IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Algerie:

Torturen forrige gang

Da den algerske journalisten Henri Alleg gav ut sin skildring av den torturen han var blitt utsatt for av de franske kolonimyndighetene, ble boken umiddelbart en bestselger. Ian Birchall forteller her hvorfor Torturen er like relevant i dag som den var for femti år siden, under frigjøringskrigen i Algerie.

linje

Publisert: 10.02.2008

For mer enn femti år siden kjempet Frankrike en bitter kolonikrig i Algerie. Fienden var såkalte ”terrorister”, nordafrikanske muslimer som sloss for nasjonal uavhengighet. Mange episoder fra denne krigen har slående paralleller i dagens verden.

Henri Alleg var redaktør for Alger Républicain, den eneste dagsavisen i Algerie som tok et standpunkt mot den franske kolonimakten, og dessuten medlem av landets kommunistparti. I 1955 ble Alger Républicain forbudt, og året etter ble det bestemt at de fleste av dens bidragsytere skulle interneres. Alleg gikk i skjul.

I juni 1957 ble han arrestert av paramilitære styrker som holdt ham fanget uten lov og dom i en bygning i El-Biar-distriktet i Algir i en hel måned. Der ble han gjentatte ganger utsatt for tortur. Han fikk elektrosjokk i ørene, hendene og kjønnsorganene. En gummislange ble festet til en kran og rennende vann ble tvunget inn i munnen på ham helt til han fikk drukningsfornemmelser; han ble stadig slått i magen (med enkelte ”forbedringer” er det dette som i dag kalles ”waterboarding”). Brennende papir ble plassert på bena, på penis og på brystvortene. Når han var tørst, fikk han ikke vann, men ble ertet med et glass vann som han ikke fikk lov til å drikke. Han ble under tvang injisert med et såkalt ”sannhetsserum”. Han ble fortalt at hans kone også skulle hentes inn og tortureres. De paramilitære styrkene skrøt av de var ”Gestapo”. Alle brøt ikke sammen, og han forrådte ikke kameratene sine.

Tortur hadde vært ulovlig i Frankrike siden revolusjonen i 1789. Men det var i utstrakt bruk, først og fremst mot muslimske fanger fra Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN). De fleste av torturofrene ble drept, etter sigende idet de prøvde å rømme. Det var det som skjedde med Allegs venn, matematikeren Maurice Audin (liket hans er aldri blitt funnet). Over 3.000 mennesker ”forsvant” sporløst.

Alleg var forberedt på å dø. Men hans kones modige innsats, på tross av de paramilitæres forfølgelse, førte til en mediakampanje som innebar at saken hans ikke kunne forties. Han ble flyttet til et sivilt fengsel. Ikke på noe tidspunkt ble han anklaget for å drive med vold eller terror. Tiltalepunktene mot ham var ekstremt vage – han var ”en fare for den nasjonale sikkerheten” og ”medlem av en forbudt organisasjon” (kommunistpartiet).

Til tross for de vanskelige forholdene i fengselet, fikk Alleg skrevet ned sine opplevelser. Stykke etter stykke ble smuglet ut av fengselet ved hjelp av forsvarsadvokaten hans. Alleg var fengslet i tre år før han klarte å flykte. I februar ble dagboken hans publisert i bokform under tittelen Torturen (norsk utgave på forlaget Ny dag samme år). Det var høyst passende at den ble gitt ut av Éditions de Minuit, som hadde vært et undergrunnsforlag under den nazistiske okkupasjonen.

Sterk og enkel

Boken skildrer Allegs opplevelser på en sterk, men simpel måte. Forholdene han skrev under tillot ikke utbroderinger. Boken ble straks en bestselger. Det er ingen tvil om at noe av sjokket den medførte, skyldes at Alleg var hvit, av europeisk opphav. De fleste torturofrene var muslimer. Men Allegs historie gav en røst til alle sammen. Førsteutgaven på 20.000 ble raskt utsolgt – enkelte bokhandlere solgte flere enn femti eksemplarer daglig. Før det var gått fjorten dager, var 60.000 bøker solgt. Så ble boken konfiskert av politet, det var første gang noe slikt hadde skjedd siden 1700-tallet. Selv i tiden før internett, var det vanskelig å opprettholde streng sensur. En sveitsisk forlegger hadde en ny utgave klar innen en måned, og eksemplarer ble smuglet inn i Frankrike. Kommunistpartiet (NKP) i Norge gav ut en norsk versjon kort tid etter.

I mars skrev filosofen Jean-Paul Sartre en artikkel for den venstreorienterte ukeavisen L’Express om boken. Få timer etter hadde politiet vært rundt i aviskioskene og beslaglagt alle eksemplarer. En pamflett-versjon ble også trukket inn og destruert. Men heller ikke denne gangen vant sensuren frem. Det satiriske bladet Le Canard Enchaîné trykte en forminsket avfotografering av artikkelen med store kryss over; selve teksten kunne enkelt leses ved hjelp av et forstørrelsesglass, og det sies at salget av luper økte voldsomt den uken. Styresmaktene beslagla ikke Le Canard.

Sartre var en verdenskjent filosof, forfatter og dramatiker – noen år senere nektet han å ta imot Nobelprisen. Hans filosofiske skrifter er ofte obskure, men hans politiske tekster er glassklare. Artikkelen En seier er fremdeles en knusende dom over kolonivelde og tortur.

I den begynner han med å minne om at tortur femten år tidligere hadde vært utbredt på fransk jord – den gangen hadde det vært nazistene som hadde torturert franske motstandsfolk. Nå hadde franskmennene overtatt rollen som torturister – hvem ville ha trodd under okkupasjonen at den dagen ville komme da ”mennesker blir plaget til de skriker i vårt navn”? Sammenligningen var på sin plass – men skandaløs. I 1950-årenes Frankrike var en bakgrunn i motstandsbevegelsen en nødvendig forutsetning for enhver politisk karriere. Å sammenligne franske paramilitære styrker med nazister var så å si blasfemi.

Målet med torturen, skrev han, var ”å overbevise oss om vår maktesløshet”. Han latterliggjorde argumentet, som fremdeles brukes av dagens forsvarere av tortur, om at tortur er nødvendig for å redde liv. Det var ingen som hevdet at Alleg hadde vært innblandet i terrorisme; det hans torturister ville ha, var adressen til den kameraten som hadde holdt ham skjult.

Som Sartre viste, var objektet for torturen ikke organiserte terrorister, men den muslimske befolkningen i allminnelighet. ”Mennesker blir tilfeldig arrestert; enhver muslim kan tortureres dersom myndighetene føler for det. De fleste av de som blir torturert, avslører ingenting, fordi de ikke har noe å avsløre; dersom de da ikke for å stanse lidelsen går med på å fortelle en løgn eller frivillig tilstå en uløst forbrytelse som det er passende å anklage dem for.” For Sartre var ikke tortur en forbrytelse som skyldtes enkelte særlig brutale individer; den var innbakt i hele kolonikrigens logikk, akkurat som ”terrorisme” var den eneste utveien for den underlegne siden:

”I Algerie finnes hæren vår over hele landet; vi har fordelen når det gjelder antall, penger og våpen. Opprørerne har ingenting annet enn tillit og støtte hos en stor del av befolkningen. På tross av oss selv har vi bestemt hovedtrekkene ved dette folkets krig: bombeaksjoner og skuddvekslinger i byene, overraskelsesangrep på landsbygda. FLN valgt ikke disse aksjonsformene; de utnytter bare de muligheten som står åpne for dem. Styrkebalansen mellom dem og oss tvinger dem til å bruke overraskelsesmomentet; usynlige, umulige å fange og uventet må de slå til og så forsvinne, ellers blir de utslettet.”

”I dette ligger problemet for oss: vi slåss mot en underjordisk fiende. En hand kaster en bombe på gaten; et skudd sårer en av våre soldater langs veien. Styrkene våre farer opp, men det er ingen der. Senere, i det samme området, finner de muslimer som ikke har sett noe som helst. Alt henger sammen: et folks krig, de fattiges krig mot de rike, er kjennetegnet av den nære forbindelsen mellom opprørsstyrkene og sivilbefolkningen. Resultatet er at hele den undertrykte befolkningen i den regulære hærens og myndighetenes øyne blir en permanent, uberegnelig fiende.”

”Okkupasjonsstyrkene forstyrres av en stillhet som de selv har skapt; de aner en ubestemmelig vilje til å opprettholde stillheten, en hemmelighet som er overalt , men som de ikke kan sette fingeren på. De rike føler seg jaget blant de tyste fattige; beskjemt over sin egen styrke, ”ordenskreftene” har ikke noe annet å svare geriljaen med enn gjengjeldelsesaksjoner og husundersøkelser. De har ikke noe annet å møte terrorismen med enn terror. Noe er skjult, overalt og hos alle: de må tvinges til å tale.”

Franskmennene hevdet at de var i Algerie for å ”sivilisere” landet. I realiteten hadde de ødelagt den før-koloniale sivilisasjonen, men holdt sin egen sivilisasjon stengt for muslimene. Befolkningen krevde uavhengighet fordi de var blitt nektet integrering; de kunne ikke tilkjennes like rettigheter, for det ville true selve grunnlaget for den koloniale utbyttingen. Derfor, konkluderte Sartre, kunne ikke krigen bli ”mer human”; torturen var en uløselig del av den. Den eneste løsningen var å starte forhandlinger og avslutte krigen.

Algerie vant sin uavhengighet i 1962. Men de fleste av torturistene ble ikke straffet. Noen av dem hjalp til med å trene amerikanskje tropper i tortur til bruk i Vietnamkrigen eller solgte sine tjenester til latin-amerikanske diktatorer.

I dagens Frankrike innser mange at rasismeproblemet bare kan møtes gjennom å forstå historien. Nylig trakk et teaterstykke basert på Allegs bok et stort og entusiastisk publikum bestående av unge mennesker som ikke en gang var født da Algerie-krigen pågikk. Alleg selv, nå i 80-årene, forblir trofast mot sine kommunistiske prinsipper. I et intervju nylig ble han spurt om bokens fortsatte relevans. Han repliserte:

”Det er fullt mulig at nye konflikter vil komme – det er allerede mange av dem – der unge franskmenn vil bli bedt om å gripe inn for å ”bekjempe terrorisme”, ”redde demokratiet” og ”forsvare friheten”, mens den virkelige begrunnelsen for intervensjonen er å utnytte forekomster av olje, gass, metaller og diamant, og hindre visse folkegrupper i å oppnå sin egen frigjøring.”

Jeg leste første gang utdrag av Sartres artikkel i Observer i 1958, den gangen den var en seriøs avis. Noe senere leste jeg Allegs bok og, i likhet med de fleste som leser om tortur, undret på hvordan jeg selv ville møte den. Heldigvis har jeg sluppet å finne ut av det.

Men når jeg leser disse tekstene om igjen i dag, er det i hvor liten grad ting har forandret seg, som virkelig er sjokkerende. Algerie-krigens tortur og islamofobi har kommet til syne igjen og igjen. Tortur er en del av selve kjernen i imperialismen, og vi vil bare bli av med den når hele dette råtne systemet en gang blir knust.

(Fra Socialist Review, februar 2008)


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.