for statlig eiendom. Men det gjorde det mulig for både sosialdemokater og stalinister å hevde at kapitalismen på en fredlig måte kunne forandres til et planlagt rasjonelt system. Dette er grunnen til at så store deler av venstresida ble så forvirra da tendensen til statliggjøring fra midten av 70-tallet ble avløst av en privatiseringsbølge.

Hvorfor skjedde denne endringa? Delvis var det et resultat av en ideologisk endring innafor herskerklassen. Den økonomiske krisa fra 1973 fikk dem til å forkaste trua på at statlig inngripen i økonomien kunne skape en krisefri kapitalisme. Den gamle ideologien fra før 1930-åra om “det frie markedet” fikk sin renessanse. Forsvarerne av kapitalismen brukte å si at markedet var det magiske verktøyet for fortsatt vekst. Det gjaldt bare å befri økonomien fra statens kvelertak på det frie næringslivet.

Det overbeviste dem om at systemet ikke var dødsdømt, og ga dem begrunnelsen de trengte for å øke profittene gjennom angrep på sosiale goder.

Deler av nomenklaturaen i Øst-Europa bruker ideologien om det frie markedet på mye av den samme måten. Ledere som Boris Jeltsin har funnet ut at de kan sikre seg oppslutning både fra arbeidere og bedriftsledere ved å si at skylda for de økonomiske problemene ikke ligger hos den enkelte bedriften, men fordi den formelle eiendomsretten ligger hos staten og ikke hos private enkeltpersoner.

Privatisering betyr likevel at det er den samme klassen som beholder makta. Tsjekkoslovakias privatiseringsminister, Dusan Triska, sa det nylig slik:

“Vinnerne vil bli de samme som vant under det gamle systemet … Direktørene i de gamle statsselskapene, sammen med dem som dreiv med ulovlig pengeveksling og annen handel … Vi må lukke øynene for denne urettferdigheten.”

Når privatiseringa er gjennomført, kan den spille en annen viktig ideologisk rolle for hele herskerklassen. Så lenge eindomsretten til kapital er sentralisert gjennom staten, finnes det et felles mål for alle krav fra dem som lider under systemet. Privatisering gjør det mulig for regjeringer å flykte fra ansvaret for økonomien ved å skylde på det upersonlige markedet.

Borgermesteren i Moskva, Gavril Popov, som også er en “frimarkeds”-økonom, sa det slik i en artikkel i sommer:

“Hvis vi ikke kan denasjonalisere og privatisere eiendommen, vil vi bli angrepet av bølger av arbeidere som slåss for sine egne interesser. Det vil splitte kreftene som ønsker perestroika, og true alle reformer … vi må framskynde endringen av eiendomsform … vi må finne nye mekanismer og institusjoner for politisk kontroll som er mindre avhengig av populisme”.

I Norge lanserte Syse-regjeringa planer om privatisering av Televerket, Postverket, NSB og Statskraft. Den nye Ap.-regjeringa har fulgt opp denne politikken ved å legge fram planer for omgjøring av NSB og Statskraft fra forvaltningsbedrifter til statsselskap. Blir dette gjennomført, vil de ansattes faglige og sosiale rettigheter svekkes sterkt. Alle avtaler vil automatisk bli sagt opp, og et dårligere oppsigelsesvern vil bli ett konkret resultat.

Forsvarere av systemet hevder også at privatisering er en integrert del av jobben med å danne et gjennomført internasjonalt kapitalistisk system, siden det erstatter eiendomskontroll fra nasjonale institusjoner med en internasjonal klasse av aksjeeiere. Det var grunnen til at Financial Times nylig hadde en leder som beklaga seg over at Renault begynte å utvikle seg til et multinasjonalt selskap, mens det fortsatt var kontrollert av den franske staten.

Ikke noe av dette bør få noen til å tro at tendensen til privatisering er ustoppelig, og at alle som slåss mot den uttrykker en motstand mot kapitalismen som sådan. Statseiendom vil fortsatt være den formen kapitalister vil bruke for å sikre videre akkumulasjon i viktige deler av økonomien — spesielt i en periode der verdensøkonomien er i krise.

Til og med Thatchers regjering beholdt statlig kontroll over uprofitable bedrifter, inntil man gjennom sanering og rasjonaliseringer hadde greidd å gjøre dem tiltrekkende for privat kapital. I USA har Bush nettopp gjennomført historias største nasjonalisering, ved å overta størstedelen av boligspareforeningene for å hindre konkurs.

Når dette er tilfelle i Vest, vil en fullstendig privatisering være umulig i Øst-Europa. Staten kommer til å måtte beholde store deler av den uprofitable industrien, i alle fall inntil videre, fordi det ikke kommer til å finnes private kjøpere.

I Skandinavia, Østerrike og de sørligste EF-medlemmene vil statskapitalisme forbli en realitet. Det samme har vært utfallet av en del “privatiseringer”: Argentinas flyselskap ble “privatisert” til et statseid spansk flyselskap, det britiske mikroprosessor-firmaet Inmac ble overtatt av bedrifter eid av den franske og italienske staten, og det nasjonaliserte Renault har overtatt en stor del av det tsjekkiske Skoda.

Privatisering er ofte et dekke herskerklassen bruker for å øke utbyttinga ettersom de går fra drift i ett land til en internasjonal organisering.

Kampen mot privatisering starter før privatiseringsforslagene kommer. Arbeidsgivere bruker gjerne trusselen om privatisering for å drive gjennom rasjonalisering, produktivitetskampanjer etc.

Dersom arbeiderklassen godtar dette resonnementet, vil ikke kampen mot privatisering styrkes, snarere tvert om. For det første legger man seg flat for kapitalistenes ideologi, og har ingenting å stille opp med dersom bedriften blir privatisert. For det andre, når kapitalister har planlagt å privatisere, er det nettopp de bedrifter som går godt som er interessante. Man kjøper ikke opp et statlig foretak som går konk om et halvår.

Men det betyr ikke at sosialister i noe land bør stille seg sammen med de gamle statskapitalistene i opposisjon mot privatisering, spesielt ettersom disse fortsatt spiller en viktig rolle i systemet. Istedet bør vi sette en virkelig sosial kontroll over produksjonen opp i mot begge de kapitalistiske eiendomsformene.

(Basert på en artikkel i Socialist Worker Review)


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.