IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Afghanistans katastrofe

14. november arrangerte ”Hent soldatene hjem” et møte om situasjonen i Afghanistan. Tidligere stedlig representant for Afghanistankomiteen i Afghanistan, Merete Taksdal, holdt foredrag. Gnisten har fått tillatelse til å trykke dette.

linje

Publisert: 20.01.2008

I går kveld presterte et stort og velartikulert panel å snakke dannet på NRK1 om Afghanistan i tre kvarter uten å nevne ”Operation Enduring Freedom” – den USA-ledede kampen mot terror som foregår på afghansk territorium.

Kampen mot terror startet i beste CNN-sendetid 7. oktober 2001, lenge før FN hadde tenkt å utstede mandater til noe som helst.

Pesten i Afghanistan

Historien før dette er som svartedauden i Europa, pesten i Afghanistan er typebestemt til ”taliban”. Taliban er betegnelse for all opposisjon mot Karzais regjering. Jeg er ingen taliban- sympatisør, men jeg innser at det var en grunn til at de kom til makten. Norske bidrag skal bringe de rette verdier: I følge URIX i mars sa Steinfeldt at ISAF skal ”rulle et sivilisasjonens teppe” sørover i Afghanistan, eksemplifisert ved at norske soldater banker på dørene i respekt for lokale skikker (!), og at man videreutdanner lokale militære i et land som ”aldri har sett vennlige menn i uniform”.

Afghanistans nyere historie – fra 2001 – er gjenspeilet i rapporter kalt ”Afghanistan new beginnings program” eller liknende. Alle de interessante hyllemeterne av rapporter tilgjengelig via FN, bistandsorganisasjoner, forskningssentra og de afghanske myndigheter, er lett tilgjengelige for oss. Men de finnes bare unntaksvis på lokale språk i Afghanistan, og kan uansett bare leses av en fraksjon av den afghanske befolkning. Analfabetismen er skyhøy, ulikt fordelt i landet.

Utenlandske rådgivere

De nasjonale planene til de afghanske myndighetene vi beskytter, er på forskjellige sektorer laget ved hjelp av utenlandske rådgivere. Det er gjenoppbyggingsplaner på andre sektorer etter modell fra andre land, land svært forskjellige fra Afghanistan. Hvor er den reelle afghanske myndigheten? Mange fagfolk er i eksil. Kanskje er det flere afghanske leger i Tyskland og England enn i Afghanistan? I tillegg er afghanske leger og lærere tolker og sjåfører for bistandsfolk og ISAF og ambassader og media. Alminnelige by-afghanere, selv om de har lønnet arbeid, har ikke råd til å bo i de bydelene i Kabul der det er innlagt vann og strøm og intakte hus. Disse leies av utlendinger, sivile og militære, som disponerer en anselig andel av boligmassen.

De mange alliansepartnerne i FN og militæret er innbyrdes ikke enige om hva som er myndighetenes oppgaver. Mens noen stater ser på statlig sikkerhet snevert som militærets, politiets og rettsvesenets oppgaver, snakker andre om at også helsevesen og utdanning, matvaresikkerhet og tilgang på vann bør være myndighetenes oppgaver, mens andre ønsker å finansiere helse via forsikringer og egenbetalinger. ”Basic Package for Health Services”, som er introdusert i landet, er en privatiseringseksersis der tilbydere deltar i auksjonsliknende tildelinger basert på midler fra EU, USAID og Verdensbanken. Egenbetalingen kalles ”cost recovery”, og begrenser – som i alle andre land – tilgangen for de som trenger det mest.

Panelet på TV i går fastslo at det aldri har vært så usikkert i Afghanistan som nå. Verken for afghanerne eller utlendingene.

Det har aldri vært dyrket så mye opium. Det er ikke fordi afghanere flest er skruppelløse banditter som vil forgifte vesten med heroin. Det er fordi det ikke er mulig å ha et anstendig levebrød på annen måte fordi de selveiende småbøndene knapt kan overleve, og i føydalområder fordi det er jordeiere som bestemmer selv hva de kan dyrke.

Knyttet til krig

Opiumsøkonomien er tett knyttet til krig. Før den sovjetiske invasjonen i 1979 fantes det knapt opiumsdyrking, men i tråd med ødeleggelse av veier og jordbruksland kom fordelene ved opium til syne. Det gir folk et økonomisk handlingsrom de ikke får ved å dyrke tomater eller korn. Opiumsdyrking gir en robust avling i tider med tørke.

Det har aldri vært kanalisert så mye penger inn i Afghanistan som nå. Afghanistan er også det landet i verden der økonomisk ulikhet mellom mennesker øker raskest. Mye av pengene havner aldri i Afghanistan, men blir brukt usystematisk og tilfeldig, og utenlandske kontraktører får profitable oppdrag. De leier inn kinesiske, tyrkiske og andre underleverandører, mens de lokale afghanske entreprenørene ikke får kontrakter. Folk blir frustrert, og det oppstår en parallell økonomi.

- Vi blir slaver i vårt eget land, sa en afghansk lege til meg. Han hadde livnært seg som tolk i Herat. Jeg spurte ham hvordan han så på ISAF.

- De sitter i leiren og beskytter seg selv, sa han.

- Seg selv, hva mener du? Vi får høre at de er her for å beskytte dere? Da begynte han bare å le. Det var livsfarlig når de var i nærheten, de blokkerte veier i byen, og var triggerhappy bare noen grep til innerlommen etter en mobiltelefon som ringte.

Majoriteten av befolkningen i Afghanistan lever i ussel fattigdom, de har levekår som ingen av oss reelt kan forestille oss. Det er forøvrig ingen forskjell mellom Badakshan i nord-øst, som aldri var taliban-kontrollert, og andre provinser.

Entydige om overgrep

Jeg reiste første gang til Afghanistan for 20 år siden i 1987 med team fra Norske Afghanistankomiteen. Det var ingen tvil om at det var krig i Afghanistan! Komiteen hadde ett utvetydig slagord: ”Sovjet ut av Afghanistan”.

Verden var ganske entydig i at dette var overgrep, brutalitet og galt! Det var boikott av OL i Moskva. På den tiden var Afghanistan som ”langtvekkistan”, ganske ukjent i den norske allmennheten for andre enn de som hadde vært på hippitrails gjennom landet. Som aktivister kjempet vi for mediedekning, og helseteamene var øyenvitner og bidro til moralsk støtte hos lokalbefolkningen. Vi støttet en geriljakamp mot utenlandske invasjonsstyrker som støttet et quislingregime i Kabul.

Vi lærte mye av å bo i lokale pashtunske familier, med et uvant kvinnesyn, enkle levekår, og se hva det innebærer å leve et dagligliv i krig. Man var ikke i livsfare hver dag, men det var uforutsigbarhet, dårlig økonomi, unge menn som aldri fikk fullført sine utdanninger og man fikk endret framtida. Det var manglende tilgang til helsetjenester, for sykehuset var i byen, og byen var kontrollert av fienden. Kvinner døde hjemme i barselseng, og barnedødeligheten var blant verdens høyeste. Folk fikk ikke solgt avlingene sine lenger, som de fantastiske druene fra Ghazni som er etterspurt ferskvare på markedene i Pakistan og som rosiner til India. Det blir fattige kår av slikt! Fattige kår i et land uten andre sosiale sikkerhetsnett enn det storfamilien og slekta kan tilby. Det gjør at folk tenker annerledes enn besservissere oppvokst i et norsk sosialdemokrati. Det ga også innsikt å se hvordan respekt for Gud og religionen og religiøse ledere gjennomsyret lokalsamfunnet.

Sparket inn dørene

Vi hørte om brutale overgrep fra soldater som sparket inn dørene og forsvant med familiemedlemmer. Soldater som brukte sider i Koranen som dopapir når de raidet en moske. Vi opplevde selv helikoptrene som svirret over jorder og landsbyer så støvet ble virvlet opp og man ikke visste om de ville bruke skyts der oppe fra, lande og sette ned tropper, eller bare minne folk på at de var der. Vi lærte hvor slitsomt det er å leve et sted hvor det bombes om natta og folk berøves for søvn over tid. Taliban fantes ikke, men de moralske verdiene i lokal-samfunnet var ikke så langt unna deres ideologi. Folk hadde en dyptgående aversjon mot å bli kontrollert av andre, og de så fram til at de kunne få kasta ut russerne. De godtet seg om kveldene med historier om engelskmennene som hadde prøvd seg tre ganger i koloniveldets storhetstid, men omsider innså at de var uønska. Alle gikk sammen om å verne sine ”helter”.

Av sikkerhetsmessige grunner forflyttet vi oss hver dag, og vi ble byttet ut med nye team hver tredje måned. Ikke ulikt soldatene nå, som får hyppige hjemreiser og fri fra livet i leiren. Men ikke for afghanerne, de får ingen avbrudd.

Dette er deres land og deres liv. Nå i 2007 er det generasjonen etter som lever i områdene vi var i – et angivelig taliban-stronghold. Ghazni by har amerikansk militærbase, og helikoptrene i området er ikke lenger sovjetiske, men fra Natos allierte. Noen dager kommer soldater på husundersøkelser, sparker inn dører og tar med seg folk. Unge afghanske bygutter som kan engelsk er hyret inn som tolker og prøver å oversette ”open the door”, ”get down”, ”get the fuck down” og liknende kommandoer til forståelig lokalspråk, mens unger hyler og kvinnene prøver å bevare verdigheten mens deres private gemakker blir ransaket.

Er det realistisk å tenke at landsbyafghanerne skal se forskjell på hvem utlendingene er? Hvorfor er de annerledes enn sovjetstyrkene som herja dengang? Hvem raidet husene i landsbyen? Er det ”Operation Enduring Freedom, Natos ISAF-soldater eller PRT (Provincial Reconstruction Team)? Er det hodejegere som er på dusørjakt? Er det sikkerhetsfolk fra private sikkerhetskompanier? Disse opererer nesten som militia i en fullstendig juridisk gråsone; Dynocorp er det mest kjente.

Før Harald Hårfagre

Det som ikke er lett å forstå herfra er hvordan folk ser sitt dagligliv berørt av den internasjonale tilstedeværelsen. De lever mange steder som Norge var før Harald Hårfagre samlet landet til ett rike. Hvem som sitter i Kabul er irrelevant hvis de lokale lederne får holde på med sitt i fred. I sør får folk ikke sine granateple-avlinger til markedet på grunn av krigshandlinger. Folk får ikke solgt hveten sin. Andre steder kan det oppleves som trygghet med en utenforstående instans som garanti mot lokale overgripere.

Utlendinger kommer også med skolemateriell, penner og drops til ungene, og noen militære leger behandler sår eller deler ut en neve piller, distribuerer briller eller trekker råtne tenner før de drar videre. De bygger veier, skoler og demninger. Det skjer forbedring lokalt.

Afghanistan ligger fortsatt sånn på de fleste levekårsstatistikker at man tror lista er alfabetisk. Afghanistan er på topp eller bånn, eller veldig nær, der det er verst å være. Det har de vært de siste 30 år! Statistikkene er grunnleggende de samme, med noen krusninger på overflaten. I prinsippet er det barn i byer og tettsteder som går på skole, på bygda nesten bare gutter.

En del jenter går på skole i ett eller to eller tre år! På landsbygda i Afghanistan er det ikke noe handicap å være analfabet. Det er ingenting å lese, ikke en avis, ikke et veiskilt, ikke et bibliotek. Derimot er ungene nødvendige til oppgaver for hele storfamiliens overlevelse.

Humanitær stormakt

Norge har som ambisjon å være humanitær stormakt. Min mening er at deltakelsen i offensive militære operasjoner slår beina under dette. Trengs det militære til å bygge skoler? Trengs det militære til å utdanne politi? Trengs det militære til å sikre oppbyggingen av et rettsvesen eller behandle sjuke?

Selv om vi har en forestilling om at verdens oppfattelse av nordmenn er at vi grunnleggende sett er snille, flinke og godhjertede, er vi del av en broket hærskare av aktører med veldig forskjellig tilnærming til og oppfatning av hva man skal gjøre.

Afghanistans lokalisering har vært dets katastrofe gjennom historien. Det er et fattig samfunn med dårlige levekår i et land som gang etter gang havner på internasjonale makters agenda – ikke av hensyn til afghanere og Afghanistans framtid, men av hensyn til de utenlandske maktenes egne innenrikspolitiske prioriteringer.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.