IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Sosialister i Stalins gulag

Historien om de russiske sosialistene som forsøkte å stoppe Stalins vei mot makten på ruinene av Oktoberrevolusjonen, er en enorm inspirasjon.

linje

Publisert: 06.02.2008

De venstreopposisjonelle mistet aldri viljen til å slåss da de ble stilt overfor det nedverdigende barbariet i Stalins gigantiske slavearbeidsleirer i Sibir. Mot alle odds fant de styrke til å holde fast ved prinsippene sine og holde i live den revolusjonære marxismens virkelige tradisjoner.

I oktober 1917 klarte arbeiderne for første og hittil eneste gang i historien å styrte herskerklassen og begynne å bygge opp et nytt samfunn med utgangspunkt imenneskelige behov. Selv om revolusjonen gav inspirasjon til flere bølger av arbeiderkamper verden over, så klarte ikke arbeiderklassen å ta makten noe annet sted.

Isolert og utmattet var revolusjonens skjebne beseglet. Ledet av Josef Stalin vokste det frem et mektig og privilegert byråkrati, som ville slå en strek over de seire revolusjonen hadde gitt.

Men Stalin konsoliderte ikke makten sin uten kamp. Den viktigste motstanden kom fra Venstreopposisjonen innenfor kommunistpartiet (bolsjevikene).

Opposisjonen grupperte seg særlig rundt Leo Trotski, revolusjonens sentrale skikkelse etter Lenin. Den argumenterte for mer arbeiderdemokrati og mot de byråkratiske tendensene innenfor partiet og staten. Opposisjonen avviste også Stalins nasjonalistiske teori om ”sosialisme i ett land” og holdt fast ved at sosialismen bare kunne oppnås i internasjonal skala.

Men i påvente av en økning i arbeiderklassekampen i Russland var Venstreopposisjonen for svak til å beseire den voksende klassen av byråkrater som satte i gang en intens kampanje mot ”trotskismen”.

Mot slutten av 1927 ekskluderte Stalin de venstreopposisjonelle fra kommunistpartiet, for å rydde av veien de siste hindringene for hans egen makt. For å stoppe kritiske røster mot Stalins politikk ble tusener ble sendt i eksil til slavearbeid i Sibir.

Forholdene i slaveleirene var svært brutale. Fangene fikk ikke nok mat eller klær, og det var vanskelig å holde ut de lange arbeidsdagene under de ekstreme klimatiske forholdene. Flere millioner av de som ble deportert til leirene, bukket under.

Tusener av de revolusjonære sosialistene som ble deportert i 1927, havnet i Vorkuta og andre leire i Petsjoraprovinsen i det nordøstlige Sibir.

Antallet politiske fanger økte under de store utrenskningene (Moskvaprosessene) i 1930-årene, da trotskistene fikk følge av titusener av nye deporterte som på et eller annet tidspunkt hadde vært med i Venstreopposisjonen, men siden hadde kapitulert for Stalin enten på grunn av undertrykking, arbeidsløshet eller politisk forvirring. Blant ”trotskistene” fant man også representanter for den såkalte ”høyreopposisjonen” i kommunistpartiet, det vil si tilhengere av Bukharin og Rykov, foruten folk som hadde tilhørt ”Arbeideroppisjonen” i begynnelsen av 1920-årene. Enda mange flere ikke-partimedlemmer i leirene idenfiserte seg med trotskistene og knyttet sin skjebne til dem.

På tross av sin isolasjon fortsatte trotskistene sin kamp – de kritiserte åpent Stalins politikk og organiserte motstand mot det brutale regimet i leirene. De nektet kategorisk å arbeide nede i de livsfarlige kullgruvene i Vorkuta. Foruten at de bare ville jobbe i dagbrudd, la de ned arbeidet etter åtte timer hver dag, selv om leirreglene krevde at de politiske fangene skulle arbeide ti eller tolv timer.

Etter Moskvaprosessen i 1936 og henrettelsene av Sinovjev, Kamenjev og andre gamle bolsjevik-ledere fra 1917 organiserte de opposisjonelle politiske møter og demonstrasjoner i Vorkuta for å hedre sine drepte kamerater. Den 27. oktober, etter å ha koordinert det hele med trotskister i leire over hele Petsjora, begynte de en sultestreik som kom til å vare i fire måneder.

Avgjørelsen om å streike ble tatt i et åpent møte. Syke og gamle mennesker ble unntatt, men de krevde å få være med. Av de 1000 streikende, som inkluderte Sergej Sedov, Trotskis sønn, døde mange. Bare to brøt sammen i løpet av det som var en utrolig oppvisning i selvdisiplin og bestemthet.

De sultestreikende krevde åtte timers arbeidsdag, samme matrasjoner enten produksjonsmålene ble nådd eller ikke, adskillelse av politiske og kriminelle fanger og at syke, kvinner og gamle skulle få slippe fangenskap i de iskalde arktiske områdene.

For å hindre at opprøret spredte seg, gav befalet i leiren etter for alle kravene, og det styrket igjen moralen til de deporterte.

Mot slutten av 1937 kom en ny runde med terror. Alle politiske fanger ble samlet sammen og isolert i en egen leir innenfor leiren, omgitt av piggtråd. Matrasjonene ble dramatisk redusert, og kriminelle fanger utstyrt med klubber ble egget til å angripe de opposisjonelle.

Men så lenge de var i live, representerte trotskistene og andre revolusjonære en potensiell fare for Stalins regime. Han avgjorde at det gjenværende minnet om idealene fra 1917 måtte fysisk likvideres. Fra og med mars 1938 ble grupper på 30 til 40 venstreopposisjonelle fanger nesten hver eneste dag fraktet et kort stykke vekk fra leirene og drept. Modige til siste slutt sang én stor gruppe av fanger Internasjonalen idet de marsjerte mot den visse død. Hundrevis av røster fra leiren sluttet seg til dem i solidaritet.

Stalins bødler drepte unge og gamle, kvinner og menn. I begynnelsen av mai 1938 ble en gruppe kvinner ført bort og skutt. Blant dem var den ukrainske kommunisten Tsjoumskaja, gift med I. N. Smirnov, bolsjevik siden 1898 og tidligere folkekommisær (Olga, Smirnovs datter, en ung pike, upolitisk og levende opptatt av musikk, var blitt skutt året før i Moskva), foruten ektefellene til de trotskistiske lederne Kossior og Melnais. Én av kvinnene måtte gå på krykker til stedet der henrettelsen skulle foregå. Så snart en mannlig fange var henrettet, ble dødsdommen automatisk gjort gjeldende også for hans fengslede kone. Dersom det var tale om et kjent medlem av opposisjonen, gjaldt det samme alle hans barn eldre enn 12 år.

På tross av at de var beseiret, kunne trotskistene opprettholde sin motstand til siste slutt fordi de holdt fast ved en politikk som avviste Stalins regime av tyranni og utbytting og forble trofaste mot idealene om en arbeiderklasse-revolusjon.

Lese mer:

Trotskyists at Vorkuta


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.