IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Castros vei til makten

castro.jpg

pilCastro og Krutsjov i FN i 1960

Da Fidel Castros geriljahær erobret makten på Cuba i 1958, ville ingen ha spådd at Cuba 40 år senere ville bli kalt "kommunismens siste bastion." Jørn Andersen gjennomgår bakgrunnen for Castros maktovertagelse.

linje

Publisert: 20.02.2008

Det er de færreste som i dag vil fremheve Cuba som et sosialistisk mønstersamfunn. Stigende avhengighet av utenlandske investeringer og av rike turisters valuta, en herav følgende synlig vekst i prostitusjon samt stigende arbeidsløshet og forskjeller mellom rik og fattig symboliserer det motsatte av sosialisme.

Likevel står Cuba for mange som et "annerledes" samfunn. Ikke minst etter Berlin-murens fall står Cuba og Fidel Castro for mange som "den siste bastion". Ved FNs sosiale toppmøte i mars 1995 i København var det utsolgt lang tid i forveien til møtet med Nelson Mandela og Fidel Castro. En del unge aktivister på venstresiden reiser fremdeles til Cuba for å støtte regimet.

Forestillingen om Cubas sosialisme har omfattet langt bredere deler av venstresiden enn bare moskvatro kommunister. Overfor Stalins, Bresjnevs, Honeckers og Ceausescus betong-systemer virket Castros Cuba som et mer menneskelig og troverdig forbilde. Men det er en myte. Hvis vi med sosialisme forstår et samfunn som er styrt av menneskets behov fremfor av økonomisk tvang, og som er under arbeidernes demokratiske kontroll, så er Cuba alt annet enn sosialistisk.

Myten om Castros sosialisme er først og fremst skapt av høyresiden i USA og dets allierte. Siden 1920-årene er enhver motstand mot USAs dominans blitt stemplet som kommunistisk, selv om det i langt de fleste tilfeller snarere var tale om nasjonalistiske bevegelser for uavhengighet. Og ser man på hvordan Castros politiske utvikling startet, ville ingen, og slett ikke Castro selv, ha trodd at han senere skulle fremstå som et symbol på sosialisme.

Verden hørte første gang om Fidel Castro i 1952, da han stilte til valg som kandidat for det radikalt-nasjonalistiske Ortodoxos-parti. Men hvorfor tilhørte Castro ikke allerede på dette tidspunkt Cubas kommunistparti? Svaret findes i Cubas historiske utvikling.

Cuba ble selvstendig i 1898 som den siste spanske koloni på den vestlige halvkule. Men landet var knapt blitt selvstendig før USA overtok kontrollen. Under det sedvanlige påskudd at amerikanske statsborgere var i fare, rykket "the marines" til Cuba for å forsvare amerikanske investeringer, først og fremst i sukkerindustrien. I 1902 kontrollerte USA nasjonalbanken, tollvesenet, politiet og presidentembetet, og hadde fått inn en klausul i den cubanske grunnloven som tillot USA å intervenere direkte i cubanske forhold når som helst amerikanske interesser var truet.

Konsekvensen var at Cuba aldri opplevde en periode med politisk uavhengighet eller en selvstendig økonomisk utvikling. Cuba var fastlåst i rollen som sukkerprodusent, og Cubas økonomi var fullstendig integrert i den amerikanske. I 1926 var 63 prosent av sukkerproduksjonen eid av USA. 75 procent av importen kom fra USA. Beslutninger som normalt ville være en regjerings suverene beslutning, ble for Cubas vedkommende tatt i det amerikanske UD og i amerikanske banker, ikke i Havana.

De fleste av Cubas innbyggere var enten småbønder eller arbeidet i sukkerindustrien. Sukkerarbeiderne kunne bare regne med å ha jobb fire måneder i året, resten av tiden levde de i den ytterste fattigdom. De mange som etter hvert søkte inn til byene, levde av å betjene en korrupt overklasse av administratorer innenfor stat og handel.

Krakket på Wall Street i 1929 rammet Cuba hardt. Verdien av eksporten falt fra 200 mill. dollar i 1929 til 42 millioner i 1932. Dette utløste en bølge av folkelig motstand - dels fra studenter, dels fra arbeidere, der de fleste arbeidere i sukkerindustrien nå var arbeidsløse.

Det var to strømninger som gikk til kamp mot den amerikansk innsatte diktator Machado. Den ene var studentene, som var dominert av nasjonalistiske ideer. Nasjonalistenes radikale fløy var organisert i den politiske organisasjonen Directorio, som ønsket direkte konfrontasjon med statsmakten. Den andre var arbeiderne, der det lille kommunistpartiet fikk økt innflytelse gjennom stt arbeid for å organisere fagforeninger.

Kampene kulminerte i 1933, da arbeidere besatte sukkerfabrikkene og forsvarte dem med våpenmakt. Noen steder oprettet de i en kort periode egentlige arbeiderråd, som overtok kontrollen med fabrikker og lokalområder og styrte dem demokratisk. I Havana var bussjåførene i streik, og sammen med studentenes demonstrasjoner og protester førte det den 23. august til diktatoren Machados fall.

De nærmeste ukene ble Cuba i realiteten styrt nedenfra. Directorio sendte ut et manifest som krevde nasjonal uavhengighet, økonomisk utvikling og sosial revolusjon. Ti dager senere overtok en gruppe underoffiserer under ledelse av en viss Batista kontrollen over hæren under radikale paroler.

Den 9. september ble en moderat nasjonalist, Grau, valgt til president - i realiteten utpekt av en forsamling av revolusjonære studenter - med Directorios leder Guiteras som medlem av regjeringen.

Men etter 4 måneder trådte regjeringen tilbake, og Batista kom til makten. Directorio ble oppløst pga. uenighet om hvilken vei de skulle gå.

Men hvor var kommunistpartiet i disse revolusjonære begivenheter? Partiet var vokst raskt, men dets politikk var mer påvirket av Stalin enn av erfaringene fra den russiske revolusjonen i 1917.

Stalins maktovertagelse hadde betydd en nyorientering og reorganisering av kommunistpartiene verden over, slik at de i større grad fungerte som et redskap for Stalins Russland, hvis interesser lå mer i å skaffe seg økonomiske og militære alliansepartnere blant kapitalistiske stater enn i å spred den sosialistiske revolusjonen. Det innebar på Cuba at kommunistpartiet oppfordret arbeiderne til å stanse streikene - på et tidspunkt da kampen hadde utviklet seg til væpnet opprør. De fordømte Graus regjering og Directorio og avsto fra å delta i kampen.

Uten en politisk retning gikk muligheten for en radikal forandring av det cubanske samfunn hurtig i oppløsning. Batista gikk i gang med å knuse enhver form for opprør og drepte bl.a. Guiteras - som kommunistpartiet hadde fordømt da han advarte mot Batista.

Batista oppløste fagforeningene, men gjenoppbygde dem noen år senere som statsorganisasjoner - med kommunistpartiets hjelp! Stalin hadde nå skiftet politikk og instruerte kommunistpartiene om å støtte den bredest mulige allianse av "demokratiske krefter" - på Cuba altså Batista!

Resultatet var ikke bare at muligheten for revolusjon led nederlag. Etter nederlaget var det de radikale nasjonalistene som stod igjenmed æren i behold. De hadde kjempet aktivt og fått myrdet sine ledere, mens kommunistpartiet hadde holdt seg utenfor kampene og senere samarbeidet aktivt med Batista.

Det kan ikke overraske at de menneskene som i 1950-årene så seg om etter revolusjonære strømninger, sluttet seg til den radikale nasjonalismen fremfor den radikale sosialismen. I mange koloniland drev kommunistpartienes forræderi opprørske unge direkte over i nasjonalismens armer.

Det gjaldt også for Castro (og Che Guevara). I 1947 var nasjonalistene blitt reorganisert i det Ortodoxos-parti som Castro i 1952 stilte til valg for. Men Batista gjennomførte igjen et kupp og avlyste valget. Castro og hans likesinnede konkluderte at Batista ikke kunne styrtes med parlamentariske metoder.

I tråd med den radikale nasjonalistiske tradisjon så de den væpnede kamp som nøkkelen til å styrte Batista. Deres første aksjon var en eklatant fiasko. Den 26. juli 1953 angrep 165 dårlig bevæpnede opprørere Moncada-kasernen. Halvparten av dem ble drept (de fleste etter at de var blitt tatt til fange), og Castro ble fengslet.

Castros forsvarstale ved den rettssaken som fulgte, Historien vil frikjenne meg, er et blendende kampskrift for demokratiske rettigheter, Cubas uavhengighet, omfordeling av jorden etc. Men det er langt fra et sosialistisk program. Det taler om patriotisme, ikke om internasjonal solidaritet. Det er et program for en rettferdig kapitalisme i stedet for Batistas korrupte regime - ikke for sosial revolusjon, men for borgerlige friheter og økonomisk utvikling a la USA og Europa.

Castro ble løslatt ved et generelt amnesti i 1955 og dro til Mexico for å organisere en geriljagruppe. I slutten av 1956 nådde 80 opprørere fra motorbåten Granma kysten av Cuba. De ble straks angrepet av Batistas tropper, og bare 12 av dem overlevde.

Disse 12 var kjernen i den 26. juli-bevegelsen som to år senere marsjerte seirende inn i Havana. Hadde de brugt tiden til å organisere bondeopprør, arbeideroppstander og generalstreiker, som jo var en viktig del av Cubas nyere historie? Langt derifra. Strategien var geriljakrig, dvs. små væpnede gruppers angrep på regimets symboler, kombinert med allianseavtaler med alle mulige krefter som måtte ha noe utestående med Batista.

26. juli-bevegelsen hadde uten tvil bred støtte blant arbeidere og bønder på landet, men det er forskjell på passiv og aktiv støtte. Og støtten til Castros bevegelse var grunnleggende sett passiv. I midten av 1958, et halvt år før seieren, utgjorde geriljaen bare 180 mann. Rett før den endelige seieren utgjorde fremdeles bare 800 mann.

Geriljaen fikk ikke sine rekrutter fra bønder og arbeidere, men hovedsakelig fra middelklassen. Det var studenter og unge intellektuelle som ikke kunne se for seg en fremtid under Batistas regime, og som dro ut i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Selv om det er blitt kalt en bondehær, så var det ikke tale om en hær av jordløse fattigbønder. Che Guevara forklarte: "Soldatene som utgjorde vår første geriljahær av folk fra landet, kom fra den del av den sosiale klasse som mest aggressivt viser sin kjærlighet til jordeiendom, som klarest udtrykker den ånd som karakteriseres som småborgerlig."

26. juli-bevegelsen forsøkte også å seg bygge opp i byene. Aktivitetene var dels bygerilja og dels støtteinnsamlinger til geriljaen i fjellene, som ble sett på som den viktigste kraften. Arbeidere gikk riktig nok til aksjon mot regimets mord i 1957 på lederen av 26. juli-bevegelsen, Pais. Men det var en protest som organisatorisk og politisk var knyttet til den liberale og nasjonalistiske opposisjonen, og som ikke satte arbeiderne i bevegelse for deres egne krav. En ny generalstreik et år senere var fullstendig styrt fra fjellene og etterlot ikke noe rom for at arbeiderne kunne organisere seg for sine egne krav. Den ble da også en fiasko.

Men det var ikke bare bønder og arbeidere som var utilfredse med Batistas regime. En del lokale kapitalister, selvstendige og intellektuelle oppfattet regimet som utelukkende en byrde og som en bremse på Cubas økonomiske udvikling. Mens de betalte til Batistas korrupte regime, til hans hær og politi, så fik de ingenting igjen. Reelt var det bare noen få tusen som ville forsvare Batista - først og fremst blant høyere offiserer, embedsmenn og innehavere av Havanas mange bordeller og spillekasinoer.

I Washington var man i 1952 ganske godt tilfreds med Batistas kupp, men fra 1957 innså man at støtten til Batista var i ferd med å smuldre hen, og at hans tjenester etterhånden ikke var mye verdt. Man måtte finne nye folk til å stabilisere Cuba. Det lyktes for USA å inngå en avtale med noen av de samme krefter som Castro hadde avtaler med. USAs mål var å få skiftet ut Batista, men samtidig isolere radikale elementer.

I 1958 ble det utskrevet valg og gitt innrømmelser i form av begrensede demokratiske reformer, men det var ikke nok til å stabilisere regimet. Tvert imot var valget med på å gjøre regimets terror kjent for langt flere. Etter den mislykkede generalstreiken i april forsøkte Batista en motoffensiv som skulle utrydde geriljaen, men den ble en like stor fiasko.

Regimet hadde nå svært liten støtte. Soldater begynte å desertere, noen sluttet seg til geriljaen. Geriljaen kunne innta provinsby etter provinsby uten nevneverdig motstand, og i Havana bredte panikken seg.

Da det ble klart at USA ikke ville intervenere militært for å forsvare Batista, var hans dager i realiteteten talte. I slutten av desember begynte de rike å sende sine familier til USA sammen med de verdier de kunne få med seg. Og da geriljaen like før nyttår stod i Havanas forsteder, var det ingen igjen til å forsvare regimet. I kaosaktige scener som er udødeliggjort i en av Godfather-filmene, flyktet de siste rester av det korrupte regimet på nyttårsaften.

Den 1. januar 1959 marsjerte Castro inn i Havana. Det var et makt-vakuum han marsjerte inn i. Ingen ville forsvare Batista, og ingen andre gjorde krav på makten. Men hva skulle makten brukes til?

Castro hadde underveis gjort det helt klart at målet var en rask udvikling av økonomien på markedskapitalistisk grunnlag.

I en artikel fra februar 1958 erklærer Castro at han ikke hadde noen planer hadde om ekspropriation eller nasjonalisering av utenlandske investeringer:

"Jeg personligt er kommet til den oppfatning at nasjonalisering i beste fall er et uhåndterlig instrument. Det synes ikke å gjøre staten sterkere i det hele tatt, og til gjengjeld svekker det det private næringsliv. Og enda viktigere er det at ethvert forsøk på omfattende nasjonalisering helt klart vil hemme vårt økonomiske programs avgjørende punkt: industrialisering i hurtigst mulig tempo. Til det formål er utenlandske investeringer alltid velkomne og sikre her."

I mai 1958 forsikrer hans biograf Dubois: "26. juli-bevegelsen har aldri snakket om sosialisering eller nasjonalisering av industrien. Det er simpelthen stupid frykt for vår revolusjon."

Så sent som den 2. mai 1959 erklærte Castro:

"Vi er ikke mot private investeringer ... Vi tror på de private investorers brukbarhet, deres erfaringer og deres entusiasme ... Selskaber med internasjonale investeringer vil få de samme garantier og de samme rettigheter som de hjemlige firmaer."

Når Castro likevel få år senere gjennomførte nasjonaliseringer, så skyldtes det først og fremst at amerikansk kapital saboterte produksjonen og ikke ville inngå i Castros plan for "industrialisering i hurtigst mulig tempo", men i stedet ønsket seg tilbake til tiden under Batista.

Der Castro hadde forutsett samarbeid med USA og fortsatt eksport, ble han møtt med en økonomisk blokade som kastet ham direkte i armene på Russland. Det var bakgrunnen for at Castro i 1961 plutselig fant ut at revolusjonen var sosialistisk, og at marxismen-leninismen i Moskva-utgaven i virkeligheten var den ideologien som hadde gitt revolusjonen seier.

På linje med Kinas Mao, Ghanas Nkrumah, Egypts Nasser, Kampucheas Pol Pot og en lang rekke andre hadde Castro et prosjekt som handlet om økonomisk utvikling av deres respektive land. Det var en plan for folket, men ikke en plan der folket selv skulle spille den aktive rollen. Det var en plan om reform ovenfra – ikke om revolusjon nedenfra.

Som i andre land betød det på Cuba at man i oppgangstider som i 1960-årene kunne ha en viss suksess. Men med verdenkrisens gjennomslag i 70-årene - og spesielt da Sovjetunionen i 80-årene mistet interessen for Cuba - var den lille øystaten henvist til å seile alene på et fiendtlig hav.

Fremtiden for Cubas arbeidere og bønder ser nå meget usikker ut. USAs fortsatte økonomiske blokade er en hemsko for utviklingen. Utenlandske investeringer betyr at verdensmarkedets press på lønninger og sosial sikkerhet er under konstant press, som i verden ellers.

Castros regime er ikke noe bolverk mot denne utviklingen, men er tvert imot dem som aktivt gjennomfører den. Verken paven eller USAs snakk om demokrati og menneskerettigheter har noe å tilby de cubanske arbeiderne.

De er nødt til å slåss selv - sammen med arbeidere i resten av Mellom- og Latinamerika som er i samme situasjon. Illusjoner om at Cuba er sosialistisk kan bare hemme denne kampen.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.