IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Stat og kapital i Norge på 80-tallet

På 80-tallet, det private initiativs tiår, har det skjedd grunnleggende forandringer i den norske kapitalismen. Paradoksalt nok når en husker hvilken ideologi som har dominert, har statens andel i økonomien styrket seg kraftig på bekostning av privat kapital.

linje

Publisert: 01.02.1992

Klimaks i denne prosessen fikk vi i høst da staten langt på vei overtok det norske bankvesenet.

Bankene har ofte blitt beskrevet som kapitalistenes generalstab på venstresiden.

Betyr så dette at kapitalistenes makt er svekket. Nei, dessverre.

Men når et system sier en ting, og gjør det absolutt motsatte, er det et uttrykk for en alvorlig indre krise.

Hvis en ser på en liste over de største norske selskapene i 1991, og sammenligner med en tilsvarende liste for 1975, ser en at det har vært store forandringer. Blant industriselskapene finner en riktignok kjente selskap som Hydro, Aker, Kværner, Borregaard og Elkem i den øvre delen av listen både i dag og i 1975, men styrkeforholdet mellom disse selskapene har forandret seg radikalt.

Mens det norske næringslivet i 1975 var dominert av små og mellomstore bedrifter med 10-15 forholdsvis jevnstore selskaper på topp, hadde det halvstatlige Hydro og det helstatlige Statoil en totalt dominereende stilling i 1990.

I 1975 hadde Norsk Hydro, som da var Norges største selskap, en omsetting som var under det dobbelte av Borregaards omsetting, selv om Borregaard i mellomtiden hadde slått seg sammen med Orkla og nå drev med alt fra cellulose til hamburgere.

Til tross for det halvstatlige Hydros enorme vekst hadde et nytt selskap blitt enda større, nemlig Statoil. Statoil hadde i 1990 en omsetting på 81 milliarder kroner, hele 8 ganger større enn Borregaard.

I tidligere nummer av IS har vi skrevet om forholdet mellom staten og borgerskapet. Vi har bl.a. vist hvordan kapitalen kan opptre i ulike former, industrikapital, handelskapital, finanskapital og statlig kapital.

Felles for alle er at de alltid har hatt en avgjørende innflytelse på staten og den politikken som blir ført.

Men i og med at styrkeforholdet mellom disse gruppene ofte har forandret seg, har en også fått en endring i hvilke grupper som har størst innflytelse på politikken.

Fram til tidlig på 70-tallet var det rederne som var den dominerende gruppen blant kapitalistene i Norge. Ikke bare var skipsfarten statens viktigste kilde til utenlandsk valuta, den omfattende skipsbyggingsindustrien langs kysten var delvis eid av og delvis avhengig av rederne. Fred Olsen var f.eks. eier av Akergruppen som var Norges nest største industriselskap.

Når folk som Fred Olsen, Anders Jahre og Sigvald Bergesen trommet sammen til møter, var dette forsamlinger myndighetene tok hensyn til.

Det var f.eks. en selvfølge at Esso og Shell skulle få en sentral posisjon i ettertraktede områder av Nordsjøen da oljeindustrien ønsket å sette i gang oljeleting midt på 60-tallet.

Hvorfor? Jo, Esso og Shell var den norske tankflåtens største kunde.

Kombinasjonen av en krise i skipsfarten fra 1973 og den nye norske oljevirksomheten, førte til en vesentlig endring av dette bildet. Det ble klart at hvis Norge skulle være i stand til å bygge opp en selvstendig oljeindustri, måtte en begrense seg til noen få selskap.

For å bevare den nasjonale kontrollen var det naturlig å knytte seg til staten.

Et initiativ fra Fred Olsen og andre private norske kapitalister om å danne et stort privat norsk oljeselskap ble indirekte avvist av staten.Det nye selskapet, Saga, fikk først ingen blokker.

I stedet for å satse på kretsene rundt Fred Olsen ønsket de borgerlige partiene tidlig på 70-tallet å gjøre Hydro til det store norske oljeselskapet. I den forbindelse sikret Borten-regjeringen statlig aksjemajoritet i Hydro.

Det var en borgerlig regjering som statliggjorde Hydro. Oppbyggingen av den norske oljeindustrien er en historie full av paradokser.

Det var Statoil som fikk de oljerike blokkene i Nordsjøen på 70-tallet. Dermed bygde Statoil opp en massiv organisasjon. Statoil viste seg fort å være alt annet enn et redskap for politikerne.

I sin selvbiografi fra 80-tallet skriver Willoch at Statoil var blitt en stat i staten. Det hadde han nok helt rett i.

Selskapet hadde bygd opp et politisk lobby-apparat som overgikk alt en hadde sett tidligere. Willoch var en Høyre-politiker nært knyttet både til rederne og industrien, men han hadde nok aldri før opplevd lobby-virksomhet i det omfanget Statoil sto for.

Statoil brukte ikke bare sitt apparat på rikspolitikere. Kommunepolitikere landet over ble kurtisert.

Også sentralt i de borgerlige partiene hadde Statoil sine talsmenn. Reidar Due (SP) og Arne Rettedal (H) er eksempler på det.

Hva var så Willochs svar på denne utviklingen?

Jo, å bygge opp Hydro slik at selskapet kunne veie opp for den ensidige påvirkningen fra Statoil.

Hva var så Arbeiderpartiets svar på dette?

Jo, å gi grønt lys for at det private Saga kunne vokse for å få en alliansepartner mot blokken Høyre-Hydro.

Mange husker kanskje Mongstad-skandalen fra 1986. Statoil hadde investert i et raffineringsanlegg som ble så kostbart at det oversteg budsjettene mange ganger.

Det ble hevdet at skandalen skyldtes typisk statlig/sosialistisk mangel på effektivitet, og det ble stilt krav både om økt parlamentarisk kontroll og privatisering av selskapet. Dette var imidlertid krav som forstummet bare noen måneder senere da det gigantiske underskuddet i DnC ble kjent.

En "Mong" og en "Lødd" sa folk når de skulle beskrive meningsløs sløsing.

Javisst var det sløsing. Det er ingen forskjell på Statoils overinvesteringer på Mongstad, og de meningløse overinvesteringene en så ellers på midten av 80-tallet.

Egentlig burde alle ha innsett at en ikke trengte den enorme mengden av hotellrom, kontorer og kjøpesentra. Men som en følge av kapitalismens logikk ble investeringene gjort og byggene bygd likevel.

Statoil fikke en ny ledelse, men i dag er Statoil like statlig som før. Kanskje vil det komme en delvis privatisering når tiden er inne.

Det betyr likevel ikke så mye. For uavhengig av om Statoil er statlig eller privat, så opptreer det som hvilket som helst annet kapitalistisk selskap, et meget mektig og innflytelsesrikt selskap.

Mindre mektig har ikke selskapet blitt etter at den nye ledelsen har innsett at det går an å samarbeide med den tidligere hovedfienden Hydro.

Vedtaket om rørledningen fra Haltenbanken og utbyggingen av metanolanlegget på Kjellbergodden er to eksempler.

Ved å slå sine lobbyapparat sammen har Hydro og Statoil klart å overbevise regjeringen om at løftene om å redusere CO2 avgiftene frem mot år 2000 egentlig ikke lar seg gjennomføre, og dessuten at et slikt tiltak ikke tjener miljøet.

Tilsammen har Hydro og Statoil i dag en stilling som er enda sterkere enn den rederne hadde for 25 år siden.

Skipsveftene som før bygde båter for redeerne, er nå avhengig av de kontraktene de kan få fra Statoil og Hydro. Ikke noe annet sted i Norge blir det fattet vedtak som får større betydning for folk flest enn på Statoils og Hydros styremøter.

Etter sammenbruddet i bankene ble hydro og Statoils dominans ytterligere forsterket.

Hydro og Statoil har sine egne banker ute i Nordsjøen. Oljefelt som Oseberg, Statfjord og Gullfaks skaper hele tiden "egenkapital" som får den slunkne beholdningen i bankene til å se ut som småpenger.

Det var en stund snakk om at hydro og Statoil skulle gå inn og ta over et betydelig antall aksjer i bankene, men i stedet var det staten som gikk inn. Kanskje fryktet enkelte at maktkonsentrasjonen i norsk næringsliv skulle bli altfor stor. Statoil hadde allerede sikret seg betydelige armer inn i finansverdenen ved Landgangen som en selskapets styreformann og samtidig administrerende direktør for UNI-Storebrand, det største forsikringsselskapet i Norge.

Selv om Hydro og Statoil er mektige, mektige nok til å få politikerne til å gjøre om allerede fattede vedtak, betyr ikke det at de kontrollerer politikerne helt og fullt.

Staten er i bunn og grunn avhengig av skatteinntektene fra det samlede næringslivet. Det betyr at staten både må ta hensyn til fiskeriene, oppdrettsnæringen, jordbruket, næringsmiddelindustrien, møbelindustrien osv.

Men nettopp kombinasjonen av en slik helhetlig målsetning om å sikre sin langsiktige inntekt, det faktum at de store selskapene har størst ressurser til å påvirke, og en tiltagende konsentrasjonstendens i norsk næringsliv, har ført til at en liten gruppe selskap i dag har avgjørende innflytelse på politikken. EF-spørsmålet er et godt eksempel på det.

De store norske selskapene har til nå vært forholdsvis forsiktige i sine utalelser om EF. Hvis vi imidlertid hadde fått en regjeering som var mot et medlemsskap i EF og EØS, ville den møtt massiv motstand både fra Hydro og Statoils lobbyapparat, og andre selskap og næringslivsorganisasjoner.

Vi så klare tegn på det i høst da det i en periode var uklart hvilket standpunkt Kr. f. skulle ende opp på i forhold til EØS. EF spørsmålet ble aktuelt igjen nettopp fordi selskap som Hydro, Aker, Kværner og Elkem gjennomførte store investeringer i utlandet.

I perioden mellom 1987 og 1990 økte arbeidsløsheten kraftig i Norge. Dette til tross for at de store eksportbedriftene gikk med store overskudd.

Overskuddet ble brukt til å kjøpe opp fabrikker i utlandet, først og fremst i EF-land.

Bare Sverige hadde tilsvarende utenlandsinvesteringer i den samme perioden. Det dreide seg om regelrett kapitalflukt, og begge steder var resultatet at regjeringene fikk det travelt med å bli en del av Efs indre marked.

Høyre og Arbeiderpartiet krangler gjerne offentlig om detaljer i skattesatsene og om hvor stort det statlige forbruket skal være. Partiene står imidlertid sammen med hverandre og de store selskapene om felles strategi for næringslivet i årene som kommer.

Det "frie" marked heter det når det kapitalistiske systemet blir forherliget. I den forbindelse har det eksistert visse regler som skulle beskytte konkurransen og hindre monopoler.

Disse reglene ser regjeringene i dag bort ifra. På sektor etter sektor har store selskap sikret seg en tilnærmet monopolistisk stilling i Norge. Nora, UNI-Storebrand, DnB er kjente eksempler på det.

Disse selskapene ved siden av Hydro og Statoil og selskap som Aker, Kværner, Elkem og Nycomed er plukket ut som potensielle norske vinnere i EF. I ly av denne målsetningen har disse selskapene fått aktiv statlig støtte til fusjoner og omstruktureringer. Tiltak som utvilsomt har bidratt til å øke arbeidsløsheten.

Den norske staten og de private selskapene er gjensidig avhengig av hverandre.

Selv om både private og statlige selskap ønsker å begrense den norske statens suverenitet ved et medlemsskap i EF, er de likefullt avhengig av støtte av staten når den skal bygge opp enheter som er sterke nok til å vinne i konkurransen i EF.

Hvorvidt norske selskap vil være vinnere eller tapere i denne konkurransen er det vanskelig å si noe om på forhånd. Tilnærmingen til EF, omstrukturering og sammenslåinger er det arbeiderne som vil tape på.

Dette uavhengig av om det er statlige eller private selskap vi står overfor.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.