IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Nikolai Bukharin: Om parlamentarisk arbeid

Den russiske sosialisten Nikolai Bukharin holdt dette innlegget om revolusjonæres forhold til parlamentarisk arbeid på Kominterns 2. verdenskongress i 1920.

linje

Publisert: 02.02.2008

Kamerater!

Først må jeg unnskylde min tysk. Det er ikke tysk i det hele tatt, men noe som kan minne om det. Vi har delt oppgavene på følgende måte: Først skal jeg rapportere om de prinsippielle spørsmål som har blitt reist og den egnede løsning på disse spørsmål; deretter vil kamerat Wolfstein rapportere fra arbeidet i vår kommisjon, og til slutt kommer innlegget til kamerat Bordiga, som mener at vi i denne kapitalismens forfallsperiode ikke kan delta i noe parlament overhodet.

Og nå til saken. Vi må alltid, uansett hvilket problem vi diskuterer, ta utgangspunkt i den konkrete perioden. Og her har vi å gjøre med en viktig forskjell mellom den tidligere fasen av fredelig utvikling og den nåværende, som er en epoke preget av det kapitalistiske systemets sammenbrudd, en epoke av klassekamp, borgerkrig og proletariatets diktatur. Den "fredelige" fasen - og selv denne fasen var bare fredelig dersom vi ser bort fra koloniene, kan karakteriseres som en epoke av et visst interessefellesskap mellom proletariatet og borgerskapet. Dette interessefellesskapet berodde, i særdeleshet når vi snakker om proletariatet i de de høyt utviklede kapitalistiske land, på det faktum at de store kapitalistlandene førte en forferdelig imperialistisk politikk. Av den grunn var kapitalistklassene i disse landene i stand til å tjene super-profitter, og gjennom disse super-profittene kunne de øke lønningene til proletariatet i sine egne land. Det som Kautsky i sin tid hevdet, at den imperialistiske politikken ikke var til noen som helst fordel for arbeiderklassen, er i prinsippet galt. Dersom vi betrakter spørsmålet med utgangspunkt i arbeiderklassens kortsiktige interesser, kan man hevde at den imperialistiske politikken førte med seg en viss fordel, og det var den høyere lønn som kunne hentes fra super-profittene.

Dersom vi kan betrakte denne fasen som en epoke med et visst interessefellesskap mellom proletariatet og borgerskapet, fører dette oss til en annen karakteristikk av denne fasen, nemlig det at det også var en epoke da arbeidernes organisasjoner vokste inn i det borgerlige statsapparatet. Det reformistene beskrev som sosialismens fremgang var sammenfiltringen av arbeiderklassen og også av arbeidernes organisasjoner med det borgerlige statsapparatet. Dette fenomenet viste seg spesielt tydelig i statskapitalismens periode, da praktisk talt samtlige arbeiderorganisasjoner, og det temmelig store arbeiderorganisasjoner - fremstod som deler av det statskapitalistiske statsapparatet. Om vi ser på arbeiderklassens store politiske partier, det gule sosialdemokratiet og fagforeningene under krigen, viser det seg at alle disse masseorganisasjonene på den tiden ble integrert i den kapitalistiske staten. De ble nasjonalisert i borgerlig forstand. Startpunktet for denne utviklingen lå allerede i perioden før krigen. Det lå implisitt i prosessen med sammenfiltringen med kapitalismen, og nesten alle arbeiderklassens organisasjoner var i ferd med å bli involvert i kapitalismen på denne måten før krigen. Dermed kan vi også hevde at arbeiderklassens representanter og arbeiderpartienes fraksjoner ble sammenfiltret i de borgerlige parlamentene. I stedet for å være noe som var rettet mot systemet som helhet og mot det borgerlige parlamentet, ble de en del av det parlamentariske apparatet som sådan. Det var kapitalismens forrige fase. Vi så det samme ved begynnelsen av krigen.

Så kom den nye epoken av kapitalismens sammenbrudd og borgerkrig. Hva arbeiderklassen angår har den i løpet av denne prosessen som klasse lagt av seg sin tidligere temmelig imperialistiske ideologi. Denne ideologien, som nådde sitt høyepunkt i slagordet om "nasjonalt selvforsvar", brøt sammen og alle de fenomener som var avhengig av den, brøt også sammen. I stedet for å være deler av det kapitalistiske systemet, ble arbeidernes organisasjoner gradvis til redskaper i klassekampens tjeneste. Fra å være et maskineri som kapitalismen baserte sin overlevelse på, ble de til redskaper rettet inn mot å ødelegge kapitalismen. Parallelt med dette foregikk forvandlingen av de parlamentariske fraksjonene, som gikk fra å være en del av hele det parlamentariske apparatet til å bli redskaper rettet inn mot å ødelegge det. Og slik oppstod den nye parlamentarismen, som vi kommunister er og må være tilhengere av.

Kamerater, jeg skal på ingen måte kommentere alle paragrafer i våre teser, ettersom de er meget detaljerte. Jeg skal velge ut et par punkter og snakke om dem. Og deretter kan vi løse de omstridte spørsmålene.

Dersom vi har å gjøre med to epoker av helt ulik karakter, så kan vi alt i utgangspunktet si at overgangen fra den ene epoken til den andre, fra den gamle parlamentarismen til den nye, må oppfattes som en prosess som i hvert konkret moment vil bære med seg forskjellige levninger av tidligere oppfatninger hos arbeiderklassen. Jo mer denne prosessen utvikler seg, jo mer vil disse levningene forsvinne. Men på det nåværende tidspunkt kan vi se disse levningene av tidligere oppfatninger tydelig i mange partier, selv i de som alt befinner seg i Den kommunistiske internasjonale. Generelt sett finnes opportunismen og de vaklende partiene fremdeles innenfor arbeiderklassen, ideologien om klassesamarbeid eksisterer delvis fremdeles, og dette reflekteres i tilstedeværelsen av den gamle formen for parlamentarisk arbeid.

La oss først se på arbeiderklassens parlamentariske virksomhet som helhet. La oss ta sammensetningen av de forskjellige parlamentariske fraksjonene, og bildet er klart. For eksempel det tyske USPD: Dette partiet har nå 82 parlamentsmedlemmer. Men dersom vi, innenfor rammen av dette partiet, som i seg selv er temmelig moderat og opportunistisk, betrakter sammensetningen av den parlamentariske fraksjonen, får vi følgende tall: Av disse 82 parlamentsmedlemmene tilhører 20 mer eller mindre direkte høyrefløyen, ca. 40 må regnes til "sumpen" og ca. 20 til venstre-USPD. La oss ta det italienske partiet og dets parlamentsgruppe. Dette partiet tilhører oss og er i Den kommunistiske internasjonale: Dersom vi deler fraksjonen i tre deler, dvs. tilhengerne av Turati og Lazzari, Serrati-folkene og de såkalte bombaccistene, får vi følgende tall: 30 prosent av gruppen hører til Turati-tendensen, 55 prosent til sentrum og 15 prosent til venstrefløyen.

Kamerat Serrati har gitt meg noen andre tall. Etter hans oppfatning kontrollerer reformistene 41 plasser. Dette er et offisielt tall og representerer en meget høy prosentandel innenfor kommunistpartiet. Ser vi på det franske partiet får vi følgende tall: 68 parlamentarikere, blant disse 40 uttalte reformister innenfor et parti som i utgangspunktet er opportunistisk og 26 i sentrum - ikke i vår oppfatning av begrepet, her betyr det sentrum i det franske partiet, som betyr sentrum i forhold til de mektige 4! Hva kommunistene angår, har de kanskje to plasser. I det norske partiet, som er et ganske bra parti, har stortingsfraksjonen 19 medlemmer. Av disse tilhører noe slikt som 11 høyrefløyen, 6 er sentrister og 2 er kommunister. Den svenske riksdagsfraksjonen har temmelig mange kamerater som ikke kan kalles kommunister på noen måte. For å oppsummere, er bildet ganske semmert. Sammensetningen av de parlamentariske fraksjonene er under enhver kritikk. Og dersom vi ser på årsaken til dette fenomenet, så er den gitt, i og med det faktum at disse partiene ikke engang som partier er klart nok kommunistiske, fordi det finnes et betydelig antall opportunister i dem.

Jeg skal nå gå videre fra partienes sammensetning til deres politikk, det vil si deres parlamentariske politikk, og her kan vi med full rett hevde at denne politikken er like langt fra revolusjonær parlamentarisme som himmelen er fra jorden. Jeg skal bruke USPD som eksempel. Under krigen, når det riktige var å oppfordre folket til å få slutt på krigen, rettet de oppfordringen til regjeringen. Jeg husker en samtale med kamerat Haase. Han ville bevise for oss, da vi var i Berlin, at han bedrev en virkelig revolusjonær parlamentarisme. Som det beste bevis for dette siterte han en av sine taler, der han påstod at den tyske regjeringen hadde gjort seg skyldig i et overtramp da de sendte tyske tropper til Finland. Disse troppene kunne bli misbrukt. Altså, hvis soldatene sendes til den franske fronten er det ikke et overtramp, det er det først dersom man sender dem til Finland. Dette er ikke et bevis for revolusjonær, men for opportunistisk parlamentarisme.

Ta nå alt det som har vært sagt og skrevet i den tyske riksdagen om nasjonaliseringsspørsmålet. Det er lattervekkende. I disse talene finnes ikke spor av en revolusjonær synsmåte. Og så sent som i 1920 vet jeg at kamerat Däumig representerte denne opportunistiske måten å stille spørsmålet på da han skrev om nasjonaliseringsplanene. Eller, for å ta et annet eksempel, Oscar Cohns, USPD-representantens, tale om grunnloven. Denne talen er ganske lang, men den inneholder ikke et snev av den revolusjonære måten å stille spørsmålet på. Her får vi høre at grunnloven er rammet av sykdom. Ikke et ord om Noske. Dette er Kautskys metode. For når han diskuterer spørsmålet om borgerlig demokrati, snakker han om apekatter og villmenn. Kamerat Oscar Cohns tale er akkurat det samme. Her kunne våre prinsippielle synspunkter ha vært utviklet på revolusjonær måte. La oss ta eksemplet med den undersøkelseskommisjonen som skulle finne ut hvem som hadde ansvaret for krigen. De uavhengige vil undersøke skyldspørsmålet på parlamentarisk vis gjennom denne farsen, som ble utført på grunnlag av materiale som det tyske utenriksdepartementet skaffet til veie. I dette er det ikke det minste spor av revolusjonær aktivitet overhodet.

La oss ta kamerat Oscar Cohns forslag i riksdagen om å oppheve loven om varetekt. Denne loven gjaldt bare politiske fanger. Vi har alt mulig her bortsett fra en revolusjonær kommunist sitt revolusjonære standpunkt. Ta det vi har hørt her i dette rom fra USPD-kameratene. Da de unnskyldte seg for ikke å ha sendt oss et svar i tide, sa kamerat Dittmann, eller en annen representant, om jeg ikke tar feil, "Vi var midt i valgkampen, og dermed kunne vi ikke formulere et svar med en gang". Det er et slående eksempel. Hvis de har valgkampen på den ene siden og hele Internasjonalens sak på den andre, så står det klart for enhver revolusjonær at han må føre valgkampen under Internasjonalens banner. Det kan sies mye om å stille opp en motsetning mellom Internasjonalen og valgkampen, men det har ingenting å gjøre med medlemskap i Den kommunistiske internasjonale. Vi kan bla gjennom hele den parlamentariske virksomheten til USPD-kameratene uten noen gang å finne klar, bevisst aktivitet i den betydningen vi tillegger begrepet.

Ser vi på det franske sosialistiske partiet eller andre partier finner vi det samme, sørgelige bildet. Jeg skal ikke gå nærmere i detalj, fordi det er nok å nevne ett eksempel for å forstå hele situasjonen. I alle disse fenomen, ikke bare i sammensetningen av parlamentsfraksjonene, men også i deres taktikk, viser det seg levninger av den gamle parlamentarismen som bokstavelig talt må utryddes, for så lenge vi har denne praksisen og disse metodene og en slik sammensetning av de parlamentariske fraksjonene, så vil vi ikke være i stand til å utvikle revolusjonær virksomhet. Å gå til revolusjonær kamp kamp med slikt tullball er fullstendig utelukket.

Nå kommer vi til et annet spørsmål, nemlig spørsmålet om den prinsippielle anti-parlamentarismen. Denne anti-parlamentarismen er det ektefødte barnet av opportunismen og den gamle parlamentariske virksomheten med alle dens synder. Vi foretrekker denne prinsippielle anti-parlamentarismen fremfor den opportunistiske parlamentarismen. Vi kan, tror jeg, skille ut to hovedtendenser blant de som støtter anti-parlamentarismen: En gruppe som faktisk avviser enhver deltagelse i parlamentarisk virksomhet, og en annen gruppe som er mot parlamentarismen på grunn av en spesiell og og spesifikk vurdering av mulighetene for parlamentarisk virksomhet. I vår epoke er det amerikanske IWW en representant for den første tendensen. Kamerat Bordiga vil senere i dag tale som en representant for den andre tendensen.

Når det gjelder den prinsippielle motstanden mot parlamentarisk arbeid, kan det hevdes om den første gruppen at denne teorien eller denne taktikken, dersom vi ser på det teoretiske utgangspunktet, er tuftet på en fullstendig forvirret oppfatning av de grunnleggende begrepene i politisk virksomhet. IWW har for eksempel ikke noe klart begrep overhodet om hva politisk kamp egentlig er. De mener at en generalstreik av økonomisk karakter, som faktisk er rettet mot den borgerlige staten, ikke er en politisk kamp, dersom den ikke er ledet av et politisk parti men av fagforeningene. Dermed har de absolutt ingen forståelse av hva politisk kamp faktisk betyr. De tror at politisk kamp er ensbetydende med parlamentarisk virksomhet. De tror at politisk kamp bare kan forstås som parlamentarisk virksomhet eller parlamentariske partiers virksomhet.

Det er helt klart at denne negative holdningen til parlamentarisk arbeid beror på flere prinsippielle feilslutninger, og mest av alt på misoppfatningen av hva politisk kamp faktisk er. I historisk perspektiv har parlamentarismen i USA vært beheftet med så mye kjeltringstreker og korrupsjon at mange ærlige elementer havner i den prinsippielle anti-parlamentarismens leir. Arbeideren tenker slett ikke abstrakt, han er en temmelig grov empirist, og dersom man ikke kan vise ham empirisk at revolusjonær parlamentarisme er mulig, avviser han hele greia. Slike elementer som bare har sett kjeltringstrekene flokker seg til anti-parlamentaristene i stor skala.

Jeg kommer nå til den andre gruppen, som her i dette rom er representert av Bordiga. Han forteller oss at hans standpunkt overhodet ikke må blandes sammen med den prinsippielle anti-parlamentarismen, og jeg må si at, dersom man betrakter saken formelt, har hans synspunkt alle de teoretiske utgangspunktene, men det er også alt. Kamerat Bordiga hevder at nettopp med utgangspunkt i den nåværende epoken av arbeiderkamp i massemålestokk, med utgangspunkt i en vurdering av denne epoken som en periode av borgerkrig, og bare med dette utgangspunkt, kan man ikke gå inn i parlamentene. Det er dette han mener. Men jeg tror at det er en prinsippiell forbindelse mellom kamerat Bordigas taktikk og taktikken til dem som er mot parlamentarisk arbeid på prinsippielt grunnlag. Kamerat Bordiga har utarbeidet sine egne teser, og i disse kan vi for eksempel lese:

"Det er nødvendig å bryte med den borgerlige løgnen én gang for alle, den løgnen som forsøker å få folk til å tro at hver trefning mellom de fiendtlig innstilte partiene, hver kamp om makten, må foregå innenfor rammene av demokratiske mekanismer, i valgkamper og i parlamentsdebatter. Det vil ikke være mulig å oppnå denne målsettingen uten å gi fullstendig avkall på den tradisjonelle metoden med å be om arbeidernes støtte i valg, der de arbeider side om side med borgerklassen, uten å avslutte det narrespillet der representanter for proletariatet opptrer på samme parlamentariske arena som sine utbyttere."

Her sier kamerat Bordiga at dersom arbeiderklassens representant befinner seg i samme rom som borgerskapet rent fysisk, så arbeider han dermed side om side med borgerklassen. Dette er en naiv idé som er typisk for IWW.

På slutten av den 9. tesen kan vi lese: "Derfor vil aldri kommunistpartiene lykkes med den revolusjonære marxismens propaganda, dersom de ikke baserer sitt arbeid direkte på proletariatets diktatur og arbeiderrådene og avbryter enhver kontakt med det borgerlige demokratiet."

Så fysisk kontakt ved at man oppholder seg i samme værelse er i seg selv syndig, og derfra går det hele galt. Jeg tror imidlertid at dette feilgrepet vil bli enda større etter hvert, fordi vi ikke alltid har arbeiderrådene. Kamerat Bordiga er enig med oss i at vi ikke uten videre kan organisere arbeiderrådene i alle land. Rådene er proletariatets kamporganer. Dersom ikke forholdene ligger til rette for å føre denne direkte kampen, er det ikke noe poeng i å organisere disse rådene. Da vil de forvandles til kulturelt ferniss for andre institusjoner som blir fullstendig reformistiske, og faren vil være stor for at arbeiderrådene så å si vil organiseres etter fransk mønster, der et par personer møtes og oppretter en humanitær-pasifistisk organisasjon. Og ingen av disse organisasjonene eksisterer foreløpig, de er fremdeles ikke en gitt realitet. Men det borgerlige parlamentet er en gitt realitet.

Vi sier i våre teser at vi må ha våre revolusjonære agenter her i disse institusjonene, her må våre proletariske speidere arbeide side om side med borgerskapet. Her gis det et fullstendig negativt begrep som ikke fremkommer logisk, men som er forståelig følelsesmessig sett. Fra et ståsted av revolusjonær logikk og nødvendighet er den avgjørende faktor ved hele spørsmålet at vi kommunister påstår at det er mulig å gå inn i de borgerlige parlamentene for å forsøke å ødelegge dem fra innsiden. Tidligere, da de parlamentariske fraksjonene ble sammenfiltret med de parlamentariske institusjonene, ble de deler av systemet som sådan. Vi ønsker imidlertid å utvikle vår aktivitet på en slik måte at det oppstår en stadig sterkere motsetning mellom det parlamentariske systemet som sådan og vår fraksjon. Det er knapt nødvendig å peke på at det primære for oss er at vår parlamentariske virksomhet må samordnes med arbeidermassene. La oss se videre på kamerat Bordigas teser.

Først en liten kommentar. Jeg hevder at den prinsippielle anti-parlamentarismen finnes hos noen kamerater fordi de er redde for å fremstå som revolusjonære parlamentarikere, fordi denne arenaen etter deres oppfatning er for farlig og fordi de på alle måter forsøker å unngå denne særdeles vanskelige revolusjonære oppgaven. Erfaringene med de store partiene siteres for å bevise at denne aktiviteten er komplett umulig. Jeg sier ikke at dette gjelder kamerat Bordiga, men i hans fraksjon finnes slike elementer, og når han kommer til oss og sier i sin 12. tese:

"Den faktiske karakteren av de debatter som finner sted i parlamentet og i andre demokratiske organer utelukker enhver mulighet for å gå fra å kritisere de andre partiene til å propagandere mot parlamentarismens prinsipp, til handling som overskrider det parlamentariske regelverkets begrensninger,"

sier Bordiga at det er teknisk umulig å utnytte parlamentet; but dette må bevises. Ingen kan påstå at vi hadde bedre forhold i vår duma under tsaren enn i dag i det italienske deputerkammeret. Ingen har forsøkt å si det, som dere vet. Hvorfor har dere alt i utgangspunktet hevdet at det er umulig? Prøv det først; lag et par skandaler; sørg for at dere blir arrestert, lag en politisk rettssak i stor stil. Dere har ikke gjort noe av dette. Denne taktikken må utvikles mer og mer. Og jeg påstår at det lar seg gjøre. Franske kamerater, for eksempel Lefebvre, hevder at det er umulig å komme med en skarp ytring mot Clémenceau i det franske parlamentet. Ingen har gjort det, ingen har gjort noe forsøk. Jeg tror det skyldes frykt, enkelt og greit. Folk sier: Ja, det er for farlig. Vi kan bare bedrive lovlig virksomhet i propagandaen. Dere har avslørt dere her. Fordi denne arenaen er for farlig, vil dere løpe av sted fra denne vanskelige oppgaven. Kamerat Bordiga sier i paragraf 10, som et argument mot å delta i parlamentariske valg, følgende:

"Den vanvittig store betydning som i praksis tilkjennes valgkampanjene og deres resultat, det faktum at partiet bruker alle sine krefter og menneskelige, propagandistiske og økonomiske ressurser på dem i lange perioder av gangen, betyr på den ene siden, på tross av alle festtalene og alle teoretiske forsikringer om det motsatte, at overbevisningen om at dette faktisk er hovedarenaen for å oppnå de kommunistiske mål, styrkes. På den andre siden fører det til en nesten fullstendig neglisjering av ethvert revolusjonært organisasjons- og forberedelsesarbeid ved at partiorganisasjonen får en teknisk karakter som står i komplett motsetning til kravene som stilles til legalt og illegalt revolusjonært arbeid."

Kan hende er dette en riktig beskrivelse av forholdene i Italia, men du må vise oss hvorfor det er en logisk nødvendighet. Dersom du gjør kamerat Dittmanns synspunkt til ditt og sier at "valgkampanjene står i motsetning til spørsmålet om Internasjonalen", så så har du rett. Men vårt standpunkt består i å utvikle hele valgkampen fra et revolusjonært ståsted. Da kan det ikke eksistere noen slik motsetning. Det er ikke noen logisk motsetning når vi sier at vi må føre valgkampen med de skarpeste revolusjonære paroler for å gå til landsbyene og for å arbeide der det ikke er noen politisk interesse og for å smi folket sammen i en masseorganisasjon, for å føre alle disse ulike kampanjene i kontakt med hverandre. "Ja", sier du, "det er nettopp å ta drepen på revolusjonært arbeid". Kamerat Bordiga skrev dette fordi han har sett svært lite av revolusjonær valgkamp, akkurat som kameratene i IWW aldri har sett revolusjonær parlamentarisme. Det er derfor kamerat Bordiga kommer med slike påstander, men han bør i det minste underbygge dem.

Ikke desto mindre mener jeg at det finnes mange empiriske bevis for revolusjonær parlamentarisme. Jeg skal gjenta dem, navnene er vel kjent. Det var Liebknechts virksomhet, Höglunds, de bulgarske kameratenes og vår egen. Vi bedrev revolusjonær parlamentarisme under de mest varierende historiske betingelser, for eksempel i den andre dumaen, i Kerenskis for-parlament og i den konstituerende forsamlingen. Vi var ikke redde for å sette oss selv ved siden av borgerskapet, de sosialrevolusjonære eller kadettene, ettersom vi hadde en fast revolusjonær taktikk og fullstendig klare taktiske linjer. Derfor er dette spørsmålet, altså partispørsmålet, nå det viktigste. Har dere et virkelig kommunistisk parti, er det ingen grunn til å være redde for å sende ett av medlemmene inn i det borgerlige parlamentet, for han vil handle som en revolusjonær må handle. Men dersom dere i partiet har en salig blanding der 40 prosent er rene opportunister, så vil selvsagt nettopp disse herrer snike seg inn i parlamentsfraksjonen, til de posisjoner som passer dem best. Derfor er de nesten alle sammen medlemmer av parlamentsfraksjonene. Da kan de ikke utføre sine parlamentariske plikter som revolusjonære kommunister. Det er et partispørsmål.

Jeg gjentar, at dersom vi blant Den kommunistiske internasjonales partier bare har partier som ikke har opportunister eller reformister som medlemmer, dersom vi alt har renset partiene for slike, så har vi også en garanti for at vi ikke vil bedrive den gamle parlamentarismen, men et virkelig revolusjonært parlamentarisk arbeid som også er en metode å stole på for å ødelegge borgerskapet, hele det borgerlige statsapparatet og det borgerlige systemet.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.