IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hvem har styrt den norske staten?

Arbeiderpartiet har i det siste blitt beskyldt for dynastitendenser. Utvilsomt en riktig beskrivelse. Men hva ligger egentlig bak? I virkeligheten er det bare et symtom på at deler av Arbeiderpartiet er i ferd med å smelte sammen med staten og dermed borgerskapet!

linje

Publisert: 01.12.1991

Mange har hevdet at det norske statsapparatet ofte har vært uttrykk for en allianse mellom ulike klasser. Det blir vist til "embetsmannsstaten" i forrige århundre, og staten som styrte i det sosialdemokratiske etterkrigs-Norge.

Sannheten er at den norske staten alltid har vært kapitalens stat.

I forrige nummer av IS argumenterte jeg for at det ikke var den sosiale bakgrunnen til de som besatte de viktige posisjonene i statsapparatet som avgjorde statens karakter. I denne artikkelen skal jeg se litt på hvordan forholdet mellom staten og de ulike klassene har vært i den norske kapitalismens historie.

Bare i perioden mellom 1884 og 1935 har norske regjeringer vært dominert av folk fra det private næringslivet. Selv i Willochs regjeringer var det forholdsvis få som betraktes som kapitalister. Like fullt har det norske statsapparatet vært kapitalistisk både før 1884 og etter 1935.

Da grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814 var det strid om hvorvidt Norge burde knytte seg til Sverige eller Danmark. Mange kapitalister knyttet til skips- og trelastnæringen ønsket en tilknytning til Sverige. De viktigste markedene lå i England, og dermed var Danmarks allianse med Napoleon og Frankrike uheldig.

Blant embetsmennene støttet imidlertid de fleste en tilknytning til Danmark.

Til tross for denne splittelsen var både radikale embetsmenn og borgerskapet inspirert av de politiske ideer som hadde gjort seg gjeldende både i den franske og i den amerikanske revolusjonen. Dette var ideer som var blitt til i kampen mot føydale strukturer som hemmet utviklingen av kapitalismen. Den konstitusjonen og det lovverket som ble utformet på Eidsvoll var skreddersydd for en kapitalistisk utvikling.

Grunnloven og Thrane-bevegelsen

Det er uenighet blant historikerne om i hvilken grad hendelsene i 1814 engasjerte hele befolkningen i Norge. En ting er i hvertfall sikkert, det var bare en liten elite som dominerte utformingen av grunnloven.

Da arbeidere og husmenn gjorde opprør gjennom Thrane-bevegelsen 35 år senere, avgrenset de seg fra Eidsvoll-grunnloven, nettopp fordi den hadde vist seg å tjene den norske overklassens interesser.

Nattvekteren er et godt symbol på statens overordnede oppgave i denne perioden, nemlig å beskytte eiendom.

Danskekongen hadde vært allmektig, og kunne når som helst gripe inn overfor de som hadde eiendom. Nå var rettsvesenets hovedoppgave å regulere og beskytte eiendom mot vilkårlige inngrep. For at kapitalistene skulle kunne foreta langsiktige investeringer måtte de ha en sikkerhet

I denne perioden hadde kapitalistene egentlig ikke noe behov for å delta aktivt i fremtredende politiske og statlige posisjoner. Det var embetsmennene som dominerte, men de fremmet på alle måter en kapitalistisk utvikling.

Det er mange likhetstrekk mellom embetsmennene i Norge i det forrige århundret, og de som har besatt de viktige posisjonene i mange land i den tredje verden etter andre verdenskrig. I den tredje verden så mange på Sovjet som et eksempel, og statskapitalisme som et handlingsalternativ for å fremme en økonomisk utvikling.

I Norge var det England som var forbildet og liberalisme som var den politiske løsningen. Selv om den norske "embetsmannsstaten" tjente borgerskapet, var den ikke alltid styrt av borgerskapet.

Det var f. eks strid om prioritering av ulike næringer. For eksempel ønsket alle å støtte skipsfarten, mens mange var skeptisk til industri. Verken embetsmennene eller kapitalistene var imidlertid i tvil om at Thrane-bevegelsen måtte slås ned med militærmakt.

På slutten av 1870-årene og begynnelsen av 1880-årene var det økonomisk krise og stor sosial uro i Norge. I en rekke byer var det opptøyer og streiker. I Christiania og Drammen var det gatekamper som raste i flere dager.

Den gamle liberale rettsstaten fungerte ikke lenger. Den sikret verken økonomisk vekst eller stabilitet. Deler av borgerskapet tok dermed til å lete etter nye måter å styre på. I større grad enn tidligere engasjerte kapitalistene seg direkte i politikken. En fikk en politisk mobilisering som igjen skapte partiene Venstre og Høyre.

I 1884 ble parlamentarismen innført, og i årene som fulgte ble stemmeretten stadig utvidet.

Allerede tidlig hadde den norske staten vært spesielt aktiv i forhold til å bygge opp en infrastruktur, fyrvesen, veier osv. Men mens staten tidligere hadde vært en slags nøytral oppmann, ble staten på slutten av forrige århundre stadig viktigere som et virkemiddel i økonomien.

Rett etter århundreskiftet startet den store vannkraftsutbyggingen. I den forbindelse ble det vedtatt omfattende konsesjonslover som bl. a. skulle regulere utenlandske selskapers virksomhet i Norge. Svært mange av de som satt i regjeringene i denne perioden var selv private næringsdrivende. Statsministrene Michelsen og Gunnar Knudsen var selv skipsredere.

Sosial sammensmelting

Allerede på 1800-tallet var embetsmenn og kapitalister langt på vei smeltet sammen til en sosial gruppe. Det fantes riktignok "embetsmannsslekter" og "kapitalistslekter", men sosial omgang og inngifte var betydelig. Dette var en tendens som forsterket seg utover i det nye århundret.

Denne sosiale sammensmeltingen var med på å gi den herskende eliten et felles kulturell identitet. Dette ga borgerskapet selvtillit og styrke overfor de andre klassene.

Det er imidlertid ikke denne sosiale sammensmeltningen i seg selv som bestemmer at ledende embetsmenn i statsapparatet identifiserer seg med borgerskapet.

Som jeg var inne på i forrige nummer av IS er det forholdet til produksjonsmidlene som avgjør hvilken klasse en tilhører.

Videre er ledende embetsmenn i statsapparatet under kapitalismen i bunn og grunn avhengig av at det går best mulig for kapitalistene. En kan ikke leve av skatter hvis en ikke har noen å skattlegge.

På 20- og 30-tallet var det på ny en alvorlig krise i den norske kapitalismen. Denne gangen klarte ikke kapitalistene selv å komme frem til en løsning på den krisen de sto oppe i. En rekke kapitalister ble tilhengere av fascistiske ideer og sluttet seg til Fedrelandslaget og Nasjonal Samling.

Det var imidlertid et politisk regime sprunget ut av arbeiderbevegelsen som nå skulle ta over regjeringsmakten. Med Johan Nygaardsvold ble for først gang en arbeider statsminister i Norge i 1935. Etter krigen var det Gerhardsen som tok over, også han tidligere arbeider.

Men selv om tidligere arbeidere tok over en rekke viktige statlige funksjoner i etterkrigstiden så ble ikke staten noe mindre kapitalistisk av den grunn.

Det har blitt hevdet at Arbeiderpartiet i etterkrigstiden har vært et "redskap for totalkapitalen".

Hvis en med det mener at borgerskapet egentlig ønsket at Arbeiderpartiet skulle overta makten, tar en feil. Problemet for borgerskapet var at alt for få stemte på de borgerlige partiene.

Tilliten til markedsliberalismen var minimal som en følge av erfaringene fra 30-tallet. Dessuten hadde arbeidsgiverne kompromittert seg gjennom sitt samarbeid med tyskerne under krigen. Kapitalistene sto rett og slett svakt både økonomisk, politisk og ideologisk i 1945.

De sto også svakt militært i og med at motstandsbevegelsen i betydelig grad var dominert av Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet.

Arbeiderpartiet i regjering

Borgerskapet hadde imidlertid ingen grunn til å frykte at Arbeiderpartiet ville bryte med kapitalismen.Det hadde Arbeiderpartiet vist under Nygaardsvold før krigen, og gjennom den "nasjonale samarbeidsånden" som ble utviklet i England og USA under krigen.

Den første Arbeiderparti-regjeringen ledet av Hornsrud i 1928 la fram en nokså radikal regjeringserklæring. Ledet an av Norges Bank førte det til at kapitalistene begynte å flytte pengene sine ut av Norge. Etter kort tid måtte regjeringen gå av.

Da Nygaardsvold ble statsminister i 1935 var det etter en lang karriere som ansvarlig stortingsmann, og med gjentatte forsikringer om at en ikke planla å innføre sosialisme med det første.

Arbeiderpartiet hadde valget mellom å bryte helt med kapitalismen, eller ta over og styre det gamle statsapparatet på kapitalens premisser.

Gerhardsen-regjeringen gjennomførte riktignok en rekke tiltak som ville ha vært helt fremmed for en borgerlig regjering på 30-tallet. Ser en imidlertid til utlandet finner en at også borgerlige regjeringer benyttet seg av statsdrift i nøkkelsektorer og omfattende reguleringer av det private næringslivet.

Protestene fra det norske næringslivet mot at staten satte i gang selvstendig næringsvirksomhet var spake. Når det gjelder utbygningen av jernverket i Mo i Rana var det almen enighet om at her måtte staten inn. Jern måtte man ha og de private var for små og svake til å ta et slikt løft.

Da Arbeiderpartifolk med bakgrunn i arbeiderbevegelsen rykket inn i en rekke sentrale posisjoner i statsapparatet oppsto det utvilsomt en kulturkonflikt. Mens den liberale rettsstaten hadde sett på lover som en beskyttelse mot "flertallstyranniet",, ønsket Arbeiderpartifolk lover som kunne gjøre det lettere for staten å gripe direkte inn overfor næringslivet.

Men også det nye Arbeiderparti-regimet ble trukket inn i en sosialiseringsprosess. Ikke bare var det sånn at en identifiserte seg med kapitalistenes mål om størst mulig økonomisk vekst, og om å klare seg best mulig i konkurransen med utlandet.

Det ble også bygget opp både formelle og uformelle korporative kanaler til næringslivet. For mange på toppen ble de kulturelle forskjellene etter hvert visket vekk.

I dag har denne prosessen kommet langt. Det finnes en rekke folk i ledende posisjoner med bakgrunn i Arbeiderpartiet, som åpenbart er en del av det norske borgerskapet. Ta f. eks. Hermod Skånland, direktør i Norges Bank.

Lederne i de store norske bedriftene hopper fra private til statlige bedrifter uten at det gjør noen forskjell. Arve Johnsen, Erik Langangen og Harald Norvik er alle viktige i den kapitalistiske makt-eliten og alle har en bakgrunn som "sosialdemokrater".

Rollen som statsbærende parti i etterkrigstiden har ført til at deler av Arbeiderpartiet er sosialisert inn i det moderne norske borgerskapet. Et borgerskap som både er privatkapitalistisk og statskapitalistisk.

Avhengig av arbeiderklassen

Denne sosialiseringsprosessen skaper åpenbart problemer for Arbeiderpartiet. For å oppnå regjeringsmakt er partiet fremdeles avhengig av å få stemmer fra arbeiderklassen. I stadig økende grad er det ikke arbeidere, men sønner og døtre av statsbyråkrater som besetter de viktige posisjonen i partiet. Sønner og døtre som identifiserer seg mer med A/S Norge, enn med arbeiderklassens interesser.

Nå vil en persons sosiale bakgrunn aldri være avgjørende for oss i IS, alle må vurderes utifra det individuelle menneske de er. Når Arbeiderpartiet i dag har en statsminister som er datter av en arbeiderpartipolitiker og gift med en Høyremann er det likefullt uttrykk for noe.

Hvis en ser på forholdet mellom stat og kapital i Norge i perioden mellom 1814 og fram til i dag under ett, kan det virke som om staten har vært mer aktiv i økonomien enn i mange andre vestlige land.

Trolig skyldes det at Norge var forholdsvis sent ute med den industrielle utviklingen, og at geografiske forhold har bidratt til at det norske borgerskapet har bestått av forholdsvis små enheter.

Det har vært nødvendig for borgerskapet å bruke staten ikke bare for å redde seg unna akutte kriser som den en opplever i bankene og blant fiskeoppdretterne i dag, men også for å klare seg i konkurransen med utlandet.

Det er likevel ikke noe unikt "ikke-kapitalistisk" at kapitalistene har benyttet seg av staten som redningsplanke.

I kapitalistiske land som Frankrike og Japan har staten vært brukt i enda større grad enn i Norge.

Det er heller ikke noe unikt ved at de som har betjent de viktige posisjonene i dette statsapparatet sakte men sikert har utviklet seg til en del av den herskende klassen.

Hvis arbeiderne gjør opprør på ny i Norge, og det er på ingen måter usannsynlig, nytter det ikke bare å ta over det gamle statsapparatet. Et helt nytt må bygges.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.