IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Rosa Luxemburg: Sosialister og parlamentarisk politikk

rosa.jpg

pilRosa Luxemburg

"I det borgerlige samfunn er det sosialistiske partiet i sin natur et opposisjonsparti; et regjeringsparti kan det bare bli på ruinene av den borgerlige staten," skriver Rosa Luxemburg i denne artikkelen, Et taktisk spørsmål, fra 1899.

linje

Publisert: 29.02.2008

Utnevnelsen av Millerand til minister i Waldeck-Rousseau-ministeriet gir anledning for sosialister i Frankrike så vel som i andre land til å gjøre en rekke taktiske observasjoner. Men deltagelse i en borgerlig regjering er et fenomen som ligger utenfor sosialismens vanlige rekkevidde. Er dette en like egnet og legitim måte å tjene proletariatets sak på som aktivitet i nasjonalforsamlinger eller kommunestyrer? Eller er det tvert imot et brudd med sosialismens prinsipper og taktikk? Eller er det slik at sosialisters deltagelse i en borgerlig regjering utgjør et spesialtilfelle - tillatelig og nødvendig under visse betingelser, men forkastelig og skadelig under andre?

Fra den opportunistiske sosialismens ståsted, som i det siste har vært tydeligst formulert i vårt parti gjennom Bernsteins teorier - med andre ord fra et ståsted som sier at sosialismen kan utvikles gradvis av det borgerlige samfunnet - så er sosialistisk deltagelse i regjeringen ikke bare ønskelig, men helt naturlig. Dersom det faktisk er mulig å lure sosialismen gradvis inn i det kapitalistiske samfunnet i små doser av gangen, og dersom den kapitalistiske staten gravdvis og på eget initiativ beveger seg i sosialistisk retning, så er sosialisters økende deltagelse i det borgerlige styret et naturlig resultat av de borgerlige staters utvikling, og i tråd med den antatte tendensen henimot sosialistiske flertall i de lovgivende forsamlinger. Men mens saken i dette tilfellet passer med den opportunistiske teorien, så er den ikke desto mindre et eksempel på opportunisme i praksis. Ettersom denne praksis' ledende prinsipp er oppfyllelsen av nære, oppnåelige målsettinger, koste hva det koste vil, så må utnevnelsen av en sosialist til en post i en borgerlig regjering av "praktiske politikere" virke som en ubetalelig seier. En sosialistisk minister kan innføre alle mulige slags små forbedringer og lindringer, og flikke på alle slags sosiale problemer!

Saken ter seg seg annerledes dersom man i stedet tar utgangspunkt i at innføringen av sosialismen bare kan komme på tale etter at det kapitalistiske system har kollapset, og at sosialistisk aktivitet frem til da er begrenset til å forberede dette øyeblikket - objektivt og subjektivt - gjennom klassekampen. Det er et faktum at sosialistene for å få gjennomslag i praksis må fylle alle mulige slag posisjoner i den nåværende staten, og trenge frem på alle fronter. Den eneste forutsetningen er at det dreier seg om posisjoner som klassekampen, krigen mot borgerskapet og deres stat, kan føres fra.

Det er imidlertid i denne sammenheng en grunnleggende forskjell på de lovgivende organer og regjeringen i en borgerlig stat. I parlamentene, i fall arbeidernes representanter ikke kan presse gjennom sine krav, så kan de i det minste hevde disse standpunktene i opposisjon. Regjeringen, på den annen side, er ansvarlig for å iverksette lover, for handling, og gir ikke rom for prinsippfast opposisjon; alle dens grener må være handlingsdyktige til enhver tid. Selv når den er satt sammen av representanter for flere partier, slik det har vært i Frankrike i flere år med koalisjonene der, må den alltid ha et felles grunnlag som gjør den i stand til å handle. Dette felles grunnlaget er det etablertes, med andre ord den borgerlige statens. Den borgerlige radikalismens mest ytterliggående representant kan stort sett regjere side ved side med den mest reaksjonære konservative. En prinsipiell motstander av det etablerte, derimot, står overfor et valg: enten å stå imot det borgerlige flertallet hver gang, noe som innebærer at man ikke aktivt tar del i regjeringen - selvsagt en uholdbar situasjon, som i siste instans leder til at den sosialitiske representanten blir kastet ut - eller til slutt å føye seg og utføre de hverdagslige oppgaver som sørger for at statsmaskineriet går rundt, noe som betyr at man ikke er sosialist, i hvert fall ikke i regjeringen.

Det sosialistiske programmet inneholder imidlertid en rekke krav som kunne oppfylles av så vel en borgerlig regjering som en borgerlig nasjonalforsamling - i det minste i teorien. Umiddelbart kan det derfor se ut som om en sosialist kan tjene proletariatets sak både i regjeringen og i parlamentet, ved å presse gjennom mulige og oppnåelige sosiale reformer. I dette tilfellet blir det imidlertid klar at hovedspørsmålet ved sosialistenes kamp ikke er hva, men hvordan. Når sosialistiske representanter forsøker å presse gjennom sosiale reformer i de lovgivende organer, så står de også helt fritt til å gi kampen for borgerlige reformer en prinsippfast sosialistisk karakter - den proletariske klassekampens karakter - ved at de på én og samme tid går mot både de borgerlige lovgiverne og det borgerlige styret som sådan. Dette kan konkret komme til uttrykk gjennom at man stemmer mot budsjettet, for å nevne ett eksempel. En sosialist som strever for de samme sosiale reformene i egenskap av regjeringsmedlem, derimot - altså mens han understøtter den borgerlige staten som sådan, gjør i praksis sin sosialisme til borgerlig demokrati, eller i beste fall til borgerlig arbeiderpolitikk. Så mens sosialistenes videre fremtrengen i folkeforsamlingene derfor styrker klassekampen og fører proletariatets sak fremover, skaper dets engasjement i regjering ingenting annet enn korrupsjon og forvirring i sosialistenes rekker. Arbeiderklassens representanter kan bare involvere seg i borgerlige regjeringer i én situasjon uten å undergrave sin egen rolle: nemlig når de omstyrter den og gjør den om til en regjering av den herskende arbeiderklassen.

Det kan imidlertid, i det kapitalistiske samfunns utvikling eller, rettere sagt, undergang, oppstå situasjoner da det ennå ikke er mulig for proletariatets representanter å endelig gripe makten, men da det ikke desto mindre virker nødvendig for dem å gå inn i borgerlige regjeringer: nemlig når landets frihet eller tilkjempede demokratiske rettigheter, slik som republikken, er truet, og den borgerlige regjeringen selv er for kompromitert og uorganisert til å kunne regne med folkets støtte uten at de også har arbeiderrepresentantenes støtte. I et slikt tilfelle er det klart at representantene for det arbeidende folk ikke bør unnlate å forsvare den felles sak til fordel for et abstrakt prinsipprytteri. Men selv da må det sosialistiske partiets regjeringsdeltagelse ta former som ikke etterlater den minste tvil, verken hos borgerskapet eller hos folket, om at deltagelsen er midlertidig og situasjonsbestemt. Sosialistisk engasjement i regjeringen må med andre ord ikke lede til solidaritet med dens handlinger og dens politikk i alminnelighet. Det er tvilsomt om en slik situasjonen forelå i Frankrike, ettersom de sosialistiske partier på forhånd hadde sagt at de var forberedt på å støtte enhver oppriktig republikansk regjering, uten tanke på selv å delta i den, og ble deretter, da Millerand uten de andre sosialistiske representantenes godkjennelse gikk inn i regjeringen, til dels avskrekket fra å støtte den. Vår hensikt var imidlertid ikke å avsi dom i denne konkrete saken med Waldeck-Rousseau-kabinettet, men heller å utvikle generelle retningslinjer med utgangspunkt i våre grunnleggende prinsipper. Fra et slikt ståsted er sosialisters deltagelse i en borgerlig regjering et eksperiment som bare kan skade klassekampen.

I det borgerlige samfunn er det sosialistiske partiet i sin natur et opposisjonsparti; et regjeringsparti kan det bare bli på ruinene av den borgerlige staten.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.