IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

p815.jpg

pilKampen om pensjonene er ikke et særnorsk fenomen - her Leon Kuhns kommentar fra Storbritannia. Foto: Leon Kuhn

Leder:

De viktigste kampene i 2008

linje

Publisert: 20.01.2008

AFP. Kutt i pensjonsordningene står høyt på regjeringens agenda. Vedtaket om Avtalefestet pensjon (AFP) på Fellesforbundets landsmøte i 2007 var derfor svært gledelig og en viktig seier for den norske arbeiderklassen. Vedtaket betyr et forsvar for dagens AFP-ordning – en ordning som står i klar motsetning til regjeringens målsetting om at det skal ”lønne seg å stå lenger i arbeid”.

En seier for dagens AFP-ordning vil være et stort nederlag for regjeringa. AFP er en reform som betyr svært mye for mange arbeidere, og det er et enormt engasjement for å forsvare ordningen. Kampen for å forsvare AFP vil bli et av de viktigste spørsmålene for arbeiderklassen i året som kommer, og det store slaget vil sannsynligvis stå i tariffoppgjøret til våren. Mulighetene for storstreik og seier er absolutt tilstede.

En seier for arbeiderklassen i AFP-spørsmålet er viktig i seg selv, men det vil også bidra til å styrke arbeiderklassen. Kutt i dagens AFP-ordning er bare en del av regjeringas pensjonspolitikk. Spørsmålet er også i hvilken grad en mulig storstreik kan utfordre selve pensjonsforliket.

Klimakampen. 2007 var et gjennombruddsår for klimakampen. Ikke fordi utslippene av klimagasser ble redusert, eller fordi det ble lagt en troverdig plan for å kutte utslippene i framtida.

Tvert imot. På klimatoppmøtet på Bali klarte ikke verdens ledere å bli enige om noe annet enn at de skal forhandle videre i 2009, og til og med det var et bedre resultat enn mange hadde fryktet!

2007 var et gjennombruddsår for klimakampen fordi det var i det året global menneskeskapt oppvarming ble den viktigste politiske saken på verdensbasis.

Det skjedde ikke fordi Jens Stoltenberg og andre politikere ville det. Tvert imot har de blitt tvunget til å følge med det politiske skiftet. Grunnen er at klimakrisa og kunnskapen om den vokser, og det utrettelige arbeidet millioner av aktivister verden over gjør i klimakampen.

Dette er ikke noen liten seier i kampen for å redde klimaet på kloden, men det er like åpenbart ikke nok. Politikere og næringslivsledere har gått fra å overse eller benekte problemene til å konkurrere i å komme med flest tomme løfter. I 2008 må kampen stå om å tvinge dem til faktisk å gjøre noe som monner.

Til det trengs fortsatt seigt opplysningsarbeid, fortsatt forskning og fortsatt kamp i politiske partier, fagbevegelsen og på en rekke andre arenaer. Dette er arbeid som med alle sine feil og mangler foregår med stor styrke.

Men det trengs også massemobilisering. De 60 000 som demonstrerte på Youngstorget mot krigen i Irak sammen med millioner verden over, de titusener som gang på gang har demonstrert mot nyliberalismens toppmøter, må få sitt motstykke i massemobiliseringer for klimaet.

For å få det til må klimakampen løsrives fra miljøbevegelsen i den betydning at dagsorden for kampen må settes av en mye breiere bevegelse.

Denne bevegelsen finnes det mange kimer til i ujevnt monn rundt i verden, og byggingen av den må skyte fart i 2008.

Blant sentrale krav for det nye året må være avvisning av kvotehandel som en vesentlig del av løsningen på klimaproblemene, krav om betydelige utslippskutt i Norge i nær framtid og satsing på faktisk utbygging av fornybar energi.

Ingenting er viktigere i 2008 enn å få til dette, slik at året kan bli et ennå viktigere gjennombruddsår enn fjoråret i kampen for å redde verdens klima.

Den norske rasismen. Kampen mot rasisme har også vært et kjennetegn ved året 2007. Norge er et rasistisk land, selv om folk flest tar avstand fra rasisme. At riksadvokaten kunne henlegge saken mot politimennene som drepte Eugene Obiora, viser at rasismen er godt forankret i det offentlige systemet. At riksadvokaten mener at Obiora ble kvalt fordi politiet ikke visste bedre, er langt alvorligere enn at politiet frikjenner seg selv. Nå går Obioras familie til sivilt søksmål mot politimennene, og det er viktig at vi opprettholder det politiske presset.

Da Ali Farah ble etterlatt med kraniebrudd i Sofienbergparken i sommer, var det som det gikk litt hull på byllen: plutselig prata alle om rasisme, media ga rom til reaksjoner mot rasisme, og mobiliserings-sms’ene til demonstrasjonene rulla inn fra alle kanter. Obiora-saken lå selvsagt som et bakteppe, og bidro til å forsterke engasjementet. Det er godt å se at folk flest er mye mer engasjert mot rasisme enn det som gjenpeiles i politikken på Stortinget.

For på Stortinget er det ikke antirasisme som står på dagsorden. Tvert i mot er det bredt flertall på tinget for den nye utlendingsloven, som vil formalisere dagens strenge praksis i innvandringspolitikken. Det er trist å se at regjeringen viderefører Jern-Ernas politikk med å gjøre det så vanskelig som mulig å komme inn i Norge. Når staten konsekvent behandler innvandring som et problem, blir det større grobunn for rasisme i samfunnet, og større risiko for at vi får nye Obiora- og Farah-saker. Det blir mer muslimhets og mer forskjellsbehandling.

Det er behov for et mer kontinuerlig samarbeid mellom de antirasistiske organisasjonene, partiene og miljøene i Norge. I dag er det minst 20 organisasjoner bare i Oslo som jobber mot rasisme, og jo mer disse organisasjonene samarbeider, jo sterkere står kampen mot rasisme på alle nivåer. Vi bør etablere nye nettverk mot rasisme og islamofobi i de store byene, som starter med å organisere felles demonstrasjoner og konferanser.

Imperialisme og krig. Hvilket land ligger på 174. plass av totalt 178 land på FNs levekårsindeks? Og faller. I hvilket land døde offisielt 6500 mennesker på grunn av krigen der i 2007?

Hvor ble godt over 90 prosent av verdens opium produsert?

Sjelden har Vestens propaganda om å skape demokrati, stabilitet, fred og kvinnefrigjøring falt mer pladask enn i Afghanistan. Noe folk flest har fått med seg.

Når 56 prosent krever de norske soldatene hjem står det i skarp motsetning til de folkevalgtes holdninger. Antallet stortingsrepresentanter som ønsker soldatene hjem kan telles på en hånd.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland krever faktisk flere norske soldater sendt til Afghanistan, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre mener soldatene bør bli stående der i mange år fremover.

Det er ikke afghanske, men norske kapitalistiske interesser de er opptatt av. Og disse handler om å fortsette i tett allianse med USA. Det betyr i klartekst at norske politikere hopper når storebror sier hopp!

Krigsstøtten skjer på tross av all verdens kunnskap om galskapen og brutaliteten i USAs krig mot terror. En krig som i tillegg er i ferd med slippe helt ut av amerikansk kontroll. Ikke bare taper USA i Irak og i Afghanistan, for ikke å glemme Libanon for halvannet år siden. USA har styrket sin verste fiende i Midtøsten, Iran. Og risikerer å tape kontrollen over Pakistan, en viktig brikke for stormakten siden 70-tallet.

USA-imperialismen er en permanent ustabil faktor i vår tid, ettersom USA tyr til desperat maktbruk for å opprettholde sin status på topp av nasjonenes hakkeorden. Det kan derfor ikke utelukkes at USA vil sette i gang et massivt luftangrep mot Iran.

På tross av at alle de 16 amerikanske spiontjenestene i USA konkluderte med at Iran ikke har noe atomvåpenprogram, fortsetter både Bush og Cheney å true med angrep. Aktivister må i året som kommer ta denne faren på alvor.

Men akkurat nå virker Afghanistan viktigst. Antikrigsbevegelsen må fortsette å presse regjeringen på defensiven i forhold til okkupasjonen der. Første mulighet til mobilisering er Fredsinitiativets årsmøte 14. februar, hvor den kjente antikrigsaktivisten Tariq Ali kommer. Deretter blir det demonstrasjon mot okkupasjonen den 15. mars.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.