IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Leo Trotski: Stalinisme og bolsjevisme

Det renner "en hel elv av blod mellom bolsjevisme og stalinisme," skriver Leo Trotski i denne sentrale teksten fra 1937. Den norske versjonen ble første gang utgitt samme år av Oktober-gruppa.

linje

Publisert: 02.02.2008

Reaksjonære tidsavsnitt, som det vi nå lever i, vil ikke bare splitte og svekke arbeiderklassen og isolere dens fortropp, men senker også det alminnelige ideologiske nivå i bevegelsen og kaster den politiske tenkning tilbake til lengst tilbakelagte tider. Fortroppens oppgave blir det under disse forhold: fremfor alt ikke å la seg drive bakover med strømmen - det gjelder å svømme mot strømmen. Når et ugunstig styrkeforhold gjør det umulig å holde de tidligere erobrete, politiske stillingene, gjelder det i det minste å bevare de ideologiske posisjonene, for de er uttrykk for tidligere tiders dyrekjøpte erfaringer. Det er dumhet å se på en slik politikk som "sekterisme". I virkeligheten forbereder den bare et gigantisk fremstøt, med den neste historiske flodbølgen.

Reaksjonen mot marxisme og bolsjevisme

Store historiske nederlag fremkaller uunngåelig en omvurdering. Vanligvis fører den i to forskjellige retninger. På den ene side forsøker den virkelige fortroppen, beriket med erfaring fra nederlaget, med nebb og klør å forsvare den revolusjonære tanke, føre den videre og på det grunnlag samle stormtropper til de kommende storkamper. På den annen side forsøker vanepolitikerne, sentristene og dilletantene, skremt av nederlagene, å ødelegge innflytelsen fra de revolusjonære tradisjonene, og mens de later som de søker etter "nye veier", graver de seg stadig bakover. En kunne anføre en rekke eksempler på den ideologiske reaksjon.

Hele den litteratur Den annen og Den tredje internasjonale og deres drabanter i Londonerbyrået sender ut består i bunn og grunn av slike eksempler. Ikke ett spor av marxistisk analyse. Ikke ett alvorlig forsøk på å bringe for dagen årsakene til nederlagene. Om fremtiden ikke et eneste forfriskende ord. Bestandig bare sjablonger, vanetanker, bedrag og fremfor alt engstelse for deres egen videre eksistens som byråkrati. En tylft linjer fra en eller annen Hilferding eller Otto Bauer strekker til - en kjenner alt likstanken. For ikke å snakke om Kominterns teoretikere. Den oppskrytte Dimitrov er uvitende og banal som en kaféfilosof. Disse folkene er for late i tanken til a si seg løs fra marxismen, de prostituerer den. Det er ikke de som nå interesserer oss, men la oss vende tilbake til dem som søker etter "nye veier".

Den tidligere østerrikske kommunist Willy Schlamm viet Moskvaprosessene en brosjyre med den megetsigende tittel Diktatur der Luge. Schlamm er en begavet journalist, hvis interesser vesentlig er rettet mot dagens spørsmål. Kritikken av svindelprosessene i Moskva og avsløringen av den psykologiske bakgrunn for de "frivillige tilståelsene" har Schlamm fått bra til. Men han har ikke villet nøye seg med det, han har villet stille opp en ny teori for sosialismen, som i fremtiden skal beskytte oss mot nederlag og svindel. Men da Schlamm slett ikke er noen teoretiker og åpenbart har et begrenset kjennskap til sosialismens utviklingshistorie, kommer han med sin nye åpenbaring helt tilbake til sosialismen for Marx, og det i den tyske form, dvs. den mest tilbakeliggende, sølige og vemmelige avart. Schlamm gir avkall på dialektikken, på klassekampen, for slett ikke å nevne proletariatets diktatur. Oppgaven å omskape samfunnet løper for ham ut i realiseringen av noen "evige" moralvisdommer, og med dem gir han seg til a føre menneskeheten allerede under det kapitalistiske system. I Kerenskis blad Det nye Russland(en gammel russisk provinsavis som nå utkommer i Paris) tar de imot Schlamms forsøk på å redde sosialismen ved en sprøyte sedelig vaksine, med glede, ja, med stolthet: ifølge redaksjonens ganske riktige kommentar kommer Schlamm tilbake til den ekte russiske sosialismes prinsipper. Allerede forlengst hadde de overfor den tørre og snevre klassekamp stillet opp troens, håpets og kjærlighetens hellige grunnsetninger. Riktignok betegner de russiske sosialrevolusjonæres originaldoktrine bare en tilbakevenden tit tysk sosialisme fra før marsperioden (1848). Men det ville være urettferdig å kreve et nøyere kjennskap til idéhistorien av Kerenski enn av Schlamm. Langt viktigere er det faktum at Kerenski, som nå solidariserer seg med Schlamm, den gang han var regjeringsoverhode, har ansvaret for at bolsjevikene forfulgtes som agenter for den tyske generalstab: det vil si, satte i scene den samme svindel som Schlamm nå mobiliserer sine møllette, metafysiske absolutter mot.

Den innstilling som danner bakgrunnen for den ideologiske reaksjon hos Schlamm og slike som han, er slett ikke vanskelig å skjønne. Disse folkene var en stund med i en politisk bevegelse som sverget til klassekampen, og som, iallfall etter eget sigende, bekjente seg til den dialektiske materialisme. Både i Østerrike og i Tyskland endte det med en katastrofe. Og så trekker Schlamm uten videre den slutning at dette er et resultat av dialektikken og massekampen! Og siden mulighetene for en åpenbaring er begrenset av historiske erfaringer og av personlige kunnskaper, så finner vår reformator under sin søken etter Evangeliet ikke annet enn en haug gamle filler, som han så tappert stiller opp, ikke bare mot bolsjevismen, men mot marxismen i det hele.

I første øyeblikk kan en synes at Schlamms spesielle bidrag til den alminnelige ideologiske reaksjon er for primitivt til å ofres noen omtale (fra Marx til Kerenski!). Men det er virkelig lærerikt: nettopp ved sin primitivitet blir det en slags felles faktor for alle de andre formene for reaksjon, særlig for alle dem som nå uten videre lyser bolsjevismen i bann.

"Tilbake til marxismen?"

Marxismen har funnet sitt høyeste historiske uttrykk i bolsjevismen. Under bolsjevismens fane vant proletariatet sin første seier og skapte den første arbeiderstat. Intet kan slette disse kjensgjerninger ut av historien. Men etter at Oktoberrevolusjonen foreløpig har ført til en triumf for byråkratiet, etter at det har knesatt sitt system: undertrykkelse, ran og svindel - "løgnens diktatur", for å bruke Schlamms treffende uttrykk - er det mange overfladiske som uten videre trekker slutningen: en kan ikke bekjempe stalinismen uten samtidig å vende seg mot bolsjevismen. Schlamm går enda videre, som vi vet: bolsjevismen som har utartet på denne måten i stalinismen, er selv sprunget ut av marxismen - følgelig kan en ikke bekjempe stalinismen uten å bryte med marxismen.

Mindre konsekvente, men desto tallrikere er de som sier: "Vi må vende tilbake fra bolsjevismen til marxismen." Men hvorledes? Til hvilken marxisme? Før marxismens fallitt i form av bolsjevisme hadde den allerede brutt sammen i den sosialdemokratiske form. Betyr kanskje slagordet "Tilbake til marxismen" et hopp over Den 2den og Den tredje internasjonale - tilbake til Den første internasjonale? Men den falt jo også sammen i sin tid. Hvis en går nøyere etter, blir det til syvende og sist ingen annen utvei enn å vende tilbake til - Marx' og Engels' samlede skrifter. Dette heltemodige spranget kan en riktignok foreta uten et øyeblikk å forlate leseværelset, ja, uten å sparke av tøflene. Men hvordan skal vi komme fra klassikerne våre (Marx døde i 1883, Engels i 1895) til vår egen tids oppgaver, når vi simpelthen ser bort fra adskillige tiårs teoretiske og politiske kamper, bla. bolsjevismen og Oktoberrevolusjonen? Av dem som har foreslått å vende bolsjevismen ryggen fordi den historisk har "spillet fallitt", er det ingen som har kunnet vise nye veier. Det hele innskrenker seg altså til det enkle råd å studere Kapitalen. Vi kan ikke godt innvende noe mot det. Men bolsjevikene leste Kapitalen de og, og med åpne øyne. Det forhindret imidlertid ikke Sovjetstatens utartning, eller iscenesettelsen av Moskvaprosessene. Så hva skal en gjøre?

Er bolsjevismen ansvarlig for stalinismen?

Er det sant at Stalin er bolsjevismens ektefødte representant, slik som alle reaksjonære hevder, som Stalin selv sverger på, som mensjevikene, anarkistene, og noen venstredoktrinære som selv regner seg for marxister, tror? "Vi har hele tiden forutsagt dette," sier de. "Etter forbudet mot de andre sosialistiske partier, undertrykkelsen av anarkistene, etter opprettelsen av bolsjevikdiktaturet i sovjetene, kunde Oktoberrevolusjonen bare ende i byråkratiets diktatur. Stalin betyr fortsettelsen av leninismen og gir samtidig beviset for dens fallitt." Feilen i denne tankegang begynner når man stilltiende identifiserer bolsjevisme, oktoberrevolusjon og Sovjetunion. I stedet for den historiske prosess, med kamp mellom fiendtlige krefter, tenker man seg bolsjevismens utvikling isolert, som i et lufttomt rom. I virkeligheten er bolsjevismen bare en politisk bevegelse, nøye forbundet med arbeiderklassen, men ikke identisk med den. Og ved siden av industriarbeiderklassen gis der i Sovjetunionen hundre millioner bønder, forskjelligartede folkeslag, og en arv av undertrykkelse, nød og uvitenhet. Den stat bolsjevikene har bygget opp, gjenspeiler ikke bare bolsjevismens idé og vilje, men også landets kulturelle nivå, befolkningens sosiale sammensetning, trykket fra en barbarisk fortid, og den like barbariske imperialisme som i dag behersker verden.

Å fremstille utglidningen i sovjetstaten som en utvikling av bolsjevismen alene, det ville være å se bort fra den sosiale virkelighet. Bare i tanken kan man slik rive løs en enkelt del av en samfunnsmessige sammenheng, og det er nok å gjøre oppmerksom på denne elementære feil for helt å bli kvitt den. Bolsjevismen har iallfall aldri identifisert seg verken med oktoberrevolusjonen eller med den sovjetstat som revolusjonen skapte. Bolsjevismen betraktet seg som en av faktorene i historien, den bevisste faktor - en meget betydningsfull, men ikke den avgjørende. Å overvurdere vår egen historiske rolle var en synd vi unngikk. På det grunnlag produktivkreftene gav, betraktet vi som den avgjørende faktor - klassekampen, ikke bare i nasjonal, men i internasjonal målestokk.

Når bolsjevikene gjorde innrømmelser til bøndenes eiendomstendenser, satte strenge regler for medlemsskapet i partiet, renset partiet for fremmede elementer, forbød andre partier, innførte NEP-politikken, gav konsesjoner for privatbedrifter, eller sluttet diplomatiske overenskomster med imperialistiske regjeringer, betød det at de trakk de praktiske konsekvenser av den avgjørende kjensgjerning som de helt fra først av hadde vært på det rene med, teoretisk - at makterobringen hvor viktig den enn kan være i og for seg, slett ikke forvandler partiet til enehersker over den historiske utvikling. Etter å ha overtatt statsmakten er partiet riktignok i stand til å gripe inn i samfunnsutviklingen med en makt det tidligere ikke hadde, men til gjengjeld underkaster det seg en ti ganger større innflytelse fra alle andre elementer i samfunnet. Ved et direkte angrep fra fiendtlige krefter kan det bli feiet vekk fra makten. Ved et langsommere utviklingstempo kan det råtne innvendig mens det fremdeles beholder den samfunnsmessige makt. Det er nettopp denne dialektikken i den historiske prosess som de ikke forstår, de sekteriske "tenkerne" som i utglidningen i Stalinbyråkratiet forsøker a finne et tilintetgjørende argument mot bolsjevismen.

Disse herrer sier i bunn og grunn: det er et dårlig revolusjonært parti som ikke i seg selv eier en garanti mot utartning. Målt med den målestokk er bolsjevismen naturligvis dømt, noen undergjørende talisman har den ikke. Men målestokken er gal. Vitenskapelig tenkning krever et konkret svar på spørsmålene om hvorledes og hvorfor partiet utartet? Til i dag har ingen uten bolsjevikene selv kunnet gi et slikt svar. De behøvde heller ikke å bryte med bolsjevismen for æ gjøre det. Tvert imot. i bolsjevismens teori fant de redskapene til å klarlegge dens skjebne. De trakk følgende slutning: det stemmer at stalinismen er "grodd frem" av bolsjevismen, riktignok ikke logisk,, men dialektisk: ikke som en revolusjonær fortsettelse, men som en motsetning, en termidor. 0g det er s1ett ikke ett og det samme.

Men bo1sjevikene trengte ikke å vente på Moskvaprosessene for å forklare grunnene til oppløsningen i det herskende parti i USSR. Forlengst hadde de forutsett og teoretisk drøftet muligheten for en slik utvikling. La oss huske hva bolsjevikene forutså, ikke bare like før oktoberrevolusjonen, men år i forveien. Et spesielt styrkeforhold, nasjonalt og internasjonalt, kan gjøre det mulig for proletariatet å gripe makten først i et så tilbakeliggende land som Russland. Men det samme styrkeforhold lar oss på forhånd slutte at uten en mer eller mindre hurtig seier for proletariatet i de fremskredne land vil arbeiderstyret ikke kunne holde makten i Russland. Overlatt til seg selv må Sovjetstyret enten falle eller gli ut. Eller rettere sagt: det vil først utarte og så falle. Jeg har selv skrevet mer enn én gang om dette, fra 1905 av. I min Den russiske revolusjons historie (jfr. tillegg" til siste bind, "Sosialisme i ett land"), er samlet alle uttalelser om dette spørsmål fra de bolsjevikiske ledere i tiden 1917 til 1923. Alle fører til samme slutning: uten en revolusjon i Vesten vil bolsjevismen bli likvidert, enten ved en indre kontrarevolusjon eller ved en intervensjon utenfra - eller ved begge deler i forening. Lenin understreket gang på gang at byråkratiseringen av Sovjetstyret ikke var et teknisk eller organisatorisk problem, men at det kunne bety begynnelsen til en utglidning av arbeiderstaten.

På 11. partikongress i mars 1923 talte Lenin om hvorledes NEP hadde skaffet Sovjetunionen "støtte" fra visse borgerlige politikere, spesielt den liberale professor Ustrjalov. "Jeg er for å støtte Sovjetstaten i Russland," sa Ustrjalov, til tross for at han var en kadett, en bursjoa og tilhenger av intervensjonen, "for med sin nåværende kurs vil den jevnt forvandles til en alminnelig borgerlig makt." Lenin foretrekker denne fiendens kyniske stemme for "sukret kommunistisk pjatt." Kaldt og nøkternt advarer han partiet mot faren: "Vi må åpent vedgå at Ustrjalov peker på en mulighet som er til stede. Historien kjenner alle slags forvandlinger; i politikk er det en dumhet å feste lit til overbevisning, hengivenhet og andre glimrende moralske egenskaper. Få mennesker har slike fremragende moralske egenskaper. Og den historiske avgjørelse blir truffet av veldige masser, hvis de ikke er fornøyet med disse få menneskene, vil de ikke behandle dem altfor høflig." Kort sagt, partiet er ikke den eneste faktor i utviklingen og i en større historisk målestokk heller ikke den avgjørende. "En nasjon beseirer en annen," fortsatte Lenin på den samme kongress, den siste han deltok i… "Det er ganske enkelt og forståelig for alle. Men disse folks kultur? Det er ikke så enkelt. Hvis den seirende nasjon er kulturelt overlegen, så påtvinger den den annen sin kultur. Hvis det motsatte er tilfellet, pleier den beseirede å påtvinge seierherren sin kultur. Var det i noe lignende som hendte i hovedstaden i RSFSR og var det ikke på denne måten av 4700 kommunister (nesten en hel divisjon, og det av de aller beste) lå under for en fremmed kultur?" Dette ble sagt i begynnelsen av 1923 og ikke for første gang. Historien lages ikke av noen få mennesker, selv ikke "de beste". Og ikke bare det: selv disse "beste" kan gli ut under innflytelsen av en fremmed, dvs. en borgerlig kultur.

Mulighetene er der for at sovjetstaten skal oppgi den sosialistiske linje, og ikke bare det, under ugunstige historiske betingelser kan det også hende at bolsjevikene taper sin bolsjevisme. Utfra en klar forståelse av denne fare ble Venstreopposisjonen dannet i 1923. Ved dag ut og dag inn å fastslå utglidningssymptomene, forsøkte den, mot den voksende termidor stille opp den bevisste vilje hos proletariatets fortropp. Det skulle vise seg at denne subjektive faktor var utilstrekkelig. De "veldige masser" som ifølge Lenin avgjør utfallet av kampen ble trette av de stadige savn, og av å vente så altfor lenge på verdensrevolusjonen. Kampånden forsvant hos massene, byråkratiet fikk overtaket. De tok motet fra fortroppen, trampet på marxismen, prostituerte det bolsjevikiske parti. Stalinismen seiret. I form av venstreopposisjonen brøt bolsjevismen med sovjetbyråkratiet og dets Komintern. Det er den samme linje i utviklingen.

Formelt sett er stalinismen sprunget ut av bolsjevismen. Selv i dag fortsetter Moskvabyråkratiet å kalle seg det bolsjevikiske parti. Det bruker simpelthen bolsjevismens gamle etikett for desto bedre å bedra massene. Men enda ynkeligere blir det at enkelte teoretikere forveksler skall og kjerne. Ved å identifisere bolsjevismen og stalinismen - yter de den beste hjelp til dem som nå likviderer revolusjonen, og spiller på denne måten ubetinget en reaksjonær rolle.

Etter at alle andre partier er fjernet fra den politiske skueplass, må de motstridende interesser og bevegelser i de forskjellige lag av befolkningen finne uttrykk innen det herskende parti. I den utstrekning som det politiske tyngdepunkt er flyttet fra den proletariske fortropp til byråkratiet, har partiet endret så vel sin sosiale struktur som sin ideologi. På grunn av den enormt hurtige utvikling, har det i de siste 15 år gjennomgått en langt radikalere utarting enn sosialdemokratiet i løpet av et halvt århundre. Den partirensning som nå pågår trekker ikke bare en blodig stripe, men en hel elv av blod mellom bolsjevisme og stalinisme. Utryddelsen av hele den gamle garde av bolsjeviker, en betydelig del av mellomgenerasjonen, og den del av de unge som har tatt de bolsjevikiske tradisjoner alvorlig, viser ikke bare politisk, men rent fysisk, hvor uforenlige motsetninger bolsjevisme og stalinisme er. Hvorledes kan noen overse det?

Stalinismen og "statssosialismen"

Anarkistene forsøker på sin side å se i stalinismen, ikke bare et produkt av marxisme og bolsjevisme, men av "statssosialisme" i det hele. De er villige til å erstatte Bakunins patriarkalske "forbund av frie kommuner" med de mer moderne forbund av frie sovjeter. Men som tidligere er de imot en sentralisert statsmakt. Det må innrømmes: en gren av "stats"marxismen, sosialdemokratiet, ble en åpenbar agent for kapitalismen da det kom til makten. Den annen fødte en ny privilegert kaste. Det er klart at ondets rot stikker i staten. Fra et bredt historisk synspunkt er det en kjerne av sannhet i denne tankegangen. Staten som undertrykkelsesapparat er utvilsomt politisk og moralsk en smittekilde.

Erfaring har lært oss at det også gjelder arbeiderstaten. For så vidt kan man si at stalinismen er et resultat av samfunnsforhold som gjorde det umulig for samfunnet å kaste av seg statens tvangstrøye. Men denne situasjon gir intet riktig grunnlag for en bedømmelse av bolsjevismen eller marxismen. Det viser bare menneskeheten alminnelige kulturelle nivå, og fremfor alt styrkeforholdet mellom proletariat og borgerskap. Når vi er blitt enige med anarkistene om at staten, selv en arbeiderstat, er et produkt av klassebarbariet, og at den virkelige menneskehets historie først vil begynne med avskaffelsen av staten, så har vi likevel foran oss spørsmålet: Hvilke metoder vil det til syvende og sist være som avskaffer staten? Ferske erfaringer viser oss at det iallfall ikke blir anarkismens.

Lederne for CNT, den eneste betydelige anarkistorganisasjon i verden, ble i det kritiske øyeblikk borgerlige ministrer. De unnskyldte sitt frafall fra den anarkistiske teori ved å henvise til de "usedvanlige forhold". Men fant ikke lederne for det tyske sosialdemokrati i sin tid den samme unnskyldning? Det er klart nok, en borgerkrig er ikke en fredelig og ordinær, men en "usedvanlig tilstand". Men enhver seriøs revolusjonær organisasjon forbereder seg nettopp til "usedvanlige forhold". Erfaringene fra Spania har enda en gang vist at det går an å "fornekte" staten i brosjyrer sendt ut under "normale forhold", med tillatelse av den borgerlige stat, men at en revolusjonær situasjon ikke gir noen muligheter for å "fornekte" staten, tvert imot den krever at man erobrer staten.

Det er slett ikke vår hensikt å anklage anarkistene fordi de ikke har kunnet avskaffe staten bare med et pennestrøk. Et revolusjonært parti er på ingen måte enehersker i samfunnet selv etter at det har erobret makten (og det var de anarkistiske ledere ute av stand til, tross for den heltemodige innsats fra de anarkistiske arbeidere). Det vi anklager er selve den anarkistiske teori, som ser ut til å passe riktig bra i fredstid, men som faller sammen så snart ... revolusjonen skaper sine "usedvanlige" forhold. I gamle dager fantes det generaler - sannsynligvis kan man finne dem ennå - som mente at det skadeligste for en hær var krigen. De er ikke bedre de revolusjonære, som klager over at revolusjonen skjærer hull i deres lære.

Når det gjelder det endelige mål: avskaffelsen av staten er det ingen motsetning mellom anarkister og marxister. Marxistene er "tilhengere av staten" bare fordi man ikke kan bli kvitt staten simpelthen ved å overse den. Erfaringene fra stalinismen er ikke noe argument mot marxismen, men en indirekte bekreftelse. Den revolusjonære lære som gir proletariatet muligheter til å bedømme situasjonen riktig, til å utnytte den aktivt - gir selvfølgelig ikke noen automatisk garanti for seier. Men likevel er seieren bare mulig ved hjelp av denne lære. Denne seier må man heller ikke forestille seg som en enkelt begivenhet. En må betrakte den som et ledd i et historisk tidsavsnitt. Den første arbeiderstat - på et elendig økonomisk grunnlag, og omgitt som den var av imperialistiske stater - forvandlet seg etter hvert til stalinismens politivelde. Men den virkelige bolsjevisme har erklært dette politivelde krig på liv og død. Stalinismen er nå tvunget til å føre en borgerkrig mot bolsjevismen, eller som de kaller den, trotskismen, ikke bare i USSR, men også i Spania. Det gamle bolsjevistiske parti er dødt, men bolsjevismen løfter hodet overalt.

Å utlede stalinismen av bolsjevismen eller av marxismen, det er i bunn og grunn det samme som å utlede kontrarevolusjonen av revolusjonen. Liberal-konservativ og senere reformistisk tenkning har alltid hatt bruk for denne klisjéen. Samfunnets klassemessige sammensetning har gjort at revolusjonen alltid fremkaller kontrarevolusjonen. "Men viser ikke dette da at det er en feil i selve den revolusjonære metode?" sier logikeren. Nå har iallfall verken de liberale eller reformistene klart å finne en mer "økonomisk" metode. Men om det ikke akkurat er så lett å gi den levende historie et fornuftsmessig forløp, så er det iallfall enkelt nok å tolke de skiftende bølgene i den "fornuftsmessig", dvs. ved en ren logisk abstraksjon å utlede stalinismen av statssosialismen, fascismen av marxismen, reaksjonen av revolusjonen, med et ord antitesen av tesen. Her som så ofte, er anarkistisk tankegang den liberale rasjonalismes fange. Men ekte revolusjonær tenkning kan aldri unnvære dialektikk.

Bolsjevismens politiske "synder" som årsaken til stalinismen

Undertiden antar argumentene fra rasjonalistene, i hvert fall i det ytre, en mer konkret karakter. De utleder ikke stalinismen av bolsjevismen i sin helhet, men av dens politiske synder. Ifølge Gorter, Pannekoek, noen tyske "spartakister" o. a. satte bolsjevikene partiets diktatur i stedet for proletariatets diktatur, Stalin erstattet derpå partidiktaturet med byråkratidiktaturet. Bolsjevikene utryddet alle andre partier enn sitt eget og Stalin kvalte bolsjevikpartiet til fordel for en liten bonapartistisk klikk. Bolsjevikene gikk med på kompromisser med borgerskapet, Stalin ble dets forbundsfelle og dets støtte. Bolsjevikene fremhevet nødvendigheten av å delta i de gamle fagforeninger og i de borgerlige parlamenter, Stalin gjorde seg til venns med fagforeningsbyråkratiet og det borgerlige demokrati. En kan gjøre så mange slike sammenstillinger en vil. De kan se nokså slagkraftige ut, men er helt innholdsløse.

Proletariatet kan erobre makten bare gjennom sin revolusjonære ledelse. Nødvendigheten av en statsmakt er i og for seg betinget av massenes utilstrekkelige kulturelle nivå, og av deres sammensetning av dypt forskjellige befolkningsgrupper. I den revolusjonære fortropp, organisert i et parti, har massene utkrystallisert sitt håp om frihet. Uten tillit fra klassen til fortroppen, uten støtte fra den, kan det ikke bli tale om noen makterobring. For så vidt er proletariatets revolusjon og diktatur hele klassens verk, men bare under ledelse av den revolusjonære fortropp. Sovjetene er bare de organisasjoner som binder fortroppen og klassen sammen. Et revolusjonært innhold kan de bare få gjennom partiet. Dette er bevist ved (de positive erfaringene etc.) fra oktoberrevolusjonen, og de negative fra andre land, Tyskland, Østerrike og nå senest Spania. Ingen har vist i praksis eller forsøkt å forklare på papiret hvorledes proletariatet kan erobre makten uten å ledes av et parti som vet hva det vil. Det at dette partiet underordner seg sovjetene, har i og for seg ikke mer ødeleggende virkning på sovjetsystemet enn herredømmet fra den konservative majoritet har på det parlamentariske system i England.

Når det gjelder forbudet mot de andre partier i sovjetene, så stammet det iallfall ikke fra noen bolsjevikisk "teori", men det var et middel til å holde herredømmet i et tilbakeliggende og herjet land, omgitt av fiender på alle kanter. For bolsjevikene selv var det klart at denne forholdsregel, som senere ble ført videre gjennom et forbud mot fraksjonsdannelser innen selve det herskende parti, betød en fryktelig fare. Men det som skapte denne fare var ikke læren eller taktikken, men diktaturets materielle svakhet, de indre og de internasjonale vanskeligheter. Om revolusjonen hadde seiret - om bare i Tyskland - ville nødvendigheten av å forby de andre sovjetpartier være falt bort øyeblikkelig. At et enkelt partis eneherredømme rent "rettslig" tjente som utgangspunkt for stalinismens totalitære styresett, det lar seg ikke nekte. Men årsaken til denne utvikling ligger verken i bolsjevismen eller i forbudet mot de andre partier som en midlertidig forholdsregel i en krigstid, men i de stadige nederlag for proletariatet i Europa og Asia.

Det samme gjelder kampen mot anarkismen. I revolusjonstiden gikk bolsjevikene hånd i hånd med de virkelige revolusjonære anarkister. Mange av dem ble trukket med i partiet. Forfatteren av disse linjer diskuterte mer enn en gang med Lenin mulighetene av å tildele anarkistene visse områder, hvor de med samtykke fra befolkningen kunne utføre sine statsløse eksperimenter. Men borgerkrig, blokade og sult gav ikke plass for slike planer. Kronstadtopprøret? Selvfølgelig kunne den revolusjonære regjering ikke forære den festningen som beskyttet hovedstaden, bare fordi enkelte tvilsomme anarkister hadde sluttet seg til en oppstand av reaksjonære bonde-soldater. En konkret historisk analyse av det som skjedde, lever ikke den ringeste plass for de vanlige legendene om Kronstadt, bygget på uvitenhet og sentimentalitet. Det samme gjelder Makhno og andre episoder under revolusjonen.

Tilbake blir den kjensgjerning at bolsjevikene fra første øyeblikk ikke bare brukte overbevisning, men også tvang, ofte i de mest brutale former. Det er også kjent nok at det byråkrati som vokste frem etter revolusjonen til eget bruk monopoliserte voldsanvendelsen. Ethvert trinn i utviklingen, selv slike katastrofer som revolusjon og kontrarevolusjon, springer fram fra det foregående trinn, er betinget av det, og låner enkelte trekk fra det. Liberale (deriblant ekteparet Webb), har alltid hevdet at bolsjevikdiktaturet bare var en ny utgave av tsarismen. De lukker øynene for slike detaljer som avskaffelsen av keiserdømmet og adelskapet, oppdelingen av landet mellom bøndene, inndragningen av kapitalen, innførelse av planøkonomiske prinsipper, skole uten religiøs innflytelse osv. På samme måte lukker anarkistene øynene for den kjensgjerning at den bolsjevikiske revolusjon tross sitt undertrykkelsesapparat betød en omveltning av samfunnsforholdene til fordel for det store folk, mens stalinistenes termidor har ført til en endring av sovjetsamfunnet til fordel for et lite, privilegert lag. Det klart at når en identifiserer stalinisme og bolsjevisme så er det ingen sosialistisk målestokk en har brukt.

Teoretiske problemer

Et av de mest fremtredende trekk ved bolsjevismen har vært dens alvorlige, nøyaktige, nesten trettekjære holdning når det gjaldt teoretiske spørsmål. De 27 bind som utgjør Lenins samlede verker vil alltid bli stående som et eksempel på en usedvanlig samvittighetsfull behandling av teoretiske problemer. Uten denne hovedegenskap ville bolsjevismen vært ute av stand til å spille sin historiske rolle. Også her er stalinismen den fullkomne motsetning, grov og uvitende, helt og holdent et bytte for begivenhetene, ute av stand til å se sammenhengen i det som skjer, linjene i den historiske utvikling.

For mer enn ti år siden erklærte venstreopposisjonen i sitt program: "Etter Lenins død er det skapt en hel rekke nye teorier som bare skal tjene som en rettferdiggjørelse når stalinistene nå oppgir den internasjonale proletariske revolusjon." For få dager siden skrev en amerikansk forfatter, Liston M. Oak, som har deltatt i den spanske borgerkrig: "Stalinistene er i dag de første til å revidere Marx og Lenin. Bernstein våget seg ikke halvt så langt som Stalin når det gjelder å revidere Marx." Dette er fullkomment sant. En må bare legge til at Bernstein virkelig følte visse teoretiske behov, han prøve omhyggelig å lage en slags sammenheng mellom sosialdemokratiets reformistiske handlemåte og dets program. Stalinbyråkratiet, derimot, har ikke bare oppgitt all tilknytning til marxismen, står fremmed overfor enhver lære, ethvert system. Dets "ideologi" er helt båret av troen på politiet, dets praksis er uløselig bundet til brutal vold. Det er lett å skjønne hvorfor denne klikken, som har ranet makten til seg, måtte bli en motstander av enhver teori ut fra sine mest brennende interesser: Verken overfor seg selv eller overfor andre tør det avlegge regnskap for sin egen samfunnsmessige rolle. Det er ikke med teoretikerens penn Stalin reviderer Marx og Lenin, men med GPUs støvler.

Moralske problemer

En del ubetydeligheter med nesen i været, som bolsjevismen har trukket masken av, forsøker stadig å hevne seg ved å klage over bolsjevismens mangel på moral. Det er et mangeartet selskap: småborgere, intellektuelle, demokrater, "sosialister", litterater, parlamentarikere og andre. Disse kretsene har sine konvensjonelle verdier og sitt konvensjonelle språk for å dekke over mangelen på virkelige verdier. Dette store møllspiste selskap for "gjensidig beskyttelse" ("leve og la leve") tåler ikke at en risper litt i den følsomme huden deres med en marxistisk kniv. Teoretikerne, skribentene og moralistene som driver frem og tilbake mellom forskjellige leire, har trodd og tror fortsatt at bolsjevikene utfra ondskap overdriver motsetningene, at de er ute av stand til "lojalt" samarbeide og at de ved sine "intriger" ødelegger enheten i arbeiderbevegelsen. Dessuten har den lettskremte og følsomme sentristen alltid trodd at bolsjevikene "baktalte" ham bare fordi de konsekvent førte frem hans egne halvtenkte tanker: selv var han ikke i stand til det. Likevel er det bare denne egenskap: skarp front mot all halvhet, alt utenomsnakk - som gjør det mulig å oppdra et revolusjonært parti slik det ikke blir overrumplet av "usedvanlige forhold".

I siste instans er ethvert parti i sin moral preget av hvilke historiske interesser det representerer. Bolsjevismens moralske egenskaper, oppofrelse, uegennyttige dristighet og forakt for all falsk stas - de beste egenskaper ved den menneskelige natur - springer ut av deres uforsonlige revolusjonære kamp for de undertrykte. Også på dette område prøver det stalinistiske byråkrati å ape etter bolsjevismens ord og handlinger. Men når "uforsonligheten" og "ubøyeligheten" representeres av et politiapparat i et privilegert mindretalls interesse blir resultatet demoralisering og gangstermetoder. En kan ikke annet enn føle forakt for de herrer som ikke ser forskjellen mellom den revolusjonære innsats fra bolsjevikene og den byråkratiske kynisme hos termidorfolkene.

Selv nå, etter de dramatiske begivenheter i den siste tid, foretrekker gjennomsnittsfilisteren å tro at kampen mellom bolsjevisme ("trotskisme") og stalinisme bare er et sammenstøt mellom personlige ambisjoner, eller i beste fall at det dreier seg om en konflikt mellom to "sjateringer" av bolsjevismen. Norman Thomas, lederen av det amerikanske sosialistparti, har gitt det krasseste uttrykk for dette synspunkt: "Det er liten grunn til å tro," skriver han (Socialist Review, sept. 1937) "at hvis Trotski hadde vunnet (!) ville det ha satt en stopper for intrigene, sammensvergelsene og redselsveldet i Russland" (omtrent det samme skrev Tranmæl i en leder i Arbeiderbladet. Samme resonnement fører også Johan Scharffenberg i sine politiske kannestøperier, overs. anm.) Og denne mannen betrakter seg som ... marxist. En kunne med like stor rett si: "Det er liten grunn til å tro at hvis Norman I satt på den hellige stol i stedet for Pius XI, ville den katolske kirke være forvandlet til en sosialistisk festning". Norman Thomas klarer ikke å forstå at det ikke dreier seg om en match mellom Stalin og Trotski, men om en dyp motsetning mellom proletariatet og byråkratiet. Sikkert nok er byråkratiet ennå i dag tvunget til å tilpasse seg arven fra revolusjonen, som ennå ikke er likvidert, mens det samtidig gjennom en borgerkrig (blodige utrensninger - massehenrettelser av misfornøyde) forbereder en endring av det samfunnsmessige styresett. I Spania opptrer Stalinklikken allerede åpent som borgerskapets bolverk mot sosialismen. Det vi kan se er at kampen mot byråkratiet forvandler seg til en klassekamp: to verdener, to programmer, to slags moral. Hvis Thomas virkelig kan tro at en seier for det sosialistiske proletariat over dette nederdrektige lag av voldsherskere ikke politisk og moralsk ville bety en fornyelse av Sovjetregimet, viser han bare at tross alle sine forbehold, utflukter og fromme sukk, står han likevel nærmere Stalinbyråkratiet enn arbeiderne.

Som alle de andre som har så meget å utsette på bolsjevikenes "umoral" har Thomas ganske enkelt ikke klart å heve seg til en revolusjonær moral.

Bolsjevismens tradisjoner og Den fjerde internasjonale

De "venstre"folkene som forsøkte å gå utenom bolsjevismen for å "vende tilbake" til marxismen, holdt seg i regelen til noen få universalmedisiner, boikott av de eksisterende fagforeninger, boikott av parlamentet, opprettelsen av "ekte" sovjeter. Alt dette kunne ta seg riktig dypt ut i de første brennende dagene etter krigen. Men i lys av de senere erfaringene har disse "barnesykdommene" ikke lenger interesse som kuriositeter en gang. Hollenderne Gorter og Pannekoek, de tyske spartakistene, de italienske Bordigatilhengerne, viste sin uavhengighet overfor bolsjevismen ved å blåse opp enkelte trekk ved den og stille dem i motsetning til resten. Men så vel i praksis som i teori er disse "venstre"retningene sporløst forsvunnet: - et indirekte men betydningsfullt bevis for at bolsjevismen er den eneste mulige form for marxisme i dette historiske tidsrom. Bolsjevikpartiet har i praksis vist at det forbinder den største revolusjonære dristighet med politisk saklighet. Det har vært det første til å skape den forbindelse mellom den revolusjonære fortropp og klassen som må til for å sikre seieren. Det har gitt oss erfaring for at alliansen mellom proletariatet og massen av undertrykte småborgere på landet og i byen, bare blir mulig gjennom en politisk kamp mot småborgerskapets tradisjonelle partier. Bolsjevikpartiet har vist hele verden hvorledes man kan gjennomføre en væpnet oppstand og makterobring. De som mot proletariatets diktatur stiller opp noen rent abstrakte sovjeter burde forstå at det bare var gjennom bolsjevikenes ledelse at sovjetene klarte å kravle seg opp av den reformistiske myr og bli til proletariatets statsform. Under borgerkrigen skapte bolsjevikpartiet en riktig kombinasjon av militærkunst og marxistisk politikk. Og selv om det skulle lykkes Stalinbyråkratiet å ødelegge det økonomiske grunnlag det nye samfunn er bygget på, vil erfaringene fra en planøkonomi under bolsjevikpartiets ledelse ha satt sitt merke i historien. Menneskeheten vil ha lært av det. Overse alt dette, kan bare sekterister som fornærmet har vendt ryggen til historiens utviklingsgang.

Men dette er ikke alt. De som satte bolsjevikpartiet i stand til å utføre det storartede praktiske arbeide, var at det belyste hvert skritt med teori. Bolsjevismen skapte ikke selv denne teori: den fikk den fra marxismen. Men marxismen er en lære om bevegelsen, ikke om stillstanden. Bare begivenheter i veldig historisk målestokk kunne berike teorien selv. Bolsjevismen bragte marxismen et uvurderlig bidrag gjennom sin analyse av det imperialistiske tidsavsnitt, som krigenes og revolusjonens tidsalder, av det borgerlige demokrati i den råtnende kapitalismes epoke, av forholdet mellom generalstreik og oppstand, av partiets rolle, sovjetenes og fagforeningenes betydning under den proletariske revolusjon, gjennom sin teori om sovjetstaten, om overgangstidens økonomi, om fascismen og bonapartismen i den kapitalistiske nedgangstid, og til syvende og sist gjennom sin analyse av utglidningen i bolsjevikpartiet selv og i sovjetstaten. Nevn en annen retning som har hatt noe vesentlig å tilføye til bolsjevismens slutninger og alminnelige teorier. Vandervelde, De Brouckére, Hilferding, Otto Bauer, Leon Blum, Zyromski, for ikke å snakke om major Attlee og Norman Thomas, lever på skrøpelige rester fra tidligere tider. Kominterns sammenbrudd får sitt krasseste uttrykk ved at den er sunket ned til Den annen internasjonales teoretiske nivå. Alle de mellomliggende gruppene (ILP, POUM og slike) finner hver uke frem nye sitater fra Marx og Lenin for å bruke dem til sitt øyeblikkelige behov. De har intet å lære arbeiderne.

Et alvorlig forhold til teorien, og til arven fra Marx og Lenin, finnes en bare hos dem som nå arbeider for å legge grunnmurene til Den fjerde internasjonale. Filistere kan glede seg ved at de revolusjonære tyve år etter oktoberrevolusjonen igjen er slått tilbake til beskjedne forberedelser gjennom propaganda. Storkapitalistene ser i dette som i så mange andre spørsmål langt klarere enn småborgerne som innbiller seg at de er "sosialister" eller "kommunister". Det er intet tilfelle at temaet Den fjerde internasjonale ikke forsvinner fra verdenspressens spalter. Det brennende historiske behov for en revolusjonær ledelse gir Den 4de internasjonale løfte om en hurtig vekst. Den beste garanti for dens videre fremgang ligger i at den ikke er oppstått utenfor den store historiske vei, men er vokset organisk frem av bolsjevismen.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.