IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Kampen mot kvinneundertrykking:

Familien: En hjørnestein for kapitalismen

Familiens rolle under kapitalismen er å sørge for at arbeidskrafta får mat og hvile, samt at ny arbeidskraft, unger, blir produsert. Dette har vært tilfelle så lenge kapitalismen har eksistert. Situasjonen har likevel forandret seg, og betingelsene for familieliv er endret. Enkelte vil hevde, noen med beklagelse, andre med glede, at familien er i ferd med å gå i oppløsning.

linje

Publisert: 01.01.1991

Disse synspunktene bygger på det faktum at stadig flere ekteskap går i oppløsning. Men det er ikke det samme som at selve kjernefamilien er i ferd med å forsvinne. Folk skifter partner oftere enn før og etablerer familie kanskje flere ganger i løpet av livet. Stadig flere er enslige forsørgere, men også de fungerer som familier. Og fortsatt er det kjernefamilien som er idealet. Familien fungerer som en slags basis i samfunnet. Et trygt rede der man kan komme hjem, hvile ut og hente nye krefter.

Trygg havn i vond verden

Nye krefter til hva da? Til å orke å arbeide selvfølgelig. Den funksjonen familien har som vedlikeholder av arbeidskraft er viktig for kapitalismen. Det ubetalte, nedvurderte, private arbeidet som gjøres hjemme gjør arbeiderne i stand til å arbeide, og er med på å holde hjula i gang.

De små familieenhetene utgjør også et enormt marked, og mye av produksjonen er innrettet mot familien som forbruker og konsument av varer. Om man tar bort idealbildet av den lykkelige kjernefamilien, er det klart at selve småfamilieinstitusjonen er ineffektiv. Det er ulønnsomt at hver lille familie skal lage sin egen middag, vaske i sin egen vaskemaskin, etc. Men for kapitalismen ville det være dyrt om alle oppgavene som idag ivaretas i private hjem skulle overføres til det offentlige. Derfor opprettholdes familien og framheves som den lykkeligste løsningen for barn og voksne.

Behov for to inntekter

Kjernefamilien består fordi denne institusjonen best tjener kapitalismens behov. Likevel har familien forandret seg, og ikke minst har den økonomiske situasjonen for den enkelte familie endret seg de siste 40-50 åra. Mens en familie i 50-åra ofte kunne leve på én inntekt, er dette idag ikke mulig for en vanlig gjennomsnittsfamilie. I USA har reallønna for en vanlig arbeider ikke steget siden 1961 (Economist). Den økning i kjøpekraft som har skjedd i samme periode, skyldes utelukkende at familiene har fått to inntekter. En enslig forsørger har ikke mulighet til å opprettholde samme levestandard som en familie med to inntekter, og stadig flere enslige forsørger må ty til sosialhjelp for å klare utgiftene.

Verken samfunnet eller arbeidsdelingen hjemme har forandret seg i takt med den økende andelen av kvinner i arbeid. For de fleste kvinner har det å være yrkesaktiv blitt synonymt med dobbeltarbeid. Forsatt er det kvinnene som har hovedansvaret for husstell og barnepass. Mennene deler ikke likt på husarbeidet selv om kona jobber full dag.

Kvinnelønn = lav lønn

At samfunnet ikke har tilpasset seg kvinnenes yrkesliv, vises på flere måter. Kvinnelønn er fortsatt det samme som en dårlig lønn, beregnet til å spe på hovedforsørgerens inntekt. Den elendige satsingen på barnehagebygging er et annet område der utviklinga har stått så å si stille. Dette gir seg utslag i lange ventelister, og de siste åra også i dårligere kvalitet og dyrere betalingssatser i den offentlige barnehage. Mens de fleste regner det som en selvfølge at barn over sju år har rett til offentlig skolegang, er tilbudet til de små barna tilfeldig og avhengig av ressurser i familien.

Disse to faktorene: At kvinnelønna er lav og at det offentlige ikke tar ansvar for å etablere en rimelig ordning for tilsyn med barna, skaper problemer for kvinners yrkesaktivitet. De fleste familier trenger to inntekter, men to inntekter krever heldags barnepass. De tilbudene om barnepass som eksisterer er så dyre at en kvinne i et “vanlig” kvinneyrke ofte ikke har mer igjen enn en tusenlapp av lønna når dagmamma/barnehage er betalt.

Arbeid tilpasset familien

De fleste småbarnsmødrene i Norge idag jobber, men de fleste jobber deltid. Gjennomsnitts arbeidstid for mødre med barn under 6 år er 20 timer i uka. Det tilsvarende for fedrene er 44 timer uka (Sosialt utsyn 89).Dette sier noe om arbeidsdelinga: Kvinner tilpasser sitt yrkesliv til behovene i familien og jobber deltid, mens menn jobber mye overtid. Denne situasjonen befester det tradisjonelle kjønnsrolle mønstret.

Når det gjelder permisjonsordninger i forbindelse med fødsel ligger Norge på bånn, noe som har ført til at vi her har den høyeste spebarnsdødeligheten i Norden. Selvom antallet permisjonsuker har økt de siste tre åra, er det langt igjen til forholdene i f.eks. Sverige der kvinnen gis rett til opptil 18 måneders permisjon med 80% lønn. Barnehagedekningen i Sverige er også oppe i nærmere 90% for barn over 18 måneder.

Den siste tidas politiske utvikling her i Norge viser at økt barselpermisjon også kan brukes ideologisk. KrF’s forslag om direkte kontantstøtte til foreldre med barn under tre år, skulle gå på bekostning av de statlige tilskuddene til småbarnsplassene i barnehagene. På denne måten ville man motivere kvinnene til å være hjemme til barna var tre år.

Samtidig inneholdt denne “pakken” kun et langsiktig mål om ett års barselpermisjon. Det vil si et glipp på to år der man ikke ville ha mulighet til å gå ut i jobb, og heller ikke motta andre tilskudd enn kontantstøtten på ti tusen i året. Hvilke muligheter man ville ha på sin gamle arbeidsplass etter tre års fravær er sikkert varierende, men mye taler for at mange kvinner ville kviet seg for å gå tilbake i jobb etter så langt fravær, særlig med tanke på at mange innen kort tid kanskje ville være på vei med et nytt svangerskap. Ett års barselpermisjon må være et viktig krav både for kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i tida som kommer. Samtidig er det viktig å slåss mot den kvinnefiendtlige ideologien som hevder at barna har best av at mor er hjemmeværende. Både mor og barn trenger et godt pedagogisk barnehagetilbud. Derfor må kravet om gratis barnehage til alle barn forsatt kjempes for.

Enhetlig klassekamp

De siste åras krise har ført til store nedskjæringer i offentlig sektor. Norges tilpasning til EF krever også nedgang i offentlige utgifter, og det et er i disse sammenhengene vi må se den økende privatiseringen innen omsorgstjenestene og kvalitetssenking i de offentlige tilbudene. En sterk arbeiderklasse er en forutsetning for å kjempe igjennom sentrale krav for kvinner, som 1 års svangerskapspermisjon, 6 timers arbeidsdag og gratis barnehager. Tidligere erfaring er viser at det er i perioder når arbeiderklassen som helhet står sterkt at kvinnenes situasjon også forbedres. Dette var f.eks. tilfelle på 70-tallet, da kvinnebevegelsen, pga. arbeiderklassens relativt sterke posisjon, kunne kjempe igjennom kampsaker, som loven om selvbestemt abort.

Fagbevegelsen har hitil ikke vært istand til å bekjempe nedskjæringer, arbeidsløshet og angrep på arbeidstida, og sentrale fagbyråkrater har langt på vei akseptert nedskjæringene. Forsvar av normalarbeidsdagen er første skritt på veien mot 6 timers dagen med full lønnskompensasjon. Kortere normalarbeidsdag har alltid vært et sentralt krav i kampen mellom arbeidere og arbeidsgivere - mot oppsigelser og arbeidsløshet.

Kortere arbeidsdager er viktig også fordi begge foreldre får mer tid til å være sammen med ungene hver dag, og fordi mulighetene øker for større likestilling mellom kjønnene når det gjelder husarbeid. Slik situasjonen er i dag har store arbeidsgrupper kommet på defensiven i forhold til angrep på arbeidstida og muligheten til å slå tilbake nedskjæringene. Førskolelærerstreiken høsten 87 og lærerstreiken vinteren 88 er eksempler på at kvinner gjennom å ta i bruk streikevåpnet har slått tilbake nedskjæringer. Også nå er det aktiv kamp fra en samlet arbeiderklasse som kan slå tilbake angrepene og innta nye skanser på veien mot full kvinnefrigjøring.

Familien i skuddet

I lørdagsdagbladet kan man lære seg hvordan man skal komme seg igjennom kriser og finne veien tilbake igjen om ekteskapet er på vei i dass. Ekteskapsskole for viderekommende, store reportasjer om romantiske bryllup er med på å bygge illusjoner om at ekteskapet er selve lykken.

Baksida av dette kommer lite fram. Mishandling i ekteskap er fortsatt prega av hysj-hysj. Man får ikke servert ABC i hvordan bryte ut av et uholdbart samliv i dagspressa. Det er meire interessant for samfunnet å opprettholde ekteskap enn å hjelpe kvinner ut av mishandlingen.

Kjernefamilien er stedet hvor man skal finne hvile og ro til å fikse å jobbe og slite. Familien tilhører privatlivet og privatlivets fred er hellig. Løsninger av de oppgavene familien er pålagt og de konflikter som oppstår skal løses innenfor husets fire vegger. Frustrasjoner over liten styring med eget liv og nederlag blir også privatisert og resultatet gir seg ofte uttrykk i vold. Blir man hundsa med og trakassert på jobben er det veldig lett å la det få utløp i hjemmets skjød. Kapitalismens eiendomsforhold gjenspeiler seg også i den tradisjonelle kjernefamilien,der far er sjefen, og kona og ungene hans “eiendom”.

En undersøkelse fra Danmark viser at 1/3 av alle drap er kvinner som blir drept av ektefelle/samboer. Arbeiderklassekvinnen lider mere under dette enn overklassens fruer. En hverdag prega av stadig mangel på penger, arbeidsløshet og uten muligheter til å kjøpe seg fri fra oppgavene. Har du penger kan du få andre til å ta seg av barnepass, rengjøring etc.

Hva er det som gjør at en kvinne fortsetter å bo sammen med en mishandler i år etter år? En rekke intervjuer viser at det bl.a. er håp om forbedring, ren dødsangst, økonomiske grunner og tanken på hvordan samfunnet rundt henne vil reagere om hun bryter ut. Med dagens forherliggjørelse av den hellige ektestand føler man seg temmelig mislykka om man ikke fixer samlivet.

Det er viktig at vold i familien ikke får fortsette å være et privat problem. Krisesentrene klarer å fange opp og redde mange kvinner. Men det er viktig at du ikke gir faen når du hører at naboen dæljer løs på kona/samboeren. Vold i hjemmet må ikke være akseptabelt,- men må være forkastelig på lik linje med annen vold.

Kvinner i arbeidslivet - kommet for å bli!

Kvinners økende deltagelse i arbeidslivet har stor betydning for arbeiderklassens kampbetingelser og ikke minst for kvinner selv. Andelen kvinner av det totale antall sysselsatte har doblet seg på 19 år, fra 20% i 1970 til 42% i fjor. I 1988 var 79,7% av alle kvinner mellom 25-54 år sysselsatt utenfor hjemmet, og 49,9% av kvinner mellom 55 og 66 år (Økonomiske analyser 1989). Dette har skjedd samtidig med at andelen heltidshusmødre har sunket til 1/3 av 1972-nivået, og nå ligger på bare 15%.

At kvinner i sterkere grad går ut i arbeidslivet er ikke bare et resultat av perioder med oppgang i økonomien. Vi ser at tross krise og arbeidsledighet i 1983 og idag er ikke kvinner de som først har mista jobbene. Sysselsettingen blant kvinner økte helt fram til -89, og ledigheten ble da større blant menn enn blant kvinner. Dette fordi mange typiske mannsbransjer har blitt rammet sterkest av oppsigelser.

Kvinner er dessuten billig og fleksibel arbeidskraft for kapitalen. Kvinner lar nok lettere være å melde seg ledige, men tallene tyder likevel ikke på at kvinnene er blitt skjøvet ut av arbeidslivet i “tilbake til kjøkkenbenken”-stil, selvom dette er en ideologisk tendens i samfunnet. At de økonomiske svingningene rammer menn like mye som kvinner, er viktig.

Stadig flere kvinner utgjør nå kjernen i den faste industrielle armé, og danner ikke en reserve som kapitalistene uten videre kan skyve ut og inn av produksjonen. Dette gjør kvinners posisjon som arbeidere sterkere, og å få til en enhetlig kamp mellom kvinner og menn blir lettere. Det betyr ikke at kapitalen har sluttet med sin kyniske bruk av reservearbeidskraft, men at andre grupper som ungdom og innvandrere har tatt over denne funksjonen i større grad.

Rett til lønna arbeid har vært et viktig kampkrav for deler av den nye kvinnebevegelsen som vokste fram på 60-70-tallet. Kvinnnes deltakelse i arbeidslivet er viktig for likestilling mellom kjønnene og frigjøring av kvinnene.

Ved å være økonomisk uavhengig av mannen har kvinnen fått større valgmulighet i forhold til eget liv, og også større sjøltillit. Gjennom deltakelse i arbeidslivet har kvinner også mulighet til å forandre sin egen situasjon og kjempe igjennom viktige krav. På arbeidsplassen, i motsetning til i hjemmet, blir man trukket inn i et kollektiv og opplever hele tiden motsetningene mellom arbeidere og arbeidsgivere.

Et arbeiderkollektiv vil lete etter politiske svar på de angrep som arbeidere blir utsatt for. At kvinner nå i større grad deltar i arbeidslivet på lik linje med menn, gjør at kvinners kår har bedra seg også på andre områder. Erfaringer fra arbeidsplassen trekkes med overalt hvor man beveger seg, og kvinner er idag aktive på de fleste områder i samfunnslivet.

Gjennom mange år har vi sett at aktive kvinner i kvinne- og fagbevegelsen har vært de beste til å kjempe fram forbedringer. Gjennom demonstrasjoner og press klarte kvinner å kjempe fram dagens abortlov. Førskolelærerstreiken høsten -87 og lærerstreiken vinteren -88 er også eksempler på at kvinner leda an i streikekampen og slo tilbake angrep og nedskjæringer som ville ramme kvinner hardest.

Å arbeide er ikke frigjørende i seg selv, og ofte oppleves det heller som ufritt. Skader, slitasje, stress og kjeft fra ledelsen gjør at de fleste gruer seg for mandagsmorran. Tross dette er det i arbeiderkollektivet muligheten til å forandre samfunnet ligger - både for menn og kvinner.

Hvem tjener på kvinneundertrykking?

Det er viktig å påpeke at kvinnerundertrykkinga ikke har biologiske eller psykologiske årsaker, men har sitt opphav i den private familien og klassesamfunnet.

Feminister vil hevde at kjønnsskillene er de avgjørende og grunnleggende i samfunnet. De felles interessene mellom alle kvinner er sterkere en klasseskillene. Selv de som kaller seg selv sosialistiske feminister og anerkjenner at det finnes klasser og et kapitalistisk system som utgjør det viktigste hinder for kvinnefrigjøring, konkluderer med at det finnes to fiender, menn og borgerskapet.

AKPs “teoretiske bidrag” til kvinnepolitikken baserer seg på en slik analyse: Gjennom det ubetalte husarbeidet utbytter menn kvinner på samme måte som borgerskapet utbytter arbeiderklassen i produksjonen. Arbeiderklasse-menn driver “klassesamarbeid”, og gjennom sin rolle som “herre” i hjemmet har han en viss objektiv interesse av å opprettholde samfunnet og kvinneundertrykkinga. AKP konkluderer også med at dette gjør kvinnen til “det revolusjonære kjønnet” fordi de må ta opp kampen både mot menn og borgerskapet.

Privilegier?

Mannen har tilsynelatende noen umiddelbare fordeler av at kjønnsrollene opprettholdes, men ser vi nærmere på det er ikke “privilegiene” særlig store: Mannen får adgang til arbeiderkollektivet, han tjener og disponerer sine “egne” penger, og får dermed en sjølstendighet. Han blir “sjef” hjemme og slipper å gjøre noe særlig av det kjedelige husarbeidet. Men samtidig må en arbeider-mann selge arbeidskrafta si til en arbeidsgiver og bli tråkka på og utbytta - gjerne mye lengre enn normal arbeidsdag for å klare å holde familieøkonomien sammen. Ofte med helsefarlig og slitsomt arbeid, lange arbeidsreiser og liten kontroll over egen situasjon. Han får liten tid til unger og familie og er utsatt for press hele tida for å lykkes som familieforsørger. At han skulle ha noen interesse av å opprettholde kvinneundertrykkinga, baserer seg på en feil analyse. Den splittelsen kapitalismen skaper mellom kvinner og menn gjør begge parter svakere. Når kvinner har dobbeltarbeid og lite overskudd til å delta aktivt i fagforeninga, eller kanskje ikke er organisert i det hele tatt, svekker det muligheten til å kjempe igjennom felles krav - om lønn, arbeidsmiljø, arbeidstid og andre ting. At kvinner er lavtlønna og ofte blir pressa til dårligere arbeidsforhold, kan brukes som en brekkstang av arbeidsgiverne for å svekke lønn og rettigheter på mannsarbeidsplasser også.

I virkeligheten blir de objektive felles interessene for menn og kvinner i arbeiderklassen bare klarere og klarere. Ta lønningene: I Norge idag her de fleste familier felleshusholdning mellom mann og kvinne og er stadig mer avhengig av to inntekter. Det er da opplagt at også mannlige arbeidere vil ha klare fordeler av at kvinnelønn ikke lenger er synonymt med lav lønn. Ta barnehagene: Etterhvert føler ganske mange menn også belastningen ved mangel på barnehageplasser - økonomisk og praktisk. Menn har ingen objektive interesser av å slite seg halvt forderva gjennom overtid, ekstrajobber osv. fordi kona ikke kan jobbe full tid pga. null muligheter for barnepass. At det er kona som er hjemme har selvsagt sammenheng med kjønnsrollene, men også realiteter som mannen og kvinnen i gata ikke har kontroll over: mannen tjener i utgangspunktet mest.

Husarbeid for kapitalen

Det ubetalte arbeidet kvinner utfører i hjemmet, - matlaging, husarbeid, barnefødsler og barneoppdragelse utføres for kapitalismen og ikke for mannen. Kapitalismen kjennetegnes av at det er et skarpt skille mellom produksjon og reproduksjon. I produksjonssfæren selger arbeideren arbeidskrafta si, og skaper dermed merverdi for kapitalisten. I reproduksjonssfæren, dvs. som regel familien, “repareres” arbeidskrafta hver dag, ny arbeidskraft skapes og gjøres i stand til å settes inn i produksjonen. Reproduksjon vil si mat, hvile, helse, klær, barnefødsler, barneoppdragelse, osv.

Kvinner er undertrykt, også av individuelle menn, men det er først og fremst kapitalismen som tjener på det. Sosialister må vise at menn og kvinner har felles interesser av at kvinnekampen fører frem. Å reise krav i fagforeninger og kvinnebevegelsen om flere barnehageplasser, bedre eldreomsorg og helsetjeneste er viktig, - ikke minst for å vise at undertrykking av kvinner har materielle og ikke biologiske årsaker.

Når kvinneundertrykkinga fremdeles eksisterer i beste velgående, er det ikke fordi menn tjener på det. Det er fordi det er nødvendig Det er fordi alle i et kapitalistisk samfunn er preget av den borgerlige ideologien samfunnet er grunnlagt på. De herskendes tanker er de herskende tanker - det gjelder også for kvinner og vårt selvbilde. Den herskende ideologien forfekter at det er naturlig at oppdragelse, matlaging osv. er en privat, ubetalt oppgave som kvinner har hovedansvar for, og at de fleste av våre behov skal dekkes innafor familieenheten.

Kvinnefrigjøring krever endra materielle forhold og endra bevissthet både blant kvinner og menn. Et viktig poeng for oss i IS er at bevisstheten, holdningene, oppfatningene og meningene endres nettopp gjennom kampen for å endre de materielle forhold. Dine egne erfaringer og klasseinteresser støter mot de herskende idéene i samfunnet. Historien er full av eksempler på at streiker, opprør og revolusjoner har snudd opp ned på tradisjonelle oppfatninger om kjønnsroller og arbeidsdeling.

Søstre, kamerater..?

Mellom kvinner av ulike klasser er det mer som skiller en forener. En feministisk strategi for en felles kamp for alle kvinner må vi derfor argumentere i mot. Velstående kvinner her andre måter å komme seg unna kvinnerollen på. De kan skaffe seg hushjelp eller au pair, de kan gjøre karriere, de kan lettere bryte ut av mishandlings-situasjoner osv. På den andre sida har vi kvinner i arbeiderklassen som sliter med dårlig økonomi, dobbeltarbeid, slitsomt og monotont arbeid og mangel på barnehageplasser.

Dagens kvinnebevegelse og AKP mangler et skikkelig klasseperspektiv i sin forståelse av kvinneundertrykking og hvordan den bekjempes. For AKP er det de særegne kvinnesakene og -kampene som er de viktigste. Alt som kan kalles kvinnekrav må prioriteres, og så skal mannfolka slutte seg til av rein barmhjertighet. For oss er det viktig å fokusere på det som forener hele arbeiderklassen, og vise at enhet mellom ulike kjønn, nasjonaliteter osv. faktisk er avgjørende for å vinne fram.

Målet for kvinnekampen må være frigjøring - ikke likestilling. Det betyr at omdreiningspunktet for kvinnekampen må være kampen mot kapitalismen, fordi familien, det ubetalte husarbeidet og kvinneundertrykking er helt avgjørende i dette systemet.

Snu verden på hodet!

Så lenge kapitalismen eksisterer, vil den ha interesse av å svekke arbeiderklassen mest mulig - gjennom splittelser, arbeidsløshet og ved å holde lønnsandelen av “kaka” så lav som mulig. Angrepene vil variere i styrke ettersom kapitalismen er i krise eller ei, men ideologien og den tradisjonelle familiemodellen vil hele tida være en viktig faktor for å holde folk “på plass”. Derfor får vi ingen kvinnefrigjøring før de økonomiske og sosiale forholda er snudd helt på hodet gjennom en sosialistisk revolusjon.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.