IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Teser om enhetsfronten

komintern.jpg

Enhetsfronten er et nøkkelbegrep for revolusjonære sosialister. Før stalinismen seiret i slutten av 1920-årene og gjorde de kommunistiske partiene ubrukelige som redskaper i kampen for frigjøring, var det enhetsfront-parolen som lå til grunn for kommunistenes arbeid i bevegelser og i fagforeningene. IS mener at den sosialistiske venstresiden må finne tilbake til denne tradisjonen. Derfor publiserer vi de tesene om enhetsfronten som ble vedtatt av Den kommunstiske internasjonale i 1921.

linje

Publisert: 25.02.2008

1. Den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennomgår for tiden en særlig overgangsfase som byr så vel Den kommunistiske internasjonale som helhet som dens enkelte seksjoner på bye og betydningsfulle taktiske utfordringer.

Grunnleggende sett, kan dette stadiet karakterisere som følger: krisen i verdensøkonomien forverres, arbeidsløsheten stiger, i nesten alle land har den internasjonale kapitalen gått over til en systematisk offensiv mot arbeiderne, noe som særlig bevises av kapitalistenes kyniske og åpne forsøk på lønnsreduksjon og lavere levestandard for arbeiderne; og Versailles-fredens bankerott blir stadig mer åpenbar for det store flertallet blant arbeiderne. Det er klart at dersom ikke det internasjonale proletariatet styrter det borgerlige systemet, er en ny imperialistisk krig, eller endog en rekke slike kriger, uunngåelig. Washington-konferansen er en slående bekreftelse på dette.

2. En viss fremgang for de reformistiske illusjonene, som grunnet en hel rekke ulike omstendigheter hadde kommet til syne hos nokså brede lag av arbeiderne, har nå, under påtrykk fra realitetene, begynt å vike for en annen stemning. De demokratiske og reformistiske illusjoner som dukket opp igjen etter at de imperialistiske myrderiene var over hos noen arbeidere (på den ene siden de mer privilegerte arbeiderne og på den andre siden de mer tilbakeliggende, politisk mindre erfarne arbeiderne), er i ferd med å visne, uten at de noen gang slo ut i full blomst. Den fremtidige kurs og resultatet av Washington-konferansens ”arbeid” vil svekke disse illusjonene ytterligere. Dersom man for seks måneder siden med en viss rett kunne snakke om en generell høyreutvikling blant arbeidermassene i Europa og Amerika, så er det i dag mulig å slå fast at en motsatt utvikling til venstre er i gang.

3. På den andre siden er det, under innflytelse av det begynnende kapitalistiske angrepet, en ny stemning blant arbeiderne – en spontan streben mot enhet som bokstavelig talt ikke kan holdes tilbake, og som har sin parallell i en gradvis økning i den tillitt som de brede arbeidermassene har til kommunistene.

Et stadig stigende antall arbeidere begynner først nå å verdsette det motet som utvises av den kommunistiske fortroppen idet den kaster seg inn i kampen for å forsvare arbeiderklassens interesser, selv da det store flertallet av arbeiderne fremdeles var likegyldig eller endog fiendtlig innstilt til kommunismen. Et stadig stigende antall arbeidere er i ferd med å bli overbevist om at det bare var kommunistene som forsvarte deres økonomiske og politiske interesser, og at de gjorde dette under de vanskeligste betingelser, til tider med de største oppofrelser. Det er derfor at det igjen er økende respekt for og tillit til den kompromissløse arbeiderklassens kommunistiske fortropp, nå som selv de mest tilbakeliggende deler av arbeiderklassen har gjennomskuet de tomme reformistiske forhåpningene og har forstått at det uten kamp ikke finnes noen vei ut av de kapitalistiske forbryternes favntak.

4. De kommunistiske partiene kan og bør nå høste fruktene av den kampen de tidligere førte, under den lite gunstige tilstanden av massenes apati. Men etter hvert som tilliten til dem som er mest kompromissløse og militante, til arbeiderklassens kommunistiske elementer, stadig tiltar, tørster arbeidermassene som helhet etter enhet på en måte som vi aldri tidligere har sett. De nye lag av politisk uerfarne arbeidere som nå aktiviserer seg, ønsker seg enhet mellom alle arbeiderpartier og av og til også alle arbeiderorganisasjoner overhodet, for på det viset håper de å styrke motstanden mot kapitalistenes offensiv. Disse nye lag av arbeidere, som ofte ikke har tatt aktivt del i den politiske kampen tidligere, finner nå en ny måte å prøve ut reformismens praktiske planer på i lys av sine egne erfaringer. På lik linje med disse nye lagene, er det betydelige deler av de arbeiderne som hører til de gamle sosialdemokratiske partiene, som selv nå ikke vil akseptere sosialdemokratenes og sentristenes angrep på den kommunistiske fortroppen. De har endatil begynt å kreve en overenskomst med kommunistene, men samtidig har de ikke sluttet å tro på reformistene, og mange av dem støtter fremdeles partiene i Den andre internasjonale og i Amsterdam-internasjonalen. De formulerer ikke sine planer og forhåpninger så presist, men helt generelt kan den nye stemningen blant massene uttrykkes som et ønske om å etablere en enhetsfront, slik at partiene og fagorganisasjonene som tilhører Den andre internasjonale og Amsterdam-internasjonalen, kan slåss sammen med kommunistene mot kapitalistenes offensiv. Så langt er denne stemningen progressiv. Det viktigste poenget er at deres tiltro til reformismen er svekket. Gitt arbeiderbevegelsens generelle situasjon i dag, så vil enhver virkelig masseaksjon, selv om den starter med begrensede krav, uunngåelig føre til at revolusjonens mer allmenne og grunnleggende spørsmål blir stilt. Den kommunistiske fortroppen kan bare få fremgang dersom nye lag av arbeiderne gjennom sin egen erfaring blir overbevist om at reformismen er en illusjon og at kompromiss er fatalt.

5. Da den bevisste og organiserte protesten mot forræderiet til Den andre internasjonales ledere fremdeles var i sin spede begynnelse, beholdt disse lederne kontrollen over hele arbeiderorganisasjonenes apparat. De utnyttet nådeløst prinsippene om enhet og proletarisk disiplin for å dempe revolusjonære proletariske demonstrasjoner og, uten motstand, overlevere arbeiderorganisasjonenes hele styrke i den nasjonale imperialismens tjeneste. Overfor disse omstendighetene måtte den revolusjonære fløyen for enhver pris skaffe seg frihet til å drive agitasjon og propaganda, dvs. frihet til å forklare de arbeidende masser at dette er et historisk svik uten sammenligning, og at det har blitt utført – og fremdeles utføres – av de partiene og de fagorganisasjonene som de selv har skapt.

6. De kommunistiske partiene i verden bruker nå, etter å ha sikret seg fullstendig organisatorisk frihet til å utbre sin ideologiske innflytelse blant arbeidermassene, enhver anledning til å oppnå massenes bredeste og størst mulige enhet i praktisk aktivitet. Heltene i Den andre internasjonale og Amsterdam-internasjonalen preker enhet, men fornekter enhet i praksis. Nå som de reformistiske kompromissmakerne i Amsterdam har mislyktes i sine organisatoriske bestrebelser på å undertrykke protester, kritikk og revolusjonære aspirasjoner, ser de etter en vei ut av sitt eget dødvann og forårsaker splittelser, forvirring og organisert sabotasje i arbeidermassenes kamp. En av de viktigste oppgaver kommunistene står overfor er å avsløre disse nye uttrykkene for det samme gamle forræderiet.

7. Forhandlerne og lederne for Den andre internasjonale og To-og-en-halv-internasjonalen har på sin side i det siste blitt tvunget av gjennomgripende indre prosesser som kommer av arbeiderklassens generelle økonomiske situasjon i Europa og USA, til å skyve enhetsspørsmålet i forgrunnen. Parolen om enhetsfronten er et genuint uttrykk for de uerfarne seksjonene av arbeidere som nå er i ferd med å bli politisk bevisste sitt helt oppriktige ønske om å samle hele den undertrykte klassen til forsvar mot den kapitalistiske offensiven. Men for de forhandlerne og lederne for Den andre internasjonale, To-og-en-halv-internasjonalen og Amsterdam-internasjonalen som tar opp parolen, representerer den et nytt forsøk på å lure arbeiderne og en ny måte å trekke dem inn på klassesamarbeidets gamle vei på. Den truende faren for en ny imperialistisk krig (Washington), opprustningen, de nye imperialistiske overenskomstene bak lukkede dører – ikke en gang alt dette får lederne av Den andre internasjonale, To-og-en-halv-internasjonalen og Amsterdam-internasjonalen til å slå alarm og stå ved i handling den enheten de prediker; det som tvert imot kommer til å ramme disse organisasjonene, er de samme tvister og splittelser som vi nå kan observere i borgerskapets egen leir. Denne prosessen er uunngåelig fordi et grunnleggende trekk ved reformismen er ”reform-sosialistenes” solidaritet med sitt ”eget” lands borgerskap.

Dette er de generelle omstendigheter som Den kommunistiske internasjonale som helhet og dens forskjellige seksjoner må ta i betraktning når en skal formulere sin holdning til parolen om den sosialistiske enhetsfronten.

8. Etter å h vurdert situasjonen, finner Den kommunistiske internasjonales eksekutivkomité (EKKI) at den tredje verdenskongressens parole – ”Til massene!” – og den kommunistiske bevegelsens overordnede interesser krever at de kommunistiske partiene og Den kommunistiske internasjonale som helhet støttet parolen om en arbeidernes enhetsfront og tar initiativet når det gjelder dette spørsmålet. Det enkelte kommunistpartis taktikk må selvsagt konkretiseres med hensyn til hvert lands særegne forhold og betingelser.

9. Det kommunistiske partiet i Tyskland støttet på sin seneste landskonferanse parolen om en arbeiderens enhetsfront og anerkjente muligheten for å støtte en ”forent arbeiderregjering”, forutsatt at den var villig til å utfordre kapitalistmakten. Eksekutivkomitéen mener at denne avgjørelsen var fullstendig riktig og er overbevist om at det tyske kommunistpartiet vil være i stand til å nå ut til alle deler av arbeiderklassen og styrke den kommunistiske innflytelsen blant massene, alt mens partiet opprettholder sin uavhengige politiske stilling. I Tyskland mer enn i noe annet land kommer de brede masser for hver dag som går til å bli mer overbevist om at den kommunistiske fortroppen hadde helt rett når de ikke ville legge ned våpnene i den tyngste tiden og når de utrettelig viste hulheten i de reformistiske slagordene som ble fremsatt for å løse en krise som bare kan finne sin løsning gjennom en proletarisk revolusjon. Ved å følge denne taktikken vil partiet kunne knytte til seg alle de anarkistiske og syndikalistiske elementer som står på siden av massekampen.

10. I Frankrike støtter flertallet av de arbeiderne som er organisert politisk, kommunistpartiet. Det betyr at spørsmålet om enhetsfronten må stilles på en annen måte i Frankrike enn i andre land. Det er imidlertid essensielt at ansvaret for en eventuell splittelse i arbeiderklassen også her legges hos våre motstandere. Den revolusjonære delen av de franske syndikalistene gjør helt riktig i å slåss mot en splittelse i fagforeningene, dvs. for arbeiderklassens enhet i dens økonomiske kamp mot borgerskapet. Men arbeidernes kamp slutter ikke ved fabrikkporten. Enhet er også avgjørende i lys av den stigende bølgen av reaksjon, av imperialistisk politikk etc. Reformistenes og sentristenes politikk har ført til en splittelse i partiet og truer nå også fagbevegelsens enhet, noe som er et objektivt bevis for at både Jouhaux og Longuet spiller ballen over til borgerskapet. Parolen om proletarisk enhet i den økonomiske og politiske kampen mot borgerskapet er den beste måten å bekjempe disse splittelsesplanene på.

Selv om den reformistiske fagorganisasjonen som ledes av Jouhaux, Merrheim & Co. utvilsomt vil svikte den franske arbeiderklassens interesser, må de franske kommunistene og den franske arbeiderklassens revolusjonære deler likevel kontakte reformistene i forkant av enhver massestreik, revolusjonær demonstrasjon eller enhver annen spontan masseaksjon og be dem om å gi sin støtte til arbeidernes initiativ, og de må systematisk avsløre reformistene når de nekter å støtte arbeidernes revolusjonære kamp. Dette vil vise seg å være den letteste måten å vinne de arbeidermassene som står utenfor partiet på. Selvsagt må ikke dette under noen omstendighet lede det franske kommunistpartiet til å oppgi sin selvstendighet, for eksempel ved å gi selv et grann av støtte til en ”venstre-blokk” i en valgkamp eller ved å innta en forsonende holdning til de ”kommunistene” som fremdeles angrer på at vi splittet med sosial-patriotene.

11. I Storbritannia har det reformistiske Labour-partiet nektet kommunistpartiet å slutte seg til det på samme grunnlag som andre arbeiderorganisasjoner. Under innflytelse av den økende enhetsstemningen blant arbeiderne vedtok nylig arbeiderorganisasjonene i London en resolusjon til støtte for det britiske kommunistpartiets medlemskap i Labour.

Storbritannia er selvsagt et unntak i dette henseende, ettersom spesielle forhold har gjort Labour-partiet til en slags felles arbeiderforbund for hele landet. De britiske kommunistene må starte en ivrig kampanje for å få lov til å slutte seg til Labour. Fagbyråkratenes svik under gruvearbeiderstreiken nylig, det stadige kapitalistiske trykket på arbeidernes lønninger etc. har skap en følelse av dyp misnøye blant de britiske proletarmassene, som er i ferd med å bli mer revolusjonære. De britiske kommunistene må gjøre sitt ytterste, koste hva det koste vil, for å vinne oppslutning blant de menige arbeiderne, gjennom å bruke parolen om en revolusjonær enhetsfront mot kapitalistene.

12. I Italia er det unge kommunistpartiet en innbitt motstander av det reformistiske PSI og sosial-forræderne i fagorganisasjonen, som nylig sviktet den proletariske revolusjonens sak; ikke desto mindre har partiet begynt å drive sitt agitasjonsarbeid rundt parolen om en militant proletarisk enhetsfront mot den kapitalistiske offensiven. EKKI mener at dette agitasjonsarbeidet er fullstendig korrekt og insisterer bare på at det man intensiverer det. Eksekutivkomitéen er sikker på det italienske kommunistpartiet, med tilstrekkelig forutseenhet, vil kunne gi hele Internasjonalen et eksempel på marxisme i kamp, ved å nådeløst avsløre for hvert steg reformistenes og sentristenes (som har iført seg kommunistenes klær) halvhjertede svik, samtidig som man gjennomfører en utrettelig kampanje for arbeidernes enhetsfront mot borgerskapet – en kampanje som stadig må bli større og involvere flere og bredere deler av massene.

I denne konteksten må partiet naturligvis gjøre sitt ytterste for å sikre seg at revolusjonære syndikalistiske elementer deltar i den felles kamp.

13. I Tsjekkoslovakia, der kommunistpartiet har støtte fra en betydelig del av de arbeiderne som er politisk organisert, er kommunistenes oppgaver delvis analoge med de franske kommunistenes. Samtidig som man styrker partiets uavhengighet og utrydder de siste spor av sentrisme, må Tsjekkoslovakias kommunistiske parti også være i stand til å gjøre parolen om arbeidernes enhetsfront mot borgerskapet populær, og det må bruke den slik at man én gang for alle kan avsløre de sosialdemokratiske lederne og sentristene som agenter for kapitalen i de mest tilbakeliggende arbeidernes øyne. På samme tid må de tsjekkoslovakiske kommunistene anstrenge seg ytterligere for å vinne fagforeningene, som for en stor del fremdeles er i hendene på streikebryter-lederne.

14. I Sverige har riksdagsvalget nylig skapt en situasjon som vil gi den vesle kommunistiske fraksjonen en viktig rolle. Hr. Branting, en av de fremste lederne for Den andre internasjonale og samtidig statsminister for det svenske borgerskapet, er i øyeblikket i en slik situasjon at han, dersom han vil sikre seg parlamentarisk flertall, ikke kan overse den kommunistiske fraksjonen i riksdagen. EKKI mener at den kommunistiske riksdagsfraksjonen i gitte situasjoner kan måtte støtte Brantings mensjevikiske ministerium, slik de tyske kommunistene korrekt valgte å gjøre i noen av delstatsvalgene i Tyskland (f. eks. i Thüringen). Det betyr imidlertid overhodet ikke at de svenske kommunistene skal begrense sin uavhengighet eller unnlate å avsløre den mensjevikiske regjeringens karakter. Tvert imot, jo mer makt mensjevikene har, desto mer vil de forråde arbeiderklassen og desto større må kommunistenes innsats være når det gjelder å avsløre disse mensjevikene i de brede arbeiderlags øyne. Kommunistpartiet må også søke å involvere syndikalistiske arbeidere i den felles kampen.

15. I USA pågår det en samling av alle venstre-elementer i fagbevegelsen og den politiske bevegelsen, og dersom kommunistene spiller en sentral rolle i denne samlingsprosessen, vil det gi dem muligheten til å slå røtter i det amerikanske proletariatets brede masser. De amerikanske kommunistene må opprette kommunistiske grupper overalt der det finnes selv bare en håndfull kommunister, de må være i stand til å stille seg i spissen for den samlingsprosessen som omfatter alle revolusjonære krefter og bør særlig på det nåværende tidspunkt reise parolen om en arbeidernes enhetsfront, for eksempel for å forsvare de arbeidsløse osv. Hovedanklagen mot Gompers fagorganisasjon bør være dens manglende vilje til å delta i en arbeidernes enhetsfront mot kapitalistene og til forsvar for de arbeidsløse osv. Den viktigste oppgaven for kommunistpartiet er fremdeles å trekke til seg de beste elementer fra IWW.

16. I Sveits har vårt parti klart å vinne noen seire gjennom å følge den veien vi pekte på. Et resultat av kommunistenes agitasjon for en revolusjonær enhetsfront er at fagbyråkratiet har sett seg nødsaget til å sammenkalle en særskilt fagkongress. På kongressen, som snart skal gå av stabelen, vil våre venner kunne avsløre for de sveitsiske arbeiderne reformismens løgner og dermed bidra den å styrke proletariatets revolusjonære solidaritet.

17. I en rekke andre land må spørsmålet stilles på andre måter, alt etter de lokale forhold. Etter å ha klargjort den generelle linjen, stoler EKKI på at det enkelte kommunistiske parti vil vite å anvende den i tråd med de betingelser som råder i hvert land.

18. EKKI anser at den viktigste og kategoriske betingelsen, som omfatter alle kommunistiske partier, er at ethvert kommunistparti som inngår noen som helst slags overenskomst med partier fra Den andre internasjonale eller To-og-en-halv-internasjonalen opprettholder sin absolutte autonomi og fullstendige uavhengighet, og sin frihet til å presentere sine egne synspunkter og kritikk av de som står mot kommunistene. Samtidig som man anerkjenner behovet for handlingsdisiplin, må kommunistene beholde både retten og muligheten til å gjøre kjent sin mening om politikken til alle arbeiderklassens organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant, men om nødvendig mens aksjonen pågår. Å gi slipp på denne forutsetningen er ikke under noen omstendighet tillatt. Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene, kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine egne synspunkter, som er det eneste konsistente uttrykket for interessene til arbeiderklassen som helhet.

19. EKKI mener at det er nyttig å minne alle søsterpartier om de russiske bolsjevikenes erfaringer – det eneste partiet som så langt har lykkes i å beseire borgerskapet og erobre makten. I løpet av de femten år som gikk fra bolsjevismens fødsel til dens seier over borgerskapet (1903-1917) førte bolsjevismen en stadig kamp mot reformismen, eller, for å bruke et annet navn, mensjevismen. Likevel inngikk man i disse femten årene ofte avtaler med mensjevikene. Den formelle splittelsen med mensjevikene skjedde våren 1905, men mot slutten av det året gjorde bolsjevikene, under inntrykk av begivenhetene, midlertidig felles front med mensjevikene. Den andre formelle splittelsen med mensjevikene skjedde i januar 1912, men mellom 1905 og 1912 var splittelsen erstattet med enhet og halvveis enhet i 1906-08 og igjen i 1910. Denne fullstendige eller delvise enheten skyldes ikke bare svingninger i fraksjonskampene, men også det direkte trykket fra brede lag av arbeidere som var i ferd med å bli politisk aktive og nå krevde muligheten til å gjøre seg sine egne erfaringer med hvorvidt den mensjevikiske veien virkelig skilte seg grunnleggende fra revolusjonens vei. Før det nye revolusjonære oppsvinget som fulgte i kjølvannet av Lena-streikene, kort tid før den imperialistiske krigen begynte, var arbeidermassene særdeles ivrige etter enhet og den russiske mensjevismens ledere forsøkte å utnytte dette for egen vinning, på samme vis som lederne for Den andre internasjonale, To-og-en-halv-internasjonalen og Amsterdam-internasjonalen gjør det i dag. De russiske bolsjevikene besvarte ikke arbeidernes enhetsiver med å avvise enhver enhetsfront. Tvert om – som et mottrekk til mensjevikledernes diplomatiske spill fremmet bolsjevikene parolen om ”enhet nedenfra”, dvs. arbeidermassenes egen enhet i den praktiske kampen for arbeidernes revolusjonære krav mot kapitalistene. De videre begivenhetene viste at dette var den eneste riktige responsen. Som et resultat av denne taktikken, som ble tilpasset etter sted og tid, vant man gradvis over mange av de beste mensjevikiske arbeiderne til kommunismen.

20. Ettersom Komintern reiser parolen om arbeidernes enhetsfront og tillater overenskomster mellom enkeltseksjoner av Komintern og partier og fagorganisasjoner som tilhører Den andre internasjonale og To-og-en-halv-internasjonalen, kan vi selvsagt ikke avvise muligheten for tilsvarende avtaler på internasjonalt nivå. EKKI kom med et forslag til Amsterdam-internasjonalen i forbindelse med den hvite terroren og forfølgelsen av arbeidere i Spania og Jugoslavia. EKKI arbeider nå med nye forslag til Den andre internasjonale og Amsterdam-internasjonalen, og også til To-og-en-halv-internasjonalen, i forbindelse med Washington-konferansen, som har vist at en ny imperialistisk krig truer den internasjonale arbeiderklassen. Lederne for disse internasjonalene har gjennom sine handlinger så langt vist at når det kommer til praktisk aktivitet, ignorerer de i praksis sitt eget slagord om enhet. I alle slike situasjoner vil oppgaven for Komintern som helhet og for hver av dens seksjoner være å forklare for flest mulig arbeidere hykleriet hos lederne av Den andre internasjonale og Amsterdam- og To-og-en-halv-internasjonalene, som setter enhet med borgerskapet foran enhet med de revolusjonære arbeiderne gjennom for eksempel å forbli i Folkeforbundets International Labour Organisation og gjennom å delta på den imperialistiske Washington-konferansen fremfor å organisere motstanden mot det imperialistiske Washington osv. At lederne for disse internasjonalene avviser det og det praktiske forslaget fra Komintern får oss imidlertid ikke til å gi opp denne taktikken, som har dype røtter i massene og som vi systematisk og stadig må utvikle. Hver gang våre motstandere avviser våre forslag om felles kamp, må massene få vite det, slik at de kan lære seg hvem som faktisk ødelegger arbeidernes enhetsfront. Hver gang våre motstandere aksepterer et forslag, må vi søke å gradvis intensivere kampen og ta den til et nytt nivå. I begge tilfeller er det avgjørende at vi henleder de brede massenes oppmerksomhet til diskusjonene mellom kommunistene og de andre organisasjonene og få dem interessert i alle svingninger i kampen for arbeidernes revolusjonære front.

21. Når vi fremmer denne planen, gjør vi samtidig alle medlemspartiene oppmerksom på de farer som under visse betingelser kan oppstå. Ikke alle kommunistiske partier er nok utviklet og konsolidert; ikke alle har for godt lagt den sentristiske eller halv-sentristiske ideologien bak seg. Det kan forekomme at man går for langt i den andre retningen; det kan være tendenser til at man oppløser kommunistpartiene og går inn i en formløs enhetsblokk. Dersom denne taktikken skal fremme kommunismens sak, må de kommunistiske partiene som fører den ut i praksis være sterke, samente og under en ideologisk klar ledelse.

22. De grupperingene innenfor Komintern som med større eller mindre rett blir ansett for å tilhøre høyrefløyen eller endog være halv-sentristiske, består utvilsomt av to ulike tendenser. Enkelte elementer har ikke for alvor brutt med Den andre internasjonales ideologi og metoder, har ikke fridd seg fra beundringen av sin egen tidligere organisatoriske styrke og søker, halvt bevisst eller ubevisst, fremdeles ideologisk enighet med Den andre internasjonale og, følgelig, med det borgerlige samfunn. Andre elementer er motstandere av den formelle radikalismen og feilene til den såkalte venstrismen, og er opptatt av at de nydannede kommunistpartiene må være mer fleksible i taktikken, slik at de hurtig kan øke sin innflytelse blant de menige arbeidermassene. Kommunistpartienes raske utvikling har hittil syntes å skyve begge disse tendensene over i samme leir, selv over i samme gruppering. Bruken av de metoder som vi har foreslått, og som er ment å gi den kommunistiske agitasjonen et grunnlag i proletariatets forente masseaktivitet, er den mest effektive måten å avdekke virkelig reformistiske tendenser innenfor kommunistpartiene på, og, dersom de anvendes riktig, vil disse metodene være til stor hjelp for kommunistpartienes indre revolusjonære konsolidering, både ved at man gjennom praktisk erfaring omskolerer utålmodige eller sekteriske venstreelementer og at man kvitter seg med reformistisk ballast.

23. Arbeidernes enhetsfront må innebære en enhet av alle de arbeidere som er villig til å slåss mot kapitalismen – inkludert dem som fremdeles er anarkister, syndikalister osv. I de latinske land er det fremdeles mange slike arbeidere, og også i andre land kan de bidra til den revolusjonære kampen. Fra første stund har Komintern lagt seg på en imøtekommende linje i forhold til de elementer blant arbeiderne som gradvis har overvunnet sin forutinntatthet og nå nærmer seg kommunismen. Kommunistene må være enda mer oppmerksomme overfor dem nå da arbeidernes enhetsfront mot kapitalistene er i ferd med å bli en realitet.

24. For å kunne konkretisere dette arbeidet etter de linjer vi har skissert, lover EKKI å kalle inn til en utvidet sesjon av EKKI i nærmeste fremtid, der dobbelt så mange delegater som vanlig skal representere det enkelte parti.

25. EKKI kommer til å følge hvert eneste praktisk skritt som tas på dette området og ber alle partier om i detalj å informere oss om ethvert initiativ som tas og ethvert fremskritt som gjøres.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.