IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Demoniseringen av serberne

Serbiske demonstranter lot sitt sinne over tapet av Kosova gå ut over den amerikanske ambassaden. Det er knapt noe sted i verden der ikke folk fryder seg over å se en amerikansk ambassade gå opp i flammer. Det er uunngåelig at gamle klisjéer vil bli trukket frem igjen. Reaksjonene i Serbia vil bli forklart med nasjonalisme, etnisk hat, gamle fordommer osv., som så forsterkes av at den reaksjonære serbiske administrasjonen puster ild til glørne. Denne gangen står det ikke klar en manipulerende demagog som kan gi støtte til denne fantasien, siden han er ute av spillet. Dessuten vant den pro-vestlige kandidaten, Boris Tadic, valget nylig. Ikke desto mindre pågår det en lavmælt mumling om at det serbiske regimet forsøker å skape problemer. Disse mytene hjelper oss ikke til å forstå hva det er som foregår, men de har blitt holdt i hevd i nesten to tiår nå.

linje

Publisert: 22.02.2008

Oppløsningen av Jugoslavia dreide seg ikke grunnleggende sett om nasjonalisme, selv om nasjonalismen ble mobilisert. Det dreide seg om endringer i eiendomsformene, en nyliberalisering som var påtvunget det jugoslaviske regimet av IMF med forutsigbare katastrofale resultater. Ved siden av bølger av streiker og protester, førte de nyliberale ”reformene” også til intens kniving mellom aktørene i føderasjonen om hvilke politiske former endringene skulle få, hvem som ville tjene på dem og hvordan. De to nordligste republikkene, Kroatia og Slovenia, var også de rikeste og hadde god grunn til å ikke ville betale til føderasjonen, mens de politiske elitene begge steder så med lengsel etter en egen stat. De tok opp demokratiske krav for å vinne folkelig oppslutning, men fremmet samtidig reaksjonære former for nasjonalisme, særlig i Kroatia, der Tudjman uttrykte pro-nazistiske og anti-semittiske holdninger, for ikke å nevne den anti-serbiske politikken som ble formalisert gjennom statlig undertrykking og ekskludering. Selv om én årsak til den kroatiske elitens misnøye var overføringen av midler til den fattigste autonome regionen, Kosovo, støttet de på opportunistisk vis kosovarenes protester dersom dette kunne bidra til å svekke den serbiske republikken. Det hadde ingenting å gjøre med de legitime bekymringene til kosovo-albanerne. Milosevic hadde lykkes i å utnytte misnøyen med Kosovos autonomi, slik den var sikret gjennom grunnloven fra 1974, til å sikre sin egen posisjon i det serbiske kommunistpartiet, som nå var uangripelig. Mange melodramatiske fremstillinger skildrer en kald og manipulerende demagog. Han var da også flink til å lede misnøye og protest inn i nasjonalistiske baner, og spilte på den måten langt mer doktrinære rivaler, slike som Vuk Draskovic, ut over sidelinjen. Men i sitt forsøk på å vinne størst mulig støtte, og i håp om å kunne støtte seg på JNA, hvis elite var bekymret for sine privilegier, inntok han en formelt pan-jugoslavisk posisjon som han beholdt hele veien.

Mens ingen av uavhengighetspartiene fikk flertall i valget i desember 1990, og mens IMF og EU til å begynne med foretrakk en føderasjonsløsning, tok europeiske land snart stilling for uavhengighetsforkjemperne i Slovenia og Kroatia, der den tyske kansleren, Kohl, spilte den ledende rollen. Kohls urokkelige fiendskap mot kravene om pan-jugoslavisk enhet og hans vilje til å bryte avtaler og EU-vedtak, blir ofte forklart med press fra Tysklands katolske befolkning og fra kroatiske emigranter. Men for en tysk stat som nylig var blitt samlet igjen, var utsiktene til å vinne to rike allierte på Balkan utvilsomt fristende. Og mens de andre EU-statene skyldte på Kohls urokkelige holdning og bøllete opptreden, så hadde de intet imot å akseptere uavhengighet så lenge de ble innrømmet visse konsesjoner. Den britiske delegasjonen, for eksempel, var først og fremst opptatt av å ivareta interessene til britisk kapital, gjennom å gjøre det mulig for Storbritannia å slippe unna den ”sosiale kontrakten” i Maastricht-avtalen. Alle som én var i prinsippet enige om at Jugoslavia skulle deles opp. Og USA ble med på laget gjennom å støtte Alija Izetbegovic, som de med Irans hjelp skaffet våpen. De fraktet også mujahideen-soldater til republikken, samtidig som de rådet Izetbegovic til å motsette seg alle kompromisser. EU brøt alle sine egne regler for å anerkjenne Bosnia, og bidro på det viset til de sentrifugale kreftene som tenderte mot borgerkrig. JNA mislykkede internvensjoner i Slovenia og Kroatia ble legitimert som forsvar av grunnloven og, i Kroatias tilfelle, forsvar av en undertrykt minoritet. Det var slik Milosevic la frem saken, selv om han viste seg å være en falsk venn av serberne i Krajina. Når det gjaldt serberne i Bosnia, som ikke fikk noen garantier for sine rettigheter eller status, sluttet de seg først og fremst til nasjonalistiske partier og paramilitære styrker. En folkeavstemning som nasjonalistene gjennomførte, konkluderte med at flertallet av de bosniske serberne ville ha uavhengighet fra Bosnia dersom Bosnia skulle løsrive seg fra føderasjonen.

Krigene i 1990-årene var et resultat av samvirket mellom omstruktureringen av klasseforholdene i Jugoslavia og utenlandsk intervensjon. Som Radha Kumar har skrevet, er det klare likhetstrekk mellom oppløsningen av Jugoslavia og den klassiske oppdelingen av koloniene. Slike oppdelinger har et dårlig rykte, selvsagt, og de brutale krigene som fulgte, viser at Jugoslavia ikke var noe unntak. Men så snart vestmaktene valgte å gå for oppdeling av føderasjonen, ble demoniseringen av avgjørende betydning. Slik oppsto idéen om at alt sammen skyldtes rabiate serbere som ble pisket opp av en ondsinnet forfører med folkemord i blikket. Resultatet var at man overdrev dødstallene i krigen i Bosnia og la skylden nesten utelukkende på de bosniske serberne, samtidig som man insisterte at Milosevic stod bak det hele. Dermed ble Bosnia et FN-protektorat, en koloni med et demokratisk ferniss, og under oppsyn av en utnevnt høykommisær. Så, etter at den kosovo-albanske uavhengighetsbevegelsen startet sin væpnede kamp som en følge av undertrykkingen og at det ikke ble vedtatt noen internasjonal avtale om Kosovos fremtid, la Milosevic an en klassisk strategi for å slå ned opprøret. Dette innbefattet fryktelige overgrep mot befolkningen. Det er likevel verdt å nevne at i 1998, året før NATO-okkupasjonen, var KLA ansvarlig for flere dødsfall enn det serbiske militæret. USA så sitt snitt til å stille seg i spissen for forhandlinger som var ment å skulle mislykkes. Da Milosevic ikke ville akseptere de ny-kolonialistiske betingelsene i Rambouillet-avtalen, ble han på ny fremstilt som en genosidal galning. Krigen ble startet med et løfte om at man ville finne et sted mellom ti tusen og hundre tusen lik i massegraver. Også Kosovo ble nå en koloni styrt av FN, og hundretusener av serbere ble etnisk renset fra provinsen. I dag er serberne i Kosovo en beleiret og foraktet minoritet. Og mens den serbiske arbeiderklassen var sterk nok til å styrte Milosevic, var den ikke sterk nok til å tvinge frem en regjering som ville forsvare deres interesser, slik at man har fått en rekke av svake, nyliberale regjeringer. Alle som én har utnyttet Kosovo-spørsmålet, som har forblitt et ømt punkt på grunn av den kosovo-albanske politiske elitens gangsterisme, den etniske volden og provokasjonene som aldri tar slutt. Men de er temmelig impotente.

Kosovo har nå fått ”uavhengighet” under kolonial overoppsyn – hva slags uavhengighet er det? Serbiske sosialister har argumenter for at de må støtte Kosovos rett til løsrivelse fordi bare en slik solidaritetserklæring kan rive grunnen vekk under den fastlåste imperialistiske situasjonen. De peker også på at det finnes radikale elementer i uavhengighetsbevegelsen som også krever slutt på kolonistyret. Ganske riktig. Nasjonalismen i Jugoslavia har hele tiden vært et alibi for imperialismen, og kan ikke være noe annet. Men for vestlige liberalere, og endatil venstreorienterte, som er oppfostret på en diett av serbisk ”ondskap”, er det viktig å unngå den demonologiske fristelsen her. Den enkle dikotomien der nådeløs ekspansjonisme og genosidal aggresjon står mot multikulturell enhet og patriotisk forsvar, må snart legges død. Milosevic var brutal, korrupt og autokratisk, men han var ingen fascistisk demagog, slik det har blitt hevdet, og den farseaktige rettssaken mot ham gjorde det klart. Izetbegovic responderte på en situasjon som han ikke selv helt og fullt hadde skapt, men han var ikke noen demokrat som kjempet det godes anti-fascistiske kamp som i Den spanske borgerkrigen. Demoniseringen av Serbia og overvurderingen av motkreftene har pågått lenge nok. Demonstrantene som ødela den amerikanske ambassaden har all mulig grunn til å være forbannet på Washington. Det har vi også.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.