IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Anne Skevik & Susan Lyden: Kvinner og kampen for sosialismen

12_skrik.jpg

Sosialister vil forandre verden, bli kvitt vårt råtne samfunn og bygge et nytt. I dette heftet viser vi at det er en sammenheng mellom kvinneundertrykkingen og klassedelingen i samfunnet.

linje

Publisert: 01.05.1995

8. mars 1993 var den amerikanske forfatteren og journalisten Susan Faludi på besøk i Norge. Faludi er forfatter av boka Backlash - den uerklærte krigen mot amerikanske kvinner, ei bok som setter fokus på angrepene på amerikanske kvinners rettigheter. Faludi legger vekt på at seirene som ble vunnet i 1970-åra ikke er endelige, og at vi i dag opplever en motreaksjon - et backlash.

På ett av de mange foredragene Susan Faludi holdt i Norge, ble hun fulgt av en stolt Ingse Stabel, daværende likestillingombud, som erklærte at i Norge er tingene annerledes - her har vi formell likestilling nedfelt i loven. Men deretter ble debatten sluppet løs: i salen reiste kvinne etter kvinne seg og fortalte om den urettferdigheten de opplever, om diskrimineringen som fortsatt er en del av deres hverdag. Tiden var inne for å slå hull i den norske likestilllingsmyten.

<@mtNorden - kvinnenes paradis!

Hvis Norge er verdensberømt for noe, så er det sin ”kvinneregjering”. Gro Harlem Brundtland er en av verdens få kvinner på det politiske topp-planet. Av hennes 17 ministere er 7 kvinner pr. mai 1995. Kvinneandelen i Stortinget er relativt høy, for tida er også stortingspresidenten en kvinne. For ikke lenge siden hadde de tre største partiene kvinnelige ledere. Vi er blitt velsignet med kvinnelige politimestere - til og med i hovedstaden - og en av de største bankene hadde inntil nylig kvinnelig sjef. Kampen for den første kvinnelige biskopen var lang og hard, men de statskirkelige mørkemennene måtte gi tapt til slutt.

I 1978 ble både abortloven og likestillingsloven vedtatt.

Abortloven slo fast at avgjørelsen om abort er kvinnens egen bestemmelse (fram til 12. uke); likestillingsloven har gjort diskrimiinering i arbeidslivet forbudt. Barnehageutbygginga har endelig begynt å skyte fart, og skal være 100% innen år 2000 - om vi skal stole på Barne- og familiedepartementet. Heldagsskole og tilbud til 6-åringer har kommet raskt i gang, og bidrar sammen med lengre svangerskapspermisjon og tidskontoordning til å lette situasjonen for yrkesaktive foreldre.

I yrkeslivet er det få formelle barrierer igjen. Rundt 70 % av de norske kvinnene er yrkesaktive på heltid eller deltid - dette tallet er ett av de høyeste i Europa. Kvinner er blitt feiere, snekkere, murere, brann-"menn" og boresjefer. Det er stort sett bare kirken og forsvaret som fortsatt klarer å stenge kvinnene ute, og selv de har altså måttet gå med på en viss oppmyking. I LO er over 40 % av medlemmene kvinner, noe som iallfall til en viss grad gjenspeiler seg i fagbevegelsens prioriteringer. Likestillingspolitiske spørsmål som lønnsdiskriminering og seksuell trakassering er blitt satt på dagsorden. Den samme situasjonen gjenspeiler seg i høyere utdanning, der kvinner nå er i flertall på universitetene.

Medaljens bakside

Etterkrigstida har gitt mange viktige framskritt for norske kvinnner. Dette er imidlertid ikke hele bildet - det er fortsatt store forskjeller på folk i Norge under den blankpussede overflaten. Det er slutt på den høye og jevne veksten som lenge preget økonomien i etterkrigstida. De siste åra er det kommet stadige angrep på lønninger og arbeiderrettigheter, trygd og velferd. Som vanlig forlanges det at arbeiderklassen - kvinner og menn - skal betale for systemets krise. Dette betyr ei tøffere tid for alle. Arbeidsledigheten er høy, noe som rammer begge kjønn. Angrep på de sosiale rettighetene, spesielt trygdeordningene, rammer kvinnene spesielt hardt.

Kvinners arbeid er usynlig i trygdesammenheng, vi har sjeldnere enn menn opptjente rettigheter å falle tilbake på. Kvinnesykdommene, spesielt de usynlige (men høyst følbare) slitaasjeskadene, er de som først defineres ut av trygdeordningene: syke kvinner er ikke "ordentlig" syke. Enslige forsørgere, hvorav nesten 90 % er kvinner, opplever stadige angrep i form av mistenkeliggjøøring, hets og trusler om trygdekutt. Velferdsstaten er spesielt viktig for kvinners situasjon, fordi kvinnene er de som oftest jobber i velferdstjenestene og dessuten oftest er brukere av de samme tjenestene. Barnehager og fritidsordninger er fortsatt tjenester familiene må betale for selv - det kapitalistiske samfunnet er i liten grad villig til å være med på å bære kostnadene ved å ha barn.

Norge og Danmark er de to landene i Europa der det arbeides mest deltid. De nordiske landene er også i uvanlig sterk grad preget av kjønnsdeling på arbeidsmarkedet: 85 % av yrkeskvinnene jobber i kvinnedominnerte yrker, dvs. yrker der mer enn 60 % er kvinner. Disse kvinnedominerte yrkene er ofte dårlig betalte, noe som viser seg i at den gjennomsnittlige kvinnelønna i industrien er ca. 89 % av den gjennomsnittlige mannslønna. Lønnsutjamning mellom kvinner og menn har vært tema ved lønnsoppgjørene de seinere åra, men prosessen går seint. Fra LOs side kan det virke som denne strategien heller brukes for å holde sterke (mannsdominerte) fagforbund på plass, enn for å få opp kvinnelønna. LO fungerer ikke som en kamporganisasjon, heller ikke i forhold til kvinnenes krav.

Avmakten kommer enda sterkere til uttrykk gjennom det faktum at det arbeides gratis overtid i kommunesektoren for anslagsvis fire milliarder kroner årlig. Dette arbeidet utføres oftest av kvinner som ser at innsatsen deres trengs så sårt av de menneskene de jobber med, men som får betalt for altfor få timer daglig. Dessuten - blant renholdere, pleieassistenter og hjemmehjelper har bare én av sju full stilling. Deltidsarbeid gir ikke fulle pensjonsrettigheter eller full rett til sykepenger, og får også betydning for retten til overtidsbetaaling. Dette sier oss noe om kvinnenes stilling i yrkeslivet.

Når kvinner velger (?) å jobbe deltid, er det ofte fordi normalarbeidsdagen er for lang til å kombinere med barneomsorg og annet arbeid i hjemmet. 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskommpensasjon har vært et sentralt krav fra kvinnebevegelsen i mange år. I disse dager settes det i gang prøveprosjekter med 6-timersdagen, men det har tatt utrolig lang tid å komme så langt. Staten og andre arbeidskjøpere møter kravet om 30 timers normal arbeidsuke med full lønnskompensasjon med en lite sjarmerende blanding av latterliggjøring og total taushet. Staten har gått inn med en del tiltak for å lette kombinasjonen av folks forpliktelser som foreldre og som arbeidere - men organiseringa av arbeidsdagen nøler den sterkt med å røre.

Reklamens framstilling av kvinner har endret seg siden 50- og 60-tallet. Men fremdeles opplever vi kampanjer der kvinner framstilles som vesener som lever for å tilfredsstille menn. Både mannens og kvinnens kropp er i ekstrem grad blitt et objekt for kjøp og salg. Kjønnshandelen er i vår moderne verden internasjonal. I dag sendes kvinner fra den tredje verden fra land til land i Europa med turistvisum for å jobbe på bordeller - noen måneder her, noen måneder der. Nymoralistene har styrket seg, og angrepene på abortloven er flere og mer aggressive enn på lenge. Muligheten til økonomisk selvstendighet har gjort kvinner friere i forhold til ektemannnen, men fortsatt blir kvinner bokstavelig talt torturert i ekteskapet. Voldtekter skjer fortsatt i like stor grad som før, og de blir fortsatt ikke tatt alvorlig av politi og domstoler. I "kvinneparadiset" Norge lever fortsatt mange kvinner i helvete.

Kvinnekamp er klassekamp

På overflaten har kvinnene oppnådd større frihet. Men det er forttsatt lang vei igjen til full kvinnefrigjøring. Frigjøringa er "så nær, men dog så fjern". Et eller annet sted butter det imot - vi har støtt på noe som er for kraftig til at vi kan "vedta" og "reformere" oss over det. Det er den mest priviligerte delen av middelklassens kvinnner som har vunnet på kvinnebevegelsens framgang på 1970-tallet. Arbeiderklassens kvinner er ikke kommet så langt fra der de begynte. Forklaringen er enkel: skal vi komme videre, må vi utfordre selve kapitalismens grunnlag: utbyttinga av arbeiderklassen. Ønsker vi reell kvinnefrigjøring, kan vi ikke føre kampen på systemets premisser. Kampen mot kvinneundertrykking er lik kampen mot kapitalismen. Denne forståelsen er grunnleggende for dette heftet.

Gjennom dette heftet skal vi vise at det finnes ingen "kvinner", og det finnes ingen "menn". Kvinner som gruppe - halvparten av verdens befolkning - har ikke mer til felles enn enkelte biologiske kjennetegn, like lite som menn har det. Å påstå at alle kvinner "allltid" har vært "undertrykt", er å se bort fra den konkrete historien. Hva hadde en kvinnelige slave fra romertida til felles med slaveeierens hustru? Og hvor mange likheter er det mellom denne kvinnelige slavens situasjon, og situasjonen til en deltidsarbeidende kvinnnelig sykepleier i en kapitalistisk velferdsstat?

Skillene mellom kvinner i ulike klasser er dype som avgrunner. Et eksempel som illustrerer dette på en glimrende måte, er en episode fra FNs kvinnekonferanse i 1975. Hit kom kvinner fra hele verden for å diskutere i forbindelse med "kvinneåret" . En av dem var Domitila Barrio fra Bolivia, gift med en gruvearbeider og mor til sju barn. Hun hadde 15 års arbeid bak seg med å organisere gruvearbeiderkoner til støtte for mennenes kamp - blant annet hadde hun organisert en lang sultestreik blant kvinnene. For dette arbeidet var hun blitt arrestert flere ganger, og det bolivianske politiets hardhendte behandling førte en gang til at hun aborterte i politiets vareetekt. Etter dager på møter som diskuterte mennenes ondskap - menn lager atombomber, menn fører kriger, menn slår og voldtar - gikk hun til bittert angrep på de rike feministene som dominerte konferansen. Direkte henvendt til lederen for den mexikanske delegasjonen sa hun:

"Senora, jeg har kjent deg i en uke. Hver morgen stiller du i nye antrekk - jeg gjør ikke det. Hver dag stiller du opp med sminke og frisyrer som en som har tid til å gå i skjønnhetssalonger og penger å bruke på det - jeg kan ikke det. Jeg ser at hver ettermiddag har du en sjåfør i bil som venter utenfor døra her for å bringe deg hjem - jeg har ikke det. Og for å kunne møte opp her på den måten du gjør, er jeg sikker på at du bor i et riktig vakkert hjem i et elegant område, ikke sant? Og samtidig har vi gruvearbeiderkoner bare et lite hus vi leier, og når mennene våre dør eller blir syke eller får sparken fra selskapet har vi nitti dager på å forlate huset - så står vi på gata. Nå, senora, si meg: har din situasjon overhodet likhetstrekk med min? Har min situasjon overhodet likhetstrekk med din? Så hvilken likhet skal vi snakke om mellom oss to? Hvis du og jeg ikke er like, hvis du og jeg er så forskjellige?"

Dette heftet skal handle om den kampen Domitila Barrio og hennnes utallige likesinnede verden over har ført for frigjøring - kvinner og menn side om side i kampen mot et system som er basert på proofitten for de få, ikke behovene til de mange. Kvinnekamp og klassekamp henger sammen fordi kvinneundertrykking og utbytting av arbeiderne er to sider av samme sak. Kjønn er ganske enkelt ingen skillelinje i arbeidernes kamp, det har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Ingen arbeider kan oppnå frigjøring gjennom å sloss mot andre arbeidere.

Kvinneundertrykking og klassesamfunn

Kvinner har vært undertrykt i så å sl alle historiske sammfunn vi kjenner til. Betyr dette at kampen mot kvinneunderrtrykkinga er håpløs - at den alltid har eksistert og alltid vil eksistere? Hvis undertrykkinga ligger i menneskenes "natur" - gener, hormoner, "instinkter" - er kampen meningssløs. Gener og hormoner kan vi ikke forandre.

Heldigvis er det ingen grunn til å tro at kvinneundertrykking er et evig, biologisk faktum. Ideen om at kvinner er mindreverdige har, som alle andre ideer, rot i det samfunnet vi lever i. I andre samfunn har ideene vært annerledes, dermed har også kvinnenes posisjon vært annerledes.

"Primitive" samfunn

På 1600-tallet dro jesuitt-misjonærer fra Europa til Amerika for å frelse barbarene de visste levde der. De kom sjokkerte hjem igjen. Barbarene var enda mer barbariske enn de hadde kunnet forestille seg: Mennene var overhodet ikke opptatte av at konene skulle være trofaste mot dem! De brudde seg ikke om at konene var ulydige heller - det så faktisk ikke ut til at de forventet lydighet i det hele tatt! Antropologer i det forrige århundre "oppdaget" stadig nye stammer med de underligste skikker - der kvinnene styrte huset uten at mannnen hadde noe som helst å si, der kvinner og menn utførte samme slags arbeid, fattet beslutninger i fellesskap, hadde sex med den de ville... Så seint som i 1930-åra fantes det folk på Stillehavsøyene som manglet ord i språket for voldtekt, som ikke kunne forstå at en mann kunne slå en kvinne eller at kvinner måtte leve i monogame forhold hvis de ikke hadde lyst.

Antropologene kom hjem til Europa fulle av forbløffelse over hvor mye rart som fantes. Misjonærene var sjokkerte. For europeeere, som ikke kjente andre samfunn enn sitt eget - og noen tidligere - klassesamfunn, var en slik sosial organisering uhørt. Men for folkene de hadde "oppdaget", var det hele fullstendig naturlig. De levde som de alltid hadde gjort. De hadde aldri hatt behov for å utvikle noen stivbeint arbeidsdeling, og de produserte ikke nok overskudd til at noen kunne leve av andres arbeid. Alle var avhengige av hverandre. Kvinnenes sanking og jordbruk var minst like nødvendig som mennenes jakt.

Det er sannsynlig at de første menneskene på jorda levde omtrent på denne måten. De hadde ikke utviklet effektive måter å produsere på, men sanket inn det naturen hadde å tilby. De var nomader, og kunne ikke eie mer enn det de kunne bære. Det var heller ikke nøddvendig for dem å opparbeide overskudd - naturen var rik og man kunne til enhver tid forsyne seg med det man trengte. Alle bidro med sitt for å skaffe det nødvendige. Den enkelte var avhengig av sin slekt eller gruppe, og samholdet innad i gruppene må ha vært sterkt: ingen kunne overleve særlig lenge alene.

Overgangen fra slike egalitære jeger- og sanker-samfunn til hierarkiske klassesamfunn skjedde ikke over natta. Det var en lang prosess som tok hundrevis, i en del tilfeller antakelig tusenvis av år. Nøkkelen til denne grunnleggende omforminga av samfunnet var likevel produksjon av overskudd, det grunnleggende i alle klassesamfunn. Overgangen fra jakt og sanking til jordbruk gjorde det ikke bare mulig, men også nødvendig, å gi opp nomadetilværelsen. Bofasthet gjorde det mulig å oppbevare eiendom. Under det tidligste jordbruket, "hakkejordbruket", var det kvinnene som var bønder mens mennene fortsatt hadde jakt som hovedvirke. Her mener mange at det var kvinnene som hadde høyest status - også fordi det var de som bar fram barna. Fruktbarhetskultus med tilbeding av figurer av mors gudinner var utbredt på denne tida.

De neste avgjørende forandringene fant sted mot slutten av steinalderen, omtrent 3.000 år før vår tidsregning. Da begynte menneskene å nyttiggjøre seg husdyr til mer enn kjøttmat: melk ble tatt i bruk, og man begynte å pløye med okser. Dette gjorde at produktiviteten i jordbruket økte drastisk. Den minsket avhengigheten av jakt, og menn fikk innpass i dyrkingen. Kvinnenes "historiske nederlag" fulgte av at mennene overtok jordbruket på det tidspunktet da teknologien gjorde det virkelig produktivt: Det ble naturlig at mennene tok hovedarbeidet med husdyra siden de hadde befattet seg med dyr mens de var jegere, mens kvinnene fortsatte å ha mest med plantestell å gjøre, i tillegg til å ha hovedansvaret for barn og husarbeid. Ettersom århundrene gikk, ble det mange steder også slik at mennene tok seg av handelen, mens kvinnene gikk hjemme med barna. På denne måten ble det mennene som kom nærmest overskuddet, og dermed eiendommen.

Nå ble det for første gang produsert et så stort overskudd at det ble mulig for enkelte mennesker å trekke seg helt ut av produktivt arbeid og livnære seg av overskuddet. Gjennom en langvarig proosess vokste det fram en herskerklasse av prester og administratorer, og rollefordelingen i (jordbruks-) samfunnet gjorde at disse var menn, fra de slektene som av ulike grunner var blitt de rikeste.

Arv blir nå en viktig størrelse. Bonden som hadde opparbeidet eiendom, ønsket å sikre seg en fortsatt posisjon som "stormann" også etter at han selv var blitt for gammel til å drive jorda. Herskerne ville ikke at deres eiendommer skulle splittes opp etter deres død, men gå uavkortet i arv til deres etterkommere. De så det derfor nødvendig å få kontroll over hvem som var far til barna som ble født; i praksis å kontrollere kvinnenes seksualliv. Slik ble familien innført som en grunnleggende institusjon i samfunnet, og mannen ble familiens overhode som skulle ha herredømme over den underordnede kvinnen. Eldste mann i huset ble sjef - og patriarkatet i ordets egentlige betydning kom inn i verden.

Dermed var både klassesamfunnet og patriarkatet et faktum.

Begge kom til samtidig som produkter av den samme historiske utviklinga. Et fåtall kunne dominere et flertall, og på grunn av mennenes kontroll over produksjon og varebytte var dette fåtallet hovedsaklig menn.

Vi kan ikke presentere hele menneskehetens historie gjennom ti tusen år i et hefte. Hensikten med denne gjennomgangen er bare å vise hvordan klassesamfunnet og kvinneundertrykkinga henger sammen, og at begge har røtter i overgangen fra produksjon for behov til produksjon for overskudd. Under kapitalismen har kvinneundertrykkinga fått en spesiell form, annerledes enn under slaveesamfunnet og føydalismen.

Kvinneundertrykking under den tidlige kapitalismen

Før den industrielle revolusjonen levde de fleste av å dyrke jorda. Familien var den viktigste produksjonsenheten, samfunnet var stabilt. Industrialismen og kapitalismen førte til en rekke forandringer i rasende fart: landbruket ble industrialisert og arbeidsoppgavene spesialiserte. Tusenvis av bønder mistet muligheten til å leve av jorda. Mange av dem ble dagarbeidere, fullstendig avhengige av landeieren og med lønninger så lave at de var omtrent umulige å leve av for en familie. Nøden i landdistriktene i England, der den industrielle revolusjonen brøt gjennom først, var enorm. Fattige bønder og landarbeidere som flytta inn til byene i håp om et bedre liv, ble kjernen i det nye proletariatet som vokste fram.

Kapitalismen snudde opp-ned på den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom menn og kvinner - mange ganger. Oppgaver som tidligere ble utført av kvinner hjemme på gården - melking, ysting, kjerning - ble overført til industrien og utført i langt større skala. Arbeidet ble svært mye tyngre, og menn ble ansatt for å gjøre det som tidligere hadde vært kvinneoppgaver. Veving er et enda mer klassisk eksempel: i det tradisjonelle bondesamfunnet ble dette arbeidet hovedsaklig utført av kvinner, i hvert enkelt hjem. Etterhvert som vareøkonomien gjorde sitt inntog, ble det vanlig at arbeidskjøperne ansatte vevere - de måtte skaffe dem de nødvendige råvarene, men arbeidet ble utført hjemme. Nå som veving var blitt et arbeid som ga overskudd, ble jobben i økende grad overtatt av menn.

Med industrialiseringa kom "the spinning Jenny" og andre svære maskiner, og veving ble heretter i stadig større grad en fabrikkjobb. "Hjemmeveverne" protesterte og boikottet fabrikkene, men arbeidsskraft ble skaffet blant de mange som hadde flyktet fra elendigheten på landsbygda. Vev-fabrikkene ansatte hovedsaklig kvinner - og barn. Veving var igjen blitt et kvinnearbeid, og tekstilindustrien var selve lokomotivet i engelsk kapitalisme. Dette førte til at menn ble pressa ut på sidelinja i yrkeslivet. Både kvinner og barn sto høyere i kurs på arbeidsmarkedet enn menn, og både kvinner og barn måtte ut i yrkeslivet for å kunne forsørge seg sjøl og de familiemedlemmmene som ikke kunne jobbe.

Den første virkningen kapitalismen hadde på arbeiderfamiliene, var dermed å sprenge den i småbiter. Mor, far og unger ned til 5-års-alderen var ute på arbeidsmarkedet på like fot og solgte sin arbeidskraft hver for seg. Med arbeidsdager på 12 timer pluss den tida som trengtes for å komme seg til og fra jobb, sier det seg selv at det ikke ble mye tid til overs til familieliv. Friedrich Engels skrev at

"I mange tilfeller er ikke familien bare oppløst gjennom hustruens lønnsarbeid, men snudd opp-ned. Kona forsørger familien, mens mannen sitter hjemme, steller unger, vasker huset og lager mat...”

Kvinnene ble på denne måten løst fra det tradisjonelle samfunnets avhengighet av faren eller ektemannen. Det er imidlertid høyst usikkert om disse kvinnene fra kapitalismens tidligste fase følte seg "frigjorte". Den sosiale nøden i arbeiderklassen var enorm. Fordi det ble forventet at kvinnene skulle jobbe så å si hele tida, ble det overhodet ingen tid til å ta seg av unger. Fødsler var i seg selv risikable, og verre ble det av at kvinnene skulle møte på jobb bare dager etter fødselen. Fabrikkarbeidernes barn ble satt bort på dagtid til kvinner i nabolaget, som heller ikke hadde tid og ressurser til å ta seg av barna på en forsvarlig måte. Spebarn ble matet med næringsfattig grøt framfor melk, og eldre barn risikerte å bli dopet ned med opium når de var urolige. Fra 4-5-års-alderen begynte arbeidet i fabrikken.

Disse forholdene førte til en enorm spebarnsdødelighet (i industribyen Manchester døde en periode mer enn hvert fjerde barn det første leveåret), mens en vesentlig andel eldre barn - og voksne - ble lemlestet på fabrikkene. Kapitalistene begynte etterhvert så smått å bekymre seg for tingenes tilstand: ei stor gruppe mennesker som levde under slike forhold, var som en tikkende sosial bombe. Sultne og til dels syke arbeidere er lite produktive, og dessuten - en så høy barnedødelighet truet tilgangen på arbeidskraft i neste generasjon. Dessuten var det tross alt en del mennesker i de høyere sosiale lag som var rystet over å høre hvordan folk levde i andre deler av byen, og forlangte at noe ble gjort med "det sosiale spørsmålet".

Seinere kapitalisme

Det ble etterhvert gjennomført visse reguleringer på kvinners og barns arbeidstid og arbeidsforhold. Disse lovene satte en stopper for den aller råeste utbyttinga av kvinner og barn, samtidig som de styrket det synet at kvinner egentlig ikke skulle behøve å jobbe i det hele tatt. Ideen om "familielønna" tok form som en følge av dette: en familie burde kunne greie seg på ei lønn, og denne lønna burde være farens. Eller sagt på en annen måte - alle menn burde ha krav på ei lønn som var tilstrekkelig til å forsørge en familie. Dette var et av arbeiderklassens sentrale krav i forrige århundre, og det ble slett ikke bare reist av mannlige arbeidere. I flere tilfeller der kvinnelige arbeidere var i streik, fikk "familielønna" full støtte. Kvinnene opppfattet på ingen måte det knallharde, ensformige og til dels farlige lønnsarbeidet som frigjørende. De var mer enn lei av å slite under graviditeten med bare noen dagers fri rundt fødselen, bare for å se ungene dø av sult og feilernæring eller bli revet i stykker av tunge maskiner.

Det var dessuten mer enn nok å gjøre hjemme. Eldre, funksjonsshemmede og syke slektninger trengte daglig pleie, handling og tilberedning av sunn mat tok tid - spesielt når hvert øre måtte utnyttes maksimalt - reingjøring var tungvint og tidkrevende, og småbarn var det så å si alltid i husholdningen. "Samfunnet", også arbeiderne selv, så på hjemmearbeidende kvinner som en sikker måte å øke levestandarden i klassen på. I tillegg var det økonomiske argumenter som gjorde at "familielønna" ble et så sentralt krav framfor krav om arbeidstidsforkortelser og bedre lønn til alle.

Fabrikkeierne hadde lenge bevisst brukt kvinner og barn til å presse ned lønnsnivået for alle arbeidere - kvinnelønna var i enkelte bedrifter nede i halvparten av mannslønna. Dette skapte forståelig nok raseri blant mannlige arbeidere, og det var eksempler på at menn gikk til streik mot kvinnelige arbeidere: ikke fordi de absolutt ville ha kvinnene ved kjøkkenbenken, men fordi kvinnelige arbeidere (slik sjefene brukte dem) ødela lønna deres. Om kvinnene kunne slippe å jobbe, ville grunnlaget for denne splitt-og-hersk-teknikken være borte og kampen for lønna ville stå sterkere.

Akkurat det var ikke kapitalistene så glade for, men de så andre fordeler med hjemmearbeidende arbeiderkvinner. For det første måtte arbeiderklassen reprodusere seg selv - arvingen til fabrikken skulle også ha arbeidsfolk. Om arbeiderfamiliene gikk i oppløsning, slik de praktisk talt holdt på å gjøre, måtte reproduksjonen (oppfostringen av nye generasjoner) sikres på andre måter. Det kunne bli temmelig kronglete å få til, og dessuten ville det sikkert koste penger. For det andre var kapitalismen så smått over den tidligste barndommen: tekstilindustrien var på vei ut, skipsbygging og tungindustri var i vekst. I disse industriene trengtes arbeidere man kunne regne med var stabile i mange år, på grunn av det økte behovet for fagopplæring. Behovet for kvinnearbeidskraft var blitt minndre, men noen måtte sørge for at de mannlige arbeiderne var uthvilte og i form når de kom på jobb. Flere hjemmeværende kvinner ville løse begge disse problemene.

Den ideologien som vokste fram, utfra vidt forskjellige hensyn og behov, var altså at kvinnene - iallfall gifte kvinner - burde jobbe hjemme og bli forsørget av ektemannen. Denne ideologien appellerte sterkt til arbeiderklassen selv, også arbeiderkvinnene. I realiteeten ble det hele imidlertid ikke så mye av. Fabrikkeierne var på ingen måte lystne på å betale sine mannlige arbeidere noen familielønn, og arbeiderkvinnene måtte fortsatt ut i arbeid for at familien skulle få nok å leve av. Likevel ble ideologien, drømmen om familien, beholdt. De arbeide.nde kvinnenes frustrasjon var ikke at de stadig ble fortalt at deres plass var i hjemmet, men at de ikke hadde muligheten til å leve etter denne regelen. Det var virkeligheten deres det var noe galt med, ikke idealet.

Dette ble forsterket av at barndommen ble "oppfunnet" i denne perioden. Tidligere hadde barn vært "små voksne", kledd som voksne og yrkesaktive som foreldrene. Da behovet for opplæring og utdanning meldte seg, oppdaget man barna. Barn ble i denne periooden framstilt på bilder som små engler med gule krøller rundt røde kinn og med blomster i hendene, barndommen ble plutselig omtalt som noe helt spesielt. "Morskjærligheten" ble opphøyet til den edleste og mest grunnleggende av alle følelser, og enheten "mor og barn" ble hellig. Dette hjalp godt når kvinner skulle overbevises om at deres "naturlige" plass var hjemme - hos barna.

Familien i dag

1950-åra var høysesong for tenåringsbryllup, hjemmeværende husmødre og drømmer om "den perfekte familien". Dette er den eneste historiske perioden der familieidealet - far er forsørger, mor er hjemme med små barn - har vært i nærheten av å bli vanlig blant folk flest. Dette var også en periode med rask og jevn økonomisk vekst og stadig flere teknologiske nyvinninger. I hjemmet ble det stadig mindre å gjøre: Barnedødeligheten var lav, så det var ikke nødvendig å få mange barn. Støvsugeren, vaskemaskinen, halvferdig mat i butikken og engangsemballasje av plast - alt dette reduserte arbeidsmengden for husmora. Staten aksepterte gradvis en stadig større del av ansvaret for gamle og syke, slik at den private omsorgsbyrden ble mindre - samtidig som dette la grunnlaget for kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor.

Økonomien var i stadig vekst og behovet for arbeidskraft økte i privat som i offentlig sektor. I løpet av 1960-åra hadde de fleste land rett og slett for få arbeidere. Noen løste problemet gjennom å åpne opp for "fremmedarbeidere" eller "gjestearbeidere" - den liberale innvandringspolitikken i disse åra var et direkte svar på situasjonen på arbeidsmarkedet. Men i hvert enkelt land befant det seg allerede en reservearmé av arbeidere - husmødrene. De var lut lei av å rusle hjemme og være tjenestepiker for mann og barn, uten utforrdringer, uten makt og uten penger. Stat og kapital ønsket seg arbeidere, husmødrene ønsket seg arbeid. Tildels ble det tilrettelagt for gifte kvinner i arbeidslivet gjennom barnehageutbygging, deltidsstillinger og endringer i skattereglene, men kvinnene gjorde det meste av jobben sjøl. Lønnet arbeid ville de ha, selv om de måtte tilpasse seg arbeidslivet i mye større grad enn arbeidslivet tilpasset seg dem. Arbeidslivet ga dem et fellesskap og sjøltillit til å sloss, og vanskene med å kombinere to jobber - lønnsarbeid og hjemmearbeid - ga dem grunn til å være forbanna.

Kvinneundertrykking tjener kapitalismen

I avsnittene ovenfor har vi vist hvordan kvinneundertrykking oppsto med framveksten av klassesamfunnet, og hvordan denne undertrykkinga har fått en spesiell form under kapitalismen. Kvinneundertrykking under kapitalismen har rot i skillet mellom produktivt og reproduktivt arbeid. Det produktive arbeidet skaper en merverdi som arbeidskjøperne raner til seg. Dette er det grunnnleggende for hele systemet. Det reproduktive arbeidet skjer "på sida av" det produktive: noen sørger for at arbeideren får mat og klær og tid til å hvile, slik at han er frisk og sterk til neste økt - og noen tar ansvar for at nye små arbeidere vokser opp. Det reproduktive arbeidet er gratis, det er "et privat ansvar", og det utføres som alle vet stort sett av kvinner.

At kvinnene gjør alle disse jobbene, er en forutsetning for effektiv utbytting av arbeiderklassen. Tenk på hvilke merutgifter det ville føre til for kapitalen om den måtte ta ansvar for arbeidernes reproduksjon: den måtte, gjennom staten eller på andre måter, tilby billlige spisesteder, offentlige vaskerier, barnehager i langt større grad enn i dag, vaskehjelper til arbeidernes hjem og tusen andre ting. I dag gjør arbeiderkvinnene jobben gratis, eller de bruker sin allerede sparsomme lønn til å kjøpe noen av tjenestene.

I tillegg fungerer kvinneundertrykkinga glimrende for å avspore og oppsplitte klassekampen: menn kan lures til å tro at de er "bedre" enn kvinnene som "bare går hjemme" og dessuten er avhengige av ektemennene økonomisk. Arbeidermannens avmakt i forhold til det økonomiske systemet blir lettere å bære hvis han kan innbille seg at han iallfall har rett til makt over kvinner. En arbeidssløs arbeider som banker kona si i stedet for å sloss gjennom fagforeninga, er totalt ufarlig for systemet. På samme måte forteller reaksjonær ideologi mannlige arbeidere at de har felles interesser med sjefen i å kvele kvinnfolkmas og likestillingsprat, i å tvinge kvinner til å være underdanige og stille. Menn som føler lojalitet til menn i andre klasser framfor kvinner i egen klasse, er nyttige redskaper for undertrykkerne. Kvinnenes kamp kan avledes med den ideen at det er "mennene" som er problemet, der de ligger og drar seg på sofaen etter arbeidstid.

"Kvinnesolidaritet" på tvers av klassegrenser fungerer mindre reaksjonært enn den tilsvarende ideen om "mannssolidaritet", men betyr likevel en avsporing fra den viktige kampen og et hinder for de nødvendige alliansene. Arbeiderkvinnenes kamp blir langt mindre farlig hvis den begrenser seg til å handle om hvem som skal vaske opp.

Den marxistiske tradisjonen og kvinnefrigjøring

I de krigene borgerskapet har ført seg i mellom, har menn alltid split hovedrollen. I situasjoner der klassekampen tilspisser seg har man imidlertid gang på gang opplevd at de tradisjonelle skillelinjene mellom kvinner og menn er blitt visket ut. Kvinner har deltatt aktivt i streiker, opprør og revolusjoner, fra de første kjente masseopprør og fram til i dag.

Siden Marx’ og Engels' tid har revolusjonære sosialister holdt fast ved sammenhengen mellom sosialistisk revolusjon og kvinnefrigjøring, til tross for motstand fra mange menn i arbeiderbevegelsen og fra mange feminister. Det er i tider hvor klassekampen har vært på et høyt nivå, når store deler av arbeiderklassen er involvert i kammpen, denne sammenhengen har vært mest synlig. Det er mange eksempler på dette opp gjennom historien - et av de mest aktuelle er den engelske gruvestreiken i 1984-85, der menn og kvinner sto sammen mot angrepene fra gruveselskapet, politi og medier. Kampen varte et helt år før gruvearbeiderne måtte gi opp. Dette er antakelig det nyeste eksemplet på en tilspisset klassekampsituasjon i Vest-Europa, men føyer seg godt inn i en lang tradisjon.

Marx og Engels om kvinnefrigjøring

Den industrielle revolusjonen forandret radikalt livet til arbeiderklassen de fleste steder i Europa. Marx og Engels uttrykte klar støtte til både klassekamp og kvinnefrigjøring i ett av sine første viktige politiske verker, Det kommunistiske manifest.

Venstresida hadde inntil denne tida langt på vei vært dominert av reaksjonære ideer om kvinner. Den franske anarkismens far, P. J. Proudhon, påsto for eksempel at "det er to mulige karrierer en kvinne kan velge: hun kan være husmor eller hore... Enhver kvinne som drømmer om frigjøring har mistet, ipso facto, sin sjels helse, sitt intellekts klarhet, sitt hjertes jomfruelighet..." For å gardere seg mot denslags, foreslo Proudhon at en mann skulle ha lov å slå kona ihjel hvis hun begikk en av følgende "forbrytelser": "utroskap, uforskammethet, forræderi, fyll og utesvevelser, sløseri eller tyveri, og gjentatt ulydighet mot ektemannnen". Kvinnen var for anarkist-teoretikeren bare "et vakkert dyr".

Marx og Engels slo hardt tilbake mot det våset Proudhon og hans likesinnede kom trekkende med. De understreket at kun en samlet og enhetlig arbeiderklasse kunne befri seg fra kapitalens tyranni, og de latterliggjorde borgerskapets reaksjon på den "sjokkerende tanke" om kvinnefrigjøring.

''Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker så hele bursjoasiet i kor.

Borgeren ser i sin kone bare et produksjonsmiddel. Han hører at produksjonsmidlene skal utnyttes i fellesskap, og da kan han selvvfølgelig ikke tenke seg annet enn at også hans kvinner skal bli fellleseie.

Han aner ikke at det nettopp gjelder å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjonsmidler.

Det er forresten intet som er mer latterlig enn våre borgeres hypermoralske forferdelse over kommunistenes angivelige kvinnefellessskap. Kommunistene behøver ikke å innføre kvinnefellesskap, det har praktisk tale alltid eksistert.

Våre borgere er ikke fornøyde med at proletarenes koner og døtre står til deres disposisjon, helt bortsett fra den offentlige prostitusjon. De finner dessuten en stor fornøyelse i å forføre hverandres hustruer.

Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da til nød bebreide kommunistene at de ville innføre et offiisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hykleriske, skjulte som er nå. Det er forresten en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil også kvinnefellesskapet, dvs. den offisielle og uoffisielle prostitusjon, forsvinne."

(fra Det kommunistiske partis manifest, 1848)

Både Marx og Engels var opptatt av årsakene til kvinneundertrykkking, men det var Engels som etter Marx' død skrev boka Familien, privateiendommen og statens opprinnelse. I denne boka viser han hvordan framveksten av klassesamfunnet skapte grunnlaget for kvinneundertrykking, og hvordan kvinneundertrykkinga under kapitalismen henger sammen med utbyttinga og undertrykkinga av arbeiderklassen. Engels' forståelse av kvinnenes situasjon under kapitalismen er fortsatt en av de mest innflytelsesrike - i motsetning til mange samtidige skrifter er Engels' arbeid en analyse uten datoostempling.

Kapitalismen fødes - opprør i Frankrike

Den franske revolusjonen i 1789 var det nye borgerskapets opprør mot den tradisjonelle adelen. Det var en borgerlig revolusjon, men samtidig det første forsøket fra de utbytte de og undertrykte på å fri seg fra all undertrykking. To klassekamper eksploderte samtidig: borgerne mot adelen, og de eiendomsløse mot "de besittende klassser". Kvinnene var aktive i begge leire: borgerlige kvinner sloss for den borgerlige revolusjonen, de eiendomsløse kvinnene sloss side om side med sine menn.

Det var bare i revolusjonens første fase disse to gikk sammen. Det var kvinner som ledet "brødmarsjen" til Versailles - et av revolusjoonens første utbrudd. De krevde brød, kort og godt, og skremte kong Ludvig 16. og hans familie til å flytte til Paris og akseptere en ny grunnlov. Etter dette fulgte en periode med intens politisk aktivitet og skolering - som i alle revolusjoner. Kvinner oppsøkte de populære klubbene og "samfunnene", leste revolusjonære aviser og disskuterte ivrig. Da prisene på mat og dagligvarer begynte å stige igjen, var strategien klar: arbeiderne i Paris tvang ganske enkelt kjøpmennnene til å selge til de prisene kundene fastsatte. Med dette var sammholdet med den borgerlige bevegelsen brutt. Den borgerlige lederen Robespierre raste: "Når folk gjør opprør, kan det ikke være for saker som er verd å sloss for? Må de henge seg opp i ynkelige kolonialvarer hele tida?"

Likevel var det denne bevegelsen som endelig brakte Robespierre og hans radikale borgerlige jakobinere til makta - og så snart de hadde fått makt, vendte de seg selvfølgelig mot arbeiderkvinnene. Dette ble begynnelsen til revolusjonens undergang. Da arbeiderkvinnenes bevegelse ble knust, kom den grusomme reaksjonen.

Tradisjonen med revolusjonær aktivitet blant kvinner døde ikke selv om den franske revolusjonen led nederlag. I 1848 sto kvinnene i Paris på barrikadene igjen, under opprøret der arbeiderklassen for første gang spilte en uavhengig rolle i en revolusjonær situasjon. Viktigere i et historisk perspektiver likevel Pariskommunen, det massive opprøret i Paris i 1871. Kommunen holdt i 72 dager før den ble knekket av regjeringslojale styrker, og tusener av menn, kvinner og barn ble stilt opp og skutt. Kvinnene spilte en vesentlig rolle i bygging og forsvar av kommunen. "Kvinnene i kommunen var som mennene," skrev en reaksjonær etter at opprøret var knust, "brennende, uforsonlige, rasende. Aldri hadde de vært så mange som trosset farer og utfordret døden. Og hvilken uforferdethet på barrikadene, hvilken villskap i kamp... "

Kommunen varte altfor kort til å utvikle noen helhetlig politikk.

Kvinnene ble ikke på noen måte tilkjent politiske rettigheter som sto i forhold til den innsatsen de gjorde. Men Pariskommunen betydde at arbeiderne i Paris overtok kontrollen over samfunnsstyringa - fabrikkene, skolene, rådhuset - og på den måten opphevet opphevet så å si alle former for undertrykking. Utdanning for småjenter, utenfor kirkelig kontroll, ble plutselig viktig, og det ble arbeidet for å opprette barnehager for spebarn i nærheten av fabrikkene. Ekteskapet som institusjon ble voldsomt angrepet - under kommunen var det ingen skam å ha "uekte" barn. Samtidig ble de prostituerte iallfall delvis akseptert som en del av samfunnet, og mange av dem falt i kamp på barrikadene for å forsvare kommunen.

Kvinnekamp og arbeiderkamp i Tyskland

Etter at Pariskommunen var knust, flytta tyngdepunktet for arbeidernes kamp seg til Tyskland. Den ledende figuren innenfor den tyske arbeiderkvinnebevegelsen var uten tvil Clara Zetkin. Hun sloss et helt liv for å organisere kvinnene i fagforeningene, til kamp for sosialismen, og gikk hardt ut mot alle ideer om "enhet mellom kvinner i alle klasser".

"Det finnes ikke noe sånt som en kvinnebevegelse i og for seg selv", slo hun fast. "Kvinnebevegelsen eksisterer bare innenfor rammene av den historiske utviklinga... det finnes derfor bare en borgerlig kvinnebevegelse og en arbeiderkvinnebevegelse, som ikke har mer til felles enn sosialdemokratiet har med det borgerlige samfunn... Arbeiderkvinnens kamp for frigjøring kan ikke være en kamp mot menn i hennes egen klasse, slik det er for de borgerlige kvinnene. Det endelige målet for hennes kamp er ikke fri konkurranse mot menn, men å frambringe arbeiderklassens politiske makt. Arbeiderkvinnen kjemper mot det kapitalistiske samfunnet hand i hand med menn i sin egen klasse".

Zetkin var en viktig person innenfor den internasjonale arbeiderrbevegelsen såvel som den sosialistiske kvinnebevegelsen. Hun møtte som representant for det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) - som var de tyske arbeidernes navn på partiet sitt - på stiftelseskongressen til Den andre internasjonale i 1889, og holdt der et innlegg for å programfeste kampen for kvinnefrigjøring. Hun vant fram, og kongressen ble dermed et vendepunkt for den sosialistiske bevegelsens forhold til kvinner.

I 1907 tok hun initiativ til en sosialistisk kvinnekonferanse som vedtok å slåss for kvinners stemmerett - og å unngå allianser med borgerlige kvinner. På en tilsvarende konferanse i 1910 lanserte hun ideen om Den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Datoen ble foreslått til ære for amerikanske arbeiderkvinner som 8. mars 1908 hadde gjennomført en demonstrasjon i New York i opposisjon til borgerfruenes kvinnebevegelse. Forslaget ble møtt med entusisame - og tradisjonen lever enda.

Den tyske arbeiderbevegelsen var i begynnelsen av dette århunndret preget av indre motsetninger. Sentrale folk i partiet med Eduard Bernstein i spissen "reviderte" marxismen og gikk inn for en fredelig overgang til sosialismen. Denne fløyen ble sosialdemokratenes - slik vi bruker ordet i dag - ideologiske fedre, og utgjorde høyresida i SPD. Den sentrale personen på venstresida i partiet var Rosa Luxemburg, som plukket Bernsteins teorier i småbiter og insisterte på en revolusjonær strategi. "Mellom" disse fløyene fantes som vanlig et sentrum.

Clara Zetkin sto nær Rosa Luxenburg både personlig og politisk, og disse to opplevde sammen å bli gradvis isolert i partiet. Zetkin ble angrepet både av kvinner som ville samarbeide med den borgerrlige kvinnebevegelsen, og av menn i partiet som mente at kvinneefrigjøring var "unaturlig". Det store vannskillet kom med utbruddet av 1. verdenskrig, da SDP støtta Tysklands krigføring - til Luxemburg og Zetkins fortvilelse. De så unge menn bli sendt i krig, mens både partiet deres og de borgerlige feministene jublet. Verken det tyske arbeiderpartiet eller kvinnebevegelsen ble noen gang seg selv igjen.

Zetkin ble valgt inn i Riksdagen i 1920 som representant for det nystartede kommunistpartiet, og fortsatte å sloss for arbeiderrkvinnenes frigjøring til hun døde. Men mens både kvinnebevegelsen og arbeiderpartiet lå i ruiner, vokste Hitlers nazi-parti fram - og det ble mulig å innføre den råeste formen for undertrykking av arbeidere og kvinner verden hittil har sett.

Revolusjon og frigjøring i Russland

Den russiske revolusjonen er det hittil størst og mest vellykkede arbeideropprøret verden har sett. Det er også den historiske begivenheten som har gjort mest for å fremme likestilling mellom kjønnnene og kvinnefrigjøring. Revolusjonen viste virkelig hvordan kvinnnefrigjøring kan bli en realitet som en del av kampen for alle arbeideres frigjøring. Selv om alle de demokratiske og sosiale rettighetene gradvis ble undergravet under Stalins senere terrorstyre, viser politikken i årene rett etter den russiske revolusjonen hvordan kvinnefrigjøring i praksis er mulig når kvinnelige og mannlige arbeidere sammen tar makta i egne hender, og kvinner gjennom konkret politisk aktivitet demonstrerer at de er uunnværlige når et nytt og bedre samfunn skal bygges opp.

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forrverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold - og slutt på krigen. Kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte hussarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spebarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne "kjøpe fri" en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: ”Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke - ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.”

Alexandra Kollontaj er den personen som assosieres sterkest med de russiske kvinnenes kamp for frigjøring. Hun var bolsjevik fra 1915 - etter 12 års vakling mellom fløyene i arbeiderpartiet - og ble et av partiets ledende medlemmer. Konflikten med de borgerlige feministene og deres organisasjoner prega også hennes arbeid før revolusjonen: bolsjevikene ville overhodet ikke ha noe med dem å gjøre, mensjevikene ville "inn og påvirke" også i disse foraene.

Kollontaj ville få klarlagt alle motsetninger mellom feminister og sosialister i grunnleggende spørsmål, og deltok derfor - til bolsjevikenes store skepsis - på den første all-russiske kvinnekongressen i 1908. Av de 1045 delegatene var 45 arbeidere og en bondekvinne. I etterkant fastslo hun at kongressen hadde vist ”at klassemotsetningene, de motstridende sosio-økonomiske interessene deler kvinners verden like mye som menns verden i to fiendtlige leire...”

Fram til revolusjonen var det også i Russland en dyp splittelse mellom borgerfruer og arbeiderkvinner når det gjaldt politikk, og denne ble enda dypere da krigen kom. Borgerkvinnene la ned kampen for å slutte opp om "fedrelandet" - arbeiderkvinnene led mer enn før. Da revolusjonen endelig brøt ut, var Kollontaj en av lederne. Hun arbeidet særlig aktivt innenfor bolsjevikpartiets kvinneavdelig, Zjenotdel, som konsenterte seg spesielt om kvinnenes problemer. En type saker de særlig ofte måtte engasjere seg i, var arbeidsformenns seksuelle overgrep mot arbeiderkvinnene - ellers gjorde de et imponerende arbeid for å frigjøre de muslimske kvinnnene i det sentral-asiatiske Russland.

Som teoretiker er Alexandra Kollontaj mest kjent for sine ideer om "fri sex" og "fri kjærlighet" - som hun i motsetning til moderne "radikalere" ikke forsto som rett til større forbruk av underliv:

"Den borgerlige holdningen at seksuelle forhold ganske enkelt dreier seg om sex, må kritiseres og erstattes med en forståelse av hele spekteret av lykkelig kjærlighetsopplevelse som beriker livet og utgjør større glede. Jo mer utviklet individet er, intellektuelt og følelsesmessig, jo mindre plass vil det være i hans eller hennes forhold for den rent fysiske siden av kjærligheten, og jo sterkere vil kjærlighetsopplevelsen være ".

Kollontaj hatet måten kapitalismen ødela kvinners liv på og hvorrdan den fullstendig amputerte seksuelle forhold. På grunn av arbeidernes slit og evige kamp mot sjefenes utbytting ble de hele tida tvunget til å tenke individualistisk og presset inn i konkurransesystemet. For både kvinnelige og mannlige arbeidere ble resultatet at seksuelle parforhold blir det eneste området i livene deres der de kan føle at de har kontroll, at de som mennesker faktisk betyr noe. "Men isolasjonen og fremmedgjøringen som dominerer våre liv,invaderer også våre privatliv", skrev Kollontaj. Revolusjonen var det eneste håpet for en fri og likestilt kjærlighet: "Under sosialismen, som er et samfunn basert på behov og ikke på profitter, begynner folk å styre samfunnet kollektivt, og parforhold kan endelig bli likestilte".

Kvinnekampen i Norge

Den første norske kvinneforeningen ble dannet i 1884 under navnet Norsk Kvinnesaksforening. Denne hadde tilknytning til partiet Venstre, og hadde både kvinner og menn i ryggen. I formålsparagrafen het det at foreningen skulle "virke for at skaffe kvinden den hende tilkommende ret og plads i samfundet" - i praksis betydde dette lettere adgang til utdanning og arbeid for kvinner.

I spørsmålet om stemmerett for kvinner var Norsk Kvinnesaksforening svært uklare, noe som førte til at Kvinnestemmerettsforeningen ble dannet i 1885. De skulle arbeide for at kvinners skulle få stemmerett "på lik linje med menn", hvillket i 1885 betydde at kravet bare omfattet rike kvinner.

I tillegg til disse prinsipielle politiske organisasjonene som ønsket større likhet mellom kvinner og menn - dog uten de helt store visjonene - dannet Kristianias fruer (som de kalte seg) foreningen "Hjemmenes vel". Disse kvinnene organiserte seg som husmødre, forbrukere og arbeidsgivere (de hadde naturligvis hushjelper), og oppfattet "kvinnesak" som alle initiativer som kunne gjøre kvinnenes (fruenes) hverdag lettere. Initiativtakeren kritiserte Norsk Kvinnesaksforening for å være for prinsipielle, og for lite opptatte av praktiske reformer - og for å være fiendtlige til "menn og gifte kvinner". I tillegg til disse tre ble det tatt mer lokale initiativer til å organisere (borgerlige) kvinner. De ulike kvinneorgaisasjonene dannnet sammen Norske Kvinners Landsråd i 1904.

Lederen Gina Krog beskrev Landsrådet som en stiftelse med det målet å bedre forholdene for over- og middelklassekvinner. I den grad Landsrådet engasjerte seg i arbeiderkvinnenes rettigheter, kom de gjerne på kant med arbeiderkvinnenes egne organisasjoner - Arbeiderpartiets kvinneforening og de kvinnelige fagorganisasjooene. Dette skjedde da Landsrådet tok opp spørsmålet om særbeskytteise for kvinnelige arbeidere: arbeiderkvinnene selv kunne godt tenke seg bedre beskyttelse mot utbytting, de borgerlige kvinnnene var imot "av prinsipielle årsaker". Da styret i Landsrådet fikk en henvendelse fra lokalavdeligen i Halden om å arbeide med de kvinnelige verftsarbeidernes situasjon - kvinnene på verftet jobbet 12 timers dag for dårligere lønn enn menn - ble dette kontant og enstemmig avvist. Dog kunne man kanskje støtte enkeltkrav - hvis disse var "berettigede"! I møtet med denne arrogansen er det ikke rart at arbeiderkvinnene avviste å ha noe med Norske Kvinners Landsråd å gjøre.

Den faglige og politiske organiseringen av arbeiderkvinnene begynte rundt 1890. Den begynte på arbeidsplassene, og kvinnene i industri og håndverk var først ute. Streiken blant fyrstikkarbeiderne i 1889 ble på mange måter startskuddet. Den ble utløst da ledelsen slo ned lønna med 20 %, og streiken bidro til å synliggjøre de forholdene fyrstikkarbeiderne levde og arbeidet under. Et symbol på elendigheten ble sykdommen fosfornekrose, som angriper beinnstrukturen og i verste fall fører til at kjevebeinet smuldret bort. Streiken vant støtte i vide kretser - selv Bjørnstjerne Bjørnson rykket ut til støtte for "fyrstikkpikene" - og førte til at spørsmål om forholdene i arbeiderklassen kom under heftig debatt.

Det viktigste konkrete resultatet var likevel at fyrstikkarbeiderskene dannet fagforening i streikens første fase, og at denne ideen spredte seg til andre kvinnearbeidsplasser. I streikens siste fase fikk man dessuten demonstrert forskjellene mellom den borgerlige kvinnebevegelsen og arbeiderkvinners interesser. Mens fyrstikkarbeiderkvinnene ønsket å fortsette streiken, presset borgerkvinner som tidligere hadde støttet streiken, på for at de streikende skulle gå tilbake til arbeid.

Etterhvert kom også syerskene med i fagorganiseringen. De var vanskelige å organisere i og med at de jobbet i hver sine hjem, men til gjengjeld hadde de store problemer å stri med. Mye av det samme gjaldt tjenestepikene, som menn i Arbeiderpartiet tok initiativ til å organisere. Disse første fagforeningene hadde mye en sosial funksjon - de sørget for at medlemmene kunne ha det litt moro når den tunge arbeidsdagen var over - men de arbeidet selvfølgelig også for å bedre lønns- og arbeidsvilkår.

De norske arbeiderkvinnenes organisasjoner var likevel i mange år preget av liten grad av politisering og teoretiske diskusjoner. Arbeiderkvinnene så klart at de ikke hadde noe i borgerkvinnenes organisasjoner å gjøre, det var naturlig for dem å organisere seg sammen med eller parallelt med arbeiderklassens menn - men de laget i liten grad teorier om hvorfor. Kanskje de syntes det var for selvfølgelig, rett og slett ingenting å diskutere? Arbeiderkvinnene var opptatte av praktisk politikk, av sosiale reformer - i likhet med Arbeiderpartiet forøvrig hadde de et svært avslappet forhold til teooretiske spørsmål.

Den moderne kvinnekampen

Den moderne kvinnebevegelsen i Norge vokste fram på sluttten av 60-åra, parallelt med ei generell radikalisering: studentopprøret, framveksten av ei ny og sterk venstreside og et oppsving i aktiviteten på arbeidsplassene. Denne radikaliseeringa var en del aven internasjonal trend.

Den moderne kvinnebevegelsen engasjerte seg sterkt i teoretiske diskusjoner, men drev også en engasjert kamp for praktiske reformer. I 1970-åra var det en klar forståelse av at kollektiv kamp nyttter. Kvinnenes kamp - gjennom fagbevegelsen eller på andre fronter - ga resultater, og fikk utslag for lønn, arbeidsmiljø og lovverk: likestillingsloven og abortloven ble vedtatt i rask rekkefølge, vi fikk Likestillingsombud og pålegg om moderat kjønnskvotering i offentlig sektor. 6-timers-dagen var et viktig fokus for mange kvinneorganisasjoner, det samme var bedre barnehagedekning. Alle disse sakene hadde særlig stor betydning for arbeiderkvinner.

Alle oppsving i klassekampen, alle situasjoner der folk føler at de har makt og at det de sier og gjør faktisk betyr noe, fører - forståelig nok - til økning i folks egen aktivitet. En politisk retning er aldri enerådende i slike situasjoner. Kvinnekampen i Norge på 1970-tallet var sterkt preget av konkrete krav som med rette kan karakteriseeres som klassekrav - kamp for sjølbestemt abort, barnehageplasser og retten til arbeid er tre av mange temaer.

Dette var likevel ikke på noen måte det eneste utslaget oppsvinget i aktivitet fikk. "Kvinnefrigjøring" var blitt et honnørord, og kvinnner fra alle klasser og med høyst ulik politisk bakgrunn grep begrepet begjærlig - for å forme det i sitt bilde. I akademiske og "halvvakademiske" miljøer vokste det fram et sterkt engasjement for holdningsendringer - "bevissthetsarbeid". Holdningsendring var det som skulle til for å oppnå reell likestilling. Folk måtte forstå at kvinner var like verdifulle som menn, kunne gjøre alle de samme tingene, kan være selvstendige... Kvinner kom sammen, diskuterte, inspirerte hverandre og trente seg i å ta ordet i forsamlinger, argumentere og sloss for sine saker. Det ble skrevet bøker, dikt og sanger om sterke og modige kvinner, og mange la ned et stort arbeid i å finne fram oversette kvinner fra historia - ved universitetene fikk fag etter fag sine kvinnelige pionerer tilbake. Økt sjøltillit, at også kvinnene skulle få sin egen historie var selvsagt positivt i seg selv.

Men bevissthetsarbeidet hadde også negative sider. Mange av de mest aktive kvinnesaksmiljøene ble innadvendte og fiendtlige til omverdenen. Noen etablerte kvinnekollektiver der menn ikke hadde adgang, andre utviklet sære subkulturer der den enkeltes språk og livsstil ble det viktigste debatt-temaet. Noen gikk linja helt ut, og mente at den eneste logiske konsekvensen av meningene deres var å slutte å ha sex med menn - de ble "politisk lesbiske". Under mange av de forskjellige retningene i kvinnebevegelsen lå en forståelse som gikk ut på at kvinneundertrykking var et isolert forrhold mellom kvinner og menn, ikke som marxister har hevdet en del av makt- og utbyttingsforholdet mellom klassene.

Det ble utviklet nye feministiske teorier. Mange av dem gjør seg fremdeles gjeldende. La oss derfor se litt nærmere på dem.

Feministiske teorier

Mange feminister forklarte forskjellene mellom kvinner og menn i vårt samfunn som "naturlige" og "biologiske". Når menn oftere blir sjefer, er det fordi de var mest aggressive, og når kvinner tar seg av ektemannens senile foreldre, er det fordi kvinner er myke og omsorgsfulle av natur. Kvinneundertrykking er naturens orden. Menn undertrykker kvinner rett og slett fordi de er sånn. Menn er aggressive, menn har behov for makt, menn tråkker gjerne over lik for å nå sine mål. I motsetning til disse macho-halvapene står naturligvis kvinnene, som representerer kjærlighet, omsorg, omtanke og forvalter en uendelig, mild visdom. Alt fra mangel på barnehageplasser til voldtekt og atomkrig kan forklares med menns mangel på omsorg, deres kamp om herredømmet - kort sagt "menns verdier". Som Marilyn Waring skriver i boka Hvis kvinner fikk telle (Cappelen 1991): "Mennenes verdier har ført oss til gravens rand. Det kvinner finner å være av verdi, kan gi oss livet tilbake" (s. 261).

Noen gir menns "aggressive hormoner" skylda for elendigheten, andre skylder på det mer diffuse "menns kultur". Det farlige med en slik forståelse er at den i virkeligheten tar utgangspunkt i den samme forståelse som en del mannlige tenkere har brukt som utgangspunkt for kvinneforakt. Man tar utgangspunkt i tradisjonelle oppfatningene av hvordan kvinner og menn "er", for så å dyrke det kvinnelige - den samme kvinneligheten som "Det kvinnelige" stilles opp som det motsatte av "Det mannlige": myk - hard, omsorg - aggresjon, følelse - tanke - så får hver enkelt finne ut hva som er "best".

Opplysningsfilosofene fant i sin tid ut at menn representerer kulturen og sivilisasjonen. Dermed måtte kvinnene, som det "motsatte" av mennene, representere naturen og det primitive. Dette gjorde det mulig å definere kvinners seksualitet som skitten, som "dyriske drifter" som ingen skikkelig kvinne hadde. Menns seksualitet var derimot en kilde til kraft og fornyelse. Kvinner skulle ikke ha stemmerett, for politikk var en del av det siviliserte samfunn og altså passende bare for menn. Kvinnene kunne imidlertid ta seg av unger, for det var en naturlig funksjon. Slik kunne vi fortsette. En del feminister har altså godtatt denne beskrivelsen av kvinner, men insisterer på at "natur" er bedre enn "kultur" og at "myk" er bedre enn "hard", og mener dermed at de snur den tradisjonelle tankeegangen på hodet. I virkeligheten stiller de seg skulder ved skulder med historiens mest reaksjonære kvinnehatere.

Det er klart at kvinner og menn lever ulike liv og gjør en del ulike erfaringer. Det er derfor rimelig at kvinner og menn tenker ulikt i mange situasjoner og at kvinner oppfører seg annerledes sammen enn det menn gjør - kort sagt, det finnes forskjeller mellom menn og kvinner. Men det finnes ikke nedarvede egenskaper, biologiske eller kulturelle, som plasserer kvinner og menn i hver sin verden. Kvinner har menstruasjon og føder barn, men vi er ikke dermed ute av stand til å tenke og handle rasjonelt. Biologien har heller ikke gjort oss til fødte miljøvernere som går rundt og føler omsorg for hver en busk, fordi mensen får oss til å føle oss så "nær naturen". De biologiske forskjellene på kvinner og menn har ikke større betydning enn vi gjør det til, og de kulturelle forskjellene som måtte finnes, forandres over tid som all annen kultur.

Det finnes bare én kapitalisme. Den fungerer ulikt ovenfor kvinnner og menn, men det er den samme makta som holder oss alle sammen nede. En del feminister har imidlertid utviklet en teori om "en dobbel maktstruktur": kapitalisme og patriarkat. Kapitalismen gir arbeidsgivere rett til å undertrykke/utbytte arbeiderne, patriarkatet gir menn rett til å undertrykke/utbytte kvinner. Disse to maktstrukturene er like viktige, og må bekjempes hver for seg. Marxistisk teori kritiseres for å mangle begreper om kvinneundertrykking, og for å ha en naiv tro på at kvinneundertrykkinga vil forsvinne av seg selv hvis vi bare kvitter oss med kapitalismen. Vi kan nok bli fri kapitalismen gjennom en revolusjon (eller gjennom gradvise reforrmer, alt ettersom), men patriarkatet vil fortsatt bestå selv om vi kaller samfunnet sosialistisk.

Patriarkat-teoretikerne legger vekt på undertrykking når de skal forklare verden. Kvinner er undertrykte, det samme er arbeidere, svarte, homofile, funksjonshemmede, gamle... Alle er undertrykkere (nesten), alle er undertrykte (nesten), all undertrykking er like viktig og alle former for undertrykking må bekjempes hver for seg. I praksis fører dette synet til en oppsplitting av bevegelsen som svekkker alle former for kamp: det er riktig å sloss mot kapitalismen, men progressive menn er også undertrykkere, derfor må kvinner organisere seg separat og sloss mot kapitalismen og patriarkatet. I disse organisasjonene undertrykker imidlertid hvite kvinner svarte kvinner, derfor må svarte kvinner organisere seg separat og sloss mot kapitalismen, patriarkatet og rasismen. Både svarte og hvite "streite" kvinner undertrykker lesbiske av samme farge, dermed er det klart for en ny splittelse og kamp mot kapitalismen, patriarkatet, rasismen og homseundertrykkinga....

Det eneste som er varig og fullstendig sikkert, er at på denne måten blir ingenting gjort og ingenting forandret. Den grunnleggende forståelsen forsvinner, at utbyttinga av arbeiderklassen er utgangspunkt for all undertrykking: forholdet mellom klassene er ramma alt annet foregår innenfor. Kan vi sprenge denne ramma, kan vi forandre alt - det er den store kampen. Å forandre produksjonsforholdene er en forutsetning for grunnleggende og varig forandring i forhold mellom mennesker.

Tilbakeslaget

Den norske kvinnebevegelsens siste store seier kom i 1978, da abortloven ble vedtatt. Så kom et vendepunkt. Hele den radikale bevegelsen som hadde gjort seg gjeldende tidligere på 70-tallet, var på vei nedover. Rundt om i den kapitalistiske verden utnyttet sjefene høy arbeidsløshet til å gå på offensiven. Høyrevindene blåste inn fra Thatchers England og Reagans USA. Borgerskapet fikk et overtak, ikke bare på arbeidsplassene, men på de fleste områder. Som svært mange andre grupper, ble også kvinnebevegelsen rammet av sterkt dalende aktivitet. Mange gikk til et liv i politisk passivitet. De politiske svakhetene som på 70-tallet framsto som deler av et mangfold, ble nå svært framtredende.

Kvinner hadde utgjort en stadig økende andel av studentmassen på 60- og 70-tallet. Dette faktum kombinert med økt sjøltillit og ulike formelle kvoteringsordninger bidro til at kvinner på 80-tallet for alvor fikk innpass i ledende stillinger. Kvinnene gjorde seg sterkest gjeldende i statsapparatet og i ledende politiske posisjoner. Mange av dem hadde vært blant de mest aktive i kvinnebevegelsen. Selv om utviklingen i næringslivet gikk noe tregere, kunne man altså med en viss rett hevde at kvinner fra den øvre middelklassen og borgerskapet hadde vunnet mye på kvinnebevegelsens seire på 70-tallet.

Alle de som hadde håpet på at kvinner i maktposisjoner ville endre politikken i en positiv retning, ble imidlertid skuffet. De nye maktkvinnene adopterte alle som én den herskerteknikk og det maktspråk som fra før dominerte de posisjonene de erobret. Det vil si, Gro Harlem Brundtland spilte rollen som "landsmoder" framfor Einar Gerhardsens patriarkalske "landsfaderskap". Brundland bærer babyer, mens Gerhardsen klappet små gutter på hodet. Men makta er den samme.

Uten en aktiv kvinnebevegelsen som baserte seg på grunnplansaktivitet og med arbeiderbevegelsen på defensiven, var det på ny fritt fram for høyrekreftene å forme en kvinnerolle i sitt bilde. 80-tallets og det tidlige 90-talls kvinnebilde ble imidlertid aldri noe tillbakefall til tenåringsbrudene og husmorrollen fra 50-tallet. Dette har først og fremst sammenheng med tilstanden i økonomien. Kvinnene hadde blitt en del av arbeidslivet. Kapitalismen trengte dem der.

Da arbeidsløsheten slo til for fullt først tidlig på 80-tallet, og senere sist på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, var det ofte menn som ble rammet hardest. Dette skyldes blant annet at krisen først på 80-tallet først og fremst rammet metallindustrien, mens den på slutten av 80-tallet rammet bygningsindustrien og finansvesenet. Midt på 90-tallet ser vi på ny tendensen til at kvinner rammes hardere enn menn av arbeidsløshet. Dette skyldes en allmenn nedskjæring i offentlige goder. Foreløpig er det imidlertid ikke snakk om en utradering av kvinnenes sentrale plass på arbeidsmarkedet. Kvinner representerer ofte den type fleksibel arbeidskraft som kapitalistene så sterkt ønsker seg.

Reklameindustrien og Hollywood-filmene utgjør de viktigste media hvor kvinnebildet i dag utformes. Den reklamekampanjen som H&M kjørte før jul tre år på rad, hadde neppe vært mulig på 70-tallet. En kvinnekropp ble helt utilslørt brukt som salgsvare. Men heller ikke i reklamens verden er alt skrudd tilbake til 50-tallet. Når H&Ms kampanje ble fulgt opp av en kampanje som like utilslørt solgte på kropp og sex med en mann som modell, var det ikke bare ment som en ironisk kommentar til kvinneorganisasjonenes reaksjon på kampanjene som utynyttet kvinnekropper. Det var et signal om at kropp og sex, uavhengig av kjønn, i sterkere grad enn noensinne er blitt en salgsvare.

Det faktum at Chippendales kan dra store mengder kvinner til et show der de viser seg fram i små underbukser, er et uttrykk for det samme. Menn har en annen samfunnsmessig stilling enn kvinner, vi kan derfor ikke sette likhetstegn mellom å selge halvnakne menn og å selge halvnakne kvinner. Situasjonen menn og kvinner er i, gjør at en reklame som spiller på en mannskropp gir helt andre signaler enn en tilsvarende reklame med en kvinne i sentrum. Kvinner og menn framstilles dessuten forskjellig: mannen er "tøff", kvinnen er "deilig". A behandle sex og kropp som objekter som kan selges og kjøpes, har uansett ingenting med seksuell frigjøring å gjøre. Menn såvel som kvinner blir utsatt for kjøpepress for å leve opp til de modellene som blir skapt. Det meldes nå om stadige flere tilfeller der også menn har alvorlige spiseforstyrrelser.

Til tross for alt dette er slike kampanjer også et uttrykk for et langt åpnere forhold til seksualitet. Når kirken og andre reaksjonære grupper reagerer på slike kampanjer; er det fordi de ønsker seg tilbake til en tid da sex var tabu og helt og fullt kontrollert av mannen innen for familiens rammer. Det er ikke vårt svar.

Det finnes fremdeles reklamer for bleier og kjøkkenredskap der kvinner fremstilles om husmødre i familiens tjeneste. Men like ofte presenteres selvstendige kvinner som har full kontroll over sine omgivelser. Madonna har gått svært langt i å skape en image rundt et kvinnebilde som spiller åpent på sex som salgsprodukt, men der kvinnen selv har kontrollen. I USA og Storbritannia har nettopp Madonna og til og med prinsesse Diana av enkelte tidligere feminister blitt framstilt som "det nye feministiske kvinneidealet".

Den verste siden ved det kvinnebilde som ble skapt på 80-tallet er denne ekstreme individualismen. En kvinne kan som Madonna, eller for den saks skyld "Gro", skape sitt eget image. Hun kan ta kontroll, være myndig og feminin - være den nye superkvinnen som takler alt, samtidig. Men kvinner som ikke lykkes, har selv ansvaret. Kvinnenes problemer blir deres egen skyld. Hvis byrdene i familien blir for store, finnes det bare individuelle løsninger: Se på Gro! Se på Madonna! De klarer det, de! På den måten blir den indiividualismen som fremmes av reklameindustrien og støttes av enkelte "suksessrike" kvinner, et angrep på de svakeste. Hetsen mot enslige mødre er det grelleste utrykket for denne utviklingen.

Individualismen og dyrkingen av "superkvinnen" - det velkledde, velfriserte maktmennesket i skjørt og blazer, den kvinnelige sjefen med de mest vellykkede barna, den kjekkeste kjæresten, det vakreste og mest velholdte hjemmet - har gitt rom for et nytt, reakksjonært angrep på kvinnefrigjøringen. De "moderne kvinnene" framstilles som iskalde, manipulerende, egoistiske - og dypt ulykkeelige. Michael Douglas har for eksempel spesialisert seg på filmer der "vellykkede" karrierekvinner med åpenbare psykiske problemer terroriserer hjertegode menn.

"Likestillingen har gått for langt", hyler disse ideologene - likestilling gjør kvinnene ulykkelige og mennene undertrykte. De går ikke av veien for å bruke feministiske argumenter i kampen mot kvinnefrigjøring: deres strategi er å klappe kvinnene på hodet og si at jo jo, selvstendighet og jobb er vel og bra, vi har da aldri sagt noe annet, men lengter du ikke egentlig etter å være stillferdig, omsorgsfull og underdanig? Slik det var før, vet du? Slik kvinner egentlig er? Så når kvinner fremmer krav om at vår livssituasjon og våre problemer må tas på alvor - vi må ha ei lønn vi kan leve av, tillsyn til ungene i arbeidstida, støtte når vi er alene om barneomsorgen - sitter det alltid en liten ideolog der og sier at dette har kvinnene selv valgt, hvis de bare ville oppføre seg slik det er naturlig for dem, ville de ikke hatt alle disse problemene.

De nye maktkvinnene i Norge minner på overflaten lite om Madonna. Men 1980- og 90-tallet har gitt oss en kvinnebevegelse for "superkvinnene", oppslukt av lederkurs, selvutviklingskurs og elsk-deg-selv-kurs. Den enkeltes karriere står i fokus. Hver enkelt kvinne må sloss for seg selv for en større bit av kaka - og de kvinnene som ikke får, vel, hvorfor ble ikke de sjefer, de også? Synd for dem, men ingen hodepine for de vellykkede kvinnenes bevegelse. En kvinnelig bankdirektør presenteres som en heltinne, uansett om hun står ansvarlig for oppsigelser og tyning av arbeidsstokken. En kvinnelig statsminister har en så stor symbolverdi at hun kan føre så jævlig politikk hun bare vil, hun er fortsatt "et godt eksempel" for andre kvinner.

Den individualismen som har gjort seg gjeldende i media og blant maktkvinner har også åpnet opp for kampanjer fra høyresiden i Norge som vil rive ned mest mulig av det som ble vunnet på 70-tallet. En logisk konsekvens av individualismen er å fjerne kvoteringsordninger og liknende tiltak. Det er en ufarlig parole for kvinner som allerede er innenfor maktstrukturene. Både Kristin Clemet - den "moderne kvinnen" i Høyre - og Carl I. Hagen viser ofte til kvinnebevegelsen på 70-tallet når de går til felts mot kvinners rettigheter. "Kvinner blir for slitne av all denne selvstendigheten", var Clemets melding da hun trakk seg ut av politikken (hun er utvilsomt på banen igjen den dagen Høyre på ny utgjør et realistisk regj eringsalternativ).

Denne påstanden - at selvstendighet er for slitsomt for kvinner - kan i verste fall bli en selvoppfyllende profeti. De reaksjonære kreftene vil neppe lykkes med jage kvinnene ut av arbeidslivet. Men uten en kraftig motreaksjon kan de lykkes med å øke byrdene til alle de kvinnene som strever med å få endene til å møtes - for når den enkelte kvinne alene må møte utfordringene livet som mor og yrkesaktiv gir under kapitalismen, da blir det slitsomt.

Nytt oppsving for kvinnekampen

I Norge var Kvinnefronten den eneste kvinneorganisasjonen som opprettholdt en viss aktivitet på 80-tallet. På slutten av 80-tallet fikk kvinnekampen et visst oppsving ved at representanter for en ny generasjon jenter ble trukket med. Det ble gjennomført fine demonstrasjoner mot kristenmoralister som gikk til angrep på abortloven. Denne nye "given" i kvinnekampen har imidlertid hatt et sterkt fokus på det som kalles "seksualisert undertrykking": det syke kvinneidealet, sexistisk reklame, porno og prostitusjon.

Disse utslagene av kvinneundertrykking må bekjempes, og det er flott at det skapes aktivitet omkring kvinnespørsmål. Problemet er imidlertid at kvinnebevegelsen på 80- og 90-tallet med noen få, men viktige unntak har isolert dette spørsmålet fra klassekampen. Dette har ikke bare isolert kvinnebevegelsen fra den kraften som virkelig kan gjøre noe med kvinneundertrykkingen, arbeiderklasssen. Det har også ført til at enkelte kvinneorganisasjoner ved flere anledninger har alliert seg med grupper som går imot alt som var kvinnebevegelsens opprinnelige målsettinger.

"Seksualisert undertrykking" er som all annen undertrykking vi opplever, skapt av det kapitalistiske klassesamfunnet. Det er ikke uttrykk for menns ubotelige og evige ondskap - når menn øver vold mot kvinner, er det heller fordi de føler avmakt i forhold til systemet og sin egen situasjon, enn fordi de føler makt over kvinnene. Det er galt å beskrive voldtekt, porno og prostitusjon som "menns makt og kvinners avmakt": sterke, trygge og frie menn(esker) som føler at de behersker livene sine, at de har "makt", har ikke behov for å ydmyke og tråkke på andre.

De fleste voldtektssaker har to ofre: kvinnen som har opplevd der. dypeste nedverdigelse, og mannen som totalt mangler kontroll over livet sitt. Også horekunder er ofre - for en totalt fremmedgjort seksualitet. Dette sier vi ikke for å unnskylde seksuelle overgripere . voldtekt, incest og kjøp av sex er fullstendig uakseptable måter å "takle" avmakten på. Vi sier det fordi denne forståelsen er grunnleggende for hvordan vi bekjemper seksualisert undertrykking: det er riktignok individuelle menn som begår overgrepene, men det er trekk ved systemet, livssituasjonen deres, som driver dem til det Menn gifter seg ikke med kjæresten sin for å få en gyllen anledning til å være mest mulig jævlig mot henne. Sunne og lykkelige mennesker vil ikke foretrekke "kjærlighetsforhold" som består i å stikke den inn, trekke den ut og legge noen hundrelapper på dash-bordet. Når forhold mellom mennesker perverteres på en slik måte, er det fordi noe er blitt ødelagt. Noe i den situasjonen de er i gjør noen menn til overgripere. Det er dette - situasjonen, systemet - vi må fokusere på.

Å fokusere ensidig på seksualisert undertrykking uten å knytte dette tett til flertallets fremmedgjøring og maktesløshet i forhold til kapitalismens utbytting, blir å stille opp menn som fienden: "Det er tross alt ikke kapitalismen som voldtar". Dette perspektivet gjør det umulig å alliere seg med menn. Hvis alle menn er potensielle volddtektsmenn, slik et slagord utrolig nok har forkynt, blir det umulig å drive politikk sammen med menn. Menn blir undertrykkere per definisjon - "sosialistiske" menn har like harde knyttnever som FrP'ere. Menn kan aldri utforme en politikk for en bedre verden, de vil aldri ha noen annen funksjon på kvinnepolitiske møter enn som fortsatte undertrykkere med sin arroganse og sine hersketeknikker.

Slike perspektiver blir altfor lett dominerende når det politiske verdensbildet preges av menn som uhyrer (voldtektsmenn, konemishandlere, horekunder) og kvinner som hjelpeløse, avmektige ofre. Det blir et verdensbilde som overser at de fleste menn faktisk er glade i konene og kjærestene sine, i døtrene, søstrene, mødrene og venninnene. Det overser at kvinner og menn som regel støtter hverandre og hjelper hverandre - ler sammen, gråter sammen, slåss sammen - at det finnes en lang rekke situasjoner der kjønn i det hele tatt ikke er viktig. Og ikke minst: det overser at kvinner like mye som menn er sterke, handlekraftige og sjølstendige individer, som i de fleste situasjoner faktisk greier å takle stutete mannfolk - om de skulle møte noen.

Kvinneundertrykking kan bare utryddes i et samfunn som er fritt, likestilt og demokratisk for alle. Dette samfunnet kan ikke være kapitalistisk. Vi skal ikke sitte og vente på sosialismen, vi skal slåss for sosialismen - alt vi gjør må være en del av denne kampen. Styrket kamp for et annet samfunn vil også styrke kampen for reformer innenfor dette samfunnet. Derfor må alle enkeltkamper føres på en måte som styrker, ikke svekker, de alliansene som er nødvendige. Vi kan ikke bekjempe kvinneforakt gjennom å gå sammen med prester og kristenfolk for å lage underskriftskampanjer mot lokale kjøpmenn som selger porno, slik feministiske grupper har gjort.

Å danne allianser med disse som er motstandere i kampen for et mer menneskeverdig samfunn, svekker oss på litt lengre sikt. Det er farlig å se kampen mot visse ideer atskilt fra alt annet. Det at feminister allierer seg med prester, blir et signal til folk om at feminister og prester har felles mål - et samfunn der kropp og sex ses på som umoralsk og skittent, som noe som bør gjemmes bort. Dette skaper ikke sympati for kampen. Det er svært mange som er mot kroppssalg, men de ønsker seg ikke tilbake til den mørkeste middelalderen! Kampen for et samfunn uten fornedrende framstillinger av kvinner må føres mot abortmotstandere, dommedagspredikanter og mørkemenn, ikke side om side med dem.

På samme måte kan vi ikke slåss mot kvinneforakt gjennom å angripe de fremste ofrene for den, de prostituerte jentene. "Bordellknusing" er feil på absolutt alle måter. Det er for det første å sparke nedover, en motbydelig måte å forholde seg til sosiale problemer på. For det andre tvinger det jentene det gjelder, over på feil side: hvem vil det være naturlig for dem å solidarisere seg med, halliken som skaffer dem tak over hodet og beskyttelse, eller demonstranter som kaster stein inn vinduene deres? For det tredje skaper det igjen feil allianser - for svært mange er kamp mot bordeller ingenting annet enn en kamp mot "griseri" i deres boligstrøk. De samme folka vil lage underskriftskampanjer mot narkotika-kollektiv eller flyktningeboliger i nabolaget - de er opptatt av verdien på boligen og av at barna deres ikke må få se noe stygt, ikke av kvinnekamp.

Argumentet for bordellaksjoner er at de "egentlig" skal ramme halliken, ikke jentene. Hvordan de prostituerte opplever denne "kvinnesolidariteten", tas overhodet ikke med i regnestykket. Enkelte prostituerte i Norge har dannet sin egen forening, PION. I motsetning til enkelte kvinneaktivister som mener at prostituerte er "kvinnekampens quislinger", vil vi støtte de prostituertes rett til å organisere seg. Det er ikke vår oppgave å være moralske dommere over måten kvinner tjener penger på under kapitalismen. Å "forbanne skjøgene" kan vi trygt overlate til prestene. Det samme gjelder for horekunder. De er ofre for samfunnets syke bilde av seksualiitet, de er ikke ansvarlige for dette bildet. Det er ikke disse enkeltmenneskene som er problemet - problemet ligger i en økonomi som gjør alt, inkludert de fineste menneskelige følelsene, til ting som kan handles med. Det er og blir systemet som må bekjempes, ikke den enkelte prostituerte eller kundene hennes.

Vi tror ikke på at kvinneundertrykking skapes av at noen kvinner er prostituerte, eller at noen lar seg fotografere nakne. Undertrykkinga har sine røtter langt dypere i systemet: porno og prostitusjon er utslag av kvinneforakt, ikke årsaker til den. Vi forstår at noen kvinner reagerer sterkt på nettopp disse utilslørte utslagene, at de vil gjøre noe.

Vi mener likevel at den beste måten å slåss mot porno og prostitusjon på, ikke er gjennom å angripe pornoblader eller horekunder. Sex-industrien styrker seg alltid i nedgangstider. Det er en direkte sammenheng mellom sex-salg og arbeidsløshet. Den viktigste innsatsen i kampen mot prostitusjon, gjør derfor de som sloss mot nedskjæringer og oppsigelser på arbeidsplassene. Like viktig er kampen for skikkelige trygdeordninger, et skikkelig sikkerhetsnett mot fattigdom. Sex-industrien får sjelden tak i økonomisk trygge kvinner. På samme måte er det ekstremt viktig å slåss for tiltak for narkomane og alkoholikere - få dem ut av gjørma og gi dem sjansen til et bedre liv. Bare på denne måten kan vi bekjempe sex-industrien under kapitalismen.

Vi tror ikke at "bare vi får sosialisme, blir alt bra". Men kapitalismen er det systemet som former hvordan folk forholder seg til hverandre. Når vi mener at rota til kvinneundertrykking ligger i klassesamfunnet og i en vare-økonomi som eter seg lenger og lenger inn i livene våre, så må det være utgangspunktet for kampen for frigjøring. Vi kan ikke støtte midler som vi mener motarbeider målet, som allianser med kirkas mørkemenn eller strategier som sparker nedover og rammer enkeltmennesker uten makt. Vi ser det ikke som vår oppgave å fordømme folks ønsker, behov og valg, vi spør etter årsakene til at folk handler som de gjør. Hvorfor "velger" noen kvinner å prostituere seg? Hvorfor har noen menn "behov" for å kjøpe sex? Vår oppgave, vårt mål er å forandre samfunnet slik at folk kan velge annerledes og tilfredsstille behovene sine uten å utnytte andre. A forandre samfunnet krever kamp, det krever at vi bygger opp styrke der makta er og allierer oss med de som har interesse av den samme kampen. Dette er det neste kapittel handler om.

Kvinnekamp på arbeidsplassene

Et klart flertall av alle kvinner I Norge I dag bruker en vesentlig del av sin tid og sitt liv som lønnsarbeider på en eller annen arbeidsplass. Kvinner er godt representert både i tradisjonell industri og varehandel. Flest kvinner finner man imidlertid i stat og kommune. Kvinner i industrien tjener gjennomsnittlig bare 89 % av mennenes lønn.

En vesentlig årsak til denne forskjellen er det faktum at lønnsnivået i typiske kvinneyrker er lavere enn i typiske mannsyrker. Lærere, førskolelærere, barnehageassistenter, sykepleiere, hjelpepleiere, funksjonærer i sosialvesenet osv. - alle er de deler av arbeiderklassen. Til tross for at det dreier seg om yrker som krever forholdsvis høy utdanning, er lønnsnivået godt under gjennomsnittet. Derfor er det høyst konkret når vi påstår at den virkningsfulle måten du kan slåss for kvinnefrigjøring på i dag, enten er gjennom å styrke din egen fagforening eller støtte andre arbeidere som slåss.

En vesentlig del av de trakasseringen en kvinne er utsatt for, foregår på arbeidsplassen, om det nå er i form av sexisme, ei urettferdig lønn eller andre former for press i arbeidssituasjonen. En sikker arbeidsplass og ei levelig lønn er dessuten den beste måten en kvinne kan gjøre seg mer uavhengig på i familiesituasjonen. Økonomisk handlefrihet er nøkkelen til sjølstendighet under kapitalismen. I et samfunn der alt er basert på kjøp og salg, vil ikke en person uten inntekt oppnå selv et skinn av kontroll over livet sitt. Tradisjonelt har maktutøvelsen i ekteskapet vært basert på at det er mennene som har kontrollert lønningsposen, kona har måttet be om "husholdningspenger" eller "lommepenger".

Som vi har vist i kapitlene foran, har arbeiderkvinner alltid stått sentralt i kampen mot undertrykkelse og utbytting. Det var kvinnelige arbeidere i Petrograd som tente gnisten som skulle sette hele verden i brann, fyrstikkarbeiderskene i Norge var pionerer i kampen for bedre forhold for arbeiderklassen. Flere av de få, men viktige streikene på 80-tallet var ledet av kvinner. Førskolelærerstreiken høsten 1987 og lærerstreiken vinteren 1988 var de viktigste. Når dette skrives har 7 kvinner i Winge reisebyrå i Tromsø streiket i flere måneder i en symbolsk viktig streik. Alt tyder på at kvinner vil spille en svært sentral rolle hvis aktiviteten rundt om på arbeidssplassenear seg opp i Norge. All erfaring til nå har vist at økt aktivitet på arbeidsplassene skaper økt forståelse og solidaritet mellom kvinner og menn. Det gjelder uavhengig av det er kvinner selv eller deres menn som går til kamp.

Mellom 1982 og 1986 fikk man en rekke svært militante streiker blant kvinnelige cateringansatte i Nordsjøen. Fra å være lavtlønte streiket kvinnene seg til en anstendig lønn. De vellykkede streikene var dessuten avgjørende for å vinne respekt blant mannlige kolleger ute på havet. Seksuelle trakasseringer ble etter dette langt mindre vanlig. Konene til britiske gruvearbeidere organiserte et massivt støttearbeid under den store gruvestreiken i 1984-85. I 1995 skjer det samme i Århus i Danmark, der renholdsarbeiderne gikk til streik. Domitila Barrio, som vi siterte foran i heftet, baserte hele sin politiske virksomhet på å organisere gruvearbeidernes koner til støtte for mennenes kamp.

Viktige streiker berører hele lokalsamfunn. Kvinnene blir ikke sittende passive når mennene kjemper for arbeidsplasser og livsvilkår. Støttearbeidet tar heller ikke form av "heiagjenger" som står på sidelinja og jubler når deres gutter scorer poeng. Gruvearbeidernes koner, mødre og døtre i England og Bolivia, arbeiderkvinner verden over, har spilt en selvstendig og sterk rolle i kampen mot kapitalens herjinger. Denne kampen har fått mange til å bite i seg reaksjonære holdninger til kvinner. Et lite, men illustrerende eksempel er at under den store gruvestreiken i England forsvant "side 3-piken" fra gruvearbeidernes fagforeningsblad. Spaltene ble i stedet fylt av sterke kvinner som ledet an i kampen mot Thatchers fagforeningssknusing. Det passive, "deilige" kvinneidealet mister totalt interesse når menn og kvinner går til felles kamp.

Men selv om betingelsene for solidaritet mellom kjønnene er bedre i perioder med høy aktivitet, betyr ikke dette at all kamp er nytteløs i roligere perioder. Det arbeidet sosialister gjør i det små, hver dag, gjør en viktig forskjell. Og de krav og handlingsalternatiiver som fremmes når folk virkelig setter seg i bevegelse, vil være avgjørende for utfallet. Det finnes mange skjær vi må forsere.

For det første må det pågå en kontinuerlig kamp for å få samtlige fagforeninger, uavhengig av om de er dominert av kvinner eller menn, til å prioritere krav som setter kvinners situasjon i fokus. Kampen for 6-timers-dagen, en normalarbeidsdag som kan kombineres med barneomsorg og familieliv er et sentralt krav i en slik sammenheng.

Det er mer enn nok av arbeiderkvinner som er trøtte av å jobbe full dag ute bare for å gå på et nytt skift straks de kommer hjem. Det er også mange nok blant dem som jobber deltid, med ei lønn som er alt for lav til å forsørge seg på og uten den faste tilknytninga til arbeidslivet som fulltidsarbeid gir, som vil være villige til å slåss for et arbeidsliv som tar hensyn til at det finnes et liv utenom jobben. Kampen for ei lønn å leve av, også for kvinnelige arbeidere, er like sentral. Vi må definitivt få bukt med ideen om at "kvinner trenger ikke å tjene så mye, de blir jo forsørget". Gode permisjonsordninger for mødre og fedre før og etter fødselen og effektivt forbud mot disskriminering av småbarnsmødre ved ansettelser er andre sentrale krav.

I tider med lav aktivitet på arbeidsplassen er fagbevegelsen ofte preget av seksjonalisme, det vil si at ulike arbeidergrupper først og fremst tenker på seg selv. Dette gjelder for fagforeninger dominert av kvinner så vel som fagforeninger dominert av menn. Ja, i dag er det ofte nettopp blant kvinnelige fagforeninger at seksjonalismen er sterkest. Under det radikale oppsvinget i de tre første tiårene i dette århundret arbeidet mange for å bygge en fagforeningstruktur som skulle motvirke seksjonalismen. Sporene etter disse bestrebelsene finnes den dag i dag ved at arbeiderne på én og samme fabrikk og i én og samme industri som regel befinner seg i én og samme fagforening.

På mange kvinnearbeidsplasser har man imidlertid i dag mange av de samme problemene mannsdominerte fagforeninger hadde tidlig i dette århundret. Profesjon slåss mot profesjon. På sykehusene står sykepleiere mot hjelpepleiere og pleiemedhjelpere. I sosialveseenet slåss sosionomer, pedagoger, spesialpedagoger og psykologer mot hverandre. For sosialister må det være en prioritert oppgave å bekjempe alle former for seksjonalisme innen arbeiderklassen.

Det finnes utvilsomt eksempler på mannlige arbeidere med lønnninger over gjennomsnittet som har vært negative overfor krav om høyere lønn fra kvinnelige arbeidere. Det hjelper imidlertid lite om man av den grunn møter sterke fagforeninger dominert av menn med holdninger som "de har det så mye bedre enn oss, hvorfor skal de ha det?". Det blir ikke mer til lavtlønte kvinner av at "høytlønte" menn får mindre. Det blir ikke engang mer "rettferdig": de verdiene arbeiderne skaper som de ikke får hånd om sjøl, går iallfall ikke til andre arbeidere. De går ikke til miljøtiltak og ikke til de sultende, ikke til barn og ikke til gamle og syke. De går rett i lomma på det snyltende mindretallet som kontrollerer arbeidet og sluker overskuddet - de blir brukt til mer champagne på generalforsamlingene og mer cash til aksjonærene.

Det blir ikke ei krone mer til hjelpepleierne av at heismontørene går i kverna. Tvert imot. Hadde det ikke vært for at sterke grupper som heismontører, oljearbeidere og typografer hadde klart å bryte gjennom de lønnsbarrierer stat og arbeidsgivere i fellesskap har satt opp, hadde trolig lønnsnivået for alle andre vært mye lavere. Det hører med til historien om de kvinnelige catringansatte i Nordsjøen at de aktivt støttet mannlige arbeidere da disse streiket i 1980 og 1981. Det hører også med til historien om lærerstreiken i 1988 at den ble presset fram av lærere fra Stavanger, altså oljearbeidernes område. Arbeidgiverne vet dette. Det er derfor de setter så mye inn på å knekke oljearbeidernes, heismontørenes og flyplasspersonalets fagforeninger. Vinner de fram, vil fagforeningsknusernes bulldozere rulle videre. Ruller den over de sterke i første linje, blir det lettere å rulle over de svake lenger bak i rekka. Det vil bli tyngre å organisere vikarer og deltidsarbeidende i hotellbransjen hvis fagforeningsknuserne styrker seg. Derfor er heismontørenes kamp, stuepikenes kamp.

Arbeidsgiverne vil alltid forsøke å splitte arbeiderne. På samme nåte som de aktivt nører opp under rasistiske holdninger, forsøker de å nøre opp under kvinnefiendtlige holdninger blant menn. Like lite som arbeidere generelt er tjent med rasisme, er mannlige arbeidere tjent med kvinneundertrykking. De har overhodet ingen interesse av at kona jobber for luselønn, at datteren sliter seg ut med lange dager og/eller ubekvem arbeidstid, eller at kjæresten blir trakassert av sjefen. Kvinnelige arbeideres kamp er alle arbeideres kamp. Kvinner og menn må stå sammen, på tvers av bransje- og fag-barrierer mot herskerklassen. Dette vil gi mer penger og større frihet til oss, og mindre sjampis til sjefene.

Forsvar velferdsstaten

Ved siden av det å ha en selvstendig inntekt er det ingen tvil om at utbygginga av velferdsstaten har hatt spesielt stor betydning for kvinnenes situasjon. For det første har velferdsstaten skapt arbeidsplasser for kvinner, spesielt gjennom å bygge ut omsorgstilbudet for barn, gamle og syke. For det andre har velferdsstaten gjort det mlig for kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet, nettopp fordi arbeidsbyrden hjemme er blitt redusert. Sånn sett er det riktig som mange påpeker, at kvinnene stort sett gjør det samme arbeidet som før, den eneste forskjellen er at de får lønn for det.

Dette er til gjengjeld en uhyre viktig forskjell: Deler av det kvinnearbeidet som tidligere var "verdiløst", privat, usynlig og isolert har blitt anerkjent som virkelig arbeid. Det er ikke hva arbeidet faktisk innebærer, men den samfunnsmessige sammenhengen det inngår i som er det sentrale for å forstå kvinnenes situasjon. For det tredje har velferdsstaten bygget ut et omfattende system av trygder og overføringer til private, som også har hatt spesielt stor betydning for kvinner. Mange husmødre får for første gang sine egne penger når de blir pensjonister. Minstepensjonen er ikke stor, men den kommer i alle fall uavhengig av mannens inntekter. Enslige mødre lever heller ikke fett på trygdene, men disse ordningene har iallfall gjort det mulig å overleve som mor uten en mannlig forsørger.

Når det kuttes i velferdsordningene, er det derfor åpenbart at det er kvinnene som får svi hardest. Når barnehageutbygginga stopper opp, er det oftest mor som får bekymringene med å finne dagmamma, eller rett og slett gir opp å komme i arbeid. Dette dreier seg ikke bare om et tradisjonelt rollemønster. I og med at et mannlig familiemedlem som regel tjener mer enn et kvinnelig, vil det lønne seg økonomisk at det er kvinnen som slutter å jobbe. Døtre og svigerdøtre må ta jobben når 80-åringene ikke får sykehjemsplass, eller når standarden i helsevesenet er så dårlig at man ikke orker tanken på at gamle mamma skal ligge der.

Når trygdene kuttes, er det uførepensjonen til de diffuse "kvinnelidelsene" - uklare men totalt invalidiserende belastningsskader - som kuttes først. Deretter kommer angrepene på de enslige forsørgerne, hvorav 88 % er kvinner. Kjøret mot alenemødrene er prega av nymoralisme, kvinneforakt og "familiefundamentalisme": kvinnnene får gifte seg igjen, samfunnet kan ikke drive og sponse de umoralske og ansvarsløse mødrene, og klarer de ikke å holde på en mann, får de heller sette bort lausungen og komme seg i arbeid.

"Arbeidslinja", som nå skal styre trygdepolitikken, tar i liten grad hensyn til kvinnenes omsorgsansvar. "Målretting" av ordningene - en direkte oversettelse av Thatehers "targeting" - betyr at bare de som trenger det mest, skal få. Det betyr at ei stor gruppe "nest-trengende" blir overlatt til seg selv, og at de som faktisk får, stemples som tapere og snyltere. Velferdsstaten, som skulle bidra til utjevning og økt "samfunnssolidaritet", blir i stedet et siste sikkerhetsnett for sveklingene som gir tapt for kapitalens jernlov og tigger om nåde. De fleste av disse vil være kvinner.

Vi må avvise alle angrep på velferdstjenestene og trygdene, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet. Vi må aldri akseptere at vi skal betale for kapitalens kriser. Kampen for eneforsørgeres trygder dreier seg om kampen for mødres rett til økonomisk trygghet uten å være knyttet til en mann. Det dreier seg om retten til å slippe å "måtte" gifte seg når jenta blir gravid, og om rettten til å bryte ut av elendige ekteskap. Disse rettighetene er fundamentale for kvinner. Så lenge vi lever i et samfunn som ikke gir kvinner fulle muligheter, krever vi at staten sikrer vår rett til å leve selvstendige liv.

Forsvar retten til fri abort

Retten til selvbestemt abort er en av de viktigste rettene kvinner har oppnådd noensinne. Etter hundrevis av år der ungjenter har født i dølgsmål og drept barnet for å slippe "skammen", og like lang tid der kvinner har dødd av utmattelse i sin femtende eller attende barselseng, tok Katti Anker Møller først i århundret opp kampen for at "ethvert barn som fødes, skal være ønsket".

For Norges del ble kampen vunnet i 1978, men dessverre kan vi ikke stole på at seieren var endelig. Nymoralismen styrker seg, kammpen for å gjøre kvinner til avlsdyr er blitt mer intens. Abortmotstandere kaller de seg. I virkeligheten er de "tvangsfødsels-tilhengere" - de vil tvinge kvinnene til å føde barn vi ikke vil ha. Ingen kan avgjøre bedre enn oss når abort er nødvendig. Ikke legen, ingen nemnd, ikke foreldrene våre eller barnefaren, og definitivt ikke presten.

Reaksjonære kristelige krefter har både i Norge og andre land mobilisert kraftig for å frata kvinner retten til fri abort. Men selv i USA, der denne kampanjen har vært mest omfattende og høylydt, er fremdeles et klart flertall av alle kvinner tilhengere av fri abort. Dette er nok et eksempel på kvinners rettigheter på mange områder står langt sterkere enn på 50- og 60-tallet. Men heller ikke her kommmer noe gratis. I USA har det vært betydelige demonstrasjoner til forsvar for retten til fri abort både på 80- og 90-tallet. Abortmotstanderne vet dessuten at selv om de ikke skulle klare å forandre lovverket, har de oppnådd noe hvis de klarer og skape skyldfølelse og frustrasjon hos en kvinne som velger å gjennomføre en abort. Kampen for fri abort er derfor på ingen måte vunnet.

Den moderne bio-teknologien har fått mange til å "vurdere sitt abort-standpunkt på nytt". Den nye teknologien skremmer, det snakkes om "å sortere fostere", om å skape "idealmennesket", om gufs fra ”den vidunderlige nye verden". At slike problemstillinger overhodet er aktuelle, viser på en særdeles rå måte hvor sykt dette samfunnet er: mennesker som ikke er produktive, kan komme til å bli sortert ut - eneste maten en slik grotesk tilstand kan unngås på, er altså gjennom å unngå at teknologien blir tilgjengelig for oss.

Hele denne problemstillingen må snus. Teknologi er sjelden ond i seg selv. Hvis en kvinne i utgangspunktet ønsker å føde barnet hun bærer, men ombestemmer seg når hun får vite at barnet er funksjonshemmet, er det verken kvinnen som tar avgjørelsen eller teknologien som gir henne informasjonen, det er noe galt med. Kvinnen vil vite at å få et sterkt funksjonshemmet barn, binder henne for resten av livet. Familien vil for all framtid måtte bære ansvaret for dette barnet, ingen andre vil gjøre det. Mange mødre til sterkt funksjonshemmede har møtt døden med fortvilelse som 70-80-åringer - for hvem vil føle omsorg for barnet deres nå? Hun vil vite at dette barnet vil få en svært vanskelig og utrygg framtid.

Ikke noe av dette er nødvendig. Et samfunn som hadde et annet mål på menneskeverd enn produktivitet, ville gjøre det trygt å føde et funksjonshemmet barn. Da ville ikke "utfordringen fra bioteknologien" vært noe problem.

I dag skyver ledende SV-politikere de funksjonshemmede foran seg for å slippe å si at de ikke tør å ta oppgjør med KrFs tomme fraser om "livsrett og menneskeverd", Uansett hvilke "etiske" debatter som måtte piskes opp: vårt prinsipp om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp, ligger urokkelig fast. Ingen teknoloogisk nyvinning rokker ved dette.

Det er bare to fornuftige måter å redusere antallet aborttallene på: gjennom økt tilgang til best mulig prevensjon, og gjennom å gjøre det lettest mulig å ha barn. Det siste betyr bedre svangerskapspermisjon, flere og bedre barnehager, tryggere boområder og lavere leveekostnader for barnefamilier. Det betyr en massiv innsats for å gjøre det lettere å ha et funksjonshemmet barn. Og det betyr radikale tilltak som gjør hverdagen lettere for enslige mødre.

Overraskende nok er tvangsfødsels-tilhengerne mot både samfunnsmessige tiltak for barn og prevensjon. De vil at "samfunnet" skal ta "ansvar" for å tvinge kvinner til å føde, men de ønsker ikke at "samfunnet" skal ta ansvar for barns oppvekstvilkår. Barn er en privatsak, det hører det hellige ekteskapet til. Barnehager er unatur, og enslige mødre (unntatt enker) er syndige kvinner som har bedrevet hor.

Når det gjelder prevensjon, har tvangsfødsels-tilhengerne en skrudd ide om at lettere tilgjengelig prevensjon vil medføre en "prevensjonskultur". Denne kulturen vil oppfordre til en livsstil som vil gi flere aborter. Sagt på en enklere måte: for mye prevensjon får folk til å ligge med hverandre oftere og helt uten saklig grunnlag. Det kan vi ikke ha noe av.

Stort klarere kan det vel ikke sies hva abortkampen fra moralistenes side dreier seg om: det handler om å få kontroll over folks, og særlig kvinners, seksualliv. Etter god kirkelig tradisjon skal seksuallivet være en plikt - det må nå engang gjøres om slekt skal følge slekters gang - og absolutt ikke noe man søler med i utrengsmål. Kampen mot prevensjon handler om å frata folk kontrollen. Kampen mot selvbestemt abort handler om at den falne kvinnen må få sin straff. Dobbeltmoralen blant abortmotstanderne blir total når flertallet av dem forsvarer nasjonenes "rett" til å tvinge soldater til å dø for "sitt" land. For ikke å snakke om ekstremistene som dreeper helsepersonell for å forsvare "livet"!

Kamp mot all sexisme!

Vi har tidligere vært inne på at sexisme først og fremst er et sympom på et sykt kapitalistisk system. Vi har også kritisert at en ensidig fokusering på sexisme fra kvinnebevegelsens side kan føre til at man konsentrerer seg om feil fiende, om det nå er kvinnelige prostituerte eller menn som kjøper kvinnefiendtlig porno. Likefullt må kamp mot alle former for sexisme være en prioritert oppgave for alle sosialister - om det nå er på arbeidsplassen, på skolen, blant venner og kjente, i familien, i fagforeningene - overalt!

Sexisme gjennomsyrer holdningene til jenter og kvinner, holdningene vi møter og holdningene vi har til oss selv. Sexisme er kvinnehat og kvinneforakt. Denne motbydelige ideologien viser seg i mediene gjennom reklame som spiller på passive, sexy jenter med "kom-og-ta-meg-blikk", gjennom telesex-annonser og toppløs-barer - og gjennom en del siklende tabloid-journalisters opptatthet av disse fenomenene, og deres tilhørende småsykelige hat mot kvinneaktivister. Det viser seg blant alminnelige gutter og menn som "fitttepreik" og "morsomme" kommentarer om tilfeldige kvinners puppper og lår, og i generelt nedlatende forestillinger om kvinner ("kvinnfolk og bil!"). Det viser seg blant kvinner som selvforakt og desperate ideer om utseendets betydning - og dessverre i hvordan kvinner kan oppføre seg ovenfor hverandre. Mange kvinners forakt for (angst for?) lesbiske, "horer" og "rødstrømper" er like intens som mennenes kvinneforakt.

Sexisme fungerer splittende fordi det får menn til å føle allianser med andre menn mot kvinner. All sexisme binder menn til systemet. Individuelle menn som behandler kvinner som sex-objekter, som mener at kvinner må holde seg hjemme og passe barn og gjøre husarbeid, menn som forlanger at kvinner må ta seg av hjemmefronten mens de selv er aktive i fagforeningen eller "sloss mot systemet" - slike menn spiller på lag med arbeidskjøperne. I likhet med rasisme er sexisme ideer og holdninger som splitter arbeiderklasssen: menn får en ideologi som forteller dem at de har rett til å herske over kvinner, i verste fall at de "har lov til" å gjøre akkurat hva de vil mot kvinnene.

Kvinner må sloss mot en dobbel undertrykking: mot sjefene, og mot mannlige kollegers kvalmende ideer, Samtidig blir hun fortalt at hun er "bare kvinnfolk”, verdifull bare når hun er underdanig og knapt nok da, og følgelig ikke har rett til å sloss for eller mot noe som helst. A knuse ideologier som forteller at en "rase" eller et kjønn er mindreverdig, er en forutsetning for å skape et bedre samfunn, Men det er også et viktig mål i seg selv. Vi skal ikke behøve å leve med ideologier som forteller oss at bare hvite menn "egentlig" er mennesker.

Uavhengig om en er mann eller kvinne, gutt eller jente, må vi se det som vår oppgave å åpent opponere mot sexisme, uansett i hvilke sosiale sammenhenger den framstår. Hvordan dette skal gjøres, hvorvidt du skal si at "Hold kjeft! Sånt drittprat finner jeg meg ikke i å høre på!" eller om du skal innlede en diskusjon, når og hvordan du skal få ned porno og "pinups" fra veggen, alt vil selvvsagt være avhengig av hvor sterkt du står. Men le aldri med! La aldri noen være i tvil om dine egentlige holdninger. Den som holder seg til en slik linje vil i de aller fleste sammenhenger bli respektert. Selv i en militærleir vil en slik linje få gjennomslag, På samme måte som rasisme i arbeiderklassen, retter sexistisk prat seg som regel mot alle de ukjente man ikke har noe forhold til.

Selv den "tøffeste" og mest sexistiske mann er som regel oppriktig glad i en eller annen kvinne. Det er alltid viktig å huske at det er ikke venner og kolleger med reaksjonære ideer som er "fienden". Enten det gjelder rasisme eller sexisme, er fienden systemet som skaper kunstige skiller og får folk til å sparke nedover.

Når det gjelder mer allmenne kampanjer som utgir seg for å bekjempe sexisme, finnes det eksempler på både dårlige og gode aksjonsformer. Vi har allerede nevnt at bordellknusings-aksjoner av den typen som er blitt gjennomført i det siste, betyr å sparke nedoover. Et eksempel på en positiv aksjon er derimot kampen mot topppløs-servering ved Blaze Go-go-bar i Oslo. Toppløs-servering var et angrep på alle kvinnelige servitørers rettigheter. Oppsigelser av serrvitører som etter sjefens mening ikke var unge og pene nok ved Studentersamfunnets pub "Ex" i Trondheim, var et uttrykk for det samme.

Toppløs-serveringa i Oslo utløste en aksjon der fagforeninger og kvinneaktivister av begge kjønn sammen klarte å knekke den aggressive kapitalisten. Blant annet vurderte arbeiderne ved Ringnes og Vinmonopolet å stoppe øl-, vin- og sprit-leveransene - en trussel som mer enn noen annen fikk pub-innehaveren til å skjelve. Solidariteten og de mange aksjonene presset fram en lovendring: toppløs servering er i dag forbudt. Et annet positivt eksempel på fellles kamp mot sexisme, er aksjonen blant journalister og grafisk perrsonale på Dagbladet, som førte til at kvinnefiendtlig reklame for telesex ble fjernet.

Langt mer vanskelig er de mange aksjoner som er gjennomført mot porno og stripping på 80- og 90-tallet. Her er vi i et ekstremt uoversiktig grenseland: Vi er mot salg av kropper, men for nakenhet. Vi hater porno, men elsker erotikk - men vi vil aldri finne tryllleformelen som skiller kvinneforaktende porno fra livsbejaende erootikk. Det eneste vi kan si, er derfor at vi må være forsiktige med hvilke paroler vi heiser og hvilke allianser vi danner. Ny-moralisme vil ikke bringe oss et skritt videre.

På 80-tallet var det flere aksjoner der kvinnesaksaktivister gikk sammen med kristenmoralister for å stoppe salg av porno. Det er aksjoner som ikke tjener kvinnefrigjøring.

Kvinner og kampen for sosialismen

I klassesamfunnet er undertrykking av kvinnene direkte knyttet til utbytting av arbeiderne. For å opprettholde og øke utbyttinga, er rasisme, sexisme og nasjonal undertrykking nyttige virkemidler for herskerklassen. Når arbeiderne identifiserer seg med sitt kjønn, sin hudfarge eller "sin" nasjon, bidrar det til splittelse og konkurranse arbeidere i mellom. De som har makta i samfunnet - staten og arbeidsgivere - ønsker å opprettholde skillene mellom menn og kvinner. De ønsker ikke at kvinner skal stille spørsmål om hva som er galt med systemet, enda mindre at de skal gjøre noe med det! De tjener på at kvinner fokuserer på spørsmål som - hva er det som er galt med menn, hvorfor gjør ikke mannfolkene mer husarbeid, hvorfor tar ikke de mannlige fagforeningslederne opp en skikkelig kamp for kvinnelønn eller 6-timersdagen? De tjener på at kvinner tenker på samfunnet som et mannssamfunn og ikke et klassesamfunn.

Kvinner møter sexisme på skolen, i fagforeninger og fra sjefene. Ved å støtte opp om dagens kvinnebilde, lenker også menn seg til herskerklassens forståelse av verden, med all den urettferdighet og undertrykking som ligger i dette. For at også menn skal kunne frigjøre seg fra borgelig tankegods og væremåte, må menn slåss for kvinnefrigjøring. Kun da har de mulighet til å bli frie selv. Når arbeiderklassen sloss mot nedskjæringer, er det nødvendig at kvinnner og menn står sammen. Når arbeidere streiker mot oppsigelser, for bedre arbeidsforhold eller mer lønn, må de slåss sammen for å ha en sjanse til å vinne. I det anti-rasistiske arbeidet og i kampen mot nazistene står menn og kvinner side om side.

Dette er enda mer utbredt enn tidligere fordi kvinner er representert i bredere lag av samfunnet enn noen gang før. Vi møter tross alt ikke så mange jenter i dag som kaller seg "rødstrømpe" eller "feminist" - de er aktive fordi de er arbeidere, anti-rasister og rasende på politikerne.

Under kapitalismen vil vi aldri se noen slutt på undertrykkinga av kvinnene. Ikke noe klassesamfunn kan gjøre slutt på den undertrykkinga flertallet utsettes for. Kampen for sosialismen er kamp for et demokratisk samfunn der alle er likeverdige, et samfunn uten undertrykking og utbytting. Når de som skaper verdiene også kontrollerer verdiene, er grunnlaget lagt for et helt nytt samfunn der menneskenes behov settes i sentrum framfor behovet for stadig vekst og nye profitter. Da kan vi også forandre ideologien som omslutter den undertrykkinga vi utsettes for i dag: ideen om "den hellige familien", og de forvrengte ideene om seksualitet og kjærlighet.

Når barneomsorg ikke lenger er den enkelte kvinnens ansvar, men en oppgave for hele samfunnet, vil det ikke lenger være behov for ideer som forteller at kvinner er svake og irrasjonelle og derfor må holdes utenfor produksjon og samfunnsliv. Når husarbeidet ikke lenger er den enkelte familiens ansvar og folk slipper å bli dyttet inn i "to-rom-og- kjøkken"-formatet, vil veien ligge åpen for kvinnenes fulle deltakelse i samfunnet.

Frigjøring fra tvangstanken om at meningen med livet er å finne den rette, gifte seg og leve lykkelig alle sine dager som en isolert familieenhet, vil gi oss en friere, sannere og sunnere kjærlighet. Ideen om at ekteskapet mellom mann og kvinne er hellig og all annen kjærlighet er syndig og skitten, vil virke like latterlig og grotesk som inkvisisjonens hekse-hysteri virker på de fleste av oss i dag. Å slippe kjærligheten mellom mennesker fri og renske profitttmotivet ut av produksjonen, vil være å fjerne de to viktigste forutsetningene for porno og prostitusjon. Et fritt, åpent og naturlig forhold til seksualitet vil også gi færre seksuelle overgrep - seksuelle overgrep skapes jo nettopp av fremmedgjort seksualitet, av den fortielse og skam som ligger som et vått ullteppe over seksuallivet i borgerlige samfunn.

Engels spurte seg en gang om hva som vil være nytt under sosialismen. Han svarte selv:

"Det vil vi få svar på når en ny generasjon er vokst opp: en generaasjon av menn som aldri i livet sitt har visst hva det er å kjøpe en kvinnes underkasteIse med penger eller et annet sosialt maktmiddel; en generasjon av kvinner som aldri har visst hva det er å gi seg selv til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller ikke å kunne satse på mannen de elsker av frykt for de økonomiske konsekvensene. Når disse menneskene er i verden, vil de bry seg særdeles lite om hva andre mener de bør gjøre, de vil danne sin egen praksis og de tilsvarende offentlige meninger".

Sosialisme vil gi nye og fantastiske muligheter, også i forhold til hvordan enkeltmennesker forholder seg til hverandre.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.