IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Chris Harman: Parti og klasse

Få spørsmål har ført til flere og hissigere diskusjoner i marxistiske kretser enn spørsmålet om forholdet mellom partiet og klassen. I generasjon etter generasjon har de samme skjellsordene blitt slengt ut - "sekterist", "substitusjonist", "dogmatiker", "byråkrat", "partisjåvinist".

linje

Publisert: 04.02.2008

Likevel er prinsippene som ligger til grunn for en slik debatt ofte blitt blandet sammen. Og dette til tross for viktigheten av spørsmålene det dreier seg om. For eksempel førte splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker i 1903 (over spørsmålet om partiets organisasjonsform) til at mange av dem som havnet i Lenins fraksjon (f.eks. Plekhanov), i 1917 sto på den andre sida av barrikadene. Samtidig var revolusjonære som Trotski Rosa og Luxemburg i mot ham. Denne forvirringa var heller ikke noen isolert episode. Det har vært et trekk som har gått igjen og igjen i den revolusjonære debatten. Det er verdt å minnes Trotskis bemerkninger på Kominterns 2. kongress i 1920. I debatten om kommunistpartiets rolle hadde Paul Levi, lederen for de tyske kommunistene hevdet overfor syndikalistene at spørsmålet om hvorvidt et parti var nødvendig var blitt besvart av arbeidermassene i Vest-Europa "for flere tiår siden". Trotski viser at situasjonen er mer innviklet enn som så. Det nytter ikke å snakke abstrakt om "partiet" uten samtidig å presisere hvilken type parti man mener:

”Nettopp fordi jeg på den ene siden ser Scheidemann, og på den annen amerikanske, franske eller spanske syndikalister som ikke bare ønsker å slåss mot borgerskapet, men som - i motsetning til Scheidemann - virkelig ønsker å rive av hodet på det: nettopp derfor sier jeg at jeg foretrekker å diskutere med disse spanske, amerikanske eller franske kamerater for å overbevise dem om at partiet er uunnværlig for oppfyllelsen av den historiske oppgaven som er pålagt dem ... Jeg vil forsøke å bevise dette på en kameratslig måte, på bakgrunn av min egen erfaring. og ikke ved å vise til Scheidemanns mange års erfaring og påstå at spørsml'tlet for de aller fleste arbeideres vedkommende forlengst er avgjort ... Hva har jeg tilfelles med Renaudel som utmerket godt forstår partiets nødvendighet, eller med en Albert Thomas eller andre herrer som jeg ikke engang ønsker å kalle ”kamerater” for ikke å krenke anstendighetens regler?”

Problemet som Trotski sikter til - at både sosialdemokrater og bolsjeviker snakker om "nødvendigheten av et parti", skjønt de med dette mener to vidt forskjellige ting - er blitt ytterligere skjerpet i årene siden stalinismens oppkomst. Etter den russiske revolusjonens nederlag ble bolsjevismens formuleringer overtatt og brukt til formål som var det stikk motsatte av hensiktene til dem som først formulerte dem. Men altfor ofte har de som har ført den revolusjonære tradisjonen videre som motstandere av både sosialdemokratiet og stalinismen, unnlatt å ta Trotskis argumenter fra 1920 alvorlig.

De har ventet at "erfaring" vil vise partiets nødvendighet, uten å ta hensyn til at denne erfaring utelukkende har vært stalinistisk og sosialdemokratisk. Denne artikkelen vil få fram at mesteparten av diskusjonen - også i revolusjonære kretser - som en følge av dette i grunnen har vært diskusjoner for eller mot stalinistiske (eller sosialdemokratiske) organisasjonsoppfatninger. Den vil slå fast at organisasjonssynet som ligger innebygd i Lenins skrifter og handlinger er noe vidt forskjellig fra begge disse oppfatninger. Dette faktum er blitt tilslørt av den stalinistiske nedverdigelse av Oktoberrevolusjonens teori og praksis og den kjensgjerning at bolsjevikpartiets utvikling fant sted under illegale forhold og for det meste ble diskutert i ortodoks sosialdemokratisk språkdrakt.

Det sosialdemokratiske syn på forholdet mellom parti og klasse

Sosialdemokratiets klassiske teorier - som ingen marxister stilte grunnleggende spørsmål ved før 1914 (heller ikke de revolusjonære, som i denne perioden også kalte seg sosialdemokrater) - tilla som en logisk følge av deres sosialismeoppfatning partiet en sentral rolle i utviklinga fram mot sosialismen. For denne utviklinga ble i alt vesentlig ansett som en jevn og kontinuerlig vekst i arbeiderklassens organisering og bevissthet under kapitalismen.

Også de marxister som forkastet ideen om en gradvis overgang til sosialismen godtok at det som trengtes i dag, var en fortsatt utvidelse av organisatorisk styrke og velgeroppslutning. Partiets vekst var nødvendig for å sikre at det når overgangen til sosialismen uunngåelig inntraff fantes et parti som var i stand til å overta makta og danne grunnlaget for den nye staten (eller den gamle i gjenoppfrisket stand). Framveksten av et masseparti i arbeiderklassen blir betraktet som et uunngåelig motstykke til tendensene i kapitalismens utvikling. For å sitere "marxismens pave" og det tyske sosialdemokratiets ledende teoretiker, Karl Kautsky:

"Stadig større vokser proletarene i antall, mer gigantisk hæren av overflødige arbeidere. og skarpere motsetningene mellom utbyttere og utbyttede", "krisene blir stadig større i omfang", ”flertallet av folket synker stadig lengre ned i nød og elendighet", "velstandsperiodene blir stadig kortere; krisene stadig dypere ". Dette driver flere arbeidere "til instinktiv motstand mot den bestående orden". Sosialdemokratiet som baserer seg på "borgerlige tenkeres uavhengige, vitenskapelige forskning" "eksisterer for å heve arbeiderne til et slikt nivå at de får en "klar innsikt i samfunnslovene". En slik bevegelse, som "springer ut av klassemotsetningene ... kan bare utsettes for midlertidige tilbakeslag og må seire i lengden ". Revolusjoner "blir ikke laget etter behag ... De kommer med uunngåelig nØdvendighet."

De sentrale mekanismer i denne utvikling er de parlamentariske valg (skjønt til og med Kautsky lekte med tanken om generalstreiken i perioden like etter 1905-1906).

"Vi har ingen grunn til å tro at væpnet opprør ... vil spille noen sentral rolle i våre dager. " Det var snarere parlamentet som er ”den mektigste brekkstang som kan brukes til å heve proletariatet ut av dets økonomiske, sosiale og moralske fornedrelse." Arbeiderklassens bruk av dette gjør at "parlamentarismen begynner å endre karakter. Den slutter å være bare et redskap i borgerskapets hender." I det lange løp vil slike aktiviteter føre til organisering av arbeiderklassen og til en situasjon der sosialistpartiet er i flertall og danner regjering. Arbeiderpartiet "vil ha som målsetning å erobre regjeringsmakta i interessene til den klassen det representerer. Den økonomiske utviklinga vil naturlig føre til oppfyllelsen av dette mål."

Dette perspektivet dannet utgangspunktet for mesteparten av den sosialistiske aktiviteten i de 40 år fram til 1. verdenskrig, uten å bli imøtegått teoretisk - i hvert fall fra venstre. Lenins forbauselse over det tyske sosialdemokratiske partis støtte til krigen er velkjent. Det som imidlertid ofte blir oversett, er at heller ikke de som kritiserte Kautsky fra venstre. som f.eks. Rosa Luxemburg, hadde forkastet grunnlaget for den sosialdemokratiske teorien om forholdet mellom partiet og klassen, og alt som denne innebærer for utviklinga av klassebevisstheten. Deres kritikk av Kautsky hadde tendens til å holde seg innenfor den samme helhetlige teoretiske ramme som disse ideene.

Det sentrale for sosialdemokratiet er at partiet representerer klassen. Utenfor partiet har arbeiderne ingen bevissthet. Faktisk synes Kautsky å ha hatt en nesten sykelig frykt for hva arbeiderne ville finne på å gjøre uten partiet, og for farene forbundet med dette, slik som en "utidig" revolusjon. Derfor måtte det være partiet som overtok makta. Andre former for organisering og aktivitet blant arbeidere kunne hjelpe, men de måtte underordnes "bæreren av den politiske bevissthet".

Fagforeningenes "direkte aksjon" kan bare fungere effektivt som tillegg til, og forsterkning av parlamentarisk aktivitet, og ikke som en erstatning for den.

Det revolusjonære venstre og den sosialdemokratiske teorien Det er ikke mulig å forstå diskusjonene som fant sted i forbindelse med spørsmålet om partiorganisering i tida før 1917 uten å ha klart for seg at ingen stilte klare spørsmål ved den sosialdemokratiske forståelse av forholdet mellom parti og klasse (med unntak av anarkistene og syndikalistene, som var imot enhver form for parti). Denne teoriens forutsetninger ble delt til og med av de som utfra et standpunkt basert på arbeiderklassens egen masseaktivitet motsatte seg den sosialdemokratiske ortodoksi (f.eks. Rosa Luxemburg). Dette var ikke utelukkende en teoretisk feil. Det kom av den historiske situasjonen. Pariskommunen var dengang den eneste erfaring med arbeidermakt, og den hadde bare vart i to måneder i en overveiende småborgerlig by. Sjøl revolusjonen i 1905 ga bare et meget ufullstendig inntrykk av hvordan en arbeiderstat i virkeligheten ville bli organisert. Grunnelementene i arbeidermakt - sovjetene, arbeiderrådene - ble ikke anerkjent. Ikke engang Trotski, som hadde vært formann i Petersburg-sovjetet i 1905, nevner dem i sin analyse av lærdommene fra 1905, Resultater og perspektiver. Han alene forutså den russiske revolusjonens sosialistiske innhold, men uten å begynne å innse hvilken form den ville ta. Revolusjon er først og fremst et spørsmål om makt - ikke om statsform (grunnlovgivende forsamling, republikk, forente stater) men om styresettets sosiale innhold.

Det finnes en liknende utelatelse i Rosa Luxemburgs respons på 1905, Massestreik, parti og fagforeninger. Og ikke før revolusjonen i februar 1917 kom sovjetene til å innta en sentral plass i Lenins skrifter og tanker.

Det revolusjonære venstre godtok aldri fullt ut Kautskys syn på partiet som den direkte forløperen for arbeiderstaten. Rosa Luxemburg, for eksempel, fastslår på et meget tidlig tidspunkt det sosialdemokratiske partis konservatisme og nødvendigheten av at massene går utover dets rammer. Men det forekommer aldri noen klar forkasting av det offisielle sosialdemokratiske standpunkt. Uten en teoretisk klargjøring av forholdet mellom parti og klasse var det imidlertid umulig å få klargjort spørsmålet om den nødvendige interne organisering av partiet. Uten å forkaste den sosialdemokratiske modellen kunne ikke en virkelig diskusjon om revolusjonær organisering komme i gang.

Det mest tydelige tilfelle av dette finnes hos Luxemburg. Her må man ikke gå i den fellen som både stalinister og henne angivelige tilhengere møysommelig har lagt, som tilskriver henne ”spontanitetsteori” som ikke anerkjenner behovet for et parti. I hennes skrifter legges det vekt på partiets nødvendighet og den positive rolle det må spille:

”I Russland har sosialdemokratiet fått tildelt oppgaven å erstatte et avsnitt i den historiske prosess ved bevisst å gripe inn og lede proletariatet fra den politiske atomisering som danner grunnlaget for det absolutte regimet, direkte frem til den høyeste form for organisasjon - som målbevisst kjempende klasse.”

”... sosialdemokratiets oppgave kan ikke bestå i den tekniske forberedelse og ledelse av massestreiken, men først og fremst i den politiske ledelse av hele kampen.”

”Sosialdemokratiet er proletariatets mest opplyste og klassebevisste fortropp. Det kan ikke, og må ikke vente fatalistisk med korslagte armer på at den ”revolusjonære situasjonen” skal inntreffe.”

Likevel finnes det en vedvarende tvetydighet i Luxemburgs skrifter om partiets rolle. Hun var bekymret for at den ledende rolle til partiet (”det nølende sosialdemokrati”) kunne bli for stor. Hun sidestilte ”sentralismen”, som hun likevel mente var nødvendig (”sosialdemokratiet er en utpreget motstander av enhver form for lokalsjåvinisme og føderalisme”), med den ”konservatisme som enhver partiledelse nødvendigvis er beheftet med ut fra sitt vesen”. En slik tvetydighet kan ikke forstås uten å ta hensyn til den konkrete situasjonen som Luxemburg måtte forholde seg til. Hun var et ledende medlem av det tyske SPD samtidig som hun alltid var nokså betenkt over dets arbeidsmåter. Når hun virkelig ønsket å illustrere farene ved sentralismen, henviste hun nettopp til dette partiet:

”Det tyske sosialdemokratis nåværende taktikk blir ... allment beundret for sin enestående mangfoldighet, elastisitet og samtidig for sin trygghet. Men det betyr bare at vårt parti i sin daglige kamp på en beundringsverdig måte har tilpasset seg de nåværende parlamentariske forhold til siste detalj ... Men samtidig tildekker denne spesielle utforming av taktikken allerede de videre horisontene...”

Til tross for denne imponerende forutsigelse av det som skulle finne sted i 1914, har hun ingen forklaring på hva som ligger til grunn for SPDs økende forkalkning og vanetenkning, og slett ikke noen forslag til hvordan dette kan bekjempes. Ikke en gang bevisste individer og grupper kan motstå en slik tendens: ”Denne tregheten kan imidlertid for en stor del forklares ved at det er meget vanskelig å tegne opp konturene og de konkrete former for en enda ikke eksisterende, altså imaginær politisk situasjon i de abstrakte spekulasjoners lufttomme rom.” Hun ser på partiets byråkratisering som noe som er uunngåelig og som bare kan overvinnes gjennom en begrensning i graden av partiets sammensveising og effektivitet.

Det er altså ikke en bestemt form for organisering og ledelse, men organisering og ledelse som sådan som ifølge Luxemburg begrenser muligheten for det store flertalls selvstendige bevegelse i ”det store flertalls interesser”:

”Det ubevisste går forut for de bevisste, logikken i den objektive historiske prosess går forut for dens bærers subjektive logikk. Den sosialdemokratiske ledeises rolle er i denne forbindelse i det vesentlige av konservativ art.”

Det finnes et viktig element av sannhet i dette argumentet. Visse typer organisasjoner har tendens til å være ute av stand (eller uvillig) til å reagere overfor en hurtig skiftende situasjon. Man behøver bare å tenke på maksimalistfløyen i det italienske sosialistparti i 1919, på hele ”sentrumsfløyen” i Den 2. Internasjonale i 1914, på mensjevik-internasjonalistene i 1917, eller på det tyske kommunistpartiet i 1923. Også bolsjevikpartiet viste mer enn en gang tendens til en slik konservatisme. Men Luxemburg bidrar etter å ha påvist problemet ikke med noe for å avdekke årsakene (bortsett fra erkjennelsesteoretiske alminneligheter - og leter heller ikke etter midler som kan bøte på det. Det finnes et sterkt fatalistisk trekk i hennes håp om at ”det ubevisste”, alltid vil klare å rette opp ”det bevisste”. Til tross for sin enorme følsomhet overfor den skiftende rytmen i massebevegelsens utvikling - særlig i Massestreik - vegrer hun seg for å forsøke å utarbeide et klart begrep om den form for politisk organisering som kan være i stand til å gripe fatt i og videreføre denne spontaniteten. Det er et paradoks at den mest innbitte motstander av alle former for byråkratisk vanedyrking og parlamentarisk overtro i 1903 gikk inn for nettopp den fløyen i det russiske partiet som skulle vise seg å bli historiens mest slående representant for denne fallitten: mensjevikene. Den politiske opposisjonen til Kautskys ideer i Tyskland, som vokste fram allerede ved århundreskiftet og som i 1910 var fullt utformet, tok som følge av dette ikke noen konkret organisatoriske form de følgende fem år.

Det finnes en del klare likhetstrekk mellom Luxemburgs holdning og den som Trotski gir uttrykk for i årene fram ti1 1917. Også han er meget klar over faren for byråkratisering og vanetenkning:

”Arbeidet med å agitere og organisere blant proletarenes rekker har en indre treghet. De europeiske sosialistpartiene, særlig det største av dem, det tyske sosialdemokratiet, har blitt trege etterhvert som de store massene har tilsluttet seg sosialismen, og i en grad som øker i takt med massenes organisering og disiplinering. Som følge av dette er det mulig at sosialdemokratiet, som et organisatorisk uttrykk for proIetariatets politiske erfaring, på et visst tidspunkt kan bli en direkte hindring for den åpne kampen mellom arbeiderne og den borgerlige reaksjon.”

Også hos Trotski fører en revolusjonær ånd til en mistenksomhet overfor enhver form for sentralisert organisasjon. Lenins partioppfatning kan, ifølge Trotski i 1904. bare føre til en situasjon der

”partiorganisasjonen erstatter partiet som helhet; så erstatter sentralkomiteen organisasjonen; til slutt erstatter ”diktatoren” sentralkomiteen.”

Men for Trotski kan de virkelige maktproblemer for arbeiderklassen bare løses gjennom systematisk kamp mellom ... mange tendenser innenfor sosialismen, tendenser som uunngåelig kommer til å oppstå så snart det proletariske diktaturet reiser titalls, hundretalls nye problemer. Ingen sterk, ”dominerende” organisasjon vil kunne dempe ned disse ulike tendenser og konflikter ...

Likevel fører Trotskis frykt for organisatorisk stivhet til at også han støtter den retning i de indre partistridighetene i Russland som historisk skulle vise seg å være mest skrekkslagen overfor massenes spontane aktivitet. Sjøl om han i stigende grad tok politisk avstand fra mensjevikene, begynte han ikke oppbygging av en organisasjon i opposisjon til dem før det var meget seint. Uansett om han hadde rett eller ikke i sin kritikk av Lenin i 1904 (og vi mener at han tok feil), var det bare gjennom å bli med i Lenins parti at han kunne være i stand til å spille en effektiv historisk rolle i 1917.

Hvis det stemmer at organisering i seg sjøl skaper byråkrati og konservatisme, så hadde Luxemburg og den unge Trotski utvilsomt rett i å bekjempe en tett sammensveising av de revolusjonære. Men man må i så fall godta de andre konsekvensene som følger av dette synet. Den viktigste må bli en historisk fatalisme: Individer kan slåss i arbeiderklassen for sine ideer, og disse ideene kan være viktige når det gjelder å gi arbeidere den nødvendige bevissthet og sjøltillit til å kunne slåss for sin egen frigjøring. Men revolusjonære kan aldri bygge en organisasjon som er i stand til å gjøre dem effektive og sveise dem sammen i aktivitet i på langt nær den samme grad som tilhengerne - både de bevisste og de ubevisste - av de eksisterende ideologier. For å gjøre dette betyr uunngåelig at man begrenser massenes egenaktivitet – ”det ubevisste”, som går forut for ”det bevisste”. Følgelig må man vente på ”spontane” utviklinger hos massene. I mellomtida kan man like så godt finne seg i de eksisterende organisasjoner, sjøl om man er uenig med dem politisk, fordi de er de best mulige, fordi de er et uttrykk for dagens nivå i klassekampen, i massenes spontane utvikling.

Lenin og Gramsci om parti og klasse

I Lenins skrifter er det stadig tilstede en innebygd forståelse av de problemer som opptar Luxemburg og Trotski. Men istedenfor en fatalistisk overgivelse for dem finner man en voksende erkjennelse av at det ikke er organisering som sådan, men bestemte former for og sider ved organisering som framkaller problemene. Men først da den 1. verdenskrig og begivenhetene i 1917 ga klart uttrykk for den gamle organiasjonsformens fallitt, begynte Lenin å konsentrere sin oppmerksomhet om de banebrytende nye ideer han sjøl var i ferd med å utvikle. Ikke en gang da var disse ideene utviklet fullt ut. Den fornyelsen i sosialistisk teori som var i ferd med å skje ble kvalt i og med smadringa av den russiske arbeiderklasse, sammenbruddet i rådsstrukturen og stalinismens framvekst. Mens arbeiderklassen mistet sin organisatoriske styrke og sjøltillit vokste det fram et byråkrati som tilegnet seg revolusjonens teoretiske grunnlag og forvrengte det til en ny ideologi som skulle rettferdiggjøre byråkratiets egne interesser og forbrytelser. Lenins syn på hva partiet er og hvordan det bør fungere i forhold til klassen og dens institusjoner, rakk så vidt å bli klargjort i forhold til de gamle sosialdemokratiske oppfatninger før det igjen ble tåkelagt av den nye stalinistiske ideologien. Mange av Lenins ideer blir imidlertid tatt opp og iført en mer sammenhengende drakt av italieneren Antonio Gramsci.

Noe som ofte blir oversett av Lenin-kommentatorer, er at det gjennom alle hans skrifter finnes to sammenflettede ideer som utfyller hverandre men som overflatisk sett kan virke sjølmotsigende. For det første legger han alltid vekt på muligheten for plutselige endringer i arbeiderklassens bevissthet, på den uventede oppblomstring som kjennetegner arbeiderklassens egenaktivitet, på de dyptliggende instinkter hos arbeiderklassen som fører til at den begynner å forkaste de underdanige og lydige vaner:

”I revolusjonære tider kommer motsetninger til syne som har modnet gjennom årtier og århundrer. Livet blir usedvanlig begivenhetsrikt. Massene, som alltid har stått i skyggen og som av den grunn er blitt foraktet av folk som bare ser på overflaten, gjør sitt inntog på den politiske scenen som aktive deltakere ... Disse massene gjør seg heroiske anstrengelser for å vise seg situasjonen voksen og for å klare de enorme oppgavene av verdensbetydning som historien har pålagt dem: Og uansett hvor store de enkelte nederlag enn er, uansett hvor mye strømmen av blod og ofrenes antall enn måtte ryste oss, er det ingenting som noensinne kan sammenliknes med denne direkte trening som massene og klassene får i løpet av selve den revolusjonære kampen.”

”Vi forstår å verdsette betydningen av det langsomme, taktfaste og ofte ubemerkelsesverdige arbeid med politisk skolering som sosialdemokratene bestandig har utført og bestandig vil utføre. Men vi må ikke tillate noe som i dagens situasjon ville være meget farlig - en mangel på tiltro til folkets makt. Vi må huske hvilken enormt skolerende og organiserende makt som ligger i revolusjonen, når mektige historiske begivenheter tvinger mannen på gata ut av hans fjerne kammer eller kjellerkrok og gjør ham til en samfunnsborger. Måneder med revolusjon kan noen ganger utvikle mennesker raskere og lengre enn tiår med politisk stillstand.”

”Arbeiderklassen er instinktivt, spontant sosialdemokratisk.”

”Som resultat av proletariatets stilling i det kapitalistiske samfunnet, gjør arbeidernes streben etter sosialismen og deres allianse med sosialistpartiet seg gjeldende med eksplosiv kraft allerede i bevegelsens tidligste faser.”

Sjøl i de verste månedene etter krigsutbruddet i 1914 kunne han skrive:

”Den objektive situasjonen som krigen har skapt ... er uunngåelig i ferd med å skape en revolusjonær stemning; den herder og opplyser de beste og mest klassebevisste proletarer. En plutselig endring i stemningen blant massene er ikke bare en mulighet, det blir stadig mer sannsynlig ...”

1 1917 fører denne tiltro til massene Lenin ut i konflikt med hans eget parti i april og igjen i august/september:

”Lenin sa mer enn en gang at massene sto til venstre for partiet. Han visste at partiet sto til venstre for sitt eget øvre lag av ”gamle bolsjeviker”.

I forbindelse med den ”demokratiske konferansen” i september 1917 kunne han skrive:

”Vi må trekke massene inn i debatten om dette spørsmålet. Klassebevisste arbeidere må ta saken i sine egne hender, organisere debatten, og øve press på ”dem i toppen”.”

Det finnes imidlertid et annet grunnleggende element i Lenins teori og praksis: Hans understreking av teoriens rolle, og av partiet som bæreren av denne teorien. Den mest velkjente formulering av dette finnes i Hva må gjøres? der han skriver ”Uten en revolusjonær teori kan det ikke finnes noen revolusjonær bevegelse.” Men det er et tema som går igjen og igjen i alle faser av hans aktivitet, ikke bare i 1903, men også i 1905 og 1917 - på akkurat samme tidspunkt som han forbanner partiets manglende evne til å reagere på massenes radikalisering. Og for ham er partiet noe ganske annet enn de masseorganisasjoner som omfavner hele klassen. Det er alltid en fortroppsorganisasjon, som krever av medlemmene en grad av forpliktelse som de fleste arbeidere ikke er i besittelse av. (Men dette betyr ikke at Lenin på noe tidspunkt ønsket seg en organisasjon som utelukkende besto av profesjonelle revolusjonære.) Dette kan kanskje virke sjølmotsigende. Særlig da Lenin i 1903 bruker argumenter tatt direkte fra Kautsky som tyder på at bare partiet er i stand til å tilføre klassen en sosialdemokratisk bevissthet, mens han i en seinere situasjon sier at klassen står ”til venstre for” partiet. Men den som oppfatter dette som sjølmotsigende, har ikke fattet poenget ved Lenins partioppfatning på dette punktet. For det virkelige teoretiske grunnlag for hans partisyn er ikke at arbeiderklassen er ute av stand til oppnå en sosialistisk bevissthet på egen hånd. Dette innrømmer han på Det russiske sosialdemokratiske Arbeiderpartis 2. kongress i 1903. da han benekter påstanden om at ”Lenin slett ikke tar hensyn til det faktum at også arbeidere tar del i utforming av en ideologi” og tilføyer at ”... økonomistene har gått til den ene ekstremen. For å rette på tingene måtte en av oss trekke i den andre retning - og det er det jeg har gjort.”

Det virkelige grunnlaget for hans argument er at klassens bevissthetsnivå alltid er ujevnt. Uansett hvor fort massen av arbeidere lærer ting i en revolusjonær situasjon, vil noen deler fortsatt være mer framskredne enn andre. Bare å fryde seg over den spontane forandring vil si det samme som å godta ukritisk ethvert halvferdig produkt som måtte bli resultatet. Men dette produktet avspeiler klassens tilbakeliggenhet, så vel som dens skritt framover; det avspeiler dens stilling i det borgerlige samfunn, såvel som dens mulighet for ytterligere utvikling framover mot revolusjon. Arbeidere er ikke maskiner uten ideer. Hvis ikke de vinnes til en sosialistisk verdensanskuelse gjennom intervensjon fra bevisste revolusjonære, vil de fortsette å godta det eksisterende samfunns borgerlige ideologi. Dette er desto mer sannsynlig i og med at denne ideologien gjennomsyrer alle sider ved dagens samfunn og blir forsterket av alle massemediene. Sjøl om noen arbeidere ”spontant” skulle oppnå et fullt utviklet, vitenskapelig standpunkt, ville de fortsatt måtte argumentere med andre som ikke hadde nådd så langt.

”Å glemme forskjellen mellom fortroppen og massene som føler seg tiltrukket av den, å glemme at det er fortroppens stadige plikt å Heve stadig bredere lag opp til fortroppens nivå, ville være det samme som å føre seg selv bak lyset, det ville bety å lukke øynene for storheten i våre oppgaver og å innsnevre disse oppgavene.”

Dette argumentet er ikke begrenset til en bestemt historisk periode. Det er ikke slik som mange liker å tro, at det gjaldt for den tilbakeliggende russiske arbeiderklassen i 1902, men at det ikke lenger gjelder i dagens moderne samfunn. Muligheten for økt klassebevissthet er kanskje større blant arbeidere i de avanserte land i dag, men selve karakteren til get kapitalistiske samfunnet sørger for at denne bevisstheten forblir meget ujevn. A benekte dette vil si det samme som å blande sammen arbeiderklassens revolusjonære potensiale og realiteten i dens nåværende bevissthet. Altså skriver Lenin mot mensjevikene (og Rosa Luxemburg!) i 1905:

”Kom med færre selvfølgeligheter om utviklingen av selvstendig aktivitet blant arbeiderne - arbeiderne viser selvstendig revolusjonær aktivitet uten ende som dere ikke legger merke til! - se heller til at dere ikke demoraliserer tilbakeliggende arbeidere med halehengspolitikken deres.”

”Det finnes to typer selvstendig aktivitet. Det finnes den selvstendige aktiviteten til et proletariat som er i besittelse av revolusjonært initiativ, og det finnes den selvstendige aktiviteten til et proletariat som er umodent og som blir holdt igjen i tøylene ... Det finnes fortsatt i dag sosialdemokrater som fryder seg over den sistnevnte form for aktivitet, som tror at de kan unngå å svare direkte på dagens påtrengende spØrsmål ved å gjenta ordet ”klasse” i det uendelige.”

Kort sagt: Hold opp med å prate om hva klassen som helhet kan få i stand og sett i gang diskusjonen om hvordan vi, som en bestanddel av dens utvikling, skal handle. Som Gramsci skriver:

”Ren spontanitet forekommer ikke i historien ... I den mest ”spontane” bevegelse er det bare slik at elementene av ”bevisst ledelse” ikke kan spores tilbake, ikke har etterlatt noen pålitelige dokumenter ... I slike bevegelser finnes mangfoldige elementer av bevisst ledelse, men ingen som har overtak over de andre ... "

Mennesket har til enhver tid en eller annen forestilling om verden. Som sosialt vesen utvikler det seg aldri i isolasjon fra en eller annen form for fellesskap. ”Ut fra sin forestilling om verden tilhører mennesket en eller annen gruppering, dvs. nettopp den som består av alle samfunnsmessige elementer som deler den samme arbeids- og tenkemåte”. Med mindre han (mennesket) hele tiden bevisst revurderer sin verdensanskuelse, for å bringe den i overensstemmelse med erfaring og gjøre den mer sammenhengende,

”tilhører han, på en og samme tid, et utall forskjellige menneskegrupper; hans egen personlighet blir satt sammen på en merkelig måte. Den inneholder elementer av huleboeren og prinsipper fra den mest avanserte viten, skitne fordommer fra alle forgangne historiske tider, og fornemmelser av en framtidig filosofi om menneskerasen forenet over hele verden.”

”Det aktive ”massemennesket” jobber praktisk, men har ingen klar teoretisk bevissthet om sine handlinger, som også er kunnskap om verden for så vidt som han forandrer den. Hans teoretiske bevissthet står snarere i motsetning til hans handlinger. Vi kan nesten si at han har to teoretiske bevisstheter (eller en motsigelsesfylt bevissthet): den ene innebygd i hans handlinger og som forener ham med hans kamerater i den praktiske omforming av virkeligheten; og den andre, overflatisk og mer iøynefallende, som han har arvet fra fortida og som han godtar ukritisk. (Denne spaltningen kan nå et punkt hvor) motsetningen i bevisstheten ikke vil tillate noen aktivitet, noen avgjørelse, noe valg, og skaper en tilstand av moralsk og politisk passivitet.”

”Ettersom hver handling er resultatet av ulike viljer med ulik grad av intensitet, bevissthet og samstemmighet med massenes kollektive vilje, er det klart at den teorien som ligger innebygd i, og svarer til denne aktiviteten vil bli en blanding av like forvirrede og uensartede synspunkter og meninger. (For at de praktiske krefter som på et gitt historisk tidspunkt blir satt i bevegelse, skal bli) effektive og ekspansive (er det nødvendig å) lage, på grunnlag av en klar praksis, en teori som faller sammen med og identifiserer seg med denne praksisens avgjørende elementer, og så framskynder den historiske prosess idet den gjør praksisen mer homogen, mer sammenhengende og effektiv i alle dens elementer...”

”I denne forstand blir spørsmålet om man foretrekker ”spontanitet” eller ”bevisst ledelse” et spørsmål om hvorvidt det er å foretrekke at man tenker ukritisk, på en usammenhengende og oppstokket måte, m.a.o. at man ”deltar” i en verdensanskuelse som blir ”pådyttet” oss gjennom våre omgivelser, dvs. av en av de mange samfunnsgrupper som alle automatisk tilhører fra det øyeblikket de trer inn i den bevisste verden, eller om man skal foretrekke å utarbeide en egen verdensanskuelse på bevisst og kritisk vis.”

Partier er til for i denne situasjonen å utbre et bestemt verdenssyn og den tilsvarende praktiske aktiviteten. De forsøker å samle sammen til en kollektiv enhet alle som deler en bestemt verdensanskuelse, og å spre denne. De er til for å gjøre massen av enkeltpersoner som er påvirket av et utall ideologier og interesser mer enhetlig. Men dette kan gjøres på to måter. Den første blir av Gramsei betegnet som den katolske kirkens metode. Denne forsøker å binde forskjellige sosiale klasser og lag til en ideologi. Den forsøker å forene de intellektuelle og ”vanlige folk” i en eneste organisert verdensanskuelse. Men den kan bare oppnå dette ved hjelp av en jernhard disiplinering av de intellektuelle som derved reduseres til nivået hos ”vanlige folk”. Marxismen derimot ”står i skarp motsetning til den katolske metoden”. Den forsøker heller å forene arbeidere og intellektuelle slik at man hele tiden øker massenes bevissthetsnivå og dermed setter dem i stand til å handle på en virkelig selvstendig måte. Nettopp derfor kan ikke marxister nøye seg med å ”tilbe” massenes spontanitet: Dette ville være det samme som å etterlikne katolikkene ved at man påtvinger de mest framskredne grupper de minst framskrednes tilbakeliggenhet.

For Gramsci og Lenin betyr dette at partiet konstant forsøker å heve de nyeste medlemmene til forståelsesnivået hos de gamle medlemmene. Det må hele tida være i stand til å reagere overfor ”spontane” utviklinger i klassen og trekke til seg de elementer som er i ferd med å utvikle en klar bevissthet som følge av disse spontane utviklinger.

”For ikke å være massenes parti i navn alene, må vi få stadig større masser til å ta del i alle partiaktiviteter, reise dem sakte men sikkert ut av politisk apati til protest og kamp, fra almen misnøye til sosialdemokratiske ideer, fra tilslutning til disse ideene til å støtte bevegelsen, fra støtte til organisert medlemskap i partiet.”

Det følger imidlertid ikke at det partiet som best er i stand til å oppfylle disse oppgavene er det som favner ”bredest”. Det vil heller være en organisasjon som hele tida forsøker å dra stadig bredere kretser av arbeidere inn i sitt arbeid samtidig som det begrenser medlemskap til de som er villige til å ta sin egen - og partiets - aktivitet opp til seriøs og vitenskapelig vurdering. Dette medfører at definisjonen av hva et partimedlem er blir meget viktig. Partiet består ikke av enhver som ønsker å identifisere seg som medlem, men bare av de som er villige til å underlegge seg partidisiplinen. Under normale tilstander vil disse være forholdsvis få i antall, et lite mindretall i arbeiderklassen; men i tider med skjerpet klassekamp vil de vokse enormt.

Her er en viktig kontrast til praksisen hos de sosialdemokratiske partiene. Lenin sjøl er før 1914 bare klar over dette i forhold til den russiske situasjonen, men hans stilling er klar. Opp mot hverandre stiller han sitt eget mål - en ”virkelig jernhard organisasjon”, et ”lite, men sterkt parti” av ”alle som ønsker å slåss” - og det ”sprikende uhyret mensjevikenes uryddige ny-Iskra elementer”. Dette forklarer hvorfor han insisterte på å gjøre spørsmålet om betingelser for medlemskap i partiet til prinsippsak den gangen bruddet med mensjevikene fant sted i 1903.

Innenfor Lenins partioppfatning er det viktig å skille mellom de elementene som han anså som historisk begrenset og de som har almen gyldighet. Førstnevnte inkluderer b1.a. behovet for lukkede konspiratoriske organisasjoner, nøye kontroll av partifunksjonærer ovenfra osv.

”Under frie politiske tilstander vil vårt parti bygges utelukkende på valgprinsippet. Under eneveldet er dette upraktisk for de tusener av arbeidere som utgjør partiet.”

Av mer allmenn gyldighet er at han legger vekt på nødvendigheten av å begrense partiet slik at det omfatter bare dem som er villige til å underlegge seg partidisiplinen. Det er viktig å understreke at dette ikke betyr at Lenin (i motsetning til mange av hans etterplaprere) blindt godtar autoritære holdninger og metoder. Det revolusjonære partiet er til for å muliggjøre en vitenskapelig debatt mellom de mest bevisste og militante arbeidere og intellektuelle som forutsetning for planlagt og koordinert aktivitet. Dette er umulig uten at alle deltar i partiaktivitene. Det krever klarhet og nøyaktighet i debatten, sammen med organisatorisk besluttsomhet. Alternativet er ”sumpen”, en situasjon der folk med klare og vitenskapelige beveggrunner er så til de grader blandet sammen med folk som er ubehjelpelig forvirret at all besluttsom aktivitet hemmes og de mest tilbakeliggende i realiteten får utgjøre det ledende element. Disiplinen som kreves til en slik debatt finnes bare hos de som har sluttet seg sammen ”etter fritt truffet beslutning”.

Med mindre partiet har klare grenser og er konsolidert nok til sette avgjørelser ut i livet blir enhver diskusjon om disse avgjørelsene ikke ”fri” i det hele tatt, men snarere meningsløs. For Lenin er sentralismen på ingen måte det motsatte av å utvikle partimedlemmenes eget initiativ og selvstendighet: Det er snarere forutsetningen for det. Det er verdt å merke seg hvordan Lenin i 1905 oppsummerte begrunnelsen for kampen han hadde ført for sentralismen de foregående to år. Når det gjaldt rollene som sentralorganisasjonen og den landsomfattende avisa skulle spille, sa han at resultatet skulle bli

”... dannelsen av et nett av agenter (som) ikke skulle ha til oppgave å vente på signalet til opprør, men å utføre en slik regelmessig aktivitet som ville sikre størst mulighet for at en eventuell oppstand ville lykkes. En slik aktivitet ville styrke vår kontakt med de bredeste lag av arbeidere og med alle sjikt som er misfornøyd med eneveldet ... Nettopp slik aktivitet ville tjene til å utvikle evnen til å vurdere den politiske situasjonen og følgelig evnen til å velge det rette øyeblikket for oppstanden. Nettopp slik aktivitet ville øve alle lokalorganisasjoner til å reagere samtidig overfor de samme politiske spørsmål, begivenheter og hendelser som ryster hele landet, og reagere overfor disse ”hendelser” så presist og formålstjenlig som mulig...”

Gjennom medlemskap i en slik organisasjon trenes så vel arbeidere som intellektuelle til å ta sin egen konkrete situasjon til vurdering i lys av den vitenskapelig sosialistiske aktiviteten til tusenvis av andre. ”Disiplin” betyr å godta nødvendigheten av at den enkeltes erfaring forholder seg til partiets totale teori og praksis. Som sådan står den ikke i motsetning til, men blir snarere en forutsetning for å kunne foreta selvstendige vurderinger av konkrete situasjoner. Derfor betyr ”disiplin” for Lenin, ikke at man skjuler uoverensstemmelser som eksisterer i partiet, men heller trekker dem fram i dagen, slik at de kan drøftes igjennom. Bare på denne måten kan medlemsmassen ta klart standpunkt. Partiorganet må være åpent for meninger som partiet ikke selv er enig i.

”Det er etter vår mening nødvendig å gjøre alt - selv om det innebærer visse avvik fra ryddige, sentralistiske mønstre og total lydighet overfor disiplinen for at disse grupperinger skal kunne uttale seg fritt og gi partiet som helhet anledning til å avveie betydningen eller ikke av disse uenighetene, og avgjøre hvor, hvordan og på hvis side det mangler konsekvens.”

Kort sagt: Det som teller, er at det hersker politisk klarhet og besluttsomhet i partiet, for å sikre at alle medlemmer trekkes inn i debatten og forstår betydningen av sin egen aktivitet. Derfor er det absurd som mensjevikene prøvde å gjøre og en del fortsatt gjør, å forveksle partiet og klassen. Klassen som helhet er hele tida engasjert i en ubevisst motstand mot kapitalismen; partiet er den del av klassen som allerede er bevisst, og som slutter seg sammen for å forsøke å utgjøre en bevisst ledelse for de andre i kampen. Partidisiplinen blir ikke tvunget på ovenfra, men godtatt frivillig av alle som deltar i partiets beslutninger og jobber for å sette dem ut i livet.

Det sosialdemokratiske partiet, bolsjevikpartiet og det stalinistiske parti

Vi kan nå se forskjellen mellom partiet som Lenin oppfattet det, og det sosialdemokratiske partiet som Rosa Luxemburg og Trotski forestilte seg og samtidig fryktet. Sistnevnte ble sett på som hele klassens parti. Klassens maktovertakelse var ensbetydende med at partiet kom til makta. Alle retninger innenfor klassen måtte bli representert i partiet. Enhver splittelse i partiet måtte betraktes som en splittelse i klassen. Sentralisering, selv om den ble ansett som nødvendig, ble fryktet som en sentralisering over og på tross av klassens spontane aktivitet. Likevel var det nettopp i denne type parti de ”eneveldige” tendensene, som Luxemburg advarte mot, skulle utvikles sterkest. Fordi man ikke skilte mellom medlemmer og sympatisører - og på grunn av det massive apparatet som trengtes for å holde sammen massen av bare halvveis politiserte medlemmer - fikk man en nedtoning av den politisk debatten; det politiske alvoret manglet. Dette førte i sin tur til at medlemmene var mindre i stand til å foreta selvstendige politiske vurderinger - og det økte behovet for innblanding fra partiapparatet. Så lenge det ikke eksisterer en organisatorisk sentralisering som tar sikte på å gi den politiske debatten klarhet og besluttsomhet, vil selvstendigheten til grunnplanet i partiet nødvendigvis forbli svak. Vennskapets bånd eller respekt for etablerte ledere blir tillagt større betydning enn de politiske vurderinger. I sumpen der ingen har noen klar retning - ikke engang en feil retning, blir det ingen debatt om hvilken retning som er den rette. Det at man nektet å se organisatoriske spørsmål i lys av politiske vurderinger (sjøl om det ble gjort i den edle hensikt å opprettholde et ”masseparti”) førte til at organisatorisk lojalitet ble overordnet politisk lojalitet. Dette medførte i sin tur sviktende evne til å handle selvstendig når man møtte opposisjon fra eldre kolleger.

Det er viktig å være klar over at det stalinistiske partiet ikke er en variant av bolsjevikpartiet. Det var, i likhet med det sosialdemokratiske partiet, dominert av organisatoriske strukturer. Lojalitet overfor organisasjonen betydde mer enn lojalitet overfor dens politikk. Teori var til for å rettferdiggjøre en praksis som ble bestemt av ytre forhold - ikke omvendt. Organisatorisk lojalitet kom til å bestemme de politiske beslutninger og ble selv bestemt av det russiske statsapparatets behov. Det er verdt å merke seg at forutsetningen for apparatets fullstendige seier over partiet i Russland nettopp var at partiet ble åpnet for hundretusenvis av ”sympatisører” dvs. ”klassens” utvanning av ”partiet”. De nye rekruttene fra ”Lenin-vervingen” (som ble satt i gang kort etter Lenins død) var i beste fall usikre politisk, og byråkratiet kunne stole på at de ville bøye seg for apparatet. Et ”leninistisk” parti blir ikke i samme grad utsatt for denne tendensen til byråkratisk kontroll - nettopp fordi det begrenser medlemskapet til de som er seriøse og disiplinerte nok til å ta utgangspunkt i politiske og teoretiske spørsmål, og innrette hele sin aktivitet etter disse.

Men er ikke dette en veldig elitepreget partioppfatning? I en viss forstand ja. men det er ikke partiformen, men livet selv som er skyld i dette, fordi det framkaller en ujevn utvikling i arbeiderklassens bevissthet. Hvis partiet skal være effektivt, må det ta sikte på å rekruttere de det betrakter som de mest ”framskredne”. Det kan ikke godta et lavere nivå av politisk bevissthet bare for at det ikke skal være en ”elite”. Det kan f.eks. ikke akseptere at sjåvinistiske arbeidere er ”like gode” som internasjonalistiske partimedlemmer bare av hensyn til klassens ”egenaktivitet”. Men å være ”fortropp” er ikke det samme som å sette sine egne ønsker, politikk, eller interesser i stedet for klassens.

Her er det viktig å ha klart for seg at det for Lenin ikke er partiet, men arbeiderrådet som er kimen til arbeiderstaten. Hele arbeiderklassen vil delta i de organisasjoner som til sammen utgjør dens stat - de mest tilbakeliggende så vel som de mest framskredne deler. ”Hver kokk vil styre”. I Lenins hovedverk om staten blir partiet knapt nevnt. Partiet har ikke til oppgave å bli staten, men heller å utføre en stadig agitasjon og propaganda blant de mer tilbakeliggende deler av klassen, for å øke deres selvtillit og bevissthet til et slikt nivå at de oppretter arbeiderråd og kjemper for å styrte den borgerlige stats organisasjonsformer. Sovjetstaten - statsformen som bygger på arbeiderråd - er det høyeste konkrete uttrykk for hele arbeiderklassens egenaktivitet; partiet er den del av klassen som er mest bevisst denne egenaktivitetens verdenshistoriske betydning.

Arbeiderstaten og partiet har to vidt forskjellige roller under sosialismen (derfor kan det være mer enn ett parti i en arbeiderstat). Arbeiderstaten skal representere interessene til hele arbeiderklassen, som varierer etter geografi, industri osv. Den må i sin organisasjonsform anerkjenne klassens mangfoldighet. Partiet derimot må bygges opp rundt det som forener klassen - på landsbasis og på tvers av landegrenser. Det må hele tida sikte etter å overvinne klassens mangfoldighet, gjennom ideologisk argumentasjon. Det er opptatt av nasjonale og internasjonale prinsipper, ikke de enkelte arbeidergruppers snevre anliggende. Det kan bare overbevise, ikke tvinge disse til å godta dets ledelse. En organisasjon som vil delta i arbeiderklassens revolusjonære omstyrting av kapitalismen kan ikke ha noe begrep om å sette seg selv i stedet for klassens egne direkte maktorganer. Bare et sosialdemokratisk eller et stalinistisk parti kan ha et slikt perspektiv (og begge har vært for redde for massenes egenaktivitet til å forsøke denne substitusjonen gjennom revolusjonær praksis i de avanserte kapitalistiske land). Fordi den eksisterer under kapitalismen vil den revolusjonære organisasjon nødvendigvis ha en helt annen struktur enn den arbeiderstaten som vil oppstå under omstyrtingen av kapitalismen. Det revolusjonære partiet må, innenfor arbeiderstaten, kjempe for sine prinsipper mot de som er i opposisjon til disse. Dette er bare mulig dersom partiet ikke selv er arbeiderstaten. Vi kan nå se at Lenins partiteori og hans statsteori ikke er to adskilte ting som kan behandles hver for seg. Inntil han hadde utviklet statsteorien var Lenin tilbøyelig til å betrakte bolsjevikpartiet som en tilpasning til særegne russiske forhold. Stilt overfor den sosialdemokratiske (og seinere stalinistiske) oppfattelse av partiet-som-er-staten, er det bare naturlig at ekte revolusjonære (og dermed demokratisk innstilte) sosialister, ikke vil begrense partiet til de mest framskredne deler av klassen. Dette forklarer Rosa Luxemburgs tvetydighet i spørsmålet om politisk organisering og teoretisk klarhet. Det gjør også at hun føler seg tvunget til a velge mellom de ”feiltrinn som blir gjort av en virkelig revolusjonær bevegelse” og den ”aller klokeste sentralkomites ufeilbarlighet”. Men hvis partiet og klassens maktorganer holdes adskilt (skjønt det ene forsøker å øve innflytelse på de andre), vil ”ufeilbarligheten” til det ene spille en sentral rolle i prosessen der de andre lærer av sine feil. Det er Lenin som ser dette, og Lenin - ikke Luxemburg (i hvert fall ikke før mot slutten av sitt liv) - som tar konsekvensen av det. Også i dag er det nødvendig å bygge en organisasjon av de revolusjonære marxister som vil underkaste sin egen situasjon og situasjonen til klassen som helhet en vitenskapelig analyse, som er villige til å kritisere egne feil, og som gjennom sin deltakelse i arbeidernes daglige kamp vil forsøke å øke klassens selvstendige aktivitet gjennom en uopphørlig opposisjon til dens lydighet - ideologisk og i praksis - overfor det gamle samfunnet. En reaksjon mot at både sosialdemokratiet og stalinismen setter likhetstegn mellom klassen og partieliten er et positivt trekk. Det må imidlertid ikke tillates å stå i veien for et klart perspektiv om hva må gjøres for å få bukt med den arven de har etterlatt seg.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.