IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Klimapolitikken etter Bali og Mongstad

statoil.jpg

Vi antar at de færreste lesere av Gnisten hadde store illusjoner om at Bali-møtet skulle bli et stort vendepunkt i å takle den trusselen global oppvarming utgjør. Noe vendepunkt ble det heller ikke, og enkelte mener at resultatet etter Bali er verre enn Kyoto-protokollen: Ingen målsetninger eller tidsfrister på CO2-utslippskutt.

linje

Publisert: 20.01.2008

Bali-møtet er et uttrykk for statsledernes kollektive handlingslammelse og deres manglende forståelse av alvoret i klimatrusselen. 180 land var representert på Bali, men alle vet at i de virkelige forhandlingene føres av de store industrilandene, med USA i spissen. Uten politisk vilje fra USA – landet som slipper ut mest CO2 per innbygger – samt EU, Kina, Brasil og Russland, kan ingen klimaavtale komme i stand. Selv et forslag fra EU om at rike land skulle kutte 25-40 % av CO2-utslipp i forhold til 1990-nivået innen 2020 ble blokkert av USA.

Det som ble avtalt på Bali, var at man i to år skal forhandle, slik at en endelig klimaavtale kan inngås på et møte i København i slutten av 2009. Kun noen løse prinsipper ble vedtatt, som søken og spredning av grønn teknologi, og at rike land skal bistå fattige for å få til utslippsreduksjoner. Fattige land skal for eksempel få påskjønnelser for å ikke kutte ned skog. I tillegg skal industrikonsern få handle i utslippskvoter. Disse prinsippene ble nedfelt i et sluttdokument som fikk tilnavnet ”the Bali-roadmap”, med den ekstremt uheldige assosiasjonen dette gir til det mislykkete ”roadmap for peace” i Midtøsten som Bush sto bak. Det såkalte veikartet kan vise seg å bli ren villedning, og ingen må ha noen illusjoner i at dette er en prosess som vil føre til noe uten massiv politisk mobilisering på en skala lik det som velta suksessive WTO-forhandlinger etter Seattle-møtet i 1999.

EU kaster stein i glasshus

EU syntes på overflaten å spille en mer progressiv rolle enn USA i forhandlingene. Men amerikanernes forhandlere kunne overse EUs forslag i trygg visshet om at EU og europeerne kaster stein i glasshus.

Mens klimaforhandlingene pågikk planlegger for eksempel Storbritannia fire nye kullkraftverk uten renseanlegg for CO2, den skitneste formen for kraftverk som eksisterer. Kullkraftprodusentene har mottatt hundrevis av millioner pund fra det offentlige i subsidier. Tyskland gjør det også. Samtidig som Jens Stoltenberg yndet å framstille seg som en pioner i klimabevissthet og Norge som et foregangsland, så bygges altså flere gasskraftverk i Norge uten renseanlegg (og til alt overmål ble bomben om at renseanlegget på Mongstad blir utsatt, sluppet midt under Bali-møtet).

Selv om USA er den definitive verstingen ville det være fullstendig naivt å sette sin lit til dagens europeiske toppolitikere. Og som skribenten George Monbiot uttrykker det i The Guardian, så ville det være like naivt å håpe på drastisk handling fra USAs neste president, all den tid både de demokratiske og republikanske kandidatene er avhengige av de samme olje, energi og -transportselskapene som har finansiert Bush sine valgkamper. At USA ikke har skrevet under Kyoto, var aldri en unnskyldning for at de andre store industristatene – det vil si, de samme som slipper ut mest CO2 per innbygger – skulle la være å ta et globalt ansvar for utslippskutt.

Norge som miljøversting

I nyttårstalen 2007 lanserte statsminister Jens Stoltenberg CO2-rensingsanlegget på gasskraftverket på Mongstad i Hordaland som Norges månelandingsprosjekt. Etter at det nå har blitt klart at testanlegget på Mongstad vil bli satt i gang uten CO2-rensing så har Stoltenberg forsøkt å ro seg unna med at det bare dreier seg om en utsettelse – og at også månelandingsprosjektet til USA i sin tid måtte gjennomgå hindringer. Mongstad er et prosjekt som verken i skala eller visjon kan sammenlignes med dette, men fremfor alt: Det er, i beste fall, dårlig klimapolitikk. For Mongstad-prosjektet dreier seg om å pumpe opp mer olje – stoffet som blir brent og som leder til økte utslipp av drivhusgasser!

Norge er verdens 3. største oljeeksportør etter Saudi-Arabia og Russland. Men siden 2003 har oljeproduksjonen på norsk sokkel sunket. Profittvarsellampene har derfor blinka i det oljeindustrielle komplekset i Norge for fulle lys: Det går mot tomt! Men varslene har vært delvis tilslørt for ”publikum” grunnet de historisk høye oljeprisene som har hjulpet politikerne i å smelte det norske folks hjerter med olje-bonanzaen.

Deponering av CO2

Men i bakgrunnen handles det: I tillegg til at Statoil og Hydro i økende grad vender seg mot utvinning i andre land og i nye områder (spesielt det kontroversielle i nordområdene og i Antarktis) så har de spesialisert seg på å skvise mer ut av gamle brønner. I minst 15 år har de derfor lekt med ideen om å ”deponere” CO2 i havbunnen for å erstatte olja de presser ut. I dag kan de bruke gass til dette, men det er jo nettopp den de ønsker å eksportere eller eventuelt benytte i gasskraftverk i Norge. Så om de kunne få det til med CO2 – et unyttig biprodukt – så ville det på et vis slå to fluer i ett smekk. Med andre ord – det er egeninteressen og profitt heller enn fremtidas miljøbehov som er drivkraften til de norske politikernes engasjement for gasskraftverk og CO2-”deponering”.

Norge er en klimaversting. Så godt som all olje som pumpes opp i Nordsjøen og selges dyrt over hele verden blir brent og forurenser. Vi må derfor påpeke at Stoltenbergs snakk under og i forkant av Bali om hvor enormt viktig det er å hjelpe u-land til å ta vare på skog er ingenting annet enn en avledningsmanøver for å unnslippe den plagsomme sannheten at det er norsk utvinning av olje og gass, og ikke avskoging, som er det største problemet i klimasammenheng. Og mens Stoltenberg og Solheim forsøkte å sole seg i selvskapt glans på Bali så var StatoilHydro i gang med den ekstremt forurensende utvinningen av olje fra tjæresand i Canada, og oljemyndighetene ga tillatelse til nye utslippskutt på 500 000 tonn CO2 til British Petroleum. Aldri før har Norge sluppet ut mer CO2 enn det vi gjør i 2008, ved innledningen til Kyoto-perioden.

En antikapitalistisk klimapolitikk for Rødt

Vi mener at Rødt og venstresidas politikk i spørsmålet om klimaendringer og drivhusgasser bør hvile på tre grunnpilarer.

Punkt 1 – politikken må være antikapitalistisk: Dette vil si at utgangspunktet og målet må være en ansvarlig klimapolitikk, om enn innholdet og tiltakene i en slik klimapolitikk blir framstilt som fullstendig økonomisk uansvarlig av kapitalistene og deres politikere.

Punkt 2 – politikken må ta utgangspunkt i kunnskap om klima og miljø: Venstresida må ta utgangspunkt i eksisterende kunnskap om utslipp av klimagasser og klimaendringene, hvordan mennesker påvirker klima og miljø, og hvilke tekniske og sosiale alternativer som finnes og er tenkelige. Konklusjonene i forskningsrapporter, som for eksempel FNs klimapanel IPCC er lett tilgjengelige. Miljøorganisasjoner og andre jobber med fakta og kritikk av rovdriften på kloden, men også spennende alternativer. Naturkunnskapen er på de miljøvennliges side.

Punkt 3 – det finnes et enormt politisk rom for en radikal klimapolitikk: Sosialistiske fremtidsvisjoner kombinerer tekniske muligheter med sosiale endringer. Disse er gull verdt og nøkkelen til en spennende miljøpolitikk som vil engasjere mange! Den konkrete situasjonen i Norge tilsier at titusener av miljøengasjerte og antikapitalistiske mennesker vil være dypt skuffa over den rødgrønne regjeringas klima- og miljøpolitikk. Det trengs et radikalt alternativ for å fange opp og organisere disse menneskene til handling.

Disse tre politiske pilarene leder til en aldeles åpenbar og selvinnlysende parole som oppsummerer en antikapitalistisk klimapolitikk i et enkelt krav: La olja ligge!

Vi skal utdype dette nedenfor.

Å bryte med norsk oljekapitalisme

Det er fullt mulig å tenke seg at det innafor rammene av det kapitalistiske systemet vil tvinge seg fram, eller åpne seg muligheter for å gå over til, energiforbruksmønstre som drastisk reduserer utslipp av drivhusgasser og menneskeskapte klimaendringer. Men all den tid de store oljeselskapene og andre svært forurensende tungindustriselskaper står for å tape enormt på alternativene, kan man ikke forvente at de kapitalistvennlige regjeringene vil tørre å tvinge disse mektige aktørene. Stoltenbergs totale knefall for det oljeindustrielle komplekset i Norge er et typisk eksempel. Konsekvensen er at Rødts politikk må være antikapitalistisk og systemoverskridende. Dette vil si at utgangspunktet må være er ansvarlig klimapolitikk, om enn innholdet og tiltakene i en slik klimapolitikk blir framstilt som fullstendig økonomisk uansvarlig av kapitalistene og deres politikere.

I Norge er det lang tradisjon for å akseptere ideen om at ”oljerikdommen” er vår felles nasjonalskatt. Men venstresida må rette fokuset på dette lureriet: Den norske oljeimperialismen er bare en konsekvens, og bidrar i stor grad til de ekstreme ulikhetene mellom fattig og rik i verden. Et annet kritisk område venstresida må ta opp er at slett ikke alle i Norge ”nyter godt” av oljerikdommen, og at det derfor dreier seg om en illusjon. Og til sist: olja vil ta slutt en dag, og den nåværende industriensrettinga styrer mot den dagen. Venstresida kan ikke la seg blinde og binde av fokuset på at olja er vår rikdom som ”vi” skal leve av. Vi har ansvaret for å peke på alternativene til den norske oljekapitalismen.

En ansvarlig og troverdig klimapolitikk

Vitenskapsfolk og miljøaktivister produserer mye god forskning og kunnskap om klimaspørsmål. Dette må Rødt i Norge bidra til å popularisere som allmennkunnskap. Mye er komplisert og fortsatt uvisst, men i den siste IPCC-rapporten (FNs klimapanel) var forskerne forbausende entydige på at det foregår global oppvarming som er dramatisk, og at den med all sannsynlighet er menneskeskapt. IPCCs nyeste rapport forteller at den globale temperaturen kan komme til å stige med 1,8 til 4 grader mot slutten av dette århundre, avhengig av hvor stor veksten blir i drivhusgasser. Siden vi ikke vet alt om hvilke dramatiske konsekvenser dette kommer til å få for mennesker, dyr og miljø, er den åpenbart tryggeste politikken å slutte å forurense nå. Dette er ”føre var”-prinsippet i klimapolitikk og er det eneste logiske og ansvarlige med den kunnskapen vi har nå! FrP og Bush benekter denne kunnskapen mot bedre vitende, mens de aller fleste andre norske politikere innrømmer det – men uten å klare å trekke konsekvensen i handling. Hvorfor?

Jo, fordi økonomiske interesser (ønsket om profitt) står i veien for klar og ærlig tenkning som kan føre til nødvendig handling. Eksempelet Stoltenberg er illustrerende.

I lengre tid nå har han i mange sammenhenger aktivt feilinformert folk i Norge, slik som for eksempel på Dagsrevyen den 9. desember 2007, da han sa: "Det å verne regnskogen kan gi store og raske utslippsreduksjoner, og det trenger verdens klima." Feilen er at å verne regnskogen ikke gir utslippsreduksjoner, selv om det er riktig at skogen bidrar til å binde CO2 i atmosfæren. Utslippene av CO2 forekommer når vi kjører bil og gjør andre aktiviteter som brenner olje og annet fossilt brennstoff. Men Stoltenberg villeder for ikke å rette fokuset på norsk oljeutvinning. Stoltenberg og Solheims fokus på ”regnskogsvern” er derfor skammelig!

På samme måte kaster de blår i øynene på folk med fokuset på Mongstad og CO2-deponi (det Jens i nyttårstalen kalte ”karbonlagring”). Peter M. Haugan, professor i Oseanografi, Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen skrev i en kronikk i Bergens Tidende: ”I sin iver etter å sikre fremtidige norske olje- og gassinntekter har man i Norge laget en timeplan for CO2-fri gasskraft som totalt overser de komplikasjoner som slik dokumentasjon vil kreve.” Han trekker også den logiske, ansvarlige og nødvendige konklusjonen – om enn i en professors forsiktige ordelag: ”CO2-problemet er så alvorlig at forskning om dyphavslagring, gjerne også undersøkelser av de beste geologiske lagringsområdene, godt kan igangsettes. Men utredning av slike ekstreme tiltak må ikke forsøkes gjort til erstatning for energisparing og utvikling av CO2-frie energikilder.”

CO2-frie energikilder må være fokuset til venstresida, og olja og gassen må ligge slik at den ikke forurenser. Ingen har oppsummert dette bedre enn den britiske skribenten George Monbiot i en artikkel 11. desember i The Guardian:

“Ladies and gentlemen, I have the answer! Incredible as it might seem, I have stumbled across the single technology which will save us from runaway climate change! From the goodness of my heart, I offer it to you for free. No patents, no small print, no hidden clauses. Already this technology, a radical new kind of carbon capture and storage, is causing a stir among scientists. It is cheap, it is efficient and it can be deployed straight away. It is called ... leaving fossil fuels in the ground.”

Klimapolitikk – et politisk rom for venstresida

Rødt bør vurdere å gjøre ”la olja ligge” til en samlende parole i klimapolitikken. Derfra er det mye mer spennende å diskutere og jobbe fram alternativer. Disse diskusjonene vil kunne trekke med seg tusener av radikale ungdommer og andre.

Med den fenomenale skuffelsen SV har vært i miljøsaker og andre spørsmål der de har vist seg totalt ute av stand til å bryte med kapitalistisk logikk og behovshierarki, vil mange radikale mennesker lete etter alternativer. Dette var kanskje hovedmotivasjonen for de begivenhetene som begrunnet dannelsen av Rødt i 2007. Men det er kanskje på klima- og miljøpolitikk (kanskje sammen med antirasisme) at vi kan se konturene av et langsiktig politisk rom for et radikalt alternativ som Rødt. Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid!

Under parolen om at olja må ligge, må alternativer bygges – og her har Rødt en rolle å spille som miljøorganisasjonene ikke kan. Miljøorganisasjonene tvinges til stadighet til å gjøre kompromisser med staten og kapitalinteressene fordi de har problemer med å formulere en fremtidsvisjon der ikke de store kapitalkreftene (les i Norge: oljeselskapene) har en ledende rolle.

Derfor har for eksempel Fredric Hauge og Bellona (som uten tvil har gjort en fantastisk innsats for å spre kunnskap om alvoret i klimaproblemet) satt altfor mye fokus inn på å redde norsk oljeutvinning gjennom CO2-deponi. Mange miljøorganisasjoner finansieres i stor grad av ulike kapitalinteresser. Dette er ikke til forkleinelse for miljøorganisasjonene, og mange av de mest spennende hodene som tenker miljøalternativer finnes i nettopp disse miljøene – og som Rødt og antikapitalister bør være en integrert del av.

Men Rødt må gå et skritt lenger, og være kraften som kan forene det fremste i miljøtenkning med en fundamental kritikk av kapitalismen som skaper elendigheten – og som leder an i kampen for et alternativ til et system som alltid vil sette profitt foran menneskelige behov. Vi kaller dette for sosialisme.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.