IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Kampen om LO, en LO-leder blir knust

linje

Publisert: 20.01.2008

To bøker kom ut før jul om kampen mot LO-leder Gerd-Liv Valla: “Prosessen” og “Vallas fall”. Begge omhandler den dramatiske kampen mot LO-lederen for ett år siden. De har riktignok forskjellig innfallsvinkler.

Prosessen” er Vallas egen versjon av konflikten mellom henne og Ingunn Yssen, hvordan hun reagerte på mediestormen, Fougner-utvalget og motstanden mot LO-lederens stilling som leder i Arbeiderpartiets valgkomité. Boka går bak fasaden, inn i hodet på Valla, tanker, hvordan hun møter angrep på angrep, dødstrusler, mister venner hun trodde hun hadde, frustrasjonen og hvordan hun forbereder seg fra dag til dag for å overleve, som LO-leder og menneske.

“Vallas fall” er skrevet av journalisten Torstein Tranøy i Dagens Næringsliv. Tranøy har som spesialitet fagbevegelsen i Norge. Hans kunnskaper om fagbevegelsen og venstresiden i arbeiderbevegelsen gjør boken til en kvalitativt bedre kilde, til å forstå hva som skjedde og hvorfor det skjedde, enn det journalistene i avisene leverte av ensidig angrep på Valla for ett år siden. Torstein Tranøy viser hvordan det var en klar sammenheng mellom hvem som angrep Valla og hvilken politisk fløy de tilhørte i arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Hvorfor ble Valla felt? Kampen om LO

Tradisjonelt er det Fellesforbundet som har hatt ledervervet i LO. Da Valla ble valgt til LO-leder på kongressen i 2001, var det mot Fellesforbundets og tidligere LO-leder Yngve Hågensens kandidat, Ellen Stensrud.

Forbundene i offentlig sektor var fornøyd, de hadde vunnet en kamp mot privat sektor. LO kunne i større grad brukes som en organisasjon som hindret privatisering i offentlig sektor og som kjempet for å heve lønningene til kvinner. Hensynet til konkurransetutsatt industri var ikke lenger enerådende.

Valgseier

Den rødgrønne regjeringa ville ikke vunnet valget om ikke LO hadde kastet seg tydelig inn i valgkampen. Ikke bare gjennom å støtte de rødgrønne partiene men å tydeliggjøre hvilken politikk LO ønsket skulle føres. LO skulle ikke lenger passivt støtte Arbeiderpartiet men aktivt kreve at regjeringa førte en politikk fagbevegelsen kunne godta. Dette førte til en radikalisering av retorikken til Arbeiderpartiet, og de rødgrønne mobiliserte motstanderne av liberaliserings- og høyrepolitikken som hadde vært ført i lang tid også av Arbeiderpartiet.

Kampen mot Regjeringa

LO fortsatte sin tydeliggjøring av egen politikk etter valget. De kritiserte den nye regjeringa sin skatteprofil i det første statsbudsjettet. Jeg hadde håpet at en ny rødgrønn regjering skulle snu om på fordelingspolitikken, sa Valla til Aftenposten.

Valla gikk ut mot regjeringsmedlemmenes anskaffelse av firmabil. Bilordningen ble avskaffet.

Valla kritiserte i sin 1.mai tale i 2006 regjeringas boikott av Hamas-regjeringen i Palestina.

LO bekjempet ansettelsen av høyremannen Johan Fr. Odfjell som styreleder i Statoil.

Viktigst av alt var når regjeringa foreslo endringer av sykelønnsordningen. Arbeidsgiverne skulle betale en større andel av sykefraværet. Dette var avtalebrudd. LO gikk knallhardt ut og tvang regjeringa til å snu.

Jan Davidsen i Fagforbundet var fornøyd: - Hun hadde ingen hemninger. Hvis hun mente noe var rett, så gikk hun rett på. Det var helt unikt. Det satt i ryggmargen hennes. Uavhengig av regjering, så godtok hun ikke at noen køddet med LOs troverdighet.

Fellesforbundets leder, Kjell Bjørndalen, var derimot ikke like fornøyd:

- Statsministeren ble langt på vei ydmyka og hersa med. Det var ikke bra.

Høyresida i Arbeiderpartiet var rasende. Den tidligere Ap-statsekretæren Stein Lier Hansen forteller: “Det var midt under sykelønnsstriden. Gerd-Liv Valla hadde blitt skarpere og skarpere i tonen. Folk fra Ap tok kontakt med meg. De sa det hadde gått for langt, at det var en voldsom aggresjon mot henne. De aksepterte ikke språkbruken hennes. Hun hadde ydmyket statsministeren og fagstatsråden, og dermed hele Arbeiderpartiet. De sa folk i hele partiet nå var ute etter Gerd-Liv Valla.”

Mange venta bare på en god anledning til å felle Valla, hun hadde skaffet seg mange fiender: Arbeidsgivere og høyrefolk likte lite valgseieren og LOs radikale støtte til regjeringen. Fellesforbundet hadde mistet sin mangeårige dominans over LO. Høyresida i Arbeiderpartiet likte lite at regjeringa ble kritisert og presset til å endre standpunkt i sak etter sak.

Valla ble i VG 16. desember 2006 kåret til landets mektigste person, foran Stoltenberg.

Svakheten i LO-lederens strategi for å ivareta medlemmenes interesser var at den var gjennomgående byråkratisk. Mobilisering av medlemmene i fagbevegelsen til sjøl å delta i disse kampene, utover det å stemme på de rødgrønne, var ikke en del av strategien. Det var byråkrater og politikere som krangla seg i mellom, grunnplanet kunne passivt lese om disse sakene i avisen, ikke aktivt ta del.

Yssen, maktpolitiker i fall

Ingunn Yssens oppsigelse og angrep på Gerd-Liv Valla i VG 11.januar 2007 ble bomba som fikk demningen til å sprekke. Alle som mislikte Valla, LOs nye linje og en politisert fagbevegelse fikk saken de hadde lett etter. Om noen hadde planlagt eller konspirert for å felle Valla er likegyldig.

Hun hadde hatt stilling som rådgiver for Ap på Stortinget, politisk rådgiver for kommunalminister Kjell Borgen, politisk rådgiver for parlamentarisk leder Jens Stoltenberg, politisk rådgiver for statsråd Grete Berget og statssekretær for ministrene Berget, Brustad og Valla.

Hun ble likestillingsdirektør i 1997 og seniorrådgiver i FNs teleunion i 2002.

Hun kom fra makteliten i Arbeiderpartiet og ble regelrett lyn forbannet når hun ikke fikk en statsrådstilling i Stoltenbergs første regjering.

Hun hadde ambisjoner på toppen av statens maktapparat, men hun taklet ikke jobben som internasjonal sekretær i LO. Yssen fungerte ikke i LO fordi hun har sine politiske røtter blant det noen kaller ”blårussen”, ikke fra arbeiderklassen sine organisasjoner.

Yssen trengte å få fokuset vekk fra sin egen mislykkethet i LO, hun trengte noen å legge skylda på. Tid og sted passa utmerket for veldig mange, helt opp i Arbeiderpartiets toppledelse.

Gerd-Liv Valla: Prosessen (Cappelen 2007)

Torstein Tranøy: Vallas fall (Forlaget Manifest 2007)


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.