IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Olav Scheflo: Lenin som politiker og menneske

"Karl Marx sa ved en leilighet: En ting vet jeg - marxist er jeg ikke. Om Lenin hadde levet, vilde han sikkert ofte ha vært fristet til å si noget lignende. Den første forutsetning for overhodet å kunne bli leninist, er at man er et selvstendig tenkende menneske som tør bruke sitt vett og sin dømmekraft. For mange er teorien en lenke om hender og føtter. For Lenin var teorien en våbensamling, og dersom det viste sig at et våben ikke lenger motsvarte de virkelige forhold, brukte han det ikke. Han la større vekt på erfaringer enn på hypoteser. En "tese-teolog", en som med rette bærer denne betegnelse, er minst av alt leninist, han være ellers hvad han være vil," skriver Olav Scheflo i denne vesle boken om Lenin fra 1928. Scheflo var en av de mest sentrale skikkelsene innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen i mellomkrigsårene. I 1928 brøt han med det stadig mer stalinistiske og sekteriske norske kommunistpartiet, og samme år ga han ut sin politiske biografi om Lenin.

linje

Publisert: 01.02.2008

Hvis noen statsmann i verdenshistorien skal kunne sammenlignes med Askeladden i eventyret, må det fremfor noen annen bli Vladimir Iljitsch Uljanov (Lenin). Ikke i den forstand at han "arbeidet seg opp" fra fattigdom til stor velstand og velvære. I den henseende overstråles sikkert Lenin av særdeles mange politikere og statsmenn. Av jordisk gull eide ikke Lenin mere da han døde enn da han forlot Russland som landflyktig. En norsk forretningsmann som jeg en gang snakket med om de ledende russiske kommunister, følte seg aldeles overbevist om at de alle sammen hadde anbragt i utlandet en større eller mindre sum, som de kunne leve av, dersom det gikk galt med revolusjonen og de igjen måtte gå i landflyktighet. Vedkommende forretningsmann så i og for seg intet galt i dette, tvert imot, han syntes det ville ha vært aldeles ansvarsløst om disse ledende kommunister bare levet fra hånd til munn og ikke tenkte på sin egen fremtid og sikkerhet. For den som kjenner litt til menn som Lenin, Trotski, Sinovjev, Bukharin osv., virker denne tankegang nærmest komisk. Aller minst tenkte Lenin på personlig vinning. Han søkte den ikke og opnådde den ikke. Hva Lenin har tilfelles med Askeladden i eventyret, er to ting: Allting lykkes for ham, og han representerer i hele sitt vesen det opprinnelige og beste hos sitt eget folk. Allerede hans ytre var skikket til å gjøre ham populær. Han så nærmest ut som en bonde, en noenlunde velhavende bonde. Trotski sier om Lenins ytre: "Han var av middels høyde, med typisk slaviske plebeiertrekk." Hans russiske kamerater forteller, at når Lenin talte, om det var i privat lag eller fra talerstolen, var hans språk jevnt folkelig. For denne høylærde mann falt det helt naturlig å tale slik som jevne arbeidere uttrykker seg. Derfor ble han også forstått av arbeiderne som få andre. Likesom Askeladden var også Lenin til å begynne med ukjent av de mange, og de fleste som kjente ham, betraktet ham nærmest som en fantast og en raring. Gang etter gang stod han omtrent helt ensom. Selv hans nærmeste venner så i ham en livsfjern utopist og en plagsom fanatiker. Men aldri tapte han selv troen, han organiserte og agiterte overalt hvor han kom, og til slutt gikk det som i eventyret: han vant det store russiske keiserdømme, sjetteparten av jordkloden, og han døde som sitt folks store nasjonalhero. Så elsket var han at de russiske arbeidere likesom ikke ville tro at de hadde mistet sin store fører. De lot hans lik balsamere, og hver aften strømmer det tusener av mennesker opp til Den røde plass for å besøke Lenins mausoleum.

Vladimir Iljitsch Uljanov (navnet Lenin antok han i sin første illegale periode) var født den 9de april 1870 i byen Simbirsk. Hans var var skolebestyrer, og hans mor var datter av en læge. Lenin var altså gått ut fra et middelklassehjem, og han fikk en oppdragelse som andre gutter i disse samfunnslag. Men allerede i skoledagene fikk han føle hva det betydde å leve under den tsaristiske absolutisme. En eldre bror av ham, Alexander, som hadde sluttet seg til en revolusjonær terroristorganisasjon og deltatt i det mislykkede attentat på Alexander III, ble i 1888 henrettet, 22 år gammel. Man hører ofte folk uttale den formodning at minnet om brorens tragiske død har virket bestemmende på Lenins politiske virksomhet, at han således på en måte har tatt hevn og opptrådt mer hardhendt enn han kanskje ville ha gjort, om ikke broren var blitt henrettet. Dette er ikke bare en overdrivelse, det er en fullstendig miskjennelse av Lenins person. Man kan trygt si at han som moden mann aldri ved noen anledning, når han skulle treffe viktige avgjørelser, lot seg bestemme av personlige hensyn. Noe annet er det naturligvis at brorens død bidro sitt til at Lenin ble en revolusjonær som fullstendig gikk opp i det politiske liv.

Lenin adskiller seg fra mange andre av historiens stormenn i den henseende at han var det man kaller et skolelys. Ikke alene la han tidlig store evner for dagen, men han var dessuten en meget flittig elev og en snill og god gutt som alle var glad i. På det såkalte revolusjonsmuseum i Moskva, som i grunnen er et Leninmausoleum, idet 9/10 av museet knytter seg til Lenin og hans liv, finner man også hans første karakterbøker og testimonier. Han hadde beste karakter i praktisk talt alle fag, og så vidt jeg husker, også i orden og oppførsel. Men han var ingen stuegris, han trakk seg ikke tilbake fra kameratene, han tilbragte ikke hele ettermiddagen over sine bøker. Barndomsvennene forteller at også i lek og friluftsliv var Vladimir blant de første. Sporten i moderne forstand visste man jo ennå ikke av, men svømme og gå på skøyter kunne man dog, og disse idrettsgrener dyrket Lenin med stor lidenskap. Senere opp i årene ble han også en ivrig jeger. I kameratslig samvær var Lenin den gutteaktig muntre. Han hadde en latter som kunne høres lang vei, og som han selv var redd skulle virke generende på omgivelsene. Derfor fikk han med årene den vane å holde hånden for munnen når han lo, selv om han lo stille.

I et vesteuropeisk land, i et land med liberal forfatning, ville en mann som Vladimir Uljanov ganske sikkert blitt en fremragende videnskapsmann. Men i tsarens Russland vakte unge menn som han meget snart mistanke. Lenin henledet første gang oppmerksomheten på seg da han i 1887 gikk ut av Simbirsk gymnasium og fikk gullmedalje for besvarelsen av en oppgave. Allerede noen måneder etter, da han hadde begynt å studere jus ved universitetet i Kasan, ble han bortvist som mistenkelig, og først høsten 1889, etter gjentagende forgjeves ansøkninger, fikk han endelig lov til å vende tilbake. Foruten jussen begynte han nå ivrig å studere Marx og Engels og ble medlem av en marxistisk klubb. Det kan dog ikke sies at Lenin allerede nå tok fatt på sin politiske virksomhet, ennå var han utelukkende eleven som lærte av andre og av de bøker han leste. Dessuten optok jo de juridiske studier mesteparten av hans tid, inntil han i 1891 tok juridisk embetseksamen ved universitetet i St. Petersburg. Året etter begynte han å praktisere som advokat i byen Samara, og han skapte seg snart en ganske stor praksis. Folk fikk tillit til denne nøkterne, snartenkte og vennlige unge mann, og hans innlegg i rettssalen var alltid god gjennemtenkt og solid oppbygget. Lenin lot seg dog ikke fange av jussen. Om kveldene og nettene studerte han sin kjære Karl Marx, og fikk selv tid til å skrive en nasjonaløkonomisk avhandling om forholdene i Russland, et verk som dog ikke ble offentliggjort. Sensuren fant mange tall der og mange idéer som det kunne være farlig å få på trykk, men manuskriptet ble omhyggelig oppbevart og gjenfunnet i politiets hemmelige arkiv etter oktoberrevolusjonen i 1917.

Lenins politiske virksomhet begynte egentlig først i 1894, da han slo seg ned i St. Petersburg, ikke som sakfører, men rett og slett som politisk agitator og organisator. For en nordmann er det ikke så lett å danne seg et billede av livet og forholdene, slik som det artet seg for de russiske arbeidere i de dager. En av de beste skildringer man kan treffe på, tror jeg man finner i Schapalovs lille bok "Veien til marxismen". Schapalov er selv arbeider, født i Leningrad i 80-årene. Hans foreldre hadde vært livegne, og i grunnen vedblev de å være livegne selv etterat livegenskapet var opphevet. Å bli prylet og hundset av de mektige var i deres bevissthet en helt naturlig ting, og som disse gamle folk således tenkte og følte de fleste russiske industriarbeidere i de tider. De vilkår disse mennesker arbeidet under, ble deretter. De hadde en arbeidsdag i fabrikkene på 13-14 timer, lønnen dreiet seg i høyden om et par kroner dagen, og den ble utbetalt ikke hver uke, men hver 14de dag eller hver måned eller kanskje hvert kvartal. Og nå de så skulle få den lille lønn utbetalt, ble det som regel, praktisk talt alltid, trukket fra et større eller mindre beløp, straffepenger, som arbeiderne skulle betale til fabrikken for en eller annen forsømmelse som de kanskje hadde begått, kanskje slett ikke. For å komme inn på disse arbeidsplasser måtte man be og betale, verksmesteren og arbeidsformannen skulle iallfall ha brennevin, og det første arbeideren måtte gjøre når han fikk sin lønning utbetalt, var å invitere "kameratene" på vertshuset. Gjorde han ikke det, ble han et skumpelskudd som ingen ville omgås. Åndelige interesser av noen art var naturligvis næsten ikke å spore blant disse arbeidere. At de på en måte var dypt religiøse, i den forstand at de trodde blindt på alt hva kirken og prestene lærte, bidro jo bare til å senke deres nivå. De færreste av dem hadde lært å lese og skrive, og de som hadde lært det, gjorde som oftest ingen bruk av sine kunnskaper, hele deres liv bestod av å arbeide, spise, drikke og sove.

I dette miljø var det Lenin begynte sin politiske løpebane. På den ene side hadde han en århundregammel statsmakt, en av de sterkeste, mest ærverdige verdenshistorien har sett, en regjering som hensynsløst utnyttet sin makt for å holde folket nede i undertrykkelse, som ikke skydde noe middel for å opprettholde det herskende system. På den annen side en arbeiderklasse dypt nedsunket i fattigdom, laster og uvitenhet.

I Russlands historie har der eksistert mange partier som mente å skulle bringe folket frigjørelse. Et av de betydeligste av dem, det såkalte "folkeparti", hadde stor innflytelse omkring 80-årene og 90-årene. Et kjennemerke ved dette parti er at det ingen tro hadde på den russiske industriarbeiderklasse. Partiet lærte at i Russland kunne det ikke bli tale om hverken kapitalisme eller et moderne proletariat i vesteuropeisk forstand, altså en arbeiderklasse som kunne organisere seg for klassekampen og ved egen kraft beseire sine motstandere. Kampen måtte i Russland føres av de få utvalgte, av de høyt begavede og særlig moralske individer som forstod folkets nød og var villig til å bringe alle personlige ofre for folkets frigjørelse. Mot dette parti reiste Lenin en forbitret kamp. Det var ikke mulig for ham å få noe trykt, men han skrev allikevel artikler, hektograferte dem og lot dem sirkulere fra mann til mann. Det han ville med disse artikler, var vekke arbeidernes selvfølelse og selvaktelse, få dem til å forstå at de ikke hadde noen annen frelser enn seg selv, at kapitalismen i Russland ikke var vesensforskjellig fra kapitalismen i Vesteuropa, og at de russiske arbeidere ville vedbli å være slaver så lenge de ikke forstod å organisere seg og samle seg til felles kamp om felles interesser. Ingen sammensvergelser, ingen attentater, hvor velmente de enn var, kunne erstatte arbeidernes egen kamp. Lenin forstod dog at det nyttet ikke å preke for arbeiderne om det paradis som ventet dem etter revolusjonen. For å vinne deres oppmerksomhet og for å vekke dem til selvvirksomhet måtte han ta opp til behandling de spørsmål som virkelig var brennende for de russiske industriarbeidere. Han lyttet til hva de snakket om når de kom sammen, hva det var de særlig klaget over, og han kom snart til det resultat at et yndlingstema for disse arbeidere var det forhatte mulktsystem i fabrikkene. Godt, Lenin skrev en brosjyre om mulktsystemet. Han skildret hvor nedverdigende dette system var for arbeiderne, hvilket djevelsk påfund det var av deres utbyttere, og han oppmuntret dem til å sette hardt mot hardt og få fjernet iallfall dette grove maktmisbruk, som var helt eiendommelig for den russiske industri. Denne agitasjon var noen nytt for arbeiderne, noe slikt hadde de ikke opplevet før, virkelig å se på prent og inngående behandlet et spørsmål som de selv snakket om hver dag. Dette forstod de, dette var forstandig tale, dette kunne det være mening i, denne Lenin var ikke så dum allikevel han, de måtte lese mer av det han skrev. Nå, noen organisasjon av betydning ble det foreløbig ikke, heller ikke noen aksjoner å tale om. Men Lenin fikk istand det som han alle sine dager satte så stor pris på: Han fikk samlet omkrig seg en flokk arbeidere, virkelige venner og tilhengere som han kunne stole på, og som var villig til å hjelpe ham i hans arbeide. Lenin var minst av alt blasert. Når han traff sammen med en arbeider, trakk han aldri på skuldrene om der ble sagt noe som røpet uforstand og uvitenhet. Lenin så i denne mann straks en elev som han måtte ta seg av. Det gjaldt å få sådd frøene, en gang ville de nok spire og bli til store trær.

I april 1895 foretok Lenin sin første utenlandsreise. Han kom til Tyskland og til Sveits. Reisen gjennem Tyskland varte i flere uker, Lenin ble nemlig aldri trett av å besøke de store arbeidermøter, hvor han kunne høre sagt med rene ord hva arbeiderne hadde på hjertet. I Sveits besøkte han sine landsmenn Plekhanov, Axelrod og Martov. Plekhanov er den første marxist og vel den største marxistiske teoretiker i Russlands arbeiderbevegelse. Det var gjennom Plechanovs skrifter at Lenin hadde funnet frem til Karl Marx, og han betraktet Plekhanov som sin lærer. Han forteller selv med hvilken ærefrykt han trådte inn i mesterens bolig, og hvilken fryd han følte ved å kunne samtale med denne store, lærde mann. Allikevel var det tydelig at det var eleven som gjorde det sterkeste inntrykk på sine omgivelser i Sveits. Disse landflyktige lærde menn fikk ofte besøk av russiske revolusjonære, men det var sjelden de hadde noen egentlig glede av slike besøk. De fleste av flyktningene kom med hodet fullt av lærdom som de hadde hentet fra bøkene, men selv om hodene var aldri så fulle, kunne disse folk dog sjelden fortelle noe som ikke iallfall Plekhanov før hadde kjennskap til. Det var helt anderledes med Lenin. Han snakket næsten ikke teori, han visste jo at på det teoretiske område hadde han og de andre ingenting å diskutere om, de var enige i alt vesentlig, og han kunne ikke fortelle dem noe nytt. Hva han kunne berette, var nytt fra organisasjonsarbeidet og det daglige liv i Russland. Plekhanov fikk nå vite, at mens han satt der nede i Sveits og skrev sine lærde verker om arbeidernes fremgangslinje, var det en for ham helt ukjent mann hjemme i Russland som ferdedes blant industriarbeiderne og forsøkte å omsette hans teorier i praktisk arbeide. Martov forteller et sted om dette første møte med Lenin: "Plekhanov og jeg har agitert for vår marxistiske idé i lang tid uten å finne anklang, og de tilhengere som vi etterhvert vant, disse unge sosialdemokrater som kommer til oss fra utlandet, bringer ikke annet med seg enn politisk hjelpeløshet og fortvilelse. Først da vi lærte å kjene Uljanov, pustet vi lettere og sa til oss selv: "Nå kan vi endelig være rolige, de russiske sosialdemokraters sak er i gode hender, de har funnet en verdig, praktisk fører." Og Axelrod sier: "Jeg følte at jeg hadde et menneske foran meg som ville bli den russiske revolusjons fører. Han var ikke bare en vel utdannet marxist - av sådanne fantes der mange - man han visste hva der skulle gjøres og hvordan det skulle gjøres, det var likesom det luktet russisk jord av ham. Da jeg leste hans første brosjyre, var jeg straks klart overbevist om at han var skåret av den ved som det gjøres førere av." Både Martov og Axelrod likesom Plekhanov kom senere i et bittert fiendskap til Lenin og hele hans parti.

Da Lenin kom hjem fra sin utenlandsreise, tok han fatt på organisasjonsarbeidet med fornyede kretter. Han var nå om mulig ennå mer sikker enn før på at han var inne på den rette vei, og den flokk som samledes om ham, ble stadig større og større, så det nå ble behov for en virkelig partiorganisasjon. Den ble også skapt og fikk navnet "Kampforbundet for arbeiderklassens frigjørelse". Det var et illegalt parti, men det hadde avdelinger rundt om i flere av Russlands industribyer, og det tok ikke lang tid før den nye organisasjon begynte å gjøre seg gjeldende. I 1895 utbrøt der i Leningrad en rekke store streiker. Det var en helt ny foreteelse i Russland. Det hadde nok forekommet før også at arbeiderne forsøkte å opptre kollektivt, men da kom de alltid med bønnskrifter. Nå gikk arbeiderne ut i virkelig kamp. Streiken var ikke besluttet av kampforbundet. Det var en spontan kamp som brøt ut, men forbundet stilte seg straks til de streikendes tjeneste. Og selv om partiet var illegalt, ble det dog i lengden umulig å skjule for politiet at det eksisterte en organisasjon som hadde til oppgave å føre industriarbeiderne i kamp mot kapitalistklassen. Streiken antok etterhvert en rent epidemisk karakter. Den begynte med tekstilarbeiderne, så kom sigarettarbeiderne og deretter skotøiarbeiderne. Arbeidsgiverne, som var helt uforberedt på kampen, måtte gjøre ikke så små innrømmelser for å få arbeiderne tilbake igjen. Streiken varte en hel måned og omfattet ca. 40.000 mann. Den 9de desember 1895 ble Lenin arrestert for første gang, og det var streiken som var årsak til arrestasjonen. Hele året 1896 satt han i fengsel i Russland, og i februar 1897 ble han forvist for 3 år til provinsen Jenissei i Sibir, like i nærheten av den kinesiske grense. I den lille landsby Jermakovskoie, hovr Lenin oppholdt seg under forvisningen, var der ikke mange lidelsesfeller, i alt bare et snes stykker; men det var mange nok til at Lenin fikk dannet en organisasjon, oprettet kurser, en diskusjonsklubb osv., og det kan vel sies at her borte i den sibiriske landsby finner man de første organisatoriske antydninger til den retning innenfor arbeiderbevegelsen som er knyttet til Lenins navn, Leninismen.

I 1898 holdt kampforbundet (eller som det nå heter: Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti) sin første kongress i Minsk. Kongressen holdtes under ledelse av den bekjente sosialdemokrat Struve, den senere renegat. Struve fikk her vedtatt en taktikkbeslutning som gikk ut på at arbeiderklassen måtte søke samarbeide med kapitalistklassen. Struve ville med denne beslutning lette den kapitalistiske utvikling i Russland og samtidig danne et våbenbroderskap mellom arbeiderne og bourgeoisiet til kamp mot den felles fiende: tsarismen. Innenfor denne retning av partiet opstod der en gruppe skribenter og agitatorer som forkastet all politisk virksomhet av arbeiderne. Det var de såkalte økonomister. De advarte arbeiderne mot å "la seg bruke" av politiske spekulanter og tilholdt dem å konsentrere alle sine kretter på kampen om de såkalte dagsaktuelle, praktiske krav. I denne tid opstod i Tyskland den såkalte revisjonistiske retning, representert av Bernstein. Sammen med sine kamerater i Sibir tok Lenin alle disse spørsmål opp til inngående drøftelse. De holdt møte på møte, og Lenin fremla forslag til en utførlig resolusjon. Her kom han også inn på Bernsteins revisjonisme. Ganske visst måtte han erkjenne at han ennå ikke hadde lest Bernsteins siste bok, men han var kommet over endel anmeldelser i "Frankfurter Zeitung", og de fortalte tydelig nok at Bernstein forsøkte å bortfortolke Karl Marx. Denne del av resolusjonen fikk Lenin ikke vedtatt. Derimot bifalt et flertall av møtets deltagere det øvrige resolusjonsutkast. I resolusjonen fremheves hvor umåtelig viktig kampen om den revolusjonære marxismes teori er; den taler om nødvendigheten av å anvende den marxistiske teori i det daglige praktiske arbeide, om nødvendigheten av å motvirke enhver forvrengning eller utvanning av marxismen. Økonomistenes retning betegnes som et forsøk på å lede den russiske arbeiderbevegelse vekk fra dens direkte historiske oppgave over i snevre økonomiske baner og overlate ledelsen av arbeidernes politiske kamp til liberalborgerlige elementer.

Det kan visstnok sies at resolusjonen fra Jermakovskoie er det første "leninistiske" dokument i beslutningsform.

I 1898, under sitt opphold i Sibir, ble Lenin gift med Nadeshda Konstantinovna Krupskaja. Det er under det siste navn hun er kjent i arbeiderbevegelsen. Hun og hennes mor fulgte Lenin i landflyktighet. Schapalov forteller i sine memoarer meget vakkert og underholdende om livet i den bortgjemte sibiriske landsby. Forholdene i de trakter av Sibir var den gang og er vel kanskje ennå den dag i dag som de var for hundrer år siden. Både produksjonsforholdene, moralen, seder og skikker var aldeles uberørt av moderne teknikk og kultur. Det eneste som minnet dem om at de levde i det 19de århundre, var politiet på stedet, som holdt et våkent øye med de landsforviste. Disse bodde privat hos bøndene, men var titt og ofte utsatt for husvisitasjon, og det var farlig hvis politiet da fant bøker eller manuskripter som tydet på at den landsforviste forherdet seg. Lenin skrev på en bok om Russlands økonomiske utvikling. Endel notater og andre papirer av illegalt innhold gjemte han i en melkemugge, hvor han trodde at de skulle være vel forvart. En dag kom politiet uventet og begynte en grundig undersøkelse. Mens de holdt på, kom svigermoren inn i stuen. Med en troskyldig mine tok hun melkemuggen med seg ut i kjøkkenet og brente papirene. Hun reddet derved Lenin fra en tilleggsstraff som i tilfelle sikkert ville blitt temmelig drøi. Takket være den gamle kones snarrådighet slapp Lenin hjem til Russland da de tre årene var omme.

Så snart Lenin hadde satt foten på St. Petersburgs grunn, begynte han partiarbeidet med friske kretter. Det han nå særlig la an på, var å skape en aktiv partisentral. Først og fremst var det da nødvendig å få et organ for partiet. Det hadde også før vært gjort flere forsøk på å utgi sosialdemokratiske aviser i Russland, men som regel var de ikke utkommet mange uker før politiet fikk stanset dem og arrestert redaksjonen. Lenin ville ha en avis som både kunne behandle russiske spørsmål ut fra daglige iakttagelser, og hvor redaksjonen kunne føle seg betrygget mot arrestasjoner og forfølgelse. Det var, mente han, nødvendig å utgi avisen i et annet land, men samtidig måtte der organiseres en etterretningstjeneste, så redaksjonen kunne holdes a jour med begivenhetenes gang i Russland. Han fikk denne sin plan vedtatt på en liten konferanse i byen Pskow, hvor det også ble bestemt at avisen skulle hete "Iskra" (Gnisten). Da Lenin etter konferansen i Pskow vendte tilbake til Petersburg, ble han arrestert av politiet. Ved å undersøke ham fant de i hans lommebok 2000 rubler. Nå, det var ikke nok til på ny å sende ham til Sibir; men foruten disse penger hadde Lenin også statuttene for den nye avis og en rekke andre viktige partidokumenter på seg; dokumentene var imidlertid skrevet med usynlig blekk, og for å narre politiet hadde Lenin forsynt papirene med forskjellige slags tekster: vaskekoneregninger, innbydelser til stevnemøter osv. Etter en ukes opphold i fengslet ble han igjen løslatt. Umiddelbart deretter reiste han til Tyskland, hvor han traff sammen med Plekhanov, Axelrod, Martov, Potressov og Vera Sassulitsch. Disse seks skulle redigere "Iskra", og i slutten av året 1900 utkom bladets første nummer. Avisen ble smuglet inn til Russland i kofferter med dobbelt bunn, i varepartier og på alle de hundre forskjellige måter som de russiske sosialdemokrater måtte opøve seg i under tsarismen. Lenin hadde den gang god hjelp av tyske partifeller som Clara Zetkin, Dietz, Adolph Braun og flere andre som siden er blitt mer eller mindre gode borgere.

Fra disse "Iskra"s første dager stammer et polemisk agitasjonsskrift som ansees som en av merkepelene i bolsjevismens historie. Det er Lenins skrift: "Hva må gjøres?" Her gjenfinner man de fleste av de tanker som forekommer i de berømte teser fra den 3dje internasjonales kongress i 1920, de såkalte Moskvateser, som vakte slik opsikt og forferdelse rundt om i verden. Lenin skildrer først hvilken umåtelig sterk motstander den russiske arbeiderklasse står overfor, og hvilken enorm oppgave det er å beseire denne motstander. Den første betingelse, mener han, for at arbeiderne kan seire, er at de organiserer seg som en kjempende armé. Men en kjempende armé er utenkelig uten en innsiktsfull, fast, myndig og besluttsom ledelse. "Man må forstå," skriver Lenin, "at uten 10 begavede - og begavede mennesker fødes ikke i hundrevis - faglig utdannede og erfarne førere som er innstillet på samarbeide, er enhver energisk klassekamp umulig i det nåværende samfunn." Til dem som innvendte at det var lettere å henge 10 kloke enn 100 dumrianer, svarer Lenin: "For denne glimrende sannhet vil alltid 100 dumrianer yde dere bifall; men jeg må si dere at det er meget vanskeligere å fange 10 kloke enn 100 dumrianer. Denne påstand vil jeg forsvare, uansett hvor meget massene ophisses min "antidemokratiske" holdning." Lenin påpeker videre at det er nødvendig for arbeiderklassens parti at det skaffer seg innpass overalt, ikke bare i fabrikkene, men også i postetaten, i jernbanene, blant tollfunksjonærene, i administrasjonen, ja selv blant de høyere embedsmenn i politiet, for ikke å snakke om hoffembedsmennene.

"Hva må gjøres?" vakte en meget livlig diskusjon innenfor russiske partikretser. Blant emigrantene var det meget vanskelig for Lenin å vinne noen forståelse for sine nye idéer. Til gjengjeld hadde han den glede etterhvert å bli forstått av stadig flere og flere partifeller på arbeidsplassene i Russland.

Lenin var ikke bare elsket av sine kamerater i "Iskra"s redaksjon. Vera Sassulitsch for eksempel kunne ikke fordra hans evige analysering av de sosiale tilstander. Hun var selv meget av en lyriker, og reagerte mot alt hva der smakte av systematikk og logikk. Også de mannlige redaktører ble undertiden støtt over den tone Lenin anslo overfor dem. "Han opptrer som en generalguvernør," sa Martov ved an anledning, "og er ufordragelig skråsikker i alle spørsmål." Samarbeidet fortsatte dog uten større rivninger helt til kongressen i 1903, som åpnedes i Bryssel og avsluttedes i London. Der skulle på denne kongress vedtas program for Russlands sosialdemokratiske parti, og Plekhanov og Lenin fikk i oppdrag å utarbeide et forslag. Her viste seg de første tegn til alvorlige uoverensstemmelser. Plekhanov ville formulere så forsiktig som mulig alle profetier om den økonomiske utvikling i Russland. Den meget lærdom hadde gjort ham til meget av en skeptiker, og det var hele hans kritiske natur imot å programfeste altfor skråsikre påstander. Lenin på sin side forlangte først og fremst klarhet, og han mente at skulle partiet vinne noen tillit hos arbeiderklassen, måtte det først og fremst ha tillit til sin egen politikk og være helt klar over at det fulgte den riktige linje. Lenin ville ikke ha annet inn i programmet enn hva Plekhanov hadde skrevet så mangen gang i sine bøker, og han kunne ikke begripe hvorfor mesteren vek tilbake for å se sine egne tanker i beslutnings form. Omsider lyktes det Lenin og Plekhanov å bli enig i alt vesentlig. Allikevel fikk kongressen et forløp som faktisk førte til en tvedeling av partiet og senere til sprengning.

Striden dreiet seg hovedsakelig om den første paragraf i partiets statutter. Martov fremla et forslag sålydende: "Som medlem av det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti ansees enhver som anerkjenner partiets program og arbeider aktivt for å gjennomføre partiets oppgaver under kontroll av partiledelsen." Lenin foreslo: "Som partimedlem gjelder ehver som anerkjenner partiets program og understøtter partiet så vel ved materielle midler som også ved personlig medarbeiderskap i en av partiorganisasjonene." Martov ville ha et stort parti, og mente derfor at man måtte nøye seg med en alminnelig tilslutning til partiets program. For Lenin gjaldt det først og fremst å få et fast organisert parti av virkelige tilhengere. Til tross for at Lenin fikk større av Plekhanov i debatten, ble dog hans forslag forkastet og Martovs vedtatt. Men før kongressen sluttet hadde Lenin allikevel vunnet et flertall. Det opnådde han i spørsmålet om "Iskra"s ledelse. Han foreslo at det foruten sentralstyret i Russland skulle velges et sentralstyre som holdt til i utlandet, og som bl.a. skulle lede og redigere "Iskra". Hensikten med dette forslag var simpelthen å få makten over partiets organ og derved gjennom stadig agitasjon få opphevet virkningene av Martovs seier på kongressen i statuttspørsmålet. Dette motiv hos Lenin var så tydelig at voteringen om dette spørsmål ble betraktet som den vesentligste votering på hele kongressen, og det var ved denne anledning begrepene bolsjeviki (flertall) og mensjeviki (mindretall) opstod. Martov, Axelrod, Vera Sassulitsch og Potressov nektet nå å arbeide i "Iskra", og redaksjonen bestod en tid bare av Lenin og Plekhanov. Men de arbeidet ikke sammen lenger enn til der var utkommet 6 nummer; da erklærte Plekhanov at han ville ha sine gamle venner tilbake til redaksjonen. "Iskra" ble fra den tid av mensjevikenes hovedorgan, og Lenin ble fører for den bolsjevikiske fraksjon. Formelt var de to retninger ennå forenet i samme parti, men i realiteten bekjempet de hverandre på det aller bitreste. Mensjevikene ville understøtte de liberale og inngå en fast allianse med dem. Bolsjevikene var avgjort imot en slik taktikk. Lenin organiserte sin fraksjon som om den var et eget parti, og det skulle heller ikke vare lenge før den fremstod offisielt som selvstendig partiorganisasjon.

Man kom til året 1905, som innlededes med den blodige søndag i Petersburg, da flere hundre arbeidere ble skutt ned på plassen foran Vinterpalasset. Denne begivenhet skapte en voldsom bevegelse blant de russiske arbeidere, den ene store streik avløste den annen. Under slike tilstander kunne ikke Lenin holde ut å være borte fra Russland, nå ville han i praksis bevise riktigheten av sine teorier. Da han kom til Petersburg, hadde allerede de første arbeiderråd dannet seg. Arbeiderrådene, eller som man kaller dem, sovjetene, er ikke som mange tror en oppfinnelse av bolsjevikene. Så underlig det høres ble faktisk de første arbeiderråd dannet av regjeringen. Hensikten var ganske visst ikke at disse sovjet skulle lage revolusjon, de skulle bare drøfte på en fredelig måte de spørsmål som lå arbeiderne på hjertet. Der opstod arbeiderråd rundt om i Russland, og en vakker dag sendte disse arbeiderråd representanter til en kongress i Petersburg. Før Lenin kom hjem, hadde hans partifeller i Russland bare hånsord tilovers for sovjetene, de kalte dem "hokus pokuskommisjoner". Lenin forstod imidlertid at hva enn regjeringen hadde ment med disse arbeiderråd, så måtte de dog, ettersom de faktisk bestod av arbeidere, opfattes som representanter for arbeiderklassen, og det var ikke mulig å føre en revolusjonær politikk uten å delta i rådenes forhandlinger og få ledelsen over dem. Selv kunne han ikke opptre, han var kommet illegalt til Russland, men han gikk til møtene og hørte opmerksomt på de debatter som foregikk. Det var ikke til å ta feil av: stemningen var utpreget revolusjonær. Det kune man lese seg til i tørre tall. Streikene, som til en begynnelse omfattet bare en halv million mann, vokste etterhvert, så der tilslutt deltok over 2800000. Lenin forstod at en slik kjempemessig streik umulig kunne vare lenge uten å utvikle seg til oppstand og borgerkrig, og det gikk da også som han forutsa. I Moskva, hvor bolsjevikene hadde flertall i sovjetet, grep arbeiderne til våben, bygget barrikader i gatene og kom ut i kamp med regjeringens soldater. Kampen endte med nederlag for arbeiderne, og dette nederlag ble lenge anvendt til voldsomme anklager mot Lenin. Han hadde, ble det sagt, ført sine partifeller og klassefeller inn i døden på en lettsindig måte og uten å opnå annet enn et blodig nederlag. Oppstanden i Moskva måtte, hevdet mensjevikene, sette en stopper for agitasjonen for oppstand med våben i hånd. Lenin trakk den motsatte konsekvens av begivenhetene i Moskva. Han mente at oppstanden tydelig har vist at en stor streikebevegelse uvergelig ville tilspisse seg i blodige sammenstøt, men videre at arbeiderne ingen utsikt hadde til å seire uten at de hadde forberedt seg på en slik kamp. At oppstanden i Moskva endte med nederlag, var partiets skyld, det var partiet som hadde sviktet, og det var mot gjentagelse av en sådan sviktning man måtte gardere seg. Å gardere seg mot nye oppstander var en umulighet.

I 1906 var den store bevegelse blant de russiske arbeidere slått fullstendig ned av regjeringen, og der satte inn en reaksjonsperiode som selv ikke Russland hadde sett noe sidestykke til. Over 20000 arbeidere ble henrettet. Og det mangedobbelte antall ble sendt i landflyktighet. Lenin lyktes det å komme over grensen til utlandet. Den mensjevikiske fraksjon var aldeles opprevet og knust i 1906, der var praktisk talt intet igjen av deres fraksjonsapparat. Det stod dårlig til også med bolsjevikene, men i den ene henseende hadde de dog vist sin overlegenhet like overfor mensjevikene: de hadde bevart sin organisasjon. Lenin fortsatte fra utlandet å stå i forbindelse med sine avdelinger, men naturligvis måtte han innregistrere adskillige frafall; mange av dem var definitive, men der var også enkelte mer forbigående frafall. En mann som Lunatscharsky, som hadde vært Lenins trofaste venn og meningsfelle i mange år, begynte nå å tvile på bolsjevismen. Hans tvil gav seg utslag i halvreligiøse grublerier og svermerier. Andre av Lenins partifeller forlangte bent frem at han skulle slutte forlik med mensjevikene. Aldri har vel Lenin stått så ensom som i disse dager, og aldri har han måttet anvende så megen kraft for å bevare sin stilling som da. For å overbevise Lunatscharsky og igjen gjøre ham og likesinnede til materialister, skrev han et filosofisk verk. Han godsnakket og han skjente, han tryglet og han truet. Men overfor alle som forsøkte å påvirke ham til å vise seg imøtekommende overfor mensjevikene, var han fast som fjell. Etter hans beste overbevisning var det farlig å få mensjevikene inn i et parti som skulle lede den kommende revolusjon i Russland, og om denne revolusjon talte Lenin fremdeles, tross reaksjonen som nå hersket. Det var ikke tvil i hans sjel om at tsarismen var dømt til undergang, og det i en ikke fjern fremtid.

I 1912 sammenkalte Lenin en hemmelig konferanse av de russiske bolsjeviker i Praha, hvor alle de av partiets medlemmer som ennå ikke var kommet til kretter etter nederlaget i 1906, ble utstøtt som likvidatorer. Det ble her besluttet å utgi fra utlandet en legal avis i Petersburg som fikk navnet "Pravda". Lenin ble nå noen tid i Østerrike, han slo seg ned i en liten by like ved den russiske grense, hvor han lett kunne organisere en forbindelse med sine partifeller i Petersburg. Og det fortelles at han ofte gikk fotturer innover på russisk territorium. Han lengtet hjem, helt vel følte han seg ikke uten når han innåndet russisk luft. Det var store ting som foregikk derhjemme i Russland. Man var kommet til sommeren 1914, minnene fra 1906 virket ikke lenger nedtrykkende på arbeiderne. Der var rundt om på de store bedrifter en uro og gjæring som minnet om 1905. Den 23de juli 1914 skriver den franske gesandt ved det russiske hoff i sin dagbok: "De hyppige demonstrasjoner i Petersburgs industrikvarterer har gjentatt seg i dag. Politiprefekten har imidlertid iaften forsikret meg at bevegelsen er undertrykt, og at man er sikker på at arbeidet vil bli gjenoptatt fra i morgen." Noen dager etter bygget arbeiderne barrikader i Petersburgs gater. De festligheter som holdtes i anledning at president Poincarés og minister Vivianis besøk, ble aldeles ødelagt. Imidlertid hendte der snart noe som gjorde at man glemte det pinlige inntrykk av gateurolighetene i Petersburg: verdenskrigen brøt ut. Det var ikke lenger tilrådelig for Lenin å oppholde seg ved den russiske grense, og etterat han en tid hadde sitter arrestert som spion i Krakau, reiste han tilbake til Sveits.

Da Lenin leste om sosialistenes opptreden i den tyske riksdag og i de andre parlamenter, hvor de under forskjellige intetsigende forbehold stemte for krigsbevilgningene, ville Lenin først ikke tro sine egne øine. Han som hadde ført en så voldsom kamp mot høyre fløi innen sosialdemokratiet, og som så ofte hadde forutsagt at de ville komme til å svikte den dag det røinet på, utbrøt fortvilet: "Dette hadde jeg dog ikke ventet." En trøst fant dog Lenin i at hans egne partifeller i den russiske duma hadde opptrådt mot krigen og angrepet regjeringen. Fraksjonen ble jo sendt til Sibir, men Lenin mente med rette at bolsjevikene i Sibir gavnet arbeiderklassen mere end de tyske sosialister med sine taler i riksdagen.

Lenin tok straks kampen opp mot de sosialistiske partier som hadde sviktet og stemt for krigskreditten. Allerede den 1ste november 1914 offentliggjorde det bolsjevikiske parti et manifest som var skrevet av Lenin. "Internasjonalens fører har," heter det i manifestet, "begått forræderi mot sosialismen, idet de har bevilget krigskreditten, ved å gjenta bourgeoisiets chauvinistiske løsener i sine egne land, ved å forsvare krigen og tre inn i de borgerlige ministerier,. Innflytelsesrike organer for sosialismen i Europa står i dag på borgerlig-chauvinistisk og liberal, men ikke på sosialistisk grunn. Ansvaret for denne besudling av sosialismen faller i første rekke på de tyske sosialister, som utgjør den viktigste og mest innflytelsesrike del av internasjonalen, men man bør heller ikke forsvare de franske sosialister, som mottar ministerposter i bourgeoisiets ministerier, det samme bourgeoisi som solgte sitt fedreland og allierte seg med Bismarck for å undertrykke Pariserkommunen. Vårt parti, Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene), har allerede bragt store ofre og vil bringe ennå større i kampen mot krigen. Hele vår legale presse er tilintetgjort, flertallet av fagforeningene er undertrykt, mange av våre partifeller er fengslet og landsforvist; men vår parlamentariske fraksjon, den sosialdemokratiske arbeiderfraksjon i den russiske duma, anså det for sin plikt å stemme imot krigskreditten, til tegn på en ennå skarpere protest å forlate møtesalen og å brennemerke de europeiske regjeringers politikk som imperialistisk. Og uten hensyn til det tidoblede trykk fra tsarregjeringens side sender de russiske sosialdemokratiske arbeidere allerede ut hemmelige oprop mot krigen for å opfylle sin plikt mot demokratiet og Internasjonalen. Den annen Internasjonales sammenbrudd er opportunismens sammenbrudd, opportunismen som var opstått på grunnlag av den såkalte fredelige epokes særegenheter, som i de sisste år hadde erobret det faktiske herredømme over Internasjonalen. Opportunistene har lenge forberedt dette sammenbrudd, idet de fornektet den sosiale revolusjon og i dens sted satte den borgerlige reformisme; de gjorde det fordi de fornektet klassekampen og samtidig nødvendigheten av i et givet øyeblikk å forvandle den til borgerkrig; de gjorde det, idet de propagerte felles samarbeide av alle klasser. De gjorde det gjennem sin propaganda for den borgerlige chauvinisme under patriotismens og fedrelandsforsvarets maske og gjennem fornektelse av den grunnleggende sannhet som allerede er uttrykt i det kommunistiske manifest, at arbeiderne har intet fedreland; gjennem den borgerlige sentimentale måte å bekjempe militarismen på istedenfor å anerkjenne nødvendigheten av at proletarene i alle land fører en revolusjonær kamp mot bourgeoisiet i alle land; de gjorde det, idet de lot den fornuftige utnyttelse av den borgerlige parlamentarisme og den borgerlige legalitet utarte til en tilbedelse av lovligheten og glemte plikten til i de politiske krisers epoke å skape hemmelige organisasjoner og drive hemmelig agitasjon. - - - Det er umulig å løse sosialismens oppgave i den nåværende periode og virkelig samle arbeiderne internasjonalt uten hensynsløst å bryte med opportunismen og gjøre det klart for massene at den har gjort fjasko. Den proletariske Internasjonale er ikke død og vil ikke dø. Arbeiderne vil alle hindringer til tross danne en ny Internasjonale, opportunistenes nåværende triumf vil ikke vare lenge. Jo flere ofre krigen krever, desto mer åpenbart for arbeidermassene vil opportunistenes forræderi mot proletariatets sak bli og samtidig nødvendigheten av å gripe til våben mot regjeringen og bourgeoisiet i ethvert land. Forvandling av den nåværende imperialistiske krig til borgerkrig, det er det eneste riktige proletariske løsen som Pariserkommunens erfaring peker hen på. Det er det eneste løsen som fremgår av alle betingelser som er tilstede under en imperialistisk krig mellom høyt utviklede land. Hvor store enn vanskelighetene for denne overgang fra imperialistisk krig til borgerkrig i dette eller hint øyeblikk synes å være, sosialistene vil aldri gi avkall på det systematiske, energisk forberedende arbeide i denne retning, etterat krigen er blitt en kjensgjerning."

Dette dokument ble naturligvis aldeles upåaktet av den offentlige mening i Europa. Utenfor Russland hadde Lenin på dette tidspunkt neppe 10 meningsfeller, og de færreste gad overhodet lese det han sendte i trykken. De borgerlige journalister og spioner som oppholdt seg i Sveits, og som fulgte nøye med, rapporterte ialfall ikke noe om at der var sendt ut et slikt manifest. Hvis noen av dem så det, trodde de antagelig at de hadde med en gal mann å gjøre. Hvor aldeles ukjent Lenin ennå var blant vesteuropeiske sosialister, får man et inntrykk av ved å lese franskmannen Guilbeaux's erindringer om sitt opphold i Sveits i 1916-17. Denne Guilbeaux ble under krigen dømt til døden in conturmaciam, og oppholdt seg etter oktoberrevolosjonen flere år i Russland. Han kom til Sveits i 1916 og traff her sammen med en rekke russiske emigranter; men det varte lenge før han overhodet hørte Lenin omtale. Såvidt han kunne forstå, var Trotski og Martov, som inntok et mellomstandpunkt mellom bolsjeviker og mensjeviker, de egentlige førere for den russiske revolusjonære bevegelse. Først på konferansene i Zimmerwald og Kienthal, hvor endel italienske, tyske, franske, skandinaviske og russiske sosialister sammen med endel schweizere diskuterte kampen mot krigen, lærte Guilbeaux Lenin å kjenne. Men det var mange av russerne som likefrem advarte Guilbeaux mot å innlate seg altfor meget med denne person. Selv Angelica Balabanova, som senere en tid sluttet seg til bolsjevikene, sa til Guilbeaux: "Lenin er utvilsomt en god kamerat, men han er nærmest anarkist og står i spissen for en liten gruppe. Han vil ikke komme til å spille noen rolle i revolusjonen." Det fortelles om den samme Balabanova, at når hun møtte Lenin ved en eller annen konferanse eller kongress, spurte hun ham bestandig: "Hvor mange resolusjoner har De i vesken i dag?" eller: "Hva slags sprengning har De nå planlagt?".

Tross alt øvet dog Lenin en avgjørende innflytelse på konferansene i Zimmerwald og Kienthal. Foruten en overlegen politisk begavelse hadde han også den fordel fremfor mange andre at han behersket en rekke språk. Tysk, fransk og engelsk talte han flytende, han kunne også gjøre seg forståelig på italiensk, og kunne lese svensk og polsk. De resolusjoner som ble vedtatt i Zimmerwald og Kienthal, gjorde et sterkt inntrykk på arbeiderne, dog ikke først og fremst på grunn av resolusjonenes innhold. Jeg husker for mitt eget vedkommende, at det som særlig gledet meg når jeg hørte om disse konferanser, var at det overhodet hadde vært mulig å få sammenkalt til en konferanse representanter for arbeiderorganisasjoner i de forskjellige krigførende land, og at disse representanter hadde kunnet sitte fredelig sammen og diskutere seg frem til et resultat. Gjennem den norske representant i Zimmerwald, Eugéne Olaussen, fikk vi vite at den virkelige drivende kraft i Zimmerwald hadde vært en russer ved navn Lenin, og slett ikke den schweiziske nasjonalråd Robert Grimm, som stod som den offisielle organisator og innbyder. Resolusjonene fra Zimmerwald og Kienthal ble opptrykt i endel arbeideraviser i de nøitrale land. I de krigførende land ble de spredt som hemmelige flyveblade; men noen umiddelbar virkning kunne ikke spores. De streiker og tilløp til streiker som forekom i tyske våbenfabrikker i 1916 og 1917, ville antagelig ha kommet selv om det ikke var blitt holdt konferanser i Sveits. Men det kunne ikke undgåes at den agitasjon som her ble optatt, øvet sin virkning på sinnene og bidro til å svekke den krigsstemning som hadde hersket også innenfor arbeiderklassen i alle land.

Da krigen brøt ut i august 1914, trodde vel de fleste av oss at den ikke ville vare mange måneder, om år kunne det slett ikke bli tale, tenke vi; de mest optimistiske håpet at det skulle bli fred til jul 1914, ialfall våbenstillstand julaften. Men den ene jul kom etter den annen, og krigen pågikk med stadig øket kraft. Snart hadde tyskerne overtaket, snart ententen. Endelig en februardag 1917 kom der melding om at telegrafforbindelsen med Petrograd var avbrutt, og at der hadde opstått uroligheter i byen. Det man ønsker skal være sant, tror man lett er sant. Jeg husker så godt den dag meddelelsen kom om at telegrafforbindelsen med Petrograd var avbrutt. Som alle andre sosialister ønsket jeg inderlig at der måtte bryte ut revolusjon i Russland, og at tsarismen måtte bli styrtet. Og som så mange andre av mine sosialistiske kolleger spådde også jeg at når forbindelsen med Petrograd igjen ble åpnet, ville man få høre store nyheter. Det gikk 3-4 dager. Våre dristigste forventninger var gått i oppfyllelse. Tsarens regjering var styrtet, Nicolai II hadde abdisert.

På de russiske emigranter i utlandet virket denne meddelelse som et jordskjelv. Det var én tanke som behersket dem alle uten undtagelse: snarest mulig å komme hjem til Russland. De kom da også, i tusenvis og titusenvis. Bergen var dengang gjennemgangssted for trafikken mellom Vest-Europa og Øst-Europa. Skip etter skip kom full-lastet med russiske sosialister, menn, kvinner og barn. Der måtte flere ganger leies ekstratog fra Bergen, og vi organiserte hjelpekomiteer som kunne skaffe ialfall litt melk til de mange barn som var med i denne folkevandring. For en som var ukjent med russiske forhold, så det ut som om denne tilbakevenden fikk foregå uten enhver kontroll; men i virkeligheten var disse russere ganske godt siktet. En mann som Krapotkin, den verdensberømte anarkist, reise uhindret, det samme gjorde alle mensjeviker og alle sosialrevolusjonære. Men det var en liten gruppe som ble holdt tilbake både i Frankrike og England; det var bolsjevikene og medlemmene av Trotski-gruppen, de såkalte "internasjonalister". Da Trotski, som vinteren 1916-17 oppholdt seg i Amerika, etter februarrevolusjonen ville vende tilbake til Russland, ble han stanset i Halifax som skibet anløp. Det engelske politi gikk ombord og arresterte ham under sterk motstand. Første etter en protest fra den nye regjering i Russland slapp Trotski ut av arresten, og han fikk fortsette reisen.

Nede i Sveits gikk Lenin og hans kamerater aldeles fortvilet over å være sperret veien hjem. Alle forsøk på å få fransk og engelsk visum var forgjeves. Det har senere vist seg at den provisoriske regjering i Petrograd underhånden hadde henstillet til de russiske gesandtskaper både i Sveits og andre steder å legge alle mulige hindringer i veien for bolsjevikene. Det ble da ingen annen utvei for Lenin og hans kamerater enn å forsøke å slippe frem gjennem Tyskland. De var fullt klar over hva de kunne risikere ved en slik reise, de var jo tross alt russiske borgere, og Tyskland var et fiendeland. Miljukov erklærte da også at de russere som vendte hjem fra Tyskland eller gjennem Tyskland ville bli stillet for retten. Forhandlingene med den tyske gesandt i Bern ble formidlet av Robert Grimm, men da dag etter dag gikk uten at der forelå noen resultat, ble Grimm erstattet med Fritz Platten, sekretær i det schweiziske sosialistparti, en særlig energisk og pågående mann. Forhandlingene med den tyske gesandt ble ført på grunnlag av et tilbud om de russiske bolsjeviker, når de kom hjem, skulle anstrenge seg for å få frigitt tyske krigsfanger i Russland. Fritz Platten skulle ledsage de russiske emigranter på turen gjennem Tyskland, bare han skulle ha lov til å forlate vognen eller stå i forbindelse med tyske myndigheter. Uten hans tillatelse skulle heller ingen uvedkommende kunne komme inn i vognen. Der skulle tilståes vognen eksterritorialitet, der skulle ikke være noen passkontroll hverken ved innreisen eller utreisen, og reisen skulle foregå såvidt mulig uten avbrytelse. Denne overenskomst mellom det tyske gesandtskap og Fritz Platten var datert 4de april 1917. Allerede før reisen fant sted, begynte Lenins fiender å skumle om at han hadde solgt seg til den tyske regjering. For å møte denne agitasjon ble der satt opp en høitidelig protokoll, hvori der gjøres utførlig rede for alt hva der var gjort i hjemreisespørsmålet. I denne protokoll kommer man også inn på de beveggrunner som den tyske regjering hadde hatt for å tillate hjemreisen. "Det er sikkert," heter det i protokollen, "at den russiske utenriksminister Miljukov ville ha tillatt en Liebknecht å reise hjem til Tyskland, om han hadde befunnet seg i Russland. På samme måte forholder Bethmann-Hollweg seg overfor de russiske internasjonalister. Internasjonalister i alle land har ikke bare rett, men også plikt til å utnytte til proletariatets fordel denne spekulasjon fra de imperialistiske regjeringer, uten å opgi sine egne veier og uten å gjøre den minste konsesjon overfor regjeringene. Vårt standpunkt til krigen er det som vi har proklamert i "Sosialdemokraten"s nr. 47, nemlig at vi etter å ha erobret den politiske makt i Russland gjennom arbeiderklassen, vil føre en krig mot det imperialistiske Tyskland. Dette standpunkt har også Lenin forsvart i en artikkel i "Volksrecht" ved utbruddet av den russiske revolusjon." Protokollen slutter med en lengere erklæring som er undertegnet av en rekke utenlandske partifeller, og hvori det slåes fast at de russiske bolsjeviker på ingen måte er kommet i noe avhengighetsforhold til den tyske regjering. Der finnes også et norsk navn under denne erklæring, nemlig Arvid Hansens.

Den vogn Lenin og hans kamerater reiste i gjennem Tyskland, var ikke plombert, men russerne våket selv strengt over at ingen slapp inn til dem. Da den svenskfødte fagforeningsfører Jansson henvendte seg til Platten og bad ham overbringe en hilsen til Lenin, fikk han til svar at Lenin ikke fant å kunne motta noen hilsen fra ham. Å slippe inn i vognen var det ikke tale om. For øvrig gikk reisen etter programmet. Eter 3 dages forløp satte Lenin sin fot på ferjen som skulle gå fra Sassnitz til Trelleborg. Radek forteller meget livlig og underholdende om mottagelsen i Sverige. De svenske partifeller, altså venstresosialistene, feiret russerne som hedersgjester. På jernbanestasjonen i Trelleborg var det dekket et rikelig smørgåsbord og disse forsultne mennesker, som så ofte hadde gledet seg når de kunne spendere på seg en salt sild til aftens, hadde snart snauet hele bordet. Bare Lenin nøyet seg, forteller Radek, med et par enkle smørbrød, hvoretter han satte seg til å studere de siste aviser. I Stockholm ble russerne mottatt av en deputasjon med Carlsson i spissen. Han møtte i redingote og flosshatt. Lenin kom i et par uttrådte sko og hadde strømper med store huller so blinket for hvert skritt han tok. Der ble stillet det krav til ham at han straks skulle bli med i en butikk og kjøpe seg klær. Da han hadde fått nye strømper og sko på og de ville kjøpe en dress til ham, erklærte han kategorisk at det ikke var hans hensikt å åpne noen herreekviperingsforretning i Russland. Der kunne fortelles anekdoter i det uendelige om denne Lenins hjemreise, men jeg skal innskrenke meg til å gjengi en enkelt som jeg aldri har sett på trykk, og som jeg har fra en russisk kommunist som fulgte med fra Stockholm til Torneå. Hans navn er Schafkin. Han arbeidet i 1917 som sadelmaker i Stockholm og var, da jeg lærte ham å kjenne, "kommandant" på hotell Lux i Moskva. Underveis opp til Torneå var det spørsmål kommet under diskusjon om den provisoriske regjering ville nekte eller tillate sveitseren Fritz Platten å komme inn i Russland. Alle var enige om at alt mulig måtte gjøres for å tiltvinge ham adgang, og der ble satt opp en protestskrivelse som skulle bli å overrekke det russiske politi i tilfelle av en nektelse. I denne protestskrivelse erklærte de som skrev under, at hvis Fritz Platten ikke fikk komme inn i Russland, ville heller ikke de gå over grensen. De skrev under den ene etter den annen. Også Sinovjev skrev under. Men da de kom til Lenin med dokumentet, og han fikk se hva det inneholdt, sa han: "Er dere blitt aldeles gale? Selv om det russiske politi skyter Fritz Platten, vil jeg allikevel reise til Petrograd så sant jeg får adgang til det." Fritz Platten ble ganske riktig nektet innreisetillatelse, men russerne fortsatte til Petrograd, og snart etter hadde de også utvirket at Platten fikk komme etter. Schafkin nevnte dette lille trekk som et eksempel på hvor lett det var for Lenin å forstå hva som var dumt og hva som var klokt.

Da Lenin og hans kamerater kom til Systerbäck, ble de mottatt av en deputsjon fra arbeiderne i Petrograd. Det første Lenin spurte dem om, var om de trodde han ville bli arrestert når han kom til Petrograd. Deputasjonen bare trakk på skuldrene og smilte; den visste intet bestemt. Lenin fikk en mottagelse som han nok ikke hadde drømt om en gang. Utenfor stasjonsbygningen var der samlet titusener av arbeidere og soldater som ropte hans navn i kor. Gjennem folkemassen på perrongen ble han ledsaget inn til den ventesal som tidligere hadde vært forbeholdt tsaren og hans embedsmenn. Midt i salen stod sosialdemokraten Tscheidse, president for sovjetkongressen. "På vegne av sovjetene, på vegne av hele den russiske revolusjon hilser jeg Dem velkommen tilbake til Russland." Således begynte Tscheidse sin tale. Men så fortsatte han: "Vi er av den opfatning at nå er situasjonen slik at det fremfor alt gjelder om å holde sammen, ikke om å splitte. Vi håper at De vil forene Deres krefter sammen med våre for at samarbeidet kan bli det beste." Lenin står og hører på alt dette mens han forlegent betrakter en blomsterbukett som en eller annen har stukket ham i hånden. Da Tscheidse er ferdig snur han seg om og henvender seg til folkemassen: "Soldater, matroser, arbeidere! Dere betrakter jeg som den proletariske verdensarmés fortropper. Overalt vil borgerkrig følge den imperialistiske røverkrig. Vi kan allerede se verdensrevolusjonens morgenrøde." Det var Lenins første ord til de russiske arbeidere, og hans ord ble hilst med voldsom jubel. Han ble løftet opp, båret ut på gaten og anbragt på taket av en panserautomobil som skulle bringe ham til hans kvarter. Bilen stanset ved alle gatehjørner, og hver gang den stanset måtte Lenin holde en tale. Da automobilen endelig var kommet frem, viste det seg at Lenin skulle bo i et palass som hadde tilhørt tsarens elskerinne, Mathilde Kzeczinska, prima ballerina ved balletten i Petrograd. Hans partifeller hadde simpelthen ekspropriert denne bygning. De hadde opgjort seg det ganske riktige taktiske regnestykke at ikke en eneste arbeider eller småborger i Petrograd, han være aldri så konservativ, ville ha noe imot at man kjørte på porten den beryktede dame, hvis navn var knyttet til så mnge skandaler. Her i disse gemakker, hvor der hadde hersket en yppig luksus, hadde bolsjevikene innstallert seg. For å få plass til å arbeide hadde de måttet fjerne størsteparten av de chaiselonguer og annet utstyr som hadde vært nødvendig for frøken Mathilde. Men det var nok igjen til at man tydelig kunne se at her hadde bodd en dame med rikelige inntekter.

Lenin var kommet til Petrograd den 3dje april. Allerede dagen etter opptrådte han med et foredrag i den allrussiske sovjetkongress. Den politiske situasjon i Russland var nå den at tsaren var styrtet, og istedenfor tsarregjeringen hdde man fått en såkalt provisorisk regjering. Den kaltes provisorisk fordi den skulle styre inntil der var sammenkalt en grunnlovgivende forsamling og landet hadde fått en demokratisk forfatning. Imidlertid hadde Russland allerede fått en nasjonalforsamling, nemlig sovjetkongressen, som hadde stor makt i realiteten, men som formelt ikke var noe ledd i forfatningen og med sin nåværende sammensetning slett ikke forlangte å ha den avgjørende makt. Den provisoriske regjering, hvor også de sosialrevolusjonære var representert, fortsatte den utenrikspolitikk som tsarregjeringen hadde ført, den fortsatte krigen og oprettholdt det gamle forhold til Frankrike og England. Den egentlige hersker i Russland i de dager var den engelske ambassadør Buchanan. Mensjevikene mente at man inntil videre måtte støtte denne regjering, og håpet på at den grunnlovgivende forsamling ville få et demokratisk flertall. Også bolsjevikene var nærmest stemt for en slik politikk. Men da Lenin kom hjem, fikk de samme kveld vite at de var på villspor. Han erklærte kort og godt, at hvis man ville en virkelig revolusjon i Russland, måtte man ta kampen opp mot den provisoriske regjering og skape en virkelig arbeiderregjering. "All makt til sovjetene" måtte bli parolen. For Kamenev og de andre ledende bolsjeviker som hittil hadde forestått redaksjonen av "Pravda", var dette en høyst forbausende tale, og de kunne ikke være med på å gi Lenin noe mandat til å fremsette slike meninger på sovjetkongressen. Lenin måtte da også opptre helt på egne vegne da han næste dag talte på kongressen. "Det er nødvendig," sa han, "at hele statsmakten legges i hendene på sovjetkongressen. Ikke en parlamentarisk republikk er det vi vil ha, men en republikk som omfatter det hele land og styres av industriarbeidere, landarbeidere og bønder. Vi må knuse politiet og embedsvesenet, vi må proklamere forbrødring ved fronten. Den nåværende regjering som er en borgerlig regjering og ingen folkeregjering, må styrtes, den kan ikke skaffe det russiske folk hverken fred, brød eller frihet. Dessverre kan vi ikke få styrtet den straks, men vi må se vår oppgave i å vinne et flertall innenfor arbeiderrådene mot denne regjering." Det ville være synd å si at denne tale vakte bifall på kongressen. Flertallet var avgjort imot de synsmåter som Lenin her hadde fremholdt. Hans nærmeste venner mente at han hadde gått altfor vidt, at han hadde vært utilgivelig åpenmunnet. Flere av bolsjevikene opptrådte og forsøkte å dekke over Lenins skarpe uttalelser. En av dem bemerket ironisk at man måte ta hensyn til at Lenin hadde foretatt en lang reise, at han nettop var kommet hjem, og at han sikkert, når han hadde fått sovet ut, ville forstå mange ting bedre enn han n gjorde. Situasjonen ble slik at Lenin fant å burde unnlate å ta til gjenmæle, han pakket sammen sine papirer og sammenkalte partistyret til konferanse.

Lenins fiender jublet over den fjasko han hadde gjort. Et menneske som kunne servere slikt tull, kunne umulig være farlig, mente de. Så lenge Lenin var langt unda, stod der en viss mystisk glans av ham, men nå da de hadde sett og hørt ham på nært hold, var der klart for enhver at Lenin var sin egen fiende. Plekhanov uttalte som sin mening at hans tidligere elev hadde fått deliruim. Den franske gesandt forteller i sin dagbok: "Miljukov uttalte til meg i dag med strålende ansikt at i sovjetet igår er Lenin falt fullstendig igjennem, han har forsvart sine antikrigsteser med en slik skamløshet at han måtte trekke seg tilbake under fyrop. Han vil aldri kunne reise seg etter dette nederlag." De sosialrevolusjonære skrev i sin avis, at nå viste det seg hvor dumt det hadde vært av den provisoriske regjering å legge hindringer i veien for Lenins hjemreise. Et mer ufarlig menneske enn Lenin fantes der ikke i Petrograd. Samtidig var alle aviser fylt med historier om Lenins reise gjennem Tyskland, om de summer han hadde mottatt fra den tyske keiser, om de sammensvergelser han hadde fått istand for å lette Tysklands seier over Russland. Lenin hadde slett ikke tid til å ta til gjenmæle mot denne agitasjon, han hadde mer enn fullt opp å gjøre med å få sine egne partifeller til å forstå den politikk han førte. Medlemmer av den bolsjevikiske stab hadde drømt om at de skulle bli opposisjonens førere i et demokratisk parlament. Nå ble det forlangt av dem at de skulle føre en politikk som uvegerlig måtte bringe dem i den skarpeste konflikt med den provisoriske regjering, en konflikt som, dersom de ikke seiret selv, måtte ende med at de ble sendt i fengsel eller til galgen. Utgangspunktet for Lenin i disse diskusjoner var at et politisk parti som ikke tilstrebte erobring av den politiske makt, rett og slett var en uting. Men hvordan skulle bolsjevikene få den politiske makt, regjeringsmakten? Ved et flertall i parlamentet? Det var utenkelig. Den eneste farbare vei for det bolsjevikiske parti frem til regjeringsmakten var den væbnede oppstand, understøttet av sovjetene. Det lyktes tilslutt Lenin å vinne flertall i partistyret for disse synsmåter, og partiet hovedorgan "Pravda" ble fra nå av redigert i overensstemmelse med Lenins program og taktikk. Lenin var inderlig overbevist om at det bare kunne være et spørsmål om uker eller måneder når den provisoriske regjering ville bryte sammen. Over hele landet hersket det villeste kaos. Antallet av lokomotiver var sunket til et minimum, langt under det nødtørftige, i de større byer fantes der snart ikke mat. Ved fronten var der ingen orden, de russiske soldater solgte for noen mark kanoner og geværer til tyskerne, hvoretter de desserterte og dro hjem til sine landsbyer. Stillingen ble ytterligere forverret etter den mislykkede Kerenskioffensiv. Regjeringen forsøkte da å redde seg ved å skylde på Lenin. Det var ham og hans parti som hadde skapt nederlagsstemningen i arméen, hadde ikke bolsjevikene vært, ville offensiven fått et annet utfall. Lenin, som for noen uker siden ble betraktet som et ganske ufarlig menneske, en revolusjonær klovn, ble nå plutselig fremstillet som en høyst farlig person. Der fantes ikke en avis i Russland hvor ikke Lenin i de dager var et godt tema, hele landets oppmerksomhet ble henvendt på ham. Den ene del av nasjonen så i ham en djevel, den annen del betraktet ham som en ny Messias. Arbeiderne i Petrograd begynte å trykke på og forlangte at der straks skulle skrides inn mot den provisoriske regjering, de følte seg sterke nok til å overta makten. Men Lenin ville ikke slå til før han var sikker, og sikker følte han seg ikke før han hadde et flertall på sin side, og det både blant arbeiderne og soldatene. Først da kunne han regne med den støtte fra bondestanden som han mente var uundværlig, hvis revolusjonen skulle holde seg. Han advarte derfor arbeiderne i Petrograd mot overilte skritt. Han sendte sine agitatorer rundt om i bedriftene og påla alle bolsjeviker å opptre med ro og besindighet. Dagen nærmet seg, men den var ennå ikke kommet, ennå var den provisoriske regjering for sterk til at man med sikkerhet kunne gå til aksjon mot den. Representanter for mitraljøseregimentene kom i deputasjoner og forlangte kategorisk at nå måtte kampen for rådsdiktaturet begynne. Etter oppdrag av partistyret erklærte Volodarsky at det bare var partiet selv og ikke noen enkelt kaserne som kunne beslutte oppstand eller ikke oppstand. De soldater som stod som medlemmer av partiet, hadde, erklærte han, til plikt å motsette seg enhver aksjon på dette tidspunkt.

Tross alle anstrengelser kunne imidlertid bolsjevikene ikke hindre at der ble foranstaltet demonstrasjoner i Petrograds gater, og det var bemerkelsesverdig at disse demonstrasjoner foregikk under bolsjevikiske paroler. Lenin skjønte da at det ikke nyttet å innta et negativt standpunkt overfor disse arbeidermasser. Ville man forebygge en katastrofe, måtte bolsjevikene stille seg i spissen for bevegelsen og ta ledelsen i sin hånd. Den 16de juli demonstrerer en halv million arbeidere og soldater. Den vettskremte regjering søkte beskyttelse hos sovjetenes eksekutivkomié. Dit marsjerte også folkemassene. Nå ble kravene stillet direkte til rådskongressen. Ta makten! ropte massene. All makt til arbeiderrådene! 2 sosialistiske ministre som forsøkte å få ørenslyd og tale folkemasen tilrette, ble jaget ned av talerstolen og ville sikkert blitt lynchet, hvis ikke Trotski var kommet tilstede og hadde reddet dem. Rådskongressen, som hadde ledd og trukket på skuldrene da Lenin som en ensom mann krevet at den skulle ta makten i sin hånd, hørte nå det samme krav fremsatt av hele Petrograds arbeiderbefolkning. Sovjetenes eksekutivkomité forstod da at noe måtte gjøres. Kerenski ble utnevnt til diktator, og han tok straks fatt på å gjenoprette ro og orden. Han tilkalte 60000 mann pålitelige tropper fra fronten, de kaserner hvor der fantes rebellerende tropper, ble omringet og de opprørske soldater avvæbnet. Lenin, som hadde holdt seg skjult i de siste dager, gav nå ordre til hurtigst mulig tilbaketog. "Lenins strategi," sier Trotski, "har sjelden opvist en så voldsom kursendring." For ikke å få sitt parti aldeles sprengt av overmakten, måtte ledelsen sende ut et oprop som lød alt annet enn bolsjevikisk. "Vi henstiller," sies det, "at denne bevegelse som er opstått i fabrikkene og regimentene, forvandles til en fredelig, organisert demonstrasjon som uttrykker viljen hos alle soldater og arbeidere og bønder i Petrograd." Samtidig erklærte imidlertid Kamenev og Sinovjev overfor arbeiderrådet, at dersom regjeringen tross alt forsøkte å ødelegge den bolsjevikiske organisasjon, ville denne sette seg til motverge med alle midler. Underhandlingene endte med at sovjet lovet å beskytte Lenins hovedkvarter mot angrep. Men Lenin, som hadde en inngrodd mistillit til disse mensjeviker, foretrakk å holde seg skjult og se hvordan begivenhetene utviklet seg. I de uker og måneder som fulgte, oppholdt han seg dels i Petrograds forstæder, dels i Finland, forklædd som matros, arbeider eller bonde.

Det viste seg også at Lenins forsiktighet i høy grad var på sin plass. Tross det løfte som var gitt, satte der inn en terror mot bolsjevikene, deres trykkeri ble ødelagt og redaksjonspersonalet prylet opp. Mange storborgere som i de siste uker ikke hadde våget å vise seg på gaten, fattet nå nytt håp. Man kunne se dem overalt, i teatre og restauranter, og overalt var det det stående samtaleemne at nå skulle der bli gjort ende på de sørgelige tilstander. Den beryktede pogromfører Purischevitsch henstillet offentlig til regjeringen å sørge for at bolsjevikene, som ikke hadde noe tilfelles hverken med arbeidere eller soldater, men simpelthen var kjøpt av den tyske keiser, nå måtte bli jaget til helvede. Endel fremstående mensjeviker troppet nå opp hos regjeringen og forlangte at der måtte settes en stopper for disse utskeielser, og resultatet ble et kompromiss: regjeringen lovet at den skulle forsøke å hindre alle voldsomheter, men den forbeholdt seg å utstede arrestordre mot de mest fremstående bolsjevikiske førere, Lenin, Trotski, Kamenev, Lunatscharsky, Sinovjev og en rekke andre. De fleste av dem fikk gjemt seg i tide, men Trotski og Lunatscharsky, som opptrådte offentlig, ble arrestert, likeså alle soldater og matroser som hadde deltatt i julidemonstrasjonen. Statsadvokaten i Petrograd offentliggjorde i pressen en meddelelse om, hvorfor disse arrestasjoner var foretatt. Lenin var, sa han, anklaget for høiforræderi, idet det var bevist at han hadde stått i et forbrytersk forhold til agenter for fremmede land. hans virksomhet hadde hatt til følge at visse militære enheter hadde vegret seg for å kjempe. Statsadvokaten påstod at det ved undersøkelser var konstatert at der i Russland fantes en utbredt tysk spionasjeorganisasjon, og forskjellige kjensgjerninger som ikke kunne benektes, tydet på at Lenin stod i spissen for denne bande. Mn ville ikke arrestere Lenin for hans politiske overbevisnings skyld, men utelukkende i henhold til hans forbryterske handlinger.

Da det tross alle anstrengelser viste umulig å få fatt i Lenin, opstod der naturligvis allehånde rykter om, hvor han hadde forstukket seg. Bl.a. ble det fortalt at han var flyktet til Tyskland, ndre påstod at han oppholdt seg i Kronstadt, i Kaukasus eller i Ural. En særlig fantastisk journalist kunne fortelle at Lenin hadde skjult seg blant sine "stammefrender" i ghettoen i Moskva; nå var nemlig Lenin også blitt jøde. Et israelitisk blad som trodde på denne legende, krevet i ramme alvor at Lenin skulle utstøtes av synagogen, idet han hadde forrådt ikke bare sitt fedreland, men også Zion.

Politiet forsøkte likefrem å lokke Lenin ut av hans smutthull. Den fungerende justisminister uttalte i et presseinterview, at dersom Lenin var en mann av ære, ville han melde seg frivillig. Følte han sin samvittighet rett, hadde han jo intet å frykte. Det måtte jo være lett for ham å motbevise de beskyldninger som var rettet mot ham, dersom han virkelig var uskyldig; da kunne Lenin rolig tre frem for domstolen, hn ville i så fall kunne forlate rettssalen som en renvasket mann. Disse hyrdetoner virket merkelig nok på mange av Lenins venner. De anbefalte ham å betro sin skjebne til den provisoriske regjering. Men Lenins mistillit til motstanderen lot seg ikke utrydde. Dessuten kunne han rent teoretisk bevise t det ville være en lettsindig dumhet å la seg arrestere. Han skriver i et brev til en av sine venner: "Domstolen er et organ for makten. Men hva er makten? Hvem representerer makten? En fast regjering finnes ikke nå, regjeringen skifter daglig, og den er uvirksom. Hvem er virksom? Jo, militærdiktaturet. Under slike omstendigheter å snakke om lov og rett er bare latterlig. Her er ikke tale om rett, men om en episode i borgerkrigen. Hva makthaverne, de virkelige makthavere, nå trenger, er ikke rettsavgjørelser, men en opphisselseskampanje mot internasjonalistene."

I denne kortvarige landflyktighetsperiode fullendte Lenin et verk som han hadde påbegynt under sitt opphold i Sveits, den bekjente bok "Revolusjonen og Staten". Her opptrer Lenin som den ortodokse marxist han var. Etter hans mening var den marxistiske teori absolutt feilfri, det gjaldt bare om å bli klar over, hva den gikk ut på, og ikke la seg forville av forvanskninger og misvisende fortolkninger. Alle sosialistiske retninger påberoper seg som bekjent Karl Marx, men Lenin hevdet at de eneste virkelige marxister var bolsjevikene. Ikke bare Bernstein, men også Kautsky hadde forvansket, ja rent ut sagt bevisst forfalsket de marxistiske teorier. Et hovedpunkt hos Marx i spørsmålet om arbeiderklassens erobring av den politiske makt er at det er nødvendig for arbeiderklassen virkelig å knuse den kapitalistiske stat. Hele det borgerlige statsapparat med alle dets forgreninger må legges i grus. Å befolke dette apparat med velmenende representanter for arbeiderklassen er bare spillfekteri. På ruinene av den borgerlige stat må arbeiderklassen bygge opp et helt nytt statsapparat som svarer til de produksjonsforhold som arbeiderklassen vil ha og som betyr sosialismens gjennemførelse.

Dette, hevdet Lenin, var den virkelige, rene marxisme.

Samtidig med at Lenin skrev denne bok sendte han omtrent daglig instruksjonsskrivelser til partistyret i Petrograd. Den bolsjevikfiendtlige stemning som hadde gjort seg så sterkt gjeldende etter julidemonstrasjonen, forsvant meget snart. Der inntraff en stor begivenhet som bevirket dette: Korniloveventyret. General Kornilov var som de fleste av hans kolleger på det dypeste forarget over den uro som hersket rundt om i Russland. Han mente at kilden til all denne uro var å søke i Petrograd, hvor bolsjevikene var sterkere enn i noen annen by. Kunne man få renset Petrogrd, ville det være en lett sak å skaffe ro tilveie også i det øvrige Russland. Til en begynnelse forhandlet Kornilov med Kerenski, forsøkte å manne opp den provisoriske regjering til å gripe inn. Men da Kerenski stadig vaklet, besluttet Kornilov å marsjere mot Petrograd og gjøre rent bord. Nå skulle også den provisoriske regjering fjernes. Alle forstod dog at hovedhensikten med Kornilovs offensiv vr å gjøre en ende på Lenins innflytelse. Spørsmålet for soldatene og arbeiderne i Petrograd ble følgelig: for eller mot Lenin. Miljukov skriver i sine erindringer: "En tid hadde man fritt valg mellom Kornilov og Lenin. Likesom drevet av et instinkt tok massene - ti det var massene som her fattet beslutningen - parti for Lenin." De soldater og matroser som var blitt arrestert etter julidemonstrasjonen, ble nå løslatt og forsynt med våben. De bolsjevikiske agitatorer gikk rundt i arbeiderkvarterene og hvervet troppper til forsvar for hovedstaden. Selv innenfor Kornilovs egne rekker viste det seg at Lenin hadde mange tilhengere. Ennå før slaget var begynt, hadde den rebellerende general lidt et fullstendig nederlag.

Korniloveventyret var den dråpe som fikk begeret til å flyte over. Tilstanden ved fronten ble nå ennå verre enn den før hadde vært, forbitrelsen blant arbeidermassene over den svake regjering vokste fra dag til dag. Skjønt Lenin oppholdt seg helt borte i Finland, følte han tydelig at nå var det et spørsmål bare om dager, høyst om uker, når det fullstendige sammenbrudd ville komme. Ingen makt kunne lenger hindre de mange millioner soldater ved fronten fra å oversvømme Russland. Spørsmålet var bare om man rolig skulle stå og se på alt dette og la anarkiet herske. Ennå så arbeiderne og soldatene hen til bolsjevikene som det eneste parti som ikke hadde prøvet seg, ennå ikke hadde gjort fjasko, og som man derfor kunne sette sitt håp til. Hvis partiet ikke våget å ta makten og ansvaret, ikke våget å gjøre et forsøk, da ville alle forhåpninger til bolsjevikene vende seg om til mistillit og forakt. Fra sitt skjulested sendte Lenin næsten hver dag instruksjonsskrivelser til partiledelsen i Petrograd. Nå gjaldt det virkelig å forberede seg til det avgjørende slag. I et av brevene skriver han: "Begivenhetene foreskriver oss tydelig den oppgave vi har å løse, de viser oss at enhver forsømmelighet nå er en forbrytelse. Bevegelsen blant bøndene vokser, sympatien for oss blir stadig større - 99 prosent av soldatene i Moskva er på vår side, troppene i Finland, matrosene på flåten er imot regjeringen, jernbane- og postfunksjonærene er i konflikt med regjeringen. Under sådanne omstendigheter er det å "vente" en forbrytelse. Bolsjevikene har ikke rett til å vente, de må straks overta regjeringsmakten, ellers kan anarkiets bølge bli sterkere enn vi. Å vente på at sovjetkongressen igjen skal bli sammenkalt, er bare barnaktig formalisme, et forræderi mot revolusjonen. Hilsen Lenin."

Tilslutt kunne han ikke holde ut lenger å være borte fra Petrograd. Han avslutter brått sin bok om hvordan en revolusjon skal utføres og skriver i et etterord til boken: "Siste del av denne boken får jeg nok utsette ganske lenge med å skrive. Det er mere interessant og mere nyttig selv å høste "revolusjonserfaringer" enn å skrive om dem." Da Lenin møtte opp i partistyret, viste det seg at dette var delt i 3 fraksjoner. Lenin talte imot enhver utsettelse. Sinovjev og Kamenev talte imot væpnet oppstand, mens Trotski inntok det mellomstandpunkt at man til de første dager av november skulle sammenkalle den annen allrussiske rådskongress og la denne forsamling avsette den provisoriske regjering. Sinovjev og Kamenev gikk så langt at de ville overlate til konstituanten, den grunnlovgivende forsamling, å avgjøre regjeringsspørsmålet. Allerede før Lenin kom hjem, var der i Petrograd blitt dannet en revolusjonær krigskomité under Trotzkys ledelse. Denne komité var naturligvis en betydningsfull maktposisjon, men Lenin fryktet for at Kerenski en vakker dag kunne la hele komiteen arrestere, og hvor stod man da? Derfor gjaldt det å smi mens jernet var varmt. Nå var det ikke partiets oppgave lenger å føre agitasjon, nå måtte der treffes rent organisatoriske forholdsregler med væpnet oppstand for øye. Partiet måtte skaffe seg så nøyaktig som mulig oversikt over, hvilke militære kretter det rådet over. Officerer og underofficerer som man kunne stole på, måtte få i oppdrag å organisere militære kadrer, man måtte legge planer om besettelse av de viktigste offentlige bygninger, om arrestasjon av regjeringen, av generalene osv. Diskusjonen i partistyret endte med en seier for Lenin. Det ble bestemt at oppstanden skulle finne sted den 7de november. Samme dag skulle den annen allrussiske rådskongress tre sammen i Petrograd. Lenin ville ikke forelegge for kongressen om makten skulle erobres; han ville først gripe makten ved hjelp av partiet og arbeidermassene i Petrograd, og så overlate den i rådskongressens hånd. Han ville altså stille kongressen overfor en fullbragt kjensgjerning.

Et av de viktigste hovedpunkter i Lenins teorier er læren om nødvendigheten av et fast optømret kommunistisk parti med en jernhånd disiplin. Uten et slikt parti, erklærte han, er enhver arbeiderrevolusjon, enhver oppbygning av et sosialitisk samfunn umulig. Med et slikt parti kan arbeiderklassen llerede i dag gjennemføre revolusjonen i alle kapitalistiske land. Man kan være tilhenger av denne teori, og dog må man innrømme at den er ufullstendig. Det kreves etter alt å dømme ennå en ting som er aldeles uundværlig under en revolusjon, og det er at der i spissen for det parti som gjennemfører oppstanden, står en mann som alene er så sterk at han, om nødvendig, også kan betvinge flertallet av sine kamerater, som altså i nødsfall kn opptre annerledes enn partiets flertall mener er klokt og riktig. De begivenheter som fulgte umiddelbart etter beslutningen om oppstand den 7de november, satte det russiske parti på slike prøver, at det er ganske utenkelig at partiet hadde kunnet holde sammen, dersom de ikke hadde hatt en personlighet som Lenin i spissen. Etter det historiske møte i partistyret trakk Lenin seg tilbake til et av sine skjulesteder i Petrograd. Han ledet på sett og vis begivenhetenes gang, men hans personlige fravær gav anledning til begivenheter som han kanskje kunne ha hindret, dersom han hadde kunnet føre en legal tilværelse. Den første skandale som hendte, var at 2 medlemmer av sentralstyret, Sinovjev og Kamenev, i en partiløs avis offentliggjorde et angrep på beslutningen om oppstand. I et brev til partiet brennemerker Lenin denne illojale opptreden på det aller skarpeste, hn stempler den som noe langt verre enn streikbryteri, og anser det som en selvfølge at begge de to forrædere er døde for det bolsjevikiske parti. Imidlertid ble de to bolsjeviker reddet som ved et mirakel. Den voldsomme revolusjonsbølge som kom noen dager etter, slynget dem ombord i partiskibet.

Kerenski hadde ingen forståelse av at beslutningen om oppstand den 7de november innebar noen alvorlig fare. Han hadde nå kommet seg etter Kornilovoffensiven, og han begynte igjen så smått å forfølge bolsjevikene, bl.a. stengte han deres avistrykkeri. Bolsjevikene lot dette skje uten motstand. De oppholdt Kerenski med vennskapelige forhandlinger og benyttet imens de kostbare timer til å treffe alle nødvendige foranstaltninger. Mens Lenin holdt seg skjult, var det Trotski som offisielt førte kommandoen. Det bolsjevikiske parti hadde fått overlatt et stort bygningskompleks i utkanten av Petrograd, Smolnyinstituttet, en internatskole for adelige piker. I denne bygning hersket der et ekte rusisk virvar. Bare i ett av rummene var det mønstergyldig orden, det var i Trotzkys kontor, hos formannen i den revolusjonære krigskomité, og herfra var det ordren om oppstand gikk ut tidlig om morgenen den 7de november. Denne første ordre hadde et demokratisk innhold. Den revolusjonære militærkomité erklærte høitidelig at den opphevet regjeringens dekret om beslagleggelse av de bolsjevikiske aviser, og at komitéen overlot til det "berømmelige Volhynien-regiment den høye ære å beskytte det frie sosialistiske ord mot kontrarevolusjonære attentater." Begivenhetene fulgte nå i rask rekkfølge utover formiddagen. Alle banker, postkontorer, jernbanestasjoner, det offisielle telegrambyrås bygning og alle viktige strategiske punkter i byen ble besatt. Bare hist og her falt der geværskudd, makten dalte som en moden frukt i bolsjevikenes skjød. Allerede klokken 1 kunne Trotski gå inn i den store sal i Smolny hvor sovjetkongressen var forsamlet. Han begrav seg straks opp på talerstolen, og da bifallet som bruste mot ham, hadde lagt seg, ropte han utover forsamlingen: "Vi, rådet av arbeidere, soldater og bondedeputerte, er i begrep med å gjøre et eksperiment som er uten sidestykke i historien."

Selv etter det som nå var skjedd, fortsatte Kerenski å forhandle med bolsjevikene. Trotski hadde tillatt disse forhandlinger, da han fremdeles ønsket tid og anledning til å gjøre ublodige fremstøt og erobringer. Først sent på kvelden kom Lenin til Smolny, inn på Trotzkys kontor. "Hva er det jeg hører," ropte Lenin, "forhandles der med Kerenski? Hva er meningen?" "Det er en krigslist," svarte Trotski. Lenin forstod straks hva Trotski mente, gned seg begeistret i hendene og sa: "Vel, det er godt, det er godt." Lenin, som i de siste uker hadde vært utålmodig, ja likefrem nervøs, ble nå helt kold og rolig, forteller Trotski. Han skaffet seg hurtig et overblikk over situasjonen i byen og begynte å gi ordrer. En av disse ordrer gikk ut på at den provisoriske regjering skulle arresteres. Den oppholdt seg i Vinterpalasset, hvor en del officerselever og en kvinnegarde forsøkte å beskytte dem. Imidlertid ble Vinterpalasset inntatt praktisk talt uten kamp, og alle ministre med undtagelse av Kerenski ble arrestert. Kerenski hadde klædd seg ut som kokkepike og flyktet baktrappen.

På sovjetkongressen ble dagens begivenheter mottatt dels med begeistring, dels med raseri. Bolsjevikene, som var i flertall i forsamlingen, jublet sammen med de venstrerevolusjonære. Mensjevikene derimot mente de var blitt ført bak lyset, at her var begått et kup, og de fleste av dem forlot kongressen, som imidlertid fortsatte sine "forhandlinger" og bl.a. valgte en ny regjering, det såkalte folkekommisærenes råd, med Lenin som formann og Trotski som utenrikskommisær. Lenin ble den hele tid på Trotzkys kontor, mens Trotski denne natt måtte opptre i to roller: som general fra sitt kontor og som agitator fra sovjetkongressens talerstol. Endelig ved 3-tiden om morgenen kunne han tenke på å gjøre en pause. Han kom inn på sitt kontor med et ullteppe under armen, bad alle undtagen Lenin om å fjerne seg, nå skulle de to sove. Noen seng fantes naturligvis ikke her, heller ingen sofa eller chaiselongue. De to seierherrer måtte legge seg på gulvet under det felles ullteppe. Kanskje hadde de allikevel fått sove, hvis de ikke var blitt forstyrret; men 5-6 ganger hver eneste time banket der folk på døren som kategorisk forlangte å få beskjed om dette eller hint. Selv ikke den demoniske Trotski kunne få jaget disse mennesker vekk. Til slutt måtte forsøket på å sove opgis. Lenin reiste seg kritthvit i ansiktet og sa med et sukk: "Oergangen fra illegalitet til makt er altfor voldsom - det begynner å rundt for meg." At dette var en overdrivelse ble han meget snart nødt til å bevise. Russerne, som nødig begynnner dagen før kl. 10 formiddag, var den 8de november tidlig på benene. Selv sovjetkongressen begynte å samle seg i den årle morgenstund. Her skulle Lenin tale. Da han kom inn i salen var kongressen allerede i full gang, men med det samme de delegerte ble opmerksom på Lenins skikkelse, reiste der seg et øredøvende spektakkel. Representantene forlot sine plasser, omringet sin fører, alle ville trenge seg frem til ham, alle ropte hans navn. Det varte lenge før Lenin kunne komme opp på tribunen. Lenin ville ennå ikke ta ordet, han ville første høre en stund på debatten. Ørste talte Kamenev, så opptrådte endel mensjeviker som skjlete og smelte og forlangte at den provisoriske regjering skulle løslates. Endelig melder Lenin seg hos dirigenten som straks stryker de øvrige talere fra talerlisten. I de minutter Lenin satt og hørte på de andre talere hadde han fått tid til å ordne sine egne tanker. Han gikk nå som han alltid pleiet like løs på saken. Lenin var ikke det man forstår ved en stor taler. Allerede røsten kunne man utsette meget på. Det hørtes som han snakket inn i en tønne, og ordene kom støtvis. Lenin la slett ikke an på å gjøre en god figur eller virke underholdende på talerstolen, hn ville bare få frem enkle, innlysende sannheter på en så lett forståelig måte som mulig. Han talte alltid uten omsvøp, alltid i korte setninger. Mens Trotski som taler er en kunstner - når man hører ham fra talerstolen må man tenke på en konsertgiver - minnet Lenins taler snarere om hammerslag. Da forsamlingen omsider var kommet til ro, begynner Lenin: "Vi skal nå til å bygge opp den sosialistiske samfunnsordning. Hvilken betydning har denne bonde- og arbeiderrevolusjon? Frem for alt ligger betydningen av denne omveltning i den omstendighet at vi er kommt i besiddelse av vårt eget maktorgan uten å måtte dele det med burgeoisiet. Det gamle statsapparat vil bli rasert til grunnen, og et nytt forvaltningsapparat vil bli organisert. En av våre nærmeste oppgaver er den øyeblikkelige likvidering av krigen. Vi må straks offentliggjøre alle hemmelige traktater. Vi må vinne bøndenes tillit ved et dekret som avskaffer godseiernes herredømme over jorden. Vi vil innføre en virkelig arbeiderkontroll over produksjonen. Vi må nå her i Russland ta fatt på det praktiske arbeide med å opbygge en proletarisk, sosialistisk stat." Allerede på dette første kongressmøte skulle Lenin få erfare at han måtte føre en annen tale etterat han hadde overtatt makten enn den han kunne tillate seg så lenge han stod i opposisjon. Der meldte seg som første taler i debatten en mensjevik som kort og godt spurte om det virkelig var så at den nye regjering ville slutte fred for enhver pris. Hvis hn ikke husket feil hadde bolsjevikene lovet at når først arbeiderklassen tok makten, skulle Russland igjen bli sterkt og det skulle føre en revolusjonær krig mot Vest-Europa. Lenin ble ikke svar skyldig: "Vi frykter ikke den revolusjonære krig. Det er mulig at de imperialistiske regjeringer ikke vil etterkomme vår appell; vi vil dog ikke stile noe ultimatum som det ville vre dem en lett sak å forkaste. For noen av våre fredsbetingelser vil vi kjempe så lenge vi orker, men for andre vil det kanskje være umulig å fortsette krigen. Hva det kommer an på er: Vi ønsker å slutte krigen." Det hadde ikke lyktes den opponerende mensjevik å målbinde Lenin. Kongressen bifalt praktisk talt enstemmig den utenrikspolitikk som Lenin her skisserte.

Disse uker er blitt kalt revolusjonens hvetebrødsdager. Hvetebrød fantes på den tid ikke i Petrograd, sant å si var krybben tom. Det var i det hele tatt dårlig bevendt med idyllen. Lenin hadde hatt rett da han skrev i sine brev til partistyret at de offentlige funksjonærer var i konflikt med den provisoriske regjering, men det viste seg at denne konflikt på ingen måte bundet i noen kjærlighet til bolsjevikene. Ganske visst sultet de ller fleste av statens og kommunens tjenestemenn, og bolsjevikene lovet jo folket både fred og brød. Men det er så rart med det. Offentlige funksjonærer er nå en gang ikke simple arbeidere. En telefondame med 30 rubel måneden føler seg slett ikke i klasse med en arbeider med 50 rubel måneden. De fleste telefondamer, som jo kjente bolsjevikene bare fra den borgerlige presse, betraktet dem simpelthen som gemene forbrytere og fant det under sin verdighet å stå til tjeneste for dem. På samme måte resonnerte både postfunksjonærene og jernbanefunksjonærene. Det ble streik over hele linjen. Kravet var at bolsjevikene skulle abdisere eller i det minste finne seg i å dele makten med mensjeviker, høyresosialrevolusjonære av typen Kerenski og andre bra folk. Lenin forstod at med disse mennesker nyttet det ikke å diskutere teorier. Det eneste som kunne gjøre inntrykk på dem var at regjeringen opptrådte med myndighet og i handling overbeviste dem om at de hadde med en virkelig regjering å gjøre, ikke bare med en tilfeldig gruppe av mennesker. Et maktorgan som lett faller i øinene, er militæret. Den 9de november kom Lenin inn på stabens kontor. Trotski hadde nå rykket inn i utenriksministeriet, og den militære ledelse var overtatt av fagfolk som allerede hadde tatt titel av generaler. Lenin spurte dem hva de hadde foretatt seg. Han forlangte å få vite hvorfor dette eller hint punkt i byen ikke var blitt sikret, hvorfor man ennå ikke hadde forlangt mannskap fra Kronstadt, hvorfor denne eller hin gjennemgang ikke var blitt sperret. Kerenski var jo flyktet; han visste at Kerenski holdt på å organisere tropper, og at han ville marsjere mot Petrograd. Da Lenin ikke fikk fyldestgjørende svar på sine spørsmål, satte han seg simpelthen ved en av pultene og overtok selv kommandoen. Etter hans ordre ble arbeiderne i de store bedrifter mobilisert og forsynt med geværer og kanoner. Han utarbeidet nye planer for byens forsvar og forsyning med levnetsmidler. Her tåltes ingen diskusjon, ingen innvendinger, det var bare å motta ordre og lystre ordre. Føreren for staben følte seg krenket av alt dette, han går inn til Lenin og forlanger sin avskjed. Lenin reiser seg og slår i bordet: "Nå er det jeg som befaler, De har å lystre og fortsette Deres arbeide, jeg tåler ingen forstyrrelse. Hvis De ikke har forstått, vil De bli skutt." Takket være Lenins inngripen ble Kerenski, som hdde alliert seg med general Krassnov, slått tilbake og jaget over grensen.

Denne militære seier dempet dog bare delvis lysten hos de offentlige funksjonærer til å rebellere. Kos bredte seg fra dag til dag, og denne konflikt ute i samfunnet øvet naturligvis også sin innflytelse innenfor de ledende kadrer. Høyre fløi i cetnralstyret innledet på egen hånd forhandlinger med mensjevikene om å danne en felles regjering. Mensjevikene var også villige til å dele regjeringsmakten med det bolsjevikiske parti, men de stilte en ufravikelig betingelse: Lenin og Trotski måtte tre tilbake. Da imidlertid flertallet i partistyret slette ikke var villig til å ofre disse to prominente førere, brøt høyre fløy ut med Sinovjev, Kamenev og Rykov, som siden ble Lenins etterfølger, i spissen. Lenin grep nå til et middel som han ofte benyttet seg av under indre partistridigheter: han gjorde konflikten til gjenstand for offentlig diskusjon. Han ville mobilisere arbeidermassene både i og utenfor partiet til kamp mot utbryterne. Et oprop fra disse spennende dager begynner slik: "Den annen allrussiske sovjetkongress viste et flertall for det bolsjevikiske parti. En sovjetregjering kan derfor bare utgå fra dette parti. Flere medlemmer av vårt partis sentralstyre og av folkekommisærenes råd: Kamenev, Sinovjev, Nogin, Rykov og endel andre har igår erklært at de vil tre ut av sentralstyret. Kamenev, Rykov og Miljutin er trådt ut av folkekommisærenes råd. Alle de her nevnte partifeller har gjort seg skyldig i faneflukt. Vi er fast overbevist om at alle arbeidere, alle sympatiserende soldater og bønder vil væe enig med oss i å fordømme disse dessertører. Skam over de feige, de motløse, skam over tvilerne som lot seg skremme av skriket!" Opropet virket straks. Stemingen blant arbeiderne var så sterk, at de som hadde brutt ut vendte tilbake til partiet, bad om tilgivelse og gjenoptok sitt arbeide. Denne Lenins nye seier vakte alminnelig forbauselse blant tjenestemennene, og en stor del av dem opgav kampen. Selv om det ble smått med virkelig arbeide, de møte dog på kontorene istedenfor å delta i protestmøter mot regjeringen.

Men så skulle der jo også skapes fred utad. Det ble besluttet i folkekommisærenes råd øyeblikkelig å tilby den tyske overkommando på østfronten våbenstillstand og samtidig innby alle krigførende makter til snarest mulig å tre sammen til fredsforhandlinger. Øverstkommanderende over de russiske tropper på østfronten dengang var general Duchonin. I en del bøker hvor disse revolusjonsdager skildres, fortelles det at Duchonin mottok ordren om å innlede forhandlinger om våbenstillstand fra Lenin personlig, som ringte til hovedkvarteret, og at Lenin, da Duchonin forsøkte å komme med utflukter, avskjediget generalen på stående fot. Denne versjon er visstnok ikke riktig. Telefonsamtalen med general Duchonin ble først av kommisæren for de militære anliggender, Krylenko, men det er riktig at generalen etter en rekke utflukter likefrem erklærte at han anså det umulig å få i stand forhandlinger om våbenstillstand før der var fremtrådt en annen regjering i Russland. Etterat denne samtale var slutt ble der sendt følgende telegram til Duchonin: "I den russiske republikks navn og etter folkekommisærenes råds opfordring avsetter vi Dem herved fra den av Dem beklædte post på grunn av lydighetsvegring overfor regjeringens ordrer, en handlemåte som er skikket til å nedkalle uhørte ulykker over alle lands arbeidende masser og navnlig over hæren. Vi befaler Dem under ansvar for krigslovene å utføre Deres plikt så lenge til en ny øverstkommanderende eller en til embedets bestyrelse befullmektiget person er inntruffet i hovedkvarteret. Til øverstkommanderende utnevnes fenrik Krylenko." Undertegnet Lenin, Krylenko, Stalin. Samtidig ble der sendt ut en meddelelse til alle soldater i hær og flåte. "Soldater", heter det i opropet, "fredens sak ligger i deres egne hender. Dere vil ikke tillate at kontrarevolusjonære generaler tilintetgjør fredens store sak, og dere vil hindre dem i å unddra seg den ventende dom. Regimentene ved fronten skal nå uoppholdelig velge befullmektigede til formelt å åpne våbenstillstandsforhandlinger med fienden. Folkekommisærenes råd bemyndiger dere til dette. Hold oss med alle til rådighet stående midler underrettet om forhandlingenes gang. Men bare folkekommisærenes råd bør underskrive overenskomsten om våbenstillstand. Soldater! - fredens sak er i deres hender. Der kreves nå bare aktpågivenhet, utholdenhet og energi, og fredens sak vil seire." Den 27. november ble overenskomsten om våbenstillstand avsluttet.

Allerede på sovjetkongressen den 8de november hadde Lenin fremlagt program for de fredsforhandlinger som den nye regjering ønsket å åpne. Det heter i dette program: "Arbeider- og bonderegjeringen som er skapt av revolusjonen den 7de november, foreslår for alle de krigførende folk og deres regjeringer øyeblikkelig å begynne forhandlinger om en rettferdig og demokratisk fred. Regjeringen mener med en demokratisk fred, slik som den ønskes av et overveldende flertall av arbeidere og de arbeidende klasser som er utmattet og uttømt av krigen - en fred som de russiske arbeidere og bønder etterat de har slått tsarismen ned, aldri har sluttet å kreve - øyeblikkelig fred uten anneksjoner (dvs. uten erobring av fremmed territorium, uten tvungen anneksjon av andre nasjonaliteter og uten skadeerstatning). Russlands regjering foreslår for alle de krigførende folk øyeblikkelig å slutte en slik fred ved å vise seg villig til å gjøre avgjørende skritt til forhandlinger om en slik fred med én gang uten minste opphold."

Et par uker etterpå, da Kerenski var fullstendig likvidert, ble der den 20de november sendt ut et formelt tilbud både til sentralmaktenes og ententens regjeringer om å møtes til fredsforhandlinger. De alliertes regjeringer brydde seg ikke en gang om å svare på denne henvendelse, men deres militære representanter i Petrograd sendte en skrivelse til general Duchonin, hvori de indirekte protesterer mot henvendelsen av 20de november. Duchonin var da iferd med å stable på benene en ny kontrarevolusjonær regjering, - intet under at han undslo seg for å medvirke til istandbringelse av våbenstillstand. Som nevnt ble han avsatt. Senere ble han også drept. Endel marinesoldater fra Kronstadt begrav seg til hovedkvarteret i Mohilev og lynchet den ulydige general. Omsider ble fredsforhandlinger innledet i Brest Litovsk den 23de desember. Formann for den russiske delegasjon var Joffe. For Tyskland møtte Kuhlmann, for Østerrike Czernin. Betegnende nok hadde den tyske hærledelse sin egen representant, general Hoffmann. Stillingen på den østlige krigsskueplass var nå den at de tyske tropper stod langt inne i Russland, og den tyske regjering la ikke skjul på at det var dens hensikt å gjøre både Polen og de såkalte randstater, ja selv Ukraine til tyske lydriker.

Da det ikke er meningen i denne lille bok å skrive revolusjonens historie, kan jeg ikke gå nærmere inn på fredsforhandlingene i Brest Litovsk. Vi husker at disse forhandlinger førtes fullt offentlig, at det ble en pause i dem, hvoretter Trotski overtok ledelsen på Russlands vegne. Midt under forhandlingene ble der sluttet en høyst udemokratisk fred mellom Tyskland og de mensjevikiske representanter for Ukraine under protest fra sovjetregjeringen. Tyskland forlangte videre store landavståelser i nord, og da det viste seg umulig å komme til noen enighet, erklærte Trotski den 10de februar at det var umulig for sovjetregjeringen å undertegne en fredstraktat som den sentralmaktene forlangte. Men på den annen side ville ikke sovjetregjeringen føre krig mot sentralmaktene. Stillingen var derfor, mente Trotski,t der hersket hverken krig eller fred. De tyske folkerettslærde som var tilstede i Brest Litovsk, måtte å forespørsel innrømme at det tidligere i verdenshistorien visstnok hadde hendt en enkelt gang at en krig var sluttet uten en bindende fredsoverenskomst. Østerrikeren Czernin, som ingen interesse hadde av anneksjoner i Nordvest-Russland, var også tilbøyelig til å godta Trotzkys erklæring, men den tyske generalstab ville ikke vite av den slags hverken-eller. De tyske tropper fikk ordre om å marsjere mot Petrograd, og ingne kunne tvile om at det bare var et spørsmål om noen få dager når de ville nå sitt mål. Nå kom det russiske parti opp i en krise som vel var den voldsomste i partiets historie inntil da. Den del av de sosialrevolusjonære parti som samarbeidet med bolsjevikene i regjeringen, de såkalte venstresosialrevolusjonære, erklærte at nå måtte krigen med Tyskland fortsette. Av samme mening var en rekke fremstående bolsjeviker, deriblandt Radek og Bukharin. Kamenev, som var utnevnt til sovjets minister i Paris, oppholdt seg nettop i de dager i Bergen, hvor jeg hadde anledning til å snakke med ham. Jeg spurte ham om det var noen utsikt til at sovjetregjeringen ville gå med på det tyske ultimatum. Han svarte kategorisk nei. Dersom bolsjevikene gikk med på å overgi Estland, Letland og Lithauen til den tyske keiser, ville de bryte et av sine helligste prinsipper. Ingen av oss kjente til den strid som nettop i disse timer raste innenfor det russiske parti. Når Lenin viste seg på møtene, ble han mottatt med topet "forræder". Nå var det vanskelig for Lenin å komme tilorde på grunn av mishagsytringer. Han lot seg dog ikke terrorisere. La oss, uttalte han, passe oss for å bli slaver av våre egne fraser. I våre dager kan ingen krig vinnes bare ved begeistring, den kan bare vinnes ved teknisk overlegenhe, ved moderne kanoner og et vel organisert jernbanevesen. Vi har ingen av delene. Freden måtte sluttes, hevdet han, for at sovjetregjeringen kunne få et pusterum. Man hadde rett til å vente at revolusjonen ville kome også til Vest-Europa. "For å redde revolusjonen kunne jeg være villig til å undertegne en fred som var 20 ganger, ja 100 ganger mer nedverdigende enn den tyskerne nå vil påtvinge oss. Men prinsipielt er jeg naturligvis for at vi skal forsvare landet. Jeg vil at der skal skapes en armé, selvom det bare kan skje langt inne i landet. Vi vil sende vår armé mot fienden, men vel å merke først når det nødvendige omsving i folkebevisstheten har funnet sted, dette omsving som holder på å nærme seg. Vår parole må være: Lær krigshåndverket! Da vil vi, tross nederlag i dag, kunne si med absolutt sikkerhet at seieren vil bli vår." - Hele dette nøkterne, realpolitiske resonnement virket som salt i sure øine på de sosialrevolusjonære og de såkalte venstrekommunister. Fornuften seiret dog, Lenin fikk et knapt flertall. Den 24de februar vedtok sentraleksekutivkomiteen det tyske ultimatum med 126 stemmer mot 85, mnes 26 undlot å stemme. Det er aldeles utenkelig at voteringen ville ha fått dette utfall dersom det russiske parti bare hadde hatt en sterk ledelse og ikke en enda sterkere leder.

Samtidig med at Lenin måtte utkjempe kampen om disse krigspolitiske og utenrikspolitiske spørsmål, måtte han løse problemet med den grunnlovgivende forsamling. Kerenski og de borgerlige partier hadde, så lenge de satt ved roret, sabotert kravet om innkallelse av en konstituant, mens bolsjevikene agiterte ivrig for at valgene måtte finne sted snarest mulig. Men først i november måned foregikk valgene. Resultatet ble en seier for mellompartiene, særlig for det konturløse sosialrevolusjonære parti, som alltid hadde hatt tilslutning av de store bondemasser. Av de 36 millioner avgitte stemmer fikk mensjevikene og de sosialrevolusjonære tilsammen ca. 22 millioner eller 62 pct., bolsjevikene fikk 9 mill. eller 25 pct. og de borgerlige partier 4,5 mill. eller 13 pct. Det var imidlertid det å bemerke ved valgene, at i en rekke store industribyer var bolsjevikene i flertall. Således falt der av 1765000 stemmer i Petrograd 837000 på bolsjevikene, 500000 på de borgerlige og bare 200000 på de sosialrevolusjonære. I Moskva, Tver og Vladimir erobret bolsjevikene 56 pct. av stemmene, dvs. i de valgkretser som hadde særlig betydning i den daværende revolusjonære situasjon, var bolsjevikene i flertall. Også i de deler av arméen som spilte den største rolle, nemlig nord- og vestarméen, hadde bolsjevikene flertall blant soldatene.Men det var klart at etter konstituantens tallmessige sammensetning ville denne forsamling ikke komme til å føre noen bolsjevikisk politikk, men tvertimot bekjempe rådsregjeringen. Det ble derfor besluttet, eller man kan virkelig si: Lenin besluttet derfor at konstituanten skulle opløses. Den trådte sammen den 17de januar. Dgen i forveien ble det i sentraleksekutiven, altså av bolsjevikene, utarbeidet et forslag som skulle bli å forelegge nasjonalforsmlingen, og hvoretter denne anerkjente sovjet som den øverste myndighet i staten og begrenset sin egen oppgave til å "samarbeide ved utarbeidelsen av grunnlaget for den sosialistiske samfunnsform". Trotski har i sine erindringer gitt en meget underholdende skildring av denne konstituante. De bolsjevikiske representanter holdt seg borte fra møtet. De ble kommandert ut i fabrikkene og forstædene for å forklare arbeiderne partiets politikk. De borgerlige, sosialrevolusjonære og mensjevikiske representanter var de eneste som møtte. De fleste av dem hadde med seg nistetiner fulle av smørbrød. "De bragte også," skriver Trotski, "stearinlys med seg for det tilfelle at bolsjevikene skulle stenge det elektriske lys. Slik trådte demokratiet frem til kamp mot diktaturet, tungt væpnet med smørbrød og stearinlys." Konstituanten fikk lov til å tre sammen og tok strakst fatt med vidløftige diskusjoner. Møtet holdtes i det tauriske palass, og Lenin var innom for å inspisere vakten, som bestod av matroser fra Kronstadt. Hn sa til dem at de måtte la representantene snakke i fred så lenge de orket, men når de forlot salen skulle soldatene stenge dørene og ikke åpne dem mer. Kommandanten innvendte at nå var klokken allerede 4 om morgenen, soldatene var trette av å gå der og våke, men det så ikke ut til at representantene var trette av å snakke. Han bad om å få gå inn i salen straks og opløse forsamlingen. Lenin syntes godt om denne utålmodighet, nikket bifallende og kjørte til Smolny. Kommandanten gikk da inn i møtesalen, opp til president Tschernov, klappet ham vennlig på skuldrene og erklærte at nå måtte møtet slutte, matrosene var trette, og dessuten skulle konstituanten opløses. Det kunne ialfall ikke tjene til noe å fortsette forhandlingene. Representantene protesterte, men måtte naturligvis lystre. Deres forsøk på å skape en antibolsjevikisk parole: "All makt til konstituanten" ble aldeles virkningsløs, ja virkelig nærmest komisk.

En av hovedgrunnene til at Lenin kunne mestre den revolusjonære situasjon, var hans enestående evne til å forstå bøndene. Hans eget parti bestod vesentlig av industriarbeidere, og Lenin var også av den mening at industriarbeiderne, som var lettest å organisere, måtte gå i spissen for revolusjonen. Men han ble aldri trett av å fremheve at en arbeiderrevolusjon som ikke hadde de store bondemassers ubetingede støtte, på forhånd var dømt til undergang. Hvis revolusjonen skulle bli noe mer enn en byopstand, gjaldt det derfor å vinne bøndene. Allerede den 8de november fremla han for sovjetkongressen den nye regjerings jordprogram. All privat eiendomsrett til jorden ble straks opphevet uten erstatning, alle private godser og all jord som tilhørte kronen eller kirken, ble overlatt til disposisjon for landsbygdens jordkomiteer og bonderepresentantenenes distriktssovjets. Disse sovjets skulle ta alle nødvendige forholdsregler for å overholde den strengeste orden under overtagelsen av godseiernes godser, for å bestemme størrelsen av de jordstykker som skulle konfiskeres. De sosialrevolusjonære, som inntil da hadde vært det egentlige bondeparti, skrek opp om at dette igrunnen var deres eget program og at Lenin var en plagiator. Eter de strengt kommunistiske prinsipper skulle jo jorden dyrkes av offentlige organer, mens bolsjevikene her i realiteten overlot jorden til bøndenes egen forvaltning. Denne agitasjon kunne dog ikke hindre at bøndene fra nå av betraktet Lenin og bolsjevikene som sine folk.

Den 30te august 1918 var Lenin utsatt for et meget alvorlig attentat. Regjeringen hadde nå sitt sæte i Moskva, den var flyttet dit umiddelbart etter den siste tyske offensiv. Den 30te august hadde Lenin besøkt en av Moskvas største fabrikker og holdt foredrag for arbeiderne. Da han skulle gå opp i bilen for å kjøre hjem, kom der en dame bort til ham. Hun leverte ham først et stykke papir, deretter trakk hun frem en revolover og avfyrte 2 skudd som rammet Lenin i ryggen. Lenin måtte holde sengen én eller to måneder, og i denne tid skrev han brosjyren "Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky". Attentatet vakte naturligvis en storm av forbitrelse blant arbeiderne i Moskva. Da bolsjeviken Uritzky noen måneder tidligere ble drep ved et attentat i Petrograd, grep arbeiderne i denne by spontant til blodig terror. For å statuere et eksempel slepte de et større antall officerer ut av fengslene og skjøt dem ubarmhjertig ned. Det var i Moskva tilløp til lignende ekscesser etter attentatet på Lenin, men det lyktes partiet å holde folkemassene tilbake. Terror i dette ords fulle betydning ble ikke utøvet under den russiske revolusjon før et års tid etter attentatet på Lenin under den mest tilspissede borgerkrig. Da den røde armé skulle organiseres, måtte Trotski benytte seg av militære eksperter, altså tsarofficerer som meldte seg til tjeneste. Det hendte imidlertid ikke sjelden at disse tsarofficerer forrådte den røde armé og gikk over til fienden. Trotski sendte da ut en dagsbefaling om at i slike tilfelle ville vedkommende officers familie bli trukket til ansvar. Til denne terror grep bolsjevikene i den ytterste nød. Men attentaten på Lenin svekket i og for seg ikke sovjetregjeringen, og det var ingen grunn til å tro at slike attentater ville bli noen dagligdags foreteelse. Å slippe terror løs ved denne anledning ville derfor bare ha vært en rå hevnakt. Slik resonnerte partiet.

Fredstraktaten i Brest Litovsk skapte ikke fred i Russland. Den nye republikk ble angrepet både fra nord, fra øst og fra syd. Admirl Koltscak trengte så frem som til vest for Ural, og general Denikin kom like til Orel, ca. 100 km syd for Moskva. Sommeren 1920 kom general Wrangel sydfra. Samtidig angrep polakkene fra vest. Sovjetregjeringen hadde nå måttet opgi håpet om en nær forestående revolusjon i Vest-Europa. Ennå så sent som senhøstet 1919 trodde Lenin at verdensrevolusjonen stod for døren. Den 3dje internasjonales første kongress var en meget liten og lite representativ forsamling. Den kongress som kalles den 2nen kongress og som ble holdt i Moskva sommeren 1920, er i virkeligheten den første egentlige kommunistiske verdenskongress. Her var det de såkalte Moskvateser ble vedtatt. De ble vedtatt på et tidspunkt da den røde armé befant seg i offensiv mot Polen. En v de første dager av august var jeg i Petrograd på tur hjem over Murmansk sammen med en del russiske fagforeningsrepresentanter som ville til England. En aften fikk vi besøk av militærkommandanten i Petrograd som naturligvis ble bestormet med spørsmål om situasjonen på vestfronten. Han gikk bort til telefonapparatet og forlangte en samtale med hovedkvarteret, hva han straks fikk. Et par minutter etter kunne han meddele at stillingen var fortrinlig, polakkene var innesluttet i en saks, om noen dager, høyst om noen uker, ville de røde tropper marsjere inn i Wrschau. Det kunne neppe være noen av de høyere, virkelige ansvrlige officerer i hovedkvarteret kommandanten hadde talt med. På det tidspunkt var nemlig stillingen på vestfronten alt annet enn gunstig for den røde hær. De militære eksperter så med engstelse på at vanskelighetene for den røde armé steg for hver kilometer den rykket frem. Der kom telegram fra Lord Curzon som henstillet til sovjetregjeringen å gå med på våpenstillstand. Generalstaben anså stillingen så vanskelig at den anbefalte regjeringen å gå med på Curzons forslag. Men Lenin sa nei. Lenin og et flertall i partistyret trodde fullt og fast at den røde armé ville vre i stand til å trenge seg frem til Warschau, og at den der ville bli hilst både av arbeiderne og v bøndene som befriere. Her regnet Lenin feil. Etter hvert som den røde armé var trengt inn i Polen, ble det mere og mere vanskelig å skaffe troppene proviant, de ble nødt til å rekvirere av de polske bønder. Følgen var at bøndene i Polen kom i et fiendtlig forhold til den røde armé. Den polske nasjon næret av gode grunner et gammelt hat til Russland. Nå viste det seg, mente de polske bønder, at det var ingen forskjell på tsarens soldater og de røde soldater. Hele det polske folk reiste seg til motstand mot den russiske invasjon. Frankrike sendte militæreksperter dit bort, og til slutt lyktes det å skape en polsk armé som stanset russerne og drev den røde armé tilbake. De såkalte Moskvateser vil sikkert aldri bli revidert, de uttrykker hovedsummen av Lenins politiske tekning: men på den annen side er det neppe tvil om at dersom nederlaget ved Warschau hadde funnet sted på forsommeren istedenfor på ettersommeren, ville beslutningene på den 2nen verdenskongress ha fått en annen redaksjon. Meget som nå ble utelatt, ville da blitt tatt med.

Lenin hadde like før den annen kongress skrevet en liten bok, "Kommunismens barnesykdommer", hvori han behandler de kommunistiske partiers oppgaver på en ganske annerledes allsidig måte enn i tesene fra den annen kongress. Mens tesene øyensynlig er skrevet med den forutsetning for øye at revolusjonen i Europa allerede stod på dagsordenen, forsøker Lenin i sin bok om barnesykdommene å forklare sine partifeller nødvendigheten av også å arbeide med lange perspektiver. For å bli en god kommunist er det ikke nok at man er radikal og modig, at man til enhver tid er parat til å gå ut i kamp. Et parti som virkelig vil lede, må først og fremst være et klokt parti som forstår å ta hensyn til alle faktiske forhold. Å komme frem til et nytt samfunn er ikke som å spasere på et asfaltert fortaug, det er mere som en bergbestigning. Man kan ikke gå rett frem, man må krysse seg frem, ja, det kan selv hende at man må gå rett tilbake. Det revolusjonære parti må holde sine egne rekker fri for fiender og for tvilende sjeler, partiet må være så ensartet som det overhodet er mulig å skape det, men samtidig må et sådant parti aldri avslå allianser eller samarbeide med andre partier, når dette kan skje uten at kommunistene opgir sine prinsipper.

De fleste av Lenins skrifter har et innhold som neppe vil interessere andre enn folk som deltar i arbeiderbevegelsen eller som av andre grunner vil sette seg sinn i de sosialistiske teorier. Lenins bok om "barnesykdommene" derimot vil sikkert kunne leses med utbytte av enhever som interesserer seg for politikk og politisk taktikk. Jeg tror man kan si at Lenins "Barnesykdommene" vil få en like fremtredende plass i den politiske litteratur som Macchiavellis "Fyrsten".

Mens verdenskongressen i 1920 ble holdt under offensivens tegn, stod den 3dje kongress sommeren 1921 under defensivens. Den 3dje internasjonale hadde i mellomtiden lidt to alvorlige nederlag, det ene øst for Warschau, det annet i Tyskland. Her hde de kommunistiske arbeidere i mars måned forsøkt å erobre makten gjennem en aksjon som var så slett forberedt at den måtte betegnes som et kupforsøk. Hovedmannen i denne aksjon var den bekjente ungarer Bela Kun. I det hele tatt vr de ungarske landflyktige kommunister, som av lett forståelige grunner betraktet situasjonen i Europa med utålmodighet, sterkt implisert i den mislykkede marsaksjon. En tid etter den mislykkede oppstand var den kommunistiske ungdomsinternasjonale illlegalt sammenkalt til kongress i Tyskland. Eugene Olaussen kunne da han kom hjem fra denne kongress, gi referater som sant å si virket hårreisende. Meg betrodde han bl.a. at ungareren Pogany, som var øverstkommanderende over den røde armé i Ungarn under revolusjonen, og som nå representerte en kommunistiske internasjonales eksekutivkomité på ungdomsinternasjonalens kongress, høitidelig hadde erklært at lignende aksjoner som marsaksjonen i Tyskland ville bli iverksatt i en rekke land i løpet av 1921. Komintern (den kommunistiske Internasjonale) hadde besluttet å sende ut representanter til Vest-Europa med utstrakt fullmakt til å kommandere de forskjellige partier ut i væpnet oppstand. Jeg svarte Olaussen at dersom komintern mot formodning hadde fattet en så vanvittig beslutning, var det ganske innlysende at ialfall det norske arbeiderparti måtte melde pass. Det var ikke uten en viss spenning at jeg 3-4 uker senere reiste til den 3dje verdenskongress; nå ville jeg jo få høre om Olaussen virkelig hadde opfattet Pogany riktig, eller om ikke det hele berodde på en misforståelse. Marsaksjonen kom opp til behandling på det første møte som holdtes i eksekutivkomiteen umiddelbart før kongressens åpning. Foruten eksekutivkomiteens egne medlemmer var der ca. 100 delegerte tilstede som tilhørere. Lenin talte i c. 1 ½ time, og hele talen var et voldsomt angrep på Bela Kun og alle dem som forsvarte den taktikk det tyske arbeiderparti hadde benyttet under marsaksjonen. Lenin lot ikke falle et eneste ord som inneholdt noen avstandstagen fra den væbnede oppstand i og for seg. Det han fordømte, var at partiet kastet seg selv og ledet arbeidermassene ut i en aksjon som var dømt til å mislykkes. Bela Kun og hans tilhengere hadde i disse dager opkonstruert noe som de kalte "offensivteorien". Lenin hadde ikke hånsord sterke nok for denne teori, han lot seg henrive til å så voldsomme uttrykk at han senere under kongressen fant det nødvendig å sende ut et sirkulære til samtlige kongressens deltagere, hvori han fremholdt hva der tjente ungarerne til undskyldning. Lenin sa her at han selv som hadde vært emigrant, nok kunne forstå at menn som Bela Kun kunne forivre seg.

Den siste store strategiske manøvre som Lenin foretok før sin død, var innførelsen av nep-politikken (nep er en forkortelse av "Ny økonomisk politikk" på russisk). Hittil hdde i Russland hersket en streng krigskommunisme som hadde vært absolutt nødvendig og som samtidig stemte best overens med hva de fleste bolsjeviker trodde var god kommunisme. Regjeringen tok simpelthen det korn som ikke var strengt nødvendig for bøndene selv. Men det viste seg snart at denne måte å forsyne byene med korn på ikke var holdbar i lengden. Der var snart ikke brød å opdrive i noen russisk by. Høsten 1921 holdtes der en bondekonferanse i Moskva. Den bestod for den aller vesentligste del av ikke-kommunister. Dit gikk Lenin. Han ville høre hva bøndene klaget over og hva det var de forlangte. Da han kom derfra, sa han til sine partifeller: Disse partiløse bønder har rett, vi er nødt til å gå med på de krav de stiller. Det bøndene forlangte var at regjeringen skulle nøye seg med en bestemt skatt, beregnet etter visse procenter. Hva bøndene forøvrig avlet måtte de få lov til å disponere som de selv ville. Under de forhold som inntil da hadde hersket, var ingen bonde interessert i å avle mere enn hans egen familie spiste opp, alt det øvrige tok jo staten. Skulle bøndene bli interessert i å øke produksjonen slik at det blrev noe tilovers til byene, måtte de få rett til å avhende en del av sitt overskudd mot vederlag. De forlangte med andre ord rett til å drive handel.

Jeg husker hvordan forholdene var i Petrograd og Moskva første gang jeg kom til Russland sommeren 1920. Ikke i noen av disse byer fantes der en eneste åpen butikk, man kunne ikke få kjøpt så meget som en fyrstikkeske. Alt det vi trengte ble oss utlevert gjennem rasjoneringsmyndighetene. Den eneste restaurant som var åpen i Moskva, var en liten kafé som kunstnerforbundet hadde fått lov til å starte, og hvor man kunne få et glass te og en tør kake mot så og så mange tusen rubler. Der foregikk ingen handel, ingen spekulasjon, dvs. ikke offentlig. Men det var også ytterst dårlig bevendt med produksjonen. Bøndene avlet som sagt ikke mere enn hva de selv åt opp, og i fabrikkene var produksjonen til dels sunket helt til 20 procent av den normale. Lenin forstod at dette måtte føre til hungersnød. Faktisk var hungersnøden allerede inntrådt i Moskva høsten og vinteren 1920. Sommeren 1921 kunne der ikke merkes noen bedring. Ganske visst var der åpnet en del nye tesalonger, men alt var her så dyrt at ingen russisk arbeider kunne ha råd til å gå inn der. Under disse forhold var det at Lenin proklamerte den nye økonomiske politikk. Også denne gang hadde han sikkert et flertall innen partiet mot seg, men han tvang sin vilje igjennem. Han la ikke skjul på at den nye kurs på sett og vis var et tilbaketog. Ved å gi handelen fri for bøndene og ved å overlate industrielle bedrifter til private firmaer under statens kontroll kom man inn i en delvis småkapitalistisk, delvis statskapitalistisk tilstand. Men, mente han, det er bedre for arbeiderne å spis seg mette under statskapitalismen enn å sulte under krigskommunismen. Det er umulig å ta spranget fra kapitalismen og over til et fullt ferdig kommunistisk samfunn. Det nye samfunn må bygges litt etter litt, og vi får nøye oss med den beskjedne begynnelsen som statskapitalismen betegner. Det var Lenins resonnement.

I de borgerlige kretser ble nep-politikken tildels opfattet som en fullstendig kapitulasjon. Den samme mening gjorde seg sterkt gjeldende også innenfor det kommunistiske parti, selv lenge etterat den var gjennemført. Men det er én ting man bør merke seg i denne forbindelse: Lenin gjorde ganske visst betydelige økonomiske konsesjoner til bøndene og småborgerskapet, men han tillot ikke at der ble endret en tøddel i selve forfatningen. Statsmakten ble heretter som hittil helt og holdent i hendene på det kommunistiske parti.

Det viste seg at det var på høy tid at Lenin slo inn på den nye kurs. Nettop i de dager da han utarbeidet planene for nep-politikken, opdaget det russiske politi at der over hele Russland fra Kronstadt til Tiflis var organsiert en meget farlig kontrarevolusjonær sammensvergelse. Politiet foretok en rekke arrestasjoner, men vant dog ikke helt å forebygge oppstanden. Besetningen på Kronstadt revolterte. På denne festning var der nå helt ny besetning. De soldater som deltok i oktoberrevolusjonen, var der nå ikke mange igjen av, de fleste av dem hadde funnet døden i kampene mot Koltschak, Denikin og Wrangel. Størsteparten av de nye mannskaper var bondegutter fra Ukraine. De hørte hjemmefra om alle de plagerier bøndene var utsatt for, og selv om de ikke ønsket de gamle tilstander tilbake igjen, ville de dog ikke lenger finne seg i de nye tingenes tilstand. Deres parole ble: Sovjet, men sovjet uten kommunister. Da oppstanden i Kronstadt brøt ut, var det russiske parti nettop samlet til landsmøte. Lenin gav ordre om at tredjeparten av landsmøtets deltagere øyeblikkelig skulle reise til Petrograd og stille seg i spissen for stormtropper for erobring av festningen. Såvidt jeg kan forstå, sa han, etter de opplysninger som foreligger, vil vi kunne beseire de opprørske Kronstadtsoldater, men når det er gjort, må vi trekke de politiske konsekvenser av det vi nå har opplevet.

Konsekvensene var nep-politikken.

Lenin var ennå på dette tidspunkt i full legemlig og åndelig vigør. Jeg hadde anledning til å snakke med ham i november 1921. Vi var en norsk delegasjon borte i Moskva, Ole O. Lian, Tranmæl, Halvard Olsen, o.r.sakfører Trygve Lie og nedskriveren av disse linjer. Vi skulle forhandle med ledelsen i den 3dje internasjonale om det norske arbeiderpartis faglige politikk. Under vårt opphold i Moskva fikk vi en aften foretrede for Lenin. Konferansen var fastsatt til kl. 6, og vi satt og ventet på hotellværelset på bilen som skulle bringe oss til Kreml. Men klokken ble både 6 og et kvarter over 6, ingen bil kom. Da hører vi Kuusinen, den finske kommunistfører, rope ute i korridoren: Der Alte wartet, der Alte wartet! Og nå endelig kom bilen. I Kremls kommandantskap fikk vi et dokument hvor våre navn var optegnet og med dette i hånd begav vi oss til den bygning hvor vi visste at Lenins kvarter var. Han bodde i 4de etasje. Ved foten av hver trapp stod der en rødegardist, og alle 4 studerte de vårt dokument meget omhyggelig. Fra korridoren kom vi inn i et stort forværelse hvor der var en masse funksjonærer. Et par minutter etter kunne vi gå inn til Lenins kontor. Han tok meget vennlig imot oss, og vi ble sittende og prate med ham en times tid. Vi visse så noenlunde på forhånd hvordan han ville legge samtalen an og hadde rustet oss på det. Og ganske riktig, Lenin begynte å eksaminere oss om forholdene i Norge. Han ville vite nøyaktig beskjed om hvor mange bønder det var, hvor mange bønder hadde 100 mål jord, hvor mange hadde 50 mål jord, hvor mange hadde 10 mål jord, hvor mange fiskere vi hadde, hvor mange industriarbeidere, hvor mange fabrikker med over 100 mann, hvor mange med 500 og hvor mange med 1000, hvor meget de tjente, hvor lang arbeidstiden var, hvor stort statsbudgettet var, statsgjelden, hvor høye skatter, kommuneskatten og statsskatten. Når Lenin fikk konkrete opplysninger om disse spørsmål, gjorde han seg selv opp en mening om den politiske stilling i landet. Naturligvis spurte han oss også om arbeiderpartiets program og politikk. Bl.a. ville han vite hvilken stilling paritet inntok til kirken og de religiøse spørsmål. Det var for oss et nokså kinkig tema. Partiet hadde nettopp opphevet den såkalte religionspost på programmet som hadde voldt oss så mange vanskeligheter under valgagitasjonen. Vi forsøkte å dekke over denne partiets opportunisme, og Lenin var taktfull nok til å finne et annet tema. Men det var tydelig at han hadde forstått at partiet intet standpunkt hdde i dette spørsmål. Under samtalens løp nevnte jeg for Lenin forbudsspørsmålet. Det var jo ikke tid til å sette ham inn i saken så grundig som det kanskje kunne ha vært ønskelig. Lenin var selv ingen prinsipiell tilhenger av alkoholforbud. Da han merket at forbudet i Russland ikke svarte til sin hensikt, at drikkfeldigheten øket tross alle restriksjoner, opphevet han både vinforbudet og brennevinsforbudet. Men da jeg forela ham spørsmålet for Norges vedkommende, og spurte om han trodde det var riktig at det norske arbeiderpartiet engagerte seg sterkt for forbudet, svarte han kort og godt: "Forbudet er jo et politisk spørsmål, og partiet må naturligvis ha et standpunkt." Mot slutten av samtalen spurte Lenin om vi trodde det var mulig å få de fagorganiserte arbeidere i Norge enten gjennem sine organisasjoner eller helst personlig til å tegne seg for et russisk lån. Når Lenin bragte denne sak på bane, var det sikkert ikke med noen tanke om at den norske arbeiderklasse skulle kunne yde noe vesentlig bidrag til den økonomiske gjenreisning av Sovjet-Russland. Det Lenin i virkeligheten ønsket, var å få bragt på det rene om der blant de norske arbeidere hersket en så stor begeistring for revolusjonen at de ville yde noe mer enn sitt beundrende bifall. I det russiske partis trengelsperiode kunne partiet ofte få betydelige summer av formuende medlemmer og velyndere. Men Lenin ble aldri så glad over disse store gaver som han gledet seg over de mange små bidrag som kom fra arbeiderne. Når en arbeider ville ofre noen kopek av sin fattige inntekt, da følte Lenin seg sikker på at her hadde han en oppriktig tilhenger.

I begynnelsen av 1922 kom de første rykter om at Lenin var sykelig. Lægene hadde forbudt ham å delta i det daglige partiarbeide. Midtsommers var han så svak at han begynte å miste talens bruk, men han kom seg igjen ut å høsten. Han kunne selv opptre med et foredrag på den 4de kongress, men det var lett å merke at nå var Lenin en fysisk og åndelig svekket mann. Han holdt sin tale på tysk. Før hadde det vært umulig for en ikke-tysker å høre at også Lenin var ikke-tysker, så flytende talte han. Nå på den 4de kongress satt der en tysker ved siden av talerstolen og suflerte Lenin når han ikke kunne finne ordene, og det hendte meget ofte under foredraget. Det var den nye økonomiske politikk han talte om. Lunt og lettfattelig forklarte han hvorfor regjeringen hadde slått inn på denne kurs og hvorfor man ikke måtte tro at den førte bort fra sosialismen. Han endte sin tale slik: "Fra Russland under nep vil det kommunistiske Russland vokse frem."

Den 16de desember 1922 ble Lenin lam i høyre arm og ben. Allikevel dikterte han i løpet av januar og februar en rekke artikler av stor betydning for partiets politikk i kmpen mot byråkratiet i sovjetene og i arbeiderorganisasjonene, i kampen for gradvis å bringe bøndene inn i den sosialistiske organisasjon, i kampen mot uvidenheten og endelig i kampen for de nasjonale minoriteter som var blitt undertrykt under tsarismen. Både bondespørsmålet, men særlig faren for den voksende byråkratisme innenfor partiet, hadde forårsaket alvorlige rivninger mellom de ledende kommunister. Under Lenins sykdom var overmakten i partiet kommet i hendenepå det såkalte triumvirat Stalin, Sinovjev og Kamenev, mens Trotski stod i opposisjon. Lenin var klar over at partiet nå var truet av en sprengning, og tidlig på vinteren 1922-23 skrev han et brev som han betrodde sin hustru for at hun kunne lese den opp på partikongressen i april i tilfelle av at han da ikke lenger levet. Imidlertid kviknet Lenin en smule til, og legene erklærte at ennå var det håp om at han kunne komme seg igjen. Derfor ble brevet ikke opplest på kongressen i april. I januar 1924 døde Lenin. Den årlige partikongress var sammenkalt til i mai, og nå skulle altså brevet, det såkalte Lenins testamente, refereres. Partiets sentralstyre besluttet imidlertid med 30 mot 10 stemmer - en av de 10 var Lenins enke - ikke å referere brevet på kongressen.

Hva inneholdt så Lenins testamente? Det inneholdt en personlig karakteristikk av endel av det russiske kommunistpartis daværende ledere. Hittil kjenner offentligheten bare bruddstykker av brevet, men det som er offentliggjort, viser tydelig nok at i den konflikt som da hersket innenfor det russiske parti, stod Lenin på Trotzkys side. Det må her bemerkes ht der ofte hadde vært uoverensstemmelser mellom Lenin og Trotski. Allerede i 1903 sytes Trotski at Lenin var altfor strengt doktrinær. Trotski sluttet seg hverken til bolsjevikene eller mensjevikene, men han inntok en mellomstilling helt til 1917, da han stilte seg side om side med Lenin, og siden var der det beste samarbeide mellom de to. I sit testamente uttaler Lenin om Trotski at han har "for stor selvtillit", men han legger til at han er en "hengiven revolusjonær". Han benytter siden uttrykket "fremragende" leder av partiet. I den forbindelse ordet forekommer må det forståes derhen at Trotski raget opp over de øvrige ledere. Om Sinovjev og Kamenev sier Lenin bl.a. i sitt brev: "Deres tilbaketreden i oktober 1917 var ingen tilfeldighet." Når man husker hvor sterke uttrykk Lenin den gang brukte om disse to kameraters "tilbaketreden" - han stemplet den jo som streikbryteri og faneflukt - kan man nok forstå at disse to nødig ville han Lenins testamente opplest på kongressen. Stalin karakteriserer han som "altfor brutal". "Det et," skriver han, "konsentrert altfor stor makt hos Stalin," og han forlanger at han skal fjernes fra sin stilling som partisekretær. Selv Bukharin, som var Lenins yndlingsgutt, får en temmelig ublid behandling i testamentet. Når unntas Lenin har ingen vært så avholdt av de russiske kommunister som Bukharin. Han er en gamintype og et hjertemenneske som alle må bli glad i. Hans sterkeste posisjon innenfor partiet skyldes dessuten hans store belesthet. Han har også selv skrevet mange bøker, men de fleste av dem er så lærde at det er vanskelig for et alminnelig dødelig menneske å begripe dem. Denne svakhet hos Bukharin satte Lenin fingeren på i sitt testamente. "Hans hode er fylt v bøker," sier Lenin, "og han forstår ikke den marxistiske dialektikk", dvs. Bukharin mestrer ikke teorien, det er teorien som mestrer Bukharin.

Etter Lenins død grep striden i det russiske kommunistiske parti stadig videre om seg. Partiapparatet, byråkratiet, har knust ikke bre Trotski, men også Radek, Kamenev og Sinovjev. Den mann som i egenskap av sekretær hadde partiapparatet i sin hånd, står nå som partiets enehersker. Lenin mente i 1923 at allerede da hadde Stalin altfor stor makt. Nå er hans makt langt større.

I de siste måneder av sitt liv bodde Lenin i en villa i landsbyen Gorky, ikke langt fra Moskva. Her døde han den 21de januar 1924. I de dager hersket der virkelig landesorg i Russland. Partiets sentralstyre diskuterte i et langt møte hva der skulle gjøres med liket. Det ble besluttet at man skulle la det balsamere og legge det i en glasskiste i et mausoleum på den røde plass. De russiske arbeidere kunne ikke overvinne seg til å utslette sin store fører helt av sin tilværelse. Begravelseshøitideligheten ble den mest storstilede manifestasjon som vel nogensinne har forekommet i verdenshistorien: sørgetoget talte over en million mennesker. Fra de fjerneste egne av det russiske rike kom representanter fra arbeiderorganisasjonene for å følge den forgudede fører til hans siste hvile.

Vladimir Illjitsch Uljanov er allerede anerkjent som et av de største poltiske genier i historien. Selv hans motstandere nevner ham ved siden av en Cæsar, en Cromwell, en Robespierre. Men slike sammenligninger har i grunnen liten verdi. Det er umulig å si hvem av dem som er "størst", det vi kan vi om Lenin er at han vant en helt bestemmende makt over et stort rike, og at han vant denne makt i kraft av sin intellektuelle begavelse og sin karakters renhet. Han hadde en hjerne som de aller færreste. Hans hukommelse f. eks. var fenomenal. Han kunne sitte i en jernbanevogn og spille sjakk samtidig mot tre motstandere uten å ha brettet foran seg. Han husket trekkene, og som regel vant han spillet. I sitt private liv var han en asket, dog ikke av prinsipp. Han hadde ikke noe imot at folk levet godt. Det er ikke tvil om at han i sin livsanskuelse og sine sympatier stod nærmere en Epikur enn en Frantz von Assisi, men han gikk slik opp i sitt arbeide, han hadde en slik glede av å virke for den sak han hadde viet sitt liv, at alt annet for ham ble av underordnet betydning. Men det hendte også at han forherdet seg i sin fordringsløshet i bevisst hensikt. Da han lå på sykeleiet etter attentatet i 1918, forordnet legene kraftig mat til ham. Lenin som hadde lest hva den borgerlige presse i Vest-Europa hadde kunnet berette om sovjetførernes overdådige, luksuriøse vaner, forlangte på sykeleiet å bli satt på nøyaktig samme rasjon som andre pasienter. Han satte også sin vilje igjennem. Lenin ville ikke at der skulle lige fnugg av sannhet til grunn for de røverhistorier som stod å lese i pressen. Sekretær for folkekommisærenes råd, N. O. Gorbunov, forteller: "Den 1ste mars 1918 ble det på grunn av rubelens fall besluttet å forhøye Lenins lønn fra 500 til 800 papirrubel pr. måned. Lenin, som ikke selv hadde vært med på denne beslutning, sendte følgende brev til folkekommisærenes sekretariat: "Mitt bestemte spørsmål om grunnen til forhøyelse av min gage fra 500 til 800 rubel pr. måned fra 1ste mars 1918 er ikke blitt besvart. Jeg må peke på denne forhøyelses åpenlyse ulovlighet. Da dere sammen med administrasjonen for folkekommisærenes råd, V. D. Brontsch-Brujevitsch, hr gått frem under tilsidesettelse av sovjetregjeringens dekret av 23de november 1917, tildeler jeg dere en skarp irettesettelse. W. Uljanov (Lenin)." "Noen dager tidligere hadde," forteler Gorbunov, "Lenin som formann i folkekommisærenes råd pålagt meg å forhøye lønningene for forskjellige folkekommisærer, spesielt for kommisæren for finansene, Gukovsky, til 2000 rubler pr. måned."

Lenin var langt fra noen nasjonalist. Det er ingen tvil om at om revolusjonen var brutt ut f. eks. i Tyskland istedenfor i Russland, og Kominterns hovedsæte var blitt henlagt til Berlin istedenfor i Moskva, ville Lenin ha slått seg ned i Berlin og ha betraktet den tyske arbeiderklasse som den internasjonale arbeiderklasses fortropp. Lenin resonnerte alltid internasjonalt, forsåvidt som han alltid hadde for øye hele verdens arbeiderklasses ve og vel. Og dog var han helt igjennem russisk. Eter sitt utseende var han prototypen på en russer, og han hadde en evne til å sette seg inn i de russiske arbeideres og bønders tankegang og til å omgås dem som neppe noen annen. I Russlands nyere historie er der to hellige menn: Leo Tolstoi og Vladimir Uljanov. I sin livsanskuelse står de to menn så fjernt fra hverandre som vel overhodet mulig. Tolstoi var overtroisk og fatalist, han preket ydmyghetens, selvopgivelsens evangelium. Lenin var realpolitiker, gudsfornekter og en pågående kampnatur. Men det var én ting disse to hadde tilfelles: de følte seg begge i slekt med den russiske bonde og forstod ham helt.

Blant marxister er det en alminnelig tendens til å ville undervurdere betydningen av det enkelte individ, og det kan vel også sies at det ville være ørkesløst å fundere over hvordan det ville ha sett ut i Russland i dag dersom ikke Lenin hadde eksistert. Men det er allikevel hevet over tvil at i en rekke av de mest betydningsfulle situasjoner ville det uten Lenin ha gått galt. Freden i Brest Litovsk f. eks. er utenkelig uten Lenin, og uten freden i Brest Litovsk ville vi i dag neppe hatt noen sovjetstat.

Det er blitt nevnt som en betydelig svakhet hos Lenin som politiker at han som regel regnet med altfor korte perspektiver. Han regnet med uker og måneder når det siden kanskje viste seg at utviklingen trengte år og årtier. Dersom man gjennemgår kritisk alt hva Lenin har talt og skrevet i årenes løp, vil man nok kunne finne ikke så få eksempler på sådanne feilregninger. Men ret betenkt er det vel et stort spørsmål om det man her kaller en svakhet hos Lenin ikke snarere var en styrke hos ham. Dette at han ventet snarlige, umiddelbare virkninger av de foranstaltninger han iverksatte, bidro utvilsomt til å øke hans selvsikkerhet og handlekraft - to ting som er i særlig grad uundværlige for en revolusjonsfører.

Men det er dog noe ved Lenin som selv hans tilhengere og beundrere vanskelig kan bli fortrolig med, og det er hans skriftlige uttrykksform. Selv når han skulle skrive populære brosjyrer, skjemmes hans stil av labyrintiske perioder, parenteser og meget annet som røper en altfor stor ringeakt for formen. Dessuten var han i sin personlige polemikk undertiden så krass og brutal at hans ord, jeg tror på de fleste lesere, virket mot sin hensikt. Der utkom med et kort mellomrom to bøker på russisk som var rettet mot Kautsky, den ene av Lenin, den annen av Trotski. Den første bok yrer rent av skjellsord - med den følge at leseren uvilkårlig spør seg selv: Men er nå Kautsky virkelig en slik skurk? I Trotzkys bok derimot finnes næsten ikke et eneste kraftuttrykk, det er en litterær nydelse å lese boken. Men slik er kjensgjerningene flettet sammen, så tindrende klar er argumentasjonen, at man rett som det er under lesningen sier til seg selv: For en tosk og en usling denne Kautsky dog må være.

I den kommunistiske litteratur og presse er det dessverre Lenin mer enn Trotski som har skapt skole. De som bare kan brøle, tror at det som var tillatt for Jupiter, også må være tillatt for oksen. De bedrøvelige resultater av deres agitasjonsmetode vil sikkert med tiden overbevise dem om at de tar feil i det stykke.

I det hele tatt er dette å ville forsøke på å agere Lenin bare dårlig leninisme. Karl Marx sa ved en leilighet: En ting vet jeg - marxist er jeg ikke. Om Lenin hadde levet, ville han sikkert ofte ha vært fristet til å si noe lignende. Den første forutsetning for overhodet å kunne bli leninist, er at man er et selvstendig tenkende menneske som tør bruke sitt vett og sin dømmekraft. For mange er teorien en lenke om hender og føtter. For Lenin var teorien en våbensamling, og dersom det viste seg at et våben ikke lenger motsvarte de virkelige forhold, brukte han det ikke. Han la større vekt på erfaringer enn på hypoteser. Denne egenskap hos Lenin kom bl.a. sterkt frem i tiden mellom februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, da han skulle forklare sine partifeller av den ortodokse type at der hadde inntrådt en situasjon som var helt uforutsett i hele den sosialistiske litteratur, nemlig den situasjon at arbeiderne og bøndene hadde den faktiske makt uten å våge eller ville ta regjeringsmakten. I de dager førte Lenin en voldsom kamp mot dem som lot seg binde av teorien istedenfor å bruke teorien. En "tese-teolog", en som med rette bærer denne betegnelse, er minst av alt leninist, han være ellers hva han være vil.

Man bør derfor ikke dømme Lenin etter alle dem som kaller seg hans disipler. Ingen sammenligning ville være sannferdig. Det er bare én Lenin.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.