IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Staten:

Et redskap for herskerne

"Bare en overlot økonomien til de internasjonale markedskreftene så ville alt gå bra", het det for noen år siden. I dag sitter næringslivslederne på sine knær å trygler staten om å overta Norges nest største bank. Staten er et glupsk sosialistisk uhyre som hele tiden vil tilrane seg makt på bekostning av det private næringsliv het det også. I dag er staten sammen med næringslivet en pådriver for å få Norge inn i EØS og EF. Hvordan henger dette sammen?

linje

Publisert: 01.11.1991

Forvirringen blant de som gjennom media forsøker å forklare folk hva som egentlig har skjedd er total. "Plutselig får vi sosialisme, nå som sosialisme har gått av moten" heter det i en avis.

Den norske kapitalismen er inne i sin alvorligste krise siden depresjonen på 30-tallet. For å forstå den dramatiske situasjonen vi er oppe i trenger vi en analyse av forholdet mellom kapitalistene og staten.

Hva er egentlig staten?

På skolen lærer vi at staten er styrt av politikerne, og dermed av folkeflertallet. Politiet, rettsvesenet, byråkratiet, er ikke bare redskap for politikerne, det er også nøytrale instanser som skal gripe inn og mekle når ulike interesser står imot hverandre, får vi høre.

Alle de som gikk på marxistiske studiesirkler på 70-tallet lærte seg at dette var annerledes. Det finnes imidlertid en rekke forskjellige marxistiske analyser av staten. Analyser som kan lede til høyst ulike måter å tilnærme seg verden.

Staten og marxismen

Den vanligste oppfatningen blant marxister har vært å beskrive staten som overbygning. Dette i motsetning til basis, som er et samlebegrep for de økonomiske grunnforutsetningene, produktivkrefter og produksjonsforhold.

Staten er en struktur som er utviklet historisk for å legge forholdene best mulig til rette for kapitalistisk produksjon. Den skal beskytte privat eiendom, sørge for ro og orden, bidra med en del nødvendige tiltak for at arbeidskraften skal være mest mulig effektiv (skoler, helsevesen) osv.

Hvorfor staten er kapitalistenes stat, forholdet mellom basis og overbygning, eller økonomi og stat, blir beskrevet på forskjellige måter.

Det er to retninger som dominerer. En retning legger vekt på at kapitalister og embetsmenn kommer fra det samme sosiale miljøet, at de identifiserer seg med hverandre, og på den måten samlet utgjør en herskerklasse. Dette kan gjerne beskrives som et "instrumentelt" syn på staten.

En annen retning hevder at staten vil være en funksjon av det samfunnet den er en del av. Dvs., i den grad det er kapitalistene som dominerer i økonomien, vil staten også være tilpasset kapitalistenes interesser.

Den greske marxisten Poulantzas hevder utifra en slik forståelse at staten vil være et uttrykk for styrkeforholdet mellom klassene. Denne retningen blir gjerne beskrevet som "funksjonalistisk". (En funksjonalistisk teori fastslår et forhold, uten å forklarer hvordan dette forholdet utviklet seg til å ble som det ble.)

Stat og kapital - felles interesser

Begge retninger kan brukes som begrunnelser for at en kan reformere det kapitalistiske samfunnet gjennom staten.

Da AKPeren Jorunn Guldbrandsen i valgkampen for noen år siden hevdet at en ville ha sosialisme "når det var damene fra Grorud som satt på Stortinget" var det et uttrykk for et syn som går ut på at det er hvem som bemanner staten som bestemmer hva slags politikk som blir ført.

Mange intellektuelle SVere har hevdet at det har vært betydelige islett av sosialisme i den politikken som har blitt ført av staten i etterkrigstida. Begrunnelsen for det er at det ble inngått et klassekompromiss mellom arbeiderne og kapitalistene.

Felles for forklaringene over er at de ser på stat og kapital som to vidt forskjellige ting. I den grad staten har deltatt aktivt i økonomien, har det gjerne vært fordi staten har blitt presset til å gjennomføre visse "sosialistiske" tiltak.

Den teoretiske tradisjonen IS knytter seg til har imidlertid ikke operert med et fundamentalt skille mellom stat og kapital. Vi har hele tiden kalt de såkalte "sosialistiske" statene i øst statskapitalistiske klassesamfunn, nettopp fordi staten og kapitalen i disse landene smeltet sammen til en enhet.

Kapital i mange former

Marx viste at kapital kunne opptre i tre forskjellige former - som produksjonsmidler, som varer og som penger.

Mellom disse formene foregår det en kontinuerlig sirkulasjon. Penger blir brukt til å kjøpe maskiner, for å få maskinene til å virke trenger en råvarer og arbeidskraft, produksjonen gir så et overskudd i form av penger som midlertidig blir satt i banken der de blir lånt ut, o.s.v.

Selv om disse forskjellige formene for kapital hele tiden forholder seg til hverandre, har de opp gjennom historien ofte opptrådd i form av forskjellige grupper kapitalister.

Vi har kapitalister som eier fabrikker, kapitalister som driver handel og kapitalister som lever av å låne ut penger til andre kapitalister. Industrikapitalister, handelsborgerskap og bankkapital er i dag gjensidig avhengige av hverandre.

En har også enkelte selskap som både distribuerer produksjonen og finansierer seg selv. Oljeselskap som Esso og Shell er gode eksempler på det. Men det kan likefullt fremdeles være motsetninger mellom de ulike gruppene.

Framfor alt viser historien at de ulike gruppene har forholdt seg forskjellig til staten.

Bankkapitalen er den gruppen som har vært mest uavhengig av en bestemt nasjonalstat med klare geografiske grenser. På 1600- og 1700-hundretallet var det f. eks. sør-tyske banker som finansierte det spanske absolutistiske monarkiet, mens italienske banker finansierte Ludvig den 14. i Frankrike.

Handelsmenn har også operert innenfor en rekke forskjellige strukturer. Både i de antikke slavesamfunnene, i middelalderens føydale Europa og under de absolutistiske monarkiene ble mange rike på handel.

Men jo mere kompliserte de politiske strukturene ble, jo mer avhengige ble de av en stat som beskyttet handelen. En måtte ha beskyttelse mot sjørøvere og landeveisrøvere, stater som innførte utålelige tolltariffer osv.

Den moderne staten

Det er likefullt den produktive kapitalen som i størst grad var avhengig av staten. Ikke hvilken som helst stat, men den staten som utgjorde det samme geografiske området der kapitalen selv var plassert.

Egentlig ikke så rart. Mens en lett kan flytte varer og penger på tvers av grenser, er det vanskeligere å flytte fabrikker. Men for at den produktive kapitalen skulle vokse var den avhengig av mer enn et militærapparat som kunne beskytte den mot indre og ytre trusler. Den var også avhengig av en stat som kunne "frigjøre" arbeidskraften fra leilendingvesenet.

Staten måtte videre sørge for å fjerne hindringer som gjorde det vanskelig å selge industriproduktene, den måtte bygge opp en infrastruktur osv.

Det er ingen tilfeldighet at det nettopp var ved framveksten av kapitalistisk industri at en fikk fremveksten av nasjonalstater. Alle de nye oppgavene staten nå fikk ville løses lettere hvis en klarte å skape en nasjonal identitet, et skriftspråk osv.

På overflaten kan det virke som om det er et fundamentalt motsetningsforhold mellom det statlige byråkratiet og kapitalistene. Staten lever jo av å skattelegge overskuddet i produksjonen, et overskudd kapitalistene betrakter som sitt eget.

En skal imidlertid ikke heve blikket mye for å se at både statens inntekter og dens evne til å forsvare seg mot andre stater i siste instans vil være avhengig av å skape best mulige betingelser for kapitalakkumulasjon. Hvis staten presser kapitalistene for hardt risikerer den at de enten slutter å investere eller flytter kapitalen til utlandet.

I de siste ukene har vi fått bekreftet til gangs i hvilken grad kapitalistene i siste instans er helt avhengige av staten. Vi har sett hvordan både bankkapital og industrikapital er avhengige både av hverandre og staten for ikke å bryte sammen.

Kontroll over produksjonsmidler

På venstresida har det vært vanlig å definere klasser ut ifra eiendomsforhold.

Dette har ført til enorm forvirring, ikke minst i forhold til landene i Øst-Europa. I Øst har jo arbeiderne selv eid produksjonsmidlene. Dermed har de ikke vært en utbyttet klasse. Heller ikke byråkratiet har vært noen klasse, har det vært hevdet.

Mange har utifra en slik forståelse konkludert med at statene i øst, til tross for sine svakheter har vært bedre en kapitalismen i vest.

Det avgjørende er imidlertid ikke hvem som eier produksjonsmidlene, men hvem som kontrollerer dem.

Arbeidernes eiendomsrett over produksjonen i de statskapitalistiske landene har aldri vært reell. I og med at arbeiderne har vært fratatt demokratiske rettigheter har den ofte hatt mindre kontroll over produksjonen enn arbeidere i vest.

Byråkratiet har derimot på alle måter fungert som en herskerklasse.

Egentlig er det ingen prinsipiell forskjell mellom byråkratiet i øst og byråkratiet i vest.

Forskjellen er at det statlige byråkratet i vest lever i et samspill med private kapitalister. I utviklede kapitalistiske land er den delen av de totale inntektene som passerer det statlige byråkratiets hender langt større enn den samlede andelen som går til kapitalistene.

Staten disponerer over en meget stor andel av de verdiene som blir skapt av arbeiderne i produksjonen. Vi hører ofte om arbeidsgivere som gjør det dårlig fordi de er i en bransje som er i tilbakegang, fordi de har vært for sene til å investere i ny teknologi osv. Den internasjonale konkurransen vil i siste instans tvinge dem til å legge om, hvis ikke vil de gå under. Akkurat på samme måte vil det være for stater.

De som leder bedriftene og de som besitter de viktige stillingene i det statlige byråkratiet utgjør ett sosialt miljø. De går på de samme møtene, på de samme festene, på samme konserter, de har gått på de samme skolene og de gifter seg med hverandre.

Statlig intervensjon

I kapitalismens historie er det flere eksempler der de som har kontrollert staten delvis har opponert mot eller brutt med kapitalistene innenfor sitt geografiske område. Dette var en tendens som forsterket seg etter kapitalismens sammenbrudd på 30-tallet.

Mange fulgte Stalins modell for statlig planlegging ovenfra og direkte statlig intervensjon i økonomien. Nazistene konfiskerte f. eks. det store konsernet Thyssen og en rekke jødiske selskap.

Men verken for nazistene eller andre var motivet for å gripe til staten et forsøk på å bryte med kapitalismen. Staten ble brukt på områder der en mente den var mer effektiv en den private kapitalismen.

Etter krigen tok staten over en en rekke nøkkelsektorer i økonomien i flere land. Byråkrater og kapitalister var langt på vei enige om at det var nødvendig.

På 80-tallet har imidlertid flere statlige foretak blitt privatisert, uten at statlige industriledere og byråkrater har gått på barrikadene for å forsvare statlig drift.

Privatiseringsbølgen kom dels fordi enkelte statlige enheter mente de ville klare seg bedre på verdensmarkedet hvis de var mer uavhengige av staten, dels fordi det er lettere for private å gjennomføre harde omstillinger. En privat kapitalist kan lettere løpe fra anvaret for arbeidsløshet og forverrede arbeidsvilkår enn staten.

Når det sovjetiske byråkratiet etter hvert har gått inn for å løse opp den statlige økonomien har det vært en kombinasjon av ønsket om å få ta del i fordelene som ligger i en økt internasjonalisering av verdensøkonomien, og av en erkjennelse av at det vil være lettere å gjennomføre en gigantisk omstilling med private eiere.

Når politikere i maktposisjoner og sentrale byråkrater i statsapparatet ønsker et EØS og EF-medlemsskap, er det fordi de mener at det best tjener den norske statens interesser.

Gro, Eivind Berg, Karl Glad og Borger Lenth kan være uenige om småting. Når det gjelder grunnleggende spørsmål står de imidlertid sammen, som i et skjebnefellesskap, som en herskerklasse.

Kanskje vil EF utvikle seg mot en superstat. Når de konservative i Storbritannia går imot en slik utvikling er ikke det fordi de britiske byråkratene frykter at de mister styringen over økonomien, men fordi den britiske kapitalismen i større grad enn andre europeiske land er inkorporert i andre blokker, USA og den tredje verden.

Hvordan norske byråkrater vil stille seg til en slik utvikling avhenger av hva den norske kapitalismen føler den er tjent med. Kampen mot EF kan bare vinnes hvis en forkaster alle illusjoner om at det norske statsapparatet, byråkratiet er mer progressivt enn kapitalistene.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.