IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Tim Robinson: Demokrati og revolusjon

Et lite mindretall i vårt samfunn eier og kontrollerer ufattelige verdier. Arbeiderne som produserer verdiene må stadig bekymre seg over jobben sin, hvordan de skal betale alle regningene og gi ungene sine en ålreit oppvekst. Og det er bare I de rike landa. Enorme ressurser brukes på kriger, mens millioner står overfor fattigdom, sykdom og sult. En av de mest sjokkerende statistikker som har kommet fram i 1997, er at 358 milliardærer har en samlet formue tilsvarende hva halvparten av verdens befolkning, nesten tre milliarder mennesker har å leve for.

linje

Publisert: 01.01.1997

I Norge har den rikeste 5 % nesten like mye i inntekt som den fattigste 50 %. Antall millionærer i landet økte fra 35 000 i 1990, (etter at 80-åras jappeboom var avsluttet), til 77.000 i 1995. Til tross for flere år på rad med rekordoverskudd og en oljerik økonomi, øker antall fattige i Norge og 100.000 står fremdeles uten jobb. Helsevesenet og offentlig utdanning er i en permanent krisetilstand.

Ingen har stemt for at det skal være slik. Ingen politiker sier åpent at de vil at det skal være slik. Likevel er det ingen av stortingspartiene som tilbyr noen virkelige alternativ. Det var derfor ikke så rart at en måned foran stortingsvalget klagde politikere over manglende engasjement blant ungdom, og media undret seg over at 40 % av velgere ikke visste hvem de ville stemme på. Mange har en kynisk holdning til politikken fordi de ikke tror på hva politikerne sier. Det er det god grunn til ikke å gjøre.

De som aldri velges

Demokrati som vi kjenner det i dag, er et meget begrenset demokrati.

I et parlamentarisk demokrati som i Norge, har velgerne ingen måter å kontrollere sine representanter på. Når de først er valgt, kan stortingspolitikere fritt bryte sine valgløfter, og har gjort det i mange tilfeller. De folkevalgte på sin side kontrollerer heller ikke regjeringa, som det er meningen at de skal. Regjeringa kontrollerer ikke den avgjørende delen av samfunnet – økonomien - som forblir i hendene til de store selskapene.

Alle de viktige institusjonene i samfunnet drives uten noen form for demokrati i det hele tatt.

I politiet, militæret, oljeindustrien, statsdepartementene, skoleverket, massemedia og så videre, er styringsprinsippet det samme: autoritær utnevnelse ovenfra. Få tenker en gang tanken at demokratiske avgjørelser skulle gjelde på disse områdene.

Sjefen i Norges Bank som aldri stiller til valg, har mye mer makt enn finansministeren, som er en valgt politiker. Politisjefen har makta til å finne ut personlige detaljer om ditt liv, mens du har ingen makt til å velge eller fjerne politisjefen. En bedriftsleder har makta til å sparke tusener, mens de ikke engang får bestemme hvem bedriftslederen skal være.

Markedets frihet

Det parlamentariske demokratiet er ikke stort mer enn et fikenblad som dekker over kapitalismens nakne makt. Det var derfor at den store sosialisten Karl Marx kalte det kapitalistiske demokratiet for et demokratisk bedrag, og gikk inn for å slåss for et langt mer demokratisk system.

Bedraget besto i at det ser ut som om makta i samfunnet er hos flertallet på stortinget, mens den virkelige makta ligger et annet sted og er i hendene til folk som aldri stiller til valg.

Det parlamentariske demokratiet gir inntrykk av at alle mennesker har like rettigheter og innflytelse. Både en arbeidsløs alenemor og Kjell Inge Røkke har en stemme hver. I virkelighet er innflytelsen til vanlige arbeidere begrenset til et kryss på et papir hvert fjerde år, mens folk som Røkke og andre toppsjefer kan få politikerne til å endre kurs og tar beslutninger ut fra hva de sier vil tjene norsk økonomi.

Det borgerlige demokratiet fører med seg friheter som vi forsvarer, og som vi vil utvide. Stemmeretten er en av dem. Presse- og ytringsfrihet, retten til å organisere seg i partier og danne fagforeninger, er ting våre forfedre kjempet hardt for. Men den viktigste av alle frihetene i det borgerlige verdensbildet er friheten til å leve av andre folks arbeid. Til å tjene seg rik ved å utbytte andre som ikke har noen valg, men er nødt til å selge det eneste de har - arbeidskraften sin. Friheten til å flytte bedrifter, legge ned virksomhet og forandre planer, ikke utfra menneskelige behov, men utfra hvor markedet sier de kan tjene mest.

Derfor er det et skille mellom politikk, der alle sverger til demokrati, og økonomi, der det ikke finnes snev av demokrati i det kapitalistiske samfunnet. Sosialdemokratiske partier har regjert i Norge og Sverige mesteparten av de siste 50 åra. Disse er arbeiderpartier som henter sin støtte fra fagforeningene. Men det har aldri kommet på tale at fagforeningene skulle overta Volvo eller styre Kværner.

Når sosialister er involvert i en streik, får vi høre at vi blander politikk inn i noe som ikke har med politikk å gjøre. Men borgerskapet nøler ikke et øyeblikk med å bruke både sin økonomiske makt og sin politisk makt for å vinne en konflikt mot organiserte arbeidere. De vil bruke politiet til å forsvare streikebrytere fysisk, og de bruker hele tida deres aviser TV-stasjoner og politikere til å føre en ideologisk og politisk kamp.

Streikeretten

Høyresida angriper Arbeiderpartiet fordi det er finansiert av "særinteresser", det vil si fagbevegelsen. Men høyrepartiene er finansiert og støttet av en mye mindre gruppe med sine egne sære interesser - kapitalistene. De blander sammen økonomi og politikk hele tida. De har bygd ut et helt lovverk gjennom sine politiske organer for å sikre profittene. Det er derfor retten til å streike, en av de grunnleggende frihetene i et demokrati verdt navnet - knapt nok eksisterer i dagens Norge.

Kapitalister betaler millioner til lobbyister som forklarer politikerne hvorfor de ikke kan gi innrømmelser til arbeiderne. Men når politiikerne ikke får gjennom forverringer på grunn av motstand fra arbeiderne, kalles det for innblanding i den demokratiske prosessen.

Dessverre går arbeiderbevegelsens ledere med på dette falske skilllet mellom økonomi og politikk; fagforeningene skal passe på arbeidernes økonomiske interesser, mens politikerne skal forandre lovene og ordne det politiske.

Skillet brukes til å avspore arbeiderklassen, og hindre at arbeidere bruker sin økonomisk makt på arbeidsplasser til å få igjennom sine politiske krav. Det setter begrensninger for arbeiderne, og peker i retning av at forandringer skal komme gjennom stortinget. Når de ikke kan gjøre det, kan resultatet være kynisme, og det kan bli lettere for reaksjonære politikere å peke ut falske fiender, syndebukker.

Makt og avmakt

Forholdet mellom politisk avmakt og økonomisk makt kommer til uttrykk i dagens Norge. Regjeringa veksler mellom å fortelle oss at de er verdensmestre fordi Norge har lavere arbeidsløshet og en sunnere økonomi enn andre land, takket være deres kloke politikk, og å si at de ikke kan løse de store sosiale probleemene fordi de ikke kontrollerer verdensøkonomien. "Vi er maktesløse", blir stadig brukt som en unnskyldning av makthavere over hele verden.

Arbeiderpartiet tok over regjeringsmakta i 1986, etter at arbeidsgiverne hadde forsøkt å angripe arbeiderne gjennom en stor lockout• og som de tapte. Med unntak av en svak høyreregjering i 1990-91 har AP styrt siden. En av deres første handlinger som ny arbeiderregjering var å innføre lønnsstopp. De devaluerte også krona, slik at importvarer ble dyrere og lønnsøkninger som vi hadde vunnet, spist opp. De regjerte over en eksplosjon i arbeidsløshet, til 200 000 i 1993, langt mer enn under 8O-åras høyrestyre.

Om Arbeiderpartiet ikke ville eller kunne hjelpe arbeiderne, stilte de villig opp da bankkrisa kom på slutten av 8O-tallet og reddet de store bankene ved å ta dem inn under statlig kontroll. Midt på 90-tallet var Norge på tredje plass i verden på lista over land der klasseforskjeller økte raskest.

Makt korrumperer?

Et ordtak som ofte brukes er det at: "All makt korrumperer". Det er feil. Det som korrumperer parlamentarikere, er ikke at de blir beruset av makt, men at de ganske fort oppdager hvor lite makt de egentlig har.

Reformistiske politikere begynner ofte med et ønske om å forandre samfunnet, og minske urettferdighet og klasseforskjeller. Det som oftest skjer, er at det er systemet som forandrer dem, ikke omvendt. De ender fort opp med å unnskylde urettferdigheten, mens de står ansvarlig for en politikk som øker klasseforskjeller og ulikhet.

Selv på de områdene der politikere faktisk har makta til å forbedre ting, gjør de ofte ikke det. Arbeiderpartiregjeringa kunne for eksempel ha bygd ut helsevesenet og de kunne ha bygd billige utleieboliger for å lette på et leiemarked som har sett prisene i Oslo øke med 40 % på ett år. De gjør det ikke, fordi deres rådgivere og storkapitalens lobbyister har fortalt dem at det vil skape "lønnspress" som vil føre til prisstigning, som igjen vil ødelegge norsk konkurranseevne.

Om regjeringer ikke har makt nok til å true kapitalistene, har de mer enn nok makt til å innføre nedskjæringer og økonomiske tiltak som truer arbeiderklassens livskvalitet. Når det skjer, handler politikerne l tråd med interessene til de som har den økonomiske makta.

Profitt først

De er overbevist om at skal man bygge sykehus og gi folk gode offentlige tjenester og rimelige boliger, krever det at staten har en god økonomi. Derfor har reformistene alltid tatt hensyn til økonomien før de kunne sette i gang med store reformer. Å ta hensyn til økonomien betyr nødvendigvis å ta hensyn til akkurat de menneskene som utbytter flertallet, fordi det er de som kontrollerer økonomien.

Profitt heter på fint "konkurranseevnen". I Norge har profittjaget på 90-tallet fått en ideologisk innpakning som heter "solidaritetsaltematiivet". Solidaritetsalternativet er det motsatte av solidaritet. Det handler ikke om at norske arbeidere skal opptre solidarisk seg imellom og med arbeidere i andre land - altså de grunnleggende prinsippene i arbeiderbevegelsen.

Solidaritetsalternativet handler om å sikre den norske kapitalismens konkurranseevne - altså at vi skal jobbe hardere for mindre slik at det blir tyskere eller franskmenn, og ikke nordmenn, som blir oppsagt. Bortsett fra at de rikeste bedriftene som har klart seg best i konkurransen, som for eksempel Kværner, bruker sin styrke til å si opp folk og flytte dit de tror de skal bli enda mektigere.

I mangel av noen virkelige reformer å vise til påstår Arbeiderpartiet at det er solidaritetsalternativet som har sikret fallende arbeidsløshet. Men arbeidsløsheten har gått ned i USA og England samtidig som i Norge, uten at noen ville påstå at de landa har ført en solidarisk poliitikk. Der solidaritetsaItemativet virkelig har hatt mest uttelling, er i bankkontoene til landets rikeste mennesker og de største bedriftene. De har kunnet håve inn stadige nye rekordoverskudd uten at arbeiderne har gjort noen innhogg i profittene.

Hagens venstrebølge

I følge avisene og TV-dekninga er vi nå vitne til tidenes høyrebølge i norsk politikk. De ser på overflaten, på politikerne i toppen av partiene.

Det er riktig at et sterkere Frp vil bety en råere høyrepolitikk og en dreining av den politiske debatten mot høyre.

Men dommedagsprofetene i media og handlingslamma venstresidepolitikere misforstår det som foregår i dag.

Da Frp slo seg oppover i 1989-valget, var det etter et tiår med en virkelig høyrebølge. På 80-tallet opplevde arbeiderklassen store nederlag i de fleste land. Når arbeidere vant, som i lockouten i Norge i 1986 var det unntaket. Høyresida forble på offensiven ideologisk.

I tråd med tidsånden i 80-åra angrep Frp de svakeste gruppene i sammfunnet. Alenemødre, "late" arbeidsløse og innvandrere var skyteskivene.

På 90-tallet har det vokst fram en ny kampvilje. Ordet ”jappetid” er i seg selv et skjellsord.

I 1997 sprer Hagen illusjoner om at han skal tale de svakes sak. Det vil han ikke gjøre. Mange av de som vurderer å stemme Frp er ikke mottstandere av fagforeninger, slik Hagen er. De er ikke for privatisering av offentlige tjenester.

De er ikke, i motsetning til Hagen, for å "fjerne mange av de sosiale rettighetene som vi har i dag".

Det er ikke høyrepolitikk Hagen vinner oppslutning på. Det er heller ikke sosialdemokratisk reformpolitikk folk er lei av.

I en meningsmåling som Gallup gjorde for TV2 i august sa over 70 % at skillet mellom fattige og rike er for stort.

Over to tredjedeler av Fremskrittspartiets velgere var enig i at skillene mellom folk er for store.

Til og med blant Høyrevelgere mente 45,6 % det samme.

Hele 75 % av Arbeiderpartivelgere sa at partiet gjør for lite for å minske skillene.

Det er ikke slik at Arbeiderpartiet har innført masse reformer, gjort livet til arbeiderklassen mye lettere og svekket norsk kapitalisme. Det er ikke fordi borgerlige media har ført en vellykket hetskammpanje om uansvarlige sosialister og kommunistiske bakmenn at arbeidere forlater Ap.

Det er fordi Ap har ført høyrepolitikk at folk ser til andre partier, ikke fordi folk vil ha mer høyrepolitikk.

Oppslutning om Frp vil, som det har gjort i Oslo, flytte politikken til høyre. En borgerlig regjering med et sterkt Frp på stortinget vil spille på rasisme og prøve å sette grupper opp mot hverandre.

Det som i dag bare er en høyrebølge på overflaten, vil kunne slå røttter, om den ikke møter hard motstand fra arbeiderklassen.

Dette er en grunn til at vi tar parlamentariske valg alvorlig.

Sosialister og valg

Valg, og partiene som stiller i dem, uttrykker på en forvrengt måte klassemotsetningene i samfunnet. Partiene har ikke oppstått ut av løse lufta, men er grunnlagt ut fra interessene til bestemte klasser eller deler av klasser i samfunnet.

Noen av dem henter sin støtte fra arbeiderklassen, og deres ideologiske grunnlag gjenspeiler dette. Andre er basert på kapitalistklassen. Fremdeles snakker media om "sosialistisk" eller "borgerlig" flertall. Det er en riktig betegnelse, ikke ut fra politikken som føres, men ut fra hvilke klasser partiene er tuftet på. Det er dette som er det avgjørende for sosialisters holdning til valg og hvem vi råder folk til å stemme på.

Bare i løpet av de tre siste åra har det vært parlamentariske valg som har betydd enormt mye for titalls millioner av arbeidere, selv om de ikke har truet kapitalismen og ikke ført til forbedringer for folk flest.

Mest dramatisk var det i 1994 i Sør-Afrika. Den seierrike kampen mot apartheid ble kronet med valget av landets første svarte president - Nelson Mandela - mannen som hadde sittet 27 år i fengsel i stedet for å inngå kompromisser med rasiststyret. Hans parti, ANC, fikk over 60 % av stemmene. Man måtte være fullstendig følelsesløs for ikke å bli inspirert av det valgresultatet.

Mindre dramatisk, men likevel inspirerende var det britiske valget første mai 1997. "Dette er ikke et valgskred-land" sa Labour-lederen Blair på valgdagen. Millioner satt ut over natta på puber og i stuene sine og smilte mens tidenes valgskred feide arrogant konservativ etter arrogant konservativ ut av politikken. Tre uker seinere kom det franske valget, der venstresida, som var blitt avskrevet tre år tidligere, innkasserte en historisk seier.

Etter seiersrusen kommer skuffelsen. Sør-Afrika under Mande!a er fremdeles et samfunn med grov ulikhet og enorm fattigdom. Den nye regjeringa har ikke vært i nærheten av å møte valgløftene. Blair ga nesten ikke noen løfter, men hans første måneder som statsminister har vært markert av at millionærer er utnevnt til å utrede en framtidig minstelønn, mens studenter får beskjed om at de må betale for utdanningen. Toppsjefene fortsetter å gi seg sjøl eventyrlige bonuser og frynsegoder. Ikke hva folk stemte for. Så hvorfor var det en seier?

De store sosialdemokratiske partiene er direkte knyttet til arbeiderklassen gjennom fagbevegelsen. Arbeiderpartiet og LO har et formelt samarbeid. I andre land er bindingene mindre formelle, men de eksisterer like fullt - først og fremst på det ideologiske plan.

Partier til venstre for Arbeiderpartiet har ikke det samme kjærlighetsforholdet til LO-toppene, men de tar også utgangspunkt i arbeiderklasssens interesser og satser på reformer innafor det kapitalistiske systemet. Andre partier representerer kapitalistene, eller deler av kapitalistklasssen. Dette gjelder samtlige partier på stortinget, unntatt Arbeiderpartiet, SV og RV.

Det er ikke tilfeldig at Arbeiderpartiet (53 %) og SV (9 %), får langt større oppslutning blant LO-medlemmer enn i befolkningen generelt, mens Frp får mye lavere. Det er fordi fagforeningene er grunnstammen i arbeiderbevegelsen som har avlet disse partiene.

Barometer

Valg er ofte en barometermåling på klassekampen. En sterk og kampvillig arbeiderklasse vil ofte føre til større oppslutning for venstresidas partier, mens en oppsplittet og demoralisert arbeiderklasse vil gi mer rom for høyresidas dritt på din nestes individualistiske budskap. Når arbeiderklassens partier vinner et valg, styrker det selvtilliten til arbeiderne. Om de har vunnet på den politiske arenaen, hvorfor ikke utfordre sjefene på det økonomiske plan?

De som husker Frps framgang i 1989-valget, vil huske hvordan det oppmuntret alle reaksjonære og rasistiske argumenter rundt om på arbeidsplassene og skolene. Motsatt, da SV gikk fram i kommunevalget i Oslo i 1991 og sammen med Ap felte det forhatte Høyre/Frp byrådet, ga det fornyet håp til byens arbeidere.

I kommunevalget i Oslo i 1991 sa vi ganske enkelt - "Kast byrådet".

Sosialister i Frankrike og Storbritannia sa "Kast høyregjeringa " under valgkampene i vår. I det norske stortingsvalget i 1997 kan man ikke si det samme, fordi alternativet til Jagland er en eller annen borgerlig regjering.

Vi foretrekker arbeiderklassens partier framfor borgerskapets. Vi foretrekker sosialdemokratene framfor Høyre, selv om de fører en håpløs høyrepolitikk.

Oppslutning om partiene til venstre for Arbeiderpartiet bidrar til å flytte det politiske bildet til venstre. Derfor går vi inn for å stemme på dem. Om RV er et fokus for mange som vil bekjempe kapitalismen, vil vi stemme på dem. Andre steder stemmer vi på SV. Det kan komme nye venstrereformistiske alternativer som samler støtte og uttrykker ønsker om forandring, som vi også ville støtte i valg.

Revolusjonære sosialister går inn for at "vår" side vinner ved valg. Men vi går ikke i hi i fire år om høyresida vinner. Vi vet at arbeiderne ikke kan forvente noe vesentlig fra sine egne politikere, men de har likevel makta til å stoppe planene til kapitalistenes politikere.Vi argumenterer alltid for at det er arbeidernes egen aktivitet som er nøkkelen til forandring.

Vi forsøker å organisere på hver arbeidsplass og i hver bydel, uansett hvem det er som administrerer kapitalismen.

Det reformistiske blindspor

Eldre folk ser tilbake på etterkrigstida og forteller hvordan Arbeiderpartiet den gang sto for noe. Hvordan Gerhardsen-regjeringa bygde ut helsevesen og utdanning. Hvordan boligbygging skulle gi alle husrom med god standard og rimelige priser.

Faktisk skjedde en lignende utvikling over hele Vest-Europa, uavhengig av om det var konservative, kristeligdemokrater eller sosialdemokrater som satt med ministerpostene. Kapitalismen fryktet en arbeiderklasse radikalisert av 30-åras nød og krigsårenes oppofrelser, og den hadde selv bruk for en bedre utdannet og sunnere arbeidsstokk. Samtidig opplevde verdensøkonomien århundrets lengste oppsving mellom slutten av 40-åra og begynnelsen av 70-tallet.

Siden 1973 har vi hatt tre alvorlige kriser i verdensøkonomien. Det forklarer hvorfor de siste 15-20 årene har vært preget av nedskjæringer og massearbeidsløshet. Og igjen har dette skjedd uavhengig av hvilke partier som har hatt regjeringsmakta. 80-tallet var preget av nederlag for viktige arbeidergrupper og harde angrep på sosiale tjenester.

Så sent som i 1987 var Aps valgkampparole "Tid for reformer". Den ble snart skiftet ut med "Stø kurs". l 1997 messer Jagland om Aps ansvarlighet som hans sterke kort. Reformismcn på 90-tallet har ikke hatt noen vesentlige reformer å tilby. Istedenfor er det endeløs snakk om "rettigheter og plikter".

Reformisme uten reformer

På samme måten som ”solidaritetsalternativet" er dette et tåketeppe for å dekke over angrep. Man får det til å høres ut som om man gjør innvandrere eller arbeidsløse en stor tjeneste ved å si at de har rettigheter. Så ilegger man dem plikter. Som arbeid for trygd, tvungen språkopplæring eller hva det måtte være.

13 av de I5 landene i EU har i dag regjeringer ledet av reformistiske partier. Ingen sted truer de interessene til kapitalistene.

Da de sosialdemokratiske partiene hadde et møte i Malmø i juni 1997, sa Frankrikes statsminister Jospin at man trengte strengere kontroll over økonomien, mens Storbritannias Blair mente man måtte fjerne kontroll over markedskreftene. Norges Jagland mente man burde ha mer kontroll over motorsykkelgjenger.

Det er mulig at dette gjenspeiler den politiske situasjon i de ulike landa. Jospin var nettopp valgt etter to år med store arbeiderkamper, mens Blair kunne si hva han ville og likevel være populær etter å ha erstattet det forhatte Major-regimet. Jaglands parti har styrt i et tiår og mister oppslutning.

Det er likevel fristende å mene at utspillene i Malmø gjenspeiler sosialdemokratenes problem - maktesløshet overfor systemet. Så sosialdeemokrater som har hatt regjeringsmakt i et par måneder snakker om hvorvidt de skal kontrollere økonomien, mens en sosialdemokrat som har hatt makta i ti år snakker om kontroll over motorsykler.

Staten er ikke nøytral

Reformismens store idé var å gradvis innføre sosialisme gjennom å overta det gamle statsapparatet. En sterk stat og en sunn økonomi ville åpnet et handlingsrom for at sosialdemokratene kunne skape et rettferdig og trygt samfunn.

Ideen forutsetter at staten er nøytral, hevet over de ”snevre" interesssene til de ulike klassene i samfunnet. Staten er ikke nøytral. Hele årsaken til at staten eksisterer er at samfunnet er inndelt i klasser. Ulike klassesamfunn, fra antikkens bystater, gjennom slaveriets Romerike til den føydale middelalderen og fram til den moderne kapitalismen.

Disse samfunnene har vært vidt forskjellige, men de har alle hatt en stat, som ikke har vært nøytral, men som har blitt skapt av og for den dominerende klassen - herskerklassen. I dag er det borgerskapet, eller kapitalistklassen som er den herskende klassen.

Ideen om at staten er nøytral er en del av den borgerlige ideologien, bygd opp gjennom århundrer. Parlamentarisk demokrati forandrer ikke på dette i det hele tatt. Alle stater hviler på samfunnets økonomiske grunnmur.

Politi, soldater, rettsvesenet og fengsler er ikke i seg selv produktive, de koster mye å opprettholde. Til syvende og sist er det alltid klassen som kontrollerer økonomien, som kontrollerer staten. Ofte har kapitalistene sikret kontroll over staten ved å sette lojale medlemmer av sin egen klasse i nøkkelposisjonene i statsdepartementene.

I Norge i dag er det ofte, men aldri utelukkende, folk med Arbeiderpartibakgrunn som styrer de sentrale deler av statsapparatet. Men borgerskapet bruker sin økonomisk makt til å sikre at staten beskytter sine interesser. Derfor kan staten i dag godt frigjøre penger i økonomien ved å gi skattelette til rederne, mens å frigjøre penger i form av lønnsøkninger eller avgiftssenkninger for oss er langt farligere.

Omtrent halvparten av den norske økonomien er i offentlige eie. Men de offentlige bedriftene, som på papiret er eid av folket, opptrer også som kapitalistiske. Staten er i seg selv en mektig kapitalist. Tenk bare på bedrifter som Statoil, Telenor og Norsk Hydro.

Staten, både voldsmaskineriet og et gedigent byråkrati, fullstendig utenfor folkelig kontroll, er til for å kontrollere arbeiderklassen og sikre profittene til mindretallet.

Arbeiderklassen kan ikke overta den borgerlige staten - den må knuses. Det er det sentrale punktet i den marxistiske forståelsen av staten. A knuse staten betyr oppløsning av politiet, å sparke dommerstanden, å vinne soldatene over til arbeiderne og oppløse det borgerlige militærapparatet. Det betyr å avskaffe de byråkratiske departementene. Det betyr å erstatte det gamle statsapparatet med et nytt, langt mer demokratisk statsapparat som bygges opp gjennom arbeiderklassens kamp.

Den revolusjonære veien

Karl Marx ble ikke født som kommunist. Det var hans ønske om et demokratisk samfunn som førte ham til sosialisme. Et demokrati verdt navnet kunne ikke la industrien, finansInstitusjonene, lovverket og væpnede styrker forbli i hendene til et lite og uansvarlig mindretall. Marx påpekte at det politiske liv var organisert på en måte som gjenspeilte det økonomiske. I økonomien er det et lite mindretall som kontrollerer mens flertallet er eiendomsløse og maktesløse. I politikken er det et lite mindretall som styrer på vegne av flertallet, som får lov til å sette et kryss på et papir i ny og ne.

I noen av Marx første artikler raste han mot borgerlige folkevalgte som klaget over forstyrelser fra folket. I dag, 150 år seinere, må du holde munn om du slipper inn på stortingets galleri mens de viktige menneskene i salen holder intetsigende taler. Politisk demokrati uten økonomisk demokrati var et ufullkomment demokrati. Det var dette manglende demokrati som dra Marx i retning av arbeiderklassen som krafta som kunne forandre samfunnet.

Det var også en av grunnene til at Marx skrev sin berømte, men ofte glemte formulering om at "arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk".

Politikerne ville ikke utfordre kapitalismen. Kapitalistene måtte utfordres der makta deres ligger - på arbeidsplassene. En annen grunn var at det er gjennom vår egen aktivitet og erfaringer at vi kan ryste av oss ideer om at "det vil alltid være noen som styrer".

"En revolusjon er ikke bare nødvendig fordi den herskende klasse ikke kan styrtes på noen annen måtc, men også fordi den styrtende klasse bare i en revolusjon kan komme så langt at den kvitter seg med den gamle dritten og blir istand til å grunnlegge samfunnet på nytt."

En sexistisk mann som går inn i valgavlukket og stemmer på et sosiaalistisk parti, er like mye sexist når han kommer ut. En rasistisk kvinne opplever ingenting bak forhenget som får henne til å se at hun har felles interesser med svarte mennesker. I en streik må hvite og svarte mannlige og kvinnelige arbeidere stå sammen. De lærer i praksis at rasisme og sexisme skader dem selv, og kan lettere bryte med ideer som holder dem tilbake.

Sosialismens kjerne

Arbeiderklassens egen frigjøring og det demokratiske samfunnet som er en følge av en slik frigjøring, er selve kjernen i sosialismen. De andre bestanddelene i et sosialistisk samfunn er avhengig av en aktiv arbeiderklasse og et demokrati skapt av arbeiderne. En planlagt økonomi, for eksempel, kan ikke planlegges for arbeiderne uten at arbeiderne deltar i planleggingen. Pyramidene ble bygd etter omfattende planer, men de gjorde lite for å frigjøre slavene som bygde dem. Sosialisme er avhengig av kontroll nedenfra, og kontroll nedenfra kan ikke innføres ovenfra.

Her er hovedskillet mellom reform og revolusjon. Mellom passiv og aktiv sosialisme. Mellom sosialisme ovenfra og sosialisme nedenfra.

Reformismen og parlamentarismen appellerer til flertallets passivitet. Derfor vinner reformistene ofte oppslutning selv i perioder når de ikke tilbyr reformer. Når arbeiderklassen ikke slåss for seg selv, aksepterer flertallet at det er politikere som skal ordne opp.

Marxismen appellerer til flertallets aktivitet. Det er en grunn til at Internasjonale Sosialister ikke ville stilt til valg i dagens situasjon selv om vi hadde vært mye større. Der vi konkurrerer med reformismen og der vi utfordrer kapitalismens prioriteringer, er der vi er sterkest, ikke der de er sterkest. Det betyr ikke at revolusjonære aldri stiller i borgerlige valg.

I situasjoner der flere er i ferd med å bryte med reformismen og revolusjonær politikk har et større publikum, ville vi gjøre det. Men da for å bruke valgkampen og mandatene som en talerstol. Vi husker hele tida at parlamentarisk aktivitet er, som revolusjonslederen Lenin kalte det, den laveste form for aktivitet.

Beistet må avlives

Mange av de sosialistene som avskyr marxisme og revolusjon, kaller seg for "demokratiske sosialister". Det er ironisk. De pynter seg med merkelappen "demokratisk" fordi de aksepterer spillereglene til et system der demokratiet per definisjon ikke kan omfatte de mest sentrale delene av samfunnet. Fordi det er mindretallets demokrati.

For revolusjonære sosialister er adjektivet "demokratisk" unødvendig, fordi sosialisme nettopp betyr en massiv utvidelse av demokrati, innføring av flertallets demokrati, ellers er det ikke sosialisme.

Arbeiderpartiveteranen Reiulf Steen klaget nylig over "trotskistene", som han mente heller burde drive med "seriøst reformarbeid".

Revolusjonære sosialister i dag driver veldig seriøst reformarbeid. Vi driver også effektivt reformarbeid fordi det er basert på aktivitet, og ikke på endeløse runder i storting og i departementene.

Stengning av nazi-bunkersen på Alnabru i mars var en seriøs reform. Hvert menneske som ikke blir kastet ut av landet takket være kampanjer til deres støtte, er en seier for virkelig reformarbeid. Å stoppe tvungen kristendom i barne- og ungdomsskolen vil være en viktig reform. Hver eneste streik som styrker arbeiderne overfor kapitalistene, er et stykke ekte reformarbeid.

Arbeiderklassen skaper verdiene i samfunnet, den har makta til å forrandre verden. Men om den makta skal brukes effektivt, må arbeiderne opptre kollektivt. Kollektiv aktivitet må til for å vinne en streik, og den må til for å vinne en ny verden. Kampen for sosialisme krever at millioner av arbeidere handler sammen for å bli kvitt kapitalismens plager. Men en slik aksjon kommer ikke ut av løse lufta.

Hver eneste liten kamp gir oss erfaringer og økt tro på våre egne evne til å forandre ting. Det er derfor at revolusjonære ser på disse kampene, uansett hvor små, som nøkkelen både til umiddelbare vinninger og framtidige omveltninger.

Det sosialistiske demokratiet

De som ser til Stortinget for å oppnå forandringer, vil alltid underordne arbeidernes kamp kampen om stemmene. Når de er i regjeringskontorene underordner de arbeidernes interesser til fordel for kapitalismens behov. Fordi de innfører kapitalistiske lover vil de forsvare politiet og rettsvesenet, og fordømme de som kommer i konflikt med dem. Fordi de aksepterer den frie markedsøkonomien, vil de bøye seg for banksjefene og finansfolket.

Revolusjonære har det motsatte utgangspunkt. Vi ser klasse som det viktigste skillet i verden, arbeiderne i andre land som våre allierte, og herskerklassen i eget land som fienden. I et sosialistisk samfunn der arbeiderne har tatt makta, vil vi ikke ha bruk for en stående hær, skapt for å utkjempe kriger i utlandet og sikre orden hjemme. Det vil ikke være behov for et politi som beskytter eiendommen til et mindretall og som holder flertallet på plass. Det vil ikke være behov for et rettsapparat som er til for å forsvare ulikhet. Og verdiene som arbeiderne skaper, vil ikke være i hendene på et ørlite mindretall slik som i dag.

Vi ville ha virkelige demokratiske organer, skapt for å tjene interesssene til det store flertallet. Velstanden som før tilhørte mindretallet, ville bli brukt til fordel for flertallet.

Arbeiderråd ville velge sine representanter hvis oppgave vil være å virkelig representere interessene til de som har valgt dem, og som kunne skiftes ut om de ikke gjør det. Alle de viktige avgjørelsene ville bli tatt etter de demokratiske ønskene til flertallet. Hvor mye av hva skal produseres og hvorfor ville bli diskutert og debattert. I dag er slike avgjørelser, som kan påvirke livene til millioner tatt av byråkrater, finansfyrster eller på grunn av tilfeldige svingninger i markedet.

Arbeiderråd

Dette er ikke drømmerier. Mange ganger har arbeiderklassen truet kapitalismen. Og hver gang har arbeiderne skapt sine egne maktorgaaner som har vært mye mer effektive og demokratiske enn kapitalistenes.

Den russiske revolusjonen ble kvalt av de vestlige demokratienes invasjoner og handelsblokader, som muliggjorde Stalins maktovertakelse, og det påfølgende marerittet. Men før det, viste revolusjonen hva som var mulig, hvor fort og hvor langt menneskeheten kunne gå framover. Revolusjonen ble ledet av arbeiderrådene - sovjeter på russisk. Demokrati var ikke lenger bare en frase som betydde en stemme hvert fjerde år. Det var et fungerende demokrati, der valgte representanter som ikke gjorde jobben, sin raskt ble skiftet ut.

Selvbestemt abort ble innført 70 år før norske kvinner fikk det. Fri skilsmisse og legalisering av homofili var selvfølger for arbeiderstaten. Til tross for enorme lidelser, borgerkrig og invasjon ble skolevesenet bygd voldsomt ut. Analfabetismen ble nedkjempet. Undertrykte nasjonaliteter fikk retten til selvbestemmelse. Arbeidere som hadde levd i et samfunn gjennomsyret av antisemittisme, valgte jøder som sine representanter. Det var en voldsom tørst etter kultur. Balletten, operaen og teaterene. var stappfulle, for første gang ikke av en liten elite, men av massevis av vanlige arbeidere.

Dette glimtet av en ny verden varte bare i noen få år, men bare i den korte tida ble det skapt noe som ingen parlamentariske flertall noenssinne har drømt om.

Arbeiderrådene oppsto for første gang i Russland i 1905. Rådene var ikke skapt av noe parti, ingen hadde forutsatt dem. De vokste ut av arbeidernes kamp, og behovet for å organisere og koordinere den. Revolusjonen i 1905 ble knust av tsarregimet. Men når arbeiderne, fatttigbøndene og soldatene reiste seg 12 år seinere og kastet tsaren, opppsto rådene igjen med forsterket kraft.

En streik i Norge i dag trenger en streikekomite for å planlegge streikevakter, og sørge for støtte fra andre arbeidere. De streikende velger sine talskvinner og -menn og komitemedlemmer. En generalstreik, eller en bevegelse med mange store streiker som omfatter hundretusener av arbeidere, krever hundrevis av slike komiteer.

Om bevegelsen utvikler seg til å bli en trussel mot den borgerlige staten, vil arbeiderne selv måtte organisere transport, matforsyninger, sykehusdrift og andre nødvendigheter. De vil måtte samarbeide på nasjonalt plan. Det var dette som skjedde under den russiske revolusjon i 1917.

Ny makt

Rådene utgjorde en ny form for politisk makt. Fordi de var valgt direkte fra arbeidsplassene var rådene både mer demokratiske og mer effektive enn den parlamentariske regjeringen. Vedtak fra rådene kunne settes umiddelbart ut i livet. Det var en direkte og levende forbindelse mellom menneskene som produserte varene og holdt samfunnnet i gang, og deres politiske organer. Det kunstige skillet mellom politikk og økonomi, som presenteres som naturlig i det kapitalistiske samfunnet, var borte.

Arthur Ransome var en britisk journalist som var vitne til den russsiske revolusjon. Han kom fra en borgerlig bakgrunn og ble seinere berømt som barnebokforfatter. Men i 1917 opplevde han arbeiderrådene på nært hold. Dette er hvordan han beskrev sine erfaringer:

"Det var umulig for en upartisk tilskuer å være i tvil når det gjaldt hvem som virkelig representerte det russiske folket. Jeg tror ikke jeg noen gang, i løpet av hele resten av mitt liv, kommer til å være så lykkelig som jeg var de første dagene; da jeg var vitne til at arbeidere, bønder og soldater sendte representanter til sovjetet fra deres klasse og ikke fra min egen.

.... Jeg følte at jeg med glede kunne gitt resten av livet mitt, hvis det kunne deles opp i minutter og bli gitt bort til folk i England og Frankrike slik at de som er i tvil, som sier at den russiske revolusjonen er i vanry, hver enkelt kunne dele for et minutt denne vidunderlige erfaring."

Hva med vold?

Mange er enige i at dagens samfunn er grunnleggende udemokratisk, men aksepterer at det ikke er noe alternativ fordi revolusjon, sier de, vil bety vold.

Kapitalismen er den mest voldelige og blodige systemet i historien. Krig, sult og undertrykking er innebygd i måten det fungerer på. Et slikt system vil ikke overgi seg uten kamp. Arbeiderne vil måtte bevæpne seg for å knuse det.

Det kan gjøres. I nesten alle revolusjonære omveltninger har det gamle samfunnet smuldret opp. Soldatene har snudd seg mot sine offiserer og flertallet har feid det gamle regimet til side med lite vold.

I Romania i 1989 ble diktatoren Ceausescu kastet i løpet av dager. Ti år tidligere i Iran ble den mektige sjahen, som disponerte over et stort miliitærvesen, tvunget til å flykte uten at noen virkelig prøvde å hjelpe ham. Det sies om oppstanden i St. Petersburg i 1917 at flere ble drept under opptaket av en film om revolusjonen, enn under selve revolusjonen.

Om de russiske arbeiderne ikke hadde væpnet seg, eller om de hadde forsøkt å stoppe på halvveien, villc resultatet ha vært et blodblad. Det er det dessverre nok av eksempler på i vår historie.

Fram til 70-tallet ble Chile sett på som det mest etablerte demokratiet i Latin-Amerika. I 1970 ble Salvador Allendes reformistiske regjering valgt. Jordreformer og nasjonaliseringer ble utført med støtte fra kampvillige arbeidere og fattigbønder. Den chilenske herskerklassen og deres venner i USA hatet regjeringen.

Dessverre valgte Allende å stole på statsapparatet og generalene, framfor å satse på arbeiderne og bøndene som støttet ham. Det var en fatal tabbe. I 1973 ble Allendes regjering styrtet i et militærkupp. Hundretusener - arbeidere, bønder, fagforeningsfolk, aktivister - betalte prisen for tabben gjennom fengsling, tortur, eksil og død. Allende ble selv skutt og drept. Det norske demokratiet utmerket seg ved å stenge sin ambassade for de som flyktet fra dødsskvadronene.

"Allende gikk for fort fram", er lærdommen som hans bødler vil at vi skal trekke. Vi bør trekke den motsatte. Staten er ikke til for å gjennommføre de folkevalgtes ønsker. Staten er til for å sikre interessene til dem som har skapt staten - kapitalistene.

Den revolusjonære tradisjonen

Det er meget sjelden vi hører om dem på skolen eller i media, men det har vært utallige forsøk på å velte kapitalismen. Arbeidere har gang på gang reist seg til kamp mot systemet. De vil gjøre det igjen. I alle tilfeller unntatt ett, har revolusjonene blitt knust. Forskjellen i den russiske revolusjonen var at det fantes et velorganisert revolusjonært parti - Bolsjevikpartiet.

Det var bolsjevikenes evne til å framsette handlingsalternativer som drev revolusjonen framover. De reformistiske partiene ville gi makta til parlamentet, til og med da de selv hadde flertall i arbeiderrådene. Bolsjevikenes paroler var "all makt til sovjetene". De forsto at arbeiderklassens politiske makt og borgerskapets ikke begge kunne overleve over tid. Den ene ville knuse den andre.

Bolsjevikene hadde holdt fast på sine ideer også i perioder med voldsom reaksjon. De trodde at arbeiderne var i stand til å smadre det gamle systemet og bygge et nytt samfunn, og de organiserte seg utfra det.

Det er deres tradisjon Internasjonale Sosialister bygger på i dag. Vi er en liten organisasjon, men en som ikke er i tvil om hvilken side vi står på. Vårt mål er å avskaffe det kapitalistiske samfunnet med all dets ulikhet og undertrykking.

Samfunn forandres når de som holdes nede av den gamle ordenen, ikke vil finne seg i det lenger. Sosialismen vil komme nedenfra. Den vil handle om millioner av mennesker som tar kontroll over sine egne liv. Parlamentarikerne vil som vanlig si til de som kjemper for seg selv, "gå tilbake til din plass, la oss ordne det".

Vi slåss her og nå for å framskynde dagen når arbeiderne kjenner sin makt, avfeier slike bønner og bygger en bedre verden.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.