IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Tim Robinson: Hvorfor du bør være internasjonal sosialist

linje

Publisert: 01.01.2008

Aldri før i menneskehetens historie har muligheten for at alle skal kunne ha et anstendig liv vært større. I tusener av år måtte menneskene kjempe mot knapphet. De var prisgitt været, og mangel på teknologi og kunnskap gjorde at det Ikke var ressurser til å gl alle mat, hus og klær.

I dag er det bare kunstig knapphet. Sult og andre lidelser oppstår på grunn av måten verden er organisert på. Matproduksjonen vokser dobbbelt så fort som verdens befolkning, men millioner står overfor sulteedød.en Kapitalismen ødelegger ressurser, stenger fabrikker og kaster folk ut av arbeid. Ikke fordi produktene ikke trengs, men fordi det ikke er lønnsomt å produsere dem.

Hvorfor dør tusener av barn hver dag fordi de ikke har rent vann, side om side med en ufattelig rikdom? Hvorfor eier en tiende del av befolkningen over halvparten av all rikdom?

Det er opplagt at verden kan organiseres på en annen måte. Der sult og krig ikke finnes og alle vil være sikret alle grunnleggende nødvenndigheter.

Men forutsetningen for et slikt samfunn er et ekte demokrati, der de som produserer rikdommen også kontrollerer den. Produksjonen må planlegges og organiseres utfra behovene til flertallet, istedenfor hva som tjener de kortsiktige interessene til et mindretall.

Det kan kun skje ved at vi bryter ut av strupetaket til de som kontrolllerer samfunnet i dag. Det betyr at arbeiderne må ta kontroll og skape et samfunn basert på samarbeid på verdensplan - gjennom revolusjoner.

Når folk sulter mens rikdom brukes til å finansiere stadig mer avanserte våpen, er det et resultat av et samfunn oppsplittet i klassser.

Kapitalistklassen er et lite mindretall som kontrollerer fabrikkene, kontorene, skolene og sykehusene. De bruker denne økonomiske makta til å innsnevre politikernes valgmuligheter. Samtidig er staten en garantist for stabilitet og kapitalistklassens fortsatte dominans.

Men kapitalismen har også skapt "sine egne bødler", som Karl Marx uttrykte det. Nemlig en arbeiderklasse som har muligheten til å frigjøre hele menneskeheten. Arbeiderklassen kan forandre samfunnet på en måte som ingen annen klasse i historia har kunnet gjøre.

Sosialister forguder ikke arbeiderklassen, og du trenger slett ikke være arbeider for å kjempe for et bedre samfunn. Men det er på arbeidsplassene at makta i samfunnet egentlig ligger.

I hele klassesamfunnets historie, både før og etter at kapitalismen ble det dominerende systemet, har folk kjempet for rettferdighet. Fattigbønder har gjort opprør og fjernet føydalherrer og drept konger. Men om de kunne tenne på godset og henge herren, var de ikke i stand til å organisere et nytt samfunn.

De jobbet hver for seg på sin egen jordlapp, ambisjonen var mer jord og et friere liv. Deres tidligere erfaringer hadde ikke forberedt dem på en kollektiv organisering. Det gjorde at nye herskere erstattet de gamle. Kontroll over samfunn og produksjon forble i hendene til et lite mindretall.

Arbeiderklassen er annerledes. Det er ikke mulig å dele opp en fabrikk eller en sykehus. Arbeidere må nødvendigvis samarbeide med hverandre hver dag. De må også, om de vil forsvare sine rettigheter, organisere seg sammen i fagforeninger.

Det er flere arbeidere i verden i dag enn noensinne før. Selvsagt er arbeiderklassen stadig i forandring. Det er færre industriarbeidere i Norge i dag enn for 40 år siden. Men du trenger ikke møkk under neglene for å være arbeider.

Arbeiderklassen består av de som produserer rikdommen uten at de har kontroll over hva de produserer, hvordan det produseres eller hvem det er som får produktene. Arbeiderklassen omfatter åpenbart de som jobber i gruvene og fabrikkene, på byggeplassene. Men kapitalismen kan ikke fungere uten at en rekke andre oppgaver utføres. Butikkansatte, kontorister, sykepleiere og lærere, alle disse jobber for ei lønn uten å ha kontroll over sitt eget eller andres arbeid. De er en del av arbeiderklassen.

Arbeiderklassen er en kollektiv klasse. Hver for oss kommer vi ingen vei. Om vi tok kontroll over samfunnet ville en kollektiv organisering være både nødvendig og naturlig.

Kapitalister liker ikke streiker, selvsagt fordi de taper penger når prooduksjonen lammes. Men det de frykter alle mest er at streiker reiser spørsmålet: hvem styrer og hvorfor gjør de det? Arbeidere som har fått høre fra de var barn at det alltid vil være sjefer og underordnede, kan bli klar over at vi kan godt overleve uten kapitalister, de kan ikke overleve uten oss. Arbeiderklassen har økonomisk makt nok til å velte det gamle systemet, og underveis skaffe erfaring nok til å organisere et nytt og bedre.

Om alle arbeidere hadde vært klar over dette hele tida hadde en sosialistisk revolusjon vært en enkel sak. Det vet også våre herskere. Derfor gjør de alt for å få oss til å akseptere deres bilde av verden.

Derfor er kampen om ideer en sentral del av kampen for sosialisme.

Hvorfor vi trenger et parti

Det er et misforhold mellom det vi blir opplært til å akseptere som den normale tilstand og det vi sjøl opplever. For eksempel hører alle at det er karakterene dine som bestemmer om du får en godt betalt jobb, mens alle vet at folk fra rike familier havner ikke bak kassa pa Rimi uansett hvor lite de jobber på skolen. EU-debatten som preger Norge mens dette skrives, framstilles som om vi alle har like mye å sl over vår felles skjebne. Uten å ta hensyn til at større problemer og mer fattigdom for en del av befolkningen, betyr enda mer rikdom for en annen del.

Misforholdet mellom virkelighet og ideologi gjør at vi har motstridende ideer i våre hoder samtidig. Det betyr også at sosialistiske ideer, basert på et alternativ oppfatning av hele samfunnet, er avgjørende hvis samfunnet skal forandres.

Arbeiderklassen har kraften og muligheten til å skape et sosialistisk samfunn, den er en revolusjonær klasse fordi den har interesse av å velte kapitalismen. Men de fleste arbeidere ser ikke på seg sjøl som revolusjonære og klassen i sin helhet oppfatter seg ikke som en revolusjonær klasse.

Noen få arbeidere aksepterer alle verdiene til kapitalistklassen. De godtar at det vil alltid være de som styrer og de som la seg styre. De aksepterer at splittelsene som eksisterer i dag, kjønn, rase, nasjon, alltid vil eksistere.

Andre arbeidere, som regel også et lite mindretall, bryter helt med verdensbildet som er fremmet gjennom utdanningssystemet, media og alle andre samfunnsinstitusjoner. De utvikler et syn som utfordrer de dominerende ideene og har en alternativ måte å se verden på.

Men mesteparten av tida holder ikke flertallet til noen av disse hellhetsoppfatningene. De aksepterer noen av herskerklassens ideer, men avviser andre. De aksepterer måten samfunnet er organisert på, men vil ikke akseptere alle konsekvensene av dette samfunnet.

Kapitalismen gjør det nødvendig for arbeiderne å organisere seg kollektivt. Men deres posisjon i samfunnet, uten kontroll over sin egen situasjon, sammen med kapitalistisk ideologi gjør at arbeidere ofte ikke er klar over sin egen styrke.

Sosialister må prøve å bygge bro mellom dagens virkelighet og mulighetene. Hvordan kan arbeidere bevege seg fra passivitet, troen på at forhandlinger og stemmesedler - og ikke egen aksjon skal bringe forbedringer, til å bli deltagere i kampen for sin egen frigjøring?

Historia har vist mange ganger at motsetningene i kapitalismen frambringer opprør og revolusjon. Men arbeidere kaster ikke gammelt tankegods over natta. Selv i en revolusjonær situasjon, der statsmakta står på spill, vil det være et utall forskjellige oppfatninger om som hva må gjøres. På et mer dagligdags nivå er det bare å se på en hvilken som helst streik for å se at noen vil utvide streiken og kjempe videre, mens andre vil søke kompromisser.

Oppgaven til et revolusjonært parti er å overvinne disse ujevnhetene, å analysere situasjonen og argumentere for et handlingsalterrnativ som kan føre alle et skritt framover.

Partiet må organisere det mindretallet innafor arbeiderklassen som bekjemper ideene til borgerskapet. Kampen om kontroll over arbeidssplassene er nøkkelen til en revolusjonær omveltning. Men vi vil ikke se en slik kamp, langt mindre vinne den, dersom vi ikke samtidig fører en politisk kamp for enhet i arbeiderklassen.

Arbeiderne har krafta til å stoppe nedskjæringer. De vil ikke bruke denne krafta dersom de aksepterer at ungdom med tusjpenner er ansvarlig for at sykehus stenges. Derfor bruker vi vår avis, Internasjonal Sosialisme, til å gå hardt ut mot hetsing av taggerne.

Vi går enda hardere ut mot alle former for rasisme og sexisme. I likkhet med mange andre, mener vi at diskriminering på grunn av huddfarge eller kjønn er avskyelig, men vi ser i tillegg at slik diskriminering øker faren for splittelser i arbeiderklassen og gjør at vi stiller svakere alle sammen.

Den dypeste splittelsen blant arbeidere er nasjonalisme.

Nasjonalisme er bærebjelken i borgerlig ideologi. Ideen om at alle nordmenn, alle franskmenn, alle pakistanere, har felles interesser, brukes til å binde arbeiderne til systemet som undertrykker dem. "Vi må redde konkurranseevnen," sier de til oss i håp om at vi skal konkurrere med hverandre om hvem som kan jobbe mest for minst betaling.

Så både formidling av sosialistiske ideer, organisering av demonstrasjoner mot rasisme eller toppløs servering, og evnen til å argumentere mot kapitalismens logikk er ikke bare viktig hver for seg, de er også en helt nødvendig del av klassekampen.

I tillegg til alternative ideer må vi også ha en annen oppfatning av historien. Et revolusjonært parti må formidle arbeiderklassens tradisjon. På skolen lærer vi masse om Eidsvollsmennene og Bjørnstjerne Bjørnson. Vi lærer lite om arbeiderbevegelsens historie, om de utallige kampene som har vært utkjempet, ikke for fedrelandet men mellom klassene. Vi lærer ingenting om kampene i andre land. Det er mulig Dagsrevyen nevner en oljearbeiderstreik i Nigeria, men de offisielle media forteller oss sjeldent hva som egentlig foregår.

Partiet må generalisere utfra erfaringene i klassen, være "klassens hukommelse," som den russiske revolusjonære, Lenin sa det. Men parrtiet er ikke en lærer, i besittelse av alle spørsmål og alle svar. De revoluusjonære må også lære av klassen, av de erfaringer som gjøres og de spørsmålene som reiser seg.

Kun ved å delta og støtte opp om de kampene som pågår uansett størrelse, kan et parti både lære fra kampen, bli til klassens hukommmelse, og kjempe om innflytelse i klassen.

Partiet må alltid være en del av klassen uten at det gjenspeiler de dominerende ideene innafor klassen.

Hva slags parti?

Et revolusjonært parti er forskjellig fra andre arbeiderpartier på flere måter. Den mest åpenbare og viktigste forskjellen er at et revolusjonært parti argumenterer for å avskaffe kapitalismen og ikke myke opp kapitalismen.

Men fordi vi forstår at klassebevissthet varierer fra person til person og fra en tid til en annen, prøver ikke et revolusjonært parti å organisere alle arbeidere i sine rekker hele tida. Under "normale" omstendigheter er det bare et mindretall som virkelig vil bekjempe systemet.

For mange er dette uforståelig. Hvorfor ikke lage en organisasjon der alle kan være med? Hvorfor avgrense seg fra andre folk bare fordi de er uenig i enkelte ting? Disse argumentene er utbredt på venstresida i dag. Et blikk på dem er nok til å innse feilene i en slik tankegang.

Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge. Partiet representerer arbeidere, ikke på grunnlag av en kamp mot kapitalismen, men på grunnlag av de ideene de har allerede. Det vil si motstridende ideer som både er antikapitalistisk, men også aksepterer at kapitalismen består.

Derfor rommer Arbeiderpartiet både sexister og feminister, antirasister og rasister. Alle ideene som fins i klassen gjenspeiles i partiets politikk. De bruker paroler om "solidaritet" samtidig som de imøtekommer rasistiske argumenter og sender asylsøkende bosniere tilbake til krigen.

Når dette skrives har Gro Harlem Brundtland nettopp holdt en fin tale på FNs befolkningskonferansei Kairo, til forsvar for kvinners rett til abort og seksuell opplysning. Samtidig fortsetter partiet hennes med å nedbygge velferdssordninger i Norge og legge forholdene til rette for en langt råere kapitalisme som vil påføre fattige kvinner flere lidelser.

Det uttrykker at Arbeiderpartiet er et reformistisk parti, eller hva Lenin kalte for et "borgerlig arbeiderparti”. De vil kjempe for våre interesser, men bare innafor rammene som bestemmes av den kapitalistiske økonomien.

SV har ofte vært bedre i ord, men i praksis er de fanget av det samme dilemmaet: Vil de imøtekomme de dominerende ideene i håp om å få flere stemmer, eller vil de stå for sine prinsipper?

Fordi disse partiene ser på Stortinget som stedet der forandringer kan vinnes, er antall plasser i den salen viktigerei deres øyne enn aktiviteeten til deres velgere. Det gjør at de mest klassebevisste og militante arbeiderne i beste fall er en støtte til parlamentarisk aktivitet og (langt oftere) en flau irritasjon som forstyrrer det viktige arbeidet i komiteene og korridorene.

De reformistiske partiene konkurrerer om å representere hele arbeiderklassen, hele tida. Vi skal holder oss i ro, unntatt i ti sekunder annet hvert år, når vi legger en stemmeseddel i urnen. Politikerne ordner resten. De representerer derfor ikke arbeidernes selvstendige aktivitet, men deres passivitet. Enkelte medlemmer i de sosialdemokratiske partiiene er ofte ivrige tilhengere av arbeiderkamper og aktive i andre politiske bevegelser, men disse kampene får sjelden mer enn motvillig og passiv støtte fra partiene selv.

Dette er på grunn av den reformistiske troen på at staten er nøytral, et apparat som de kan ta i bruk til å forandre samfunnet. Staten er ikke nøytral. Den sørger for at streiker som "rammer sammfunnet" er ulovlig, mens det ikke finnes noen lov mot arbeidsgivere som rammer samfunnet ved å kaste tusener ut i arbeidsløshet.

Er man først overbevist om at staten er redskapet for forandring, får man et problem. Den norske statens inntekter er avhengig av at norsk kapitalisme gjør det bra. For å gjøre det bra må norsk kapitalisme angripe arbeiderne. Dette forklarer hvorfor sosialdemokrater i en rekke land står i spissen for nedskjæringer og en hard høyrepolitikk.

I flere tilfeller har reformistiske partier vist sin lojalitet overfor det borgerlig demokratisk systemet ved å gå i bresjen for å smadre de som forsøkte å forandre samfunnet grunnleggende. De tyske sosialdemokratene holdt staten sammen i 1918, og påtok seg ansvaret for å drepe både revolusjonen og dens leder, Rosa Luxemburg.

Andre partier er i teorien motstandere av systemet, men har ingen klar mening om hvordan sosialisme kan oppnåes eller om hva sosiaalisme egentlig er. Rød Valgallianse (RV) er et slikt parti. Selve navnet er illevarslende for revolusjonære. Ikke fordi vi mener at valg er uviktig, men fordi valg kan aldri være det viktigste for et revolusjonært parti.

RV profilerer seg på parlamentarisk arbeid, ikke som en talerstol for revolusjonære ideer og en springbrett for aktivitet, men som et mål i seg sjøl.

Det Rød Valgallianse har mest til felles med de åpne reformistiske partiene er deres nasjonalisme. Men hos RV har denne fått en teoretisk innpakning som skal overbevise oss om at det er radikalt å vifte med det norske flagget. Det gjør at mens sosialdemokrater snakker om kammpen mot kapitalisme under EU-kampen, er RVere opptatt av å forsvare den norske statens makt.

De som ser på nasjonalstaten som redskapet som kan brukes til å forandre samfunnet, vil alltid være prega av nasjonalistisk tenkning. Hvis vi vil overta staten må vi også forsvare denne statens stilling i verden.

Revolusjonære har et annet utgangspunkt. Vår målsetting er ikke at den norske staten skal spille en progressiv rolle i verden. Ganske enkelt fordi denne, og alle andre kapitalistiske stater, kun eksisterer som en del av det undertrykkende systemet som hindrer hele menneskehetens frigjøring.

Dette betyr ikke at revolusjonære avviser kamp for reformer her og nå. Tvert om, vårt mål er å være de mest effektive "reformister." Fordi all erfaring viser at det nettopp er gjennom kamp nedenfra, når folk ikke stoler på politikere og fagforeningsledere, men kjemper selv, at vi kan vinne fram reformer. Dette gjelder i en generalstreik og det gjelder om foreldre i en bydel skal slåss for bedre barnehager.

Demokrati og ledelse

For at sosialister skal kunne være effektive i kampsituasjoner og for å bygge opp og holde sammen en organisasjon, kreves to ting. Politisk klarhet rundt de grunnleggende spørsmål er det første. Er vi for eller mot det kapitalistiske forsvaret, godtar vi at verden er oppdelt i konkurrerende nasjonalstater, hva er en revolusjon, hva er sosialisme?

Den andre er en demokratisk og sentralistisk organisasjon. Er det ikke en motsetning mellom en demokratisk og en sentralistisk organisasjon? Ikke i det hele tatt.

Under kapitalismen er det ikke noe reellt demokrati. Fordi avgjørelsene som påvirker alles liv tas av et lite mindretall som aldri stiller til valg; Toppsjefene i bankene og industrien, generalene osv. vi kan stemme ved valg annet hvert år, men hva vi stemmer for er ofte noe helt annet enn hva vi får.

De reformistiske partiene gjenspeiler det kapitalistiske samfunnet også når det gjelder demokrati. De diskuterer masse, men den enkelte gjør som de vil uansett. Disse partiene framstår som veldig demokratiske, fordi du kan mene hva du vil og likevel være medlem. I virkeliggheten er de udemokratiske, fordi uten bindende avgjørelser vil det som regel være lederne som gjør som de vil, mens grunnplanet ikke får gjennnomslag for sine meninger.

Måten reformistiske partier er organisert på gjenspeiler deres syn på samfunnet, og det faktum at de aksepterer kapitalismens hierarki. Revolusjonære partier har et annet utgangspunkt. Viktigst er at arbeiderklassen ikke kan ta i bruk den borgerlige staten. Derfor er ikke innnflytelse i kapitalismens system vårt mål. Vi vil være en kamporganisasjon.

Derfor må det revolusjonære partiet være organisert på grunnlag av demokratisk sentralisme. Det vil si et utstrakt indre demokrati kombinert med enhet i handling. Fri og åpen debatt er nødvendig, ikke utfra noen abstrakt forestilling om demokratiets fortreffelighet, men fordi det ikke finnes noen oppskrift på hvordan ulike kamper kan vinnes.

Uten harde diskusjoner innad i partiet er det ikke mulig å lære av erfaringene og finne fram til en strategi og taktikk som svarer til den konkrete situasjonen. Det er heller ikke mulig å vite om man har en riktig analyse hvis ikke strategien prøves ut i praksis.

Det betyr at avgjørelser som treffes må føres ut i livet av alle medlemmmer, uansett hva de mente i diskusjonen. Revolusjonær disiplin betyr at du kjemper for din mening internt, men slåss for partiets politikk utad selv om du kommer i mindretall.

For å kunne handle effektivt i kampen mot en meget sentralisert fiende, og både arbeidsgiverne og staten er meget sentraliserte, må partiet også være sentralistisk. Det må ha en ledelse som kan treffe beslutninger på egen hånd i situasjoner som krever øyeblikkelig respons, og som etterpå kan stilles til ansvar overfor medlemmene.

Det vanlige vrengebildet av et revolusjonært parti er selvfølgelig et bilde som passer med kapitalismens hierarkiske tenkemåte: En allmektig ledelse som manipulerer og kommanderer sine fotsoldater etter eget forgodtbefinnende. Denne forestillingen har slått rot på grunn av erfaringer med de stalinistiske partiene, (eller i Norge, deres maoistiske avarter), som dominerte venstresida fra 30-tallet og fram til 80-tallet.

Disse partiene hadde ingen forestilling om at arbeiderne sjøl skulle skape sosialisme. De delte den reformistiske oppfatning om at partiet skulle handle på vegne av flertallet.

I virkelige revolusjoner er det ikke mulig for et parti å kommanndere arbeiderne, partiet må vise gjennom argumentasjon og handling at det har en riktig politikk. Det var dette som hendte under den hittil eneste vellykka arbeiderrevolusjon, i Russland i 1917.

I begynnelsen av 1917 var bolsjevikpartiet en liten minoritet med rundt 25.000 medlemmer. Seks måneder seinere var de et virkelig massseparti med størst oppslutning i arbeiderklassen. De kunne vokse fordi de formulerte behovene og kravene til de revolusjonære arbeiderne klaarere enn partiene som ville stoppe revolusjonen når de hadde oppnådd parlamentarisk demokrati.

Bolsjevikene hadde mange års erfaring med oppbygging av partiet og arbeid under vanskelig forhold. De hadde en kjerne med erfaring nok til å kunne ta imot og gi ledelse til mange tusen nye folk, som igjen kunne ta ledelsen på sine arbeidsplasser, i sine hæravdelinger og i sine bydeler. Det skjedde ikke uten harde politiske kamper både innad i parrtier og i arbeiderklassen ellers. Mange ganger kom de viktigste bolsjevik-lederne, Lenin og Trotski, i mindretall. De måtte kjempe for å vinne oppslutning for sine ideer.

Lenin framstilles ofte som en diktator som uunngåelig førte til Stalins tyranni. Men både tilhengere og motstandere av bolsjevikene som var tilstede er enig om at det var et åpent og demokratisk parti, og at Sovjetrepublikken, i sin første år, var det mest demokratiske samfunnet verden har sett.

Revolusjonen ble knust da den ikke lyktes i andre land. Det var ikke leninisme som førte til Stalin i Russland, det var mangel på leninistiske partier i andre land som gjorde det.

Revolusjonære erfaringer

I hvert eneste tiår i dette århundret har arbeidere utfordret det kapitalistiske systemet.

I årene 1917 - 1923 forsøkte millioner arbeidere i Russland, Italia, Tyskland og Ungarn å ta kontroll over sine egne skjebne. De organiserte arbeiderråd, okkuperte fabrikkene og kastet de gamle herskerne. I 20-åra reiste kinesiske arbeidere seg. Den spanske borgerkrigen i 1936-39 startet da arbeidere og landarbeidere slo tilbake et fascistisk kuppforrsøk og tok kontroll over samfunnet.

Ved slutten av den andre verdenskrigen snudde arbeidere i Italia og Hellas kampen mot nazismen til en kamp for ekte demokrati og likhet. Oppdelingen av Europa mellom Vesten og Sovjet hindret ikke nye oppstander. I 1953 brøt den første store kampen mot stalinistisk tyranni ut da bygningsarbeidere leda en bevegelse i Øst-Berlin. I 1956 dukket arbeiderråd opp på ny i Ungarn, revolusjonen ble knust av Stalins tanks.

Frankrike ble lammet i 1968 da 10 millioner deltok i generalstreiken etter studentene hadde gjort opprør. Det ble slutt på 40 års fascisme i Portugal da arbeiderne tok affære i 1974. I 1979 og 1980 opplevde land så ulike som Polen og Iran arbeidermakt. I mellomtida var det revolusjonære bevegelser i en rekke tidligere kolonier. Det viktigste var Vietnam, der en bondehær påførte verdens mektigste militærapparat et avgjørende nederlag.

11989 raste den stalinistiske monolitten sammen under press fra milllioner som hadde fått nok av det undertrykkende samfunnet som kalte seg sosialistisk.

I alle disse periodene har professorer tjent penger på å skrive lange bøker om hvorfor revolusjon hørte fortida til. De tok utgangspunkt i de til enhver tid dominerende ideer, og de siste kortsiktige tendensene i økonomien. De ser ikke at hver gang kapitalismen kommer ut av den ene krisa, legger den grunnlaget for den neste. Og de kan ikke tro hvor fort og hvor omfattende arbeidere kan forandre sine meninger når de først kjenner sine egne muligheter.

Amerikaneren John Reed beskrev stemningen blant russiske arbeidere under revolusjonen i 1917, da han kjørte sammen med en gammmel gubbe:

"Over horisonten spredte hovedstadens glitrende lys seg. Den gamle mannen holdt rattet i den ene hånden, mens han sveipte over byen med den andre i en entusiastisk gest, "Mitt," ropte han, "Alt er mitt nå! Mitt Petrograd."

Men bare kort tid før revolusjonen, aksepterte de fleste russiske arbeiiderne sine herskeres ideer. Da Tsaren ble kronet ble 200 klemt i hjel i folkemengden som ville røre ved hans frakk. Deres revolusjon forandret dem. Og den forandret mange andre også. I Norge ble det dannet arbeiderråd, og i Hammerfest dannet man en egen arbeiderstyrt kommmune.

Også i moderne stater med sterke og veltrente undertrykkelsesapparaater har arbeidernes makt feid vekk herskere. I juni 1978 kunne den selvsikre Sjahen av Iran fastslå følgende: ”Ingen kan velte meg. Jeg har støtte fra 700 000 soldater, flertallet av folket og alle arbeidere.” I januar 1979 snek han seg ut av landet mens hele arbeiderklassen deltok i streiker og opprør.

Massestreiker bryter ned alle skillene som de fleste til daglig tar for gitt. Rasisme, sexisme og den sterkestes rett - ideer som dominerer i dag, stemmer ikke i dramatiske kampsituasjoner. Russiske arbeidere hadde ofte vært antijødiske, men i 1917 ble jøder valgt til leder for arbeiderrådene i de to største byene.

Arbeiderråd er arbeiderklassens naturlige styringsorganer. De har vært en nødvendig konsekvens av arbeidernes kamp for å organisere samfunnet på sine premisser. Disse organer har vært langt mer demookratisk enn noe som kan eksistere under kapitalisme. l dagens system er politikk og økonomi adskilt. Politikerne snakker, toppsjefene beholder pengene. Arbeiderrådene har nødvendigvis måtte befatte seg med både den politiske utviklingen og produksjon.

Fordi de har vært basert på arbeidernes egen aktivitet, på arbeidsplassene har de ikke kunnet bli til en ny elite. Hver gang rådene har dukket opp, har man hatt anledning til å skifte ut representanter på dagen. Hvor mange av dagens politikere hadde sittet fire år på Stortinget om vi kunne skifte dem ut ved løftebrudd?

Men til tross for alle forsøk er det kun en revolusjon som ikke har blitt knust av den gamle herskerklassen, i Russland i 1917. Årsaken er at det bare var i Russland at det fantes et revolusjonært parti med de nødvendige erfaringene og innflytelse, som kunne peke ut en vei framover.

Borgerskapet, som stadig snakker om fred og demokrati, har selvfølgelig brukt den mest barbariske volden for å smadre arbeidernes demokrati og sikre sitt eget system. Men de har bare lykkes i å avspore og knuse revolusjonene fordi deres motstandere ikke har vært i stand til å finne en klar strategi.

I Polen i 1981 hadde 10 millioner organisert seg i fagbevegelsen, Solidaritet. De sto sammen mot et voldsomt statsapparat og tvang det til store innrømmelser. På den andre siden var de vokst opp i et samfunn der de herskende ideer var et sammensurium av stalinistisk retorikk, polsk nasjonalisme og katolsk mystisisme. Det var med dette utgangspunkt at de måtte tolke sin egen aktivitet.

Naturlig nok førte dette til mange rare sammenblandinger av ideer.

Folk viste stor tillit til sin egen aktivitet og kraft, men gikk fortsatt ned på kne foran prester. De hatet kommunistpartiet, men støttet hæren, som var til for å forsvare nasjonen.

Det var kun gjennom en prosess med skarp ideologisk debatt at man kunne skapt en forståelse av hva kampen dreide seg om. Dette klarte man ikke før hæren ble satt inn mot arbeiderne i desember 1981. Det skyldtes at de som kom fram til en forståelse av hva situasjonen krevde, ikke var organisert på en måte som gjorde det mulig for dem å spre denne bevisstheten i resten av klassen. Med andre ord: det fantes ikke noe revolusjonært parti.

En bevegelse som skal utfordre statsmakta må nødvendigvis omfatte flertallet av arbeiderklassen. Det vil derfor ikke være en, men mange politiske retninger innafor bevegelsen. I situasjoner der arbeiderråd har oppstått har de representert hele klassen, og medlemmene har naturligvis kommet fra mange ulike partier.

I en revolusjonær situasjon er folks ideer stadig i forandring. Men de forandrer seg ikke i takt og ikke i samme retning hele tida. Derfor må det eksistere et parti på forhånd som organiserer de som allerede aktivt prøver å bryter med kapitalistiske ideer. Partiet er ikke noe elite, som kan alt fra før, tvert imot. Det er bare en revolusjonær organisasjon, med tilstrekkelig mange folk og klar nok politikk, som er i stand til å fatte endringene i situasjonen, og på det grunnlag argumentere for hvordan bevegelsen kan gå framover.

I Norge i dag er det ingenting i nærheten av et parti med politikk og innflytelse nok til å kunne peke veien gjennom en revolusjonær situasjon. Vi i Internasjonale Sosialister akter å bygge et.

Hvordan bygge partiet?

Hvis dere har en god politikk og de beste ideene, hvorfor er dere så små? Det er et spørsmål som en liten revolusjonær organisasjon ofte må svare på. Svaret er at partiet kan ikke bygges i et vakuum, løsrevet fra den virkelige verden og fra folks egne erfaringer.

Når disse erfaringer tilsier at radikale forandringer i samfunnet er vanskelig, er det også vanskeligere for folk å akseptere våre ideer. Og selv i revolusjonære situasjoner vil de fleste først se til de etablerte lederne i arbeiderbevegelsen før de går over til revolusjonære partier.

Vi kan ikke vente på revolusjonen i håp om at en klar politikk vil åpenbare seg som lyn fra himmelen. Det er kun ved å bygge opp en organiisasjon i dag at vi vil kunne påvirke historia når det teller mest.

Hvordan vokser et revolusjonært parti? Som vi har sett, forandrer folk sine oppfatninger fortere når de sjøl er i kamp. Streiker, studentokkupasjoner, kampen mot fascisme, demonstrasjoner mot arbeidsløshet og krig, aktivitet rundt EU-spørsmålet. Alle disse aktivitetene kan føre til at folk begynner å se verden på en annen måte.

Derfor har vekst for revolusjonære organisasjoner kommet i perioder med et høyt nivå i klassekampen eller når det har vært radikalisering i samfunnet ellers. På 60-tallet vokste det fram en ny venstreside på bakgrunn først av borgerettighetsbevegelsen og så Vietnambevegelsen i USA. Studentopprør spredte seg over Europa, og kulminerte i den franske generalstreiken i 1968. De neste fem årene så den største opppblomstring av arbeiderkamper siden 20-tallet. Frigjøringsbevegelser en rekke steder betydde slutten for de siste imperiene.

80-tallet var på mange måter det motsatte. En ny og aggressiv høyrepolitikk førte til angrep på arbeiderklassens levekår og rettigheter. Viktige arbeidergrupper led nederlag i harde konflikter, som bilarbeiderne på Fiat i Italia og gruvearbeiderne i England.

Ideer om at arbeiderne kunne eller ville gjøre revolusjon ble mer og mer vanskelig å få gjennomslag for. Den siste delen av 80-tallet ble preeget av et økonomisk oppsving som tillot folk som Ronald Reagan og Margaret Thatcher å proklamere at de hadde løst kapitalismens problemer. Det hadde de ikke.

De siste fire åra har vært prega av den dypeste økonomiske krise siden 30-tallet. Det har gitt oss krig i Jugoslavia, krig mot Irak, folkeemord i Rwanda og massearbeidsløshet i alle land. Selv når økonomien går bedre, forblir arbeidsløsheten høy i de rike land, og fattigdommen fortsetter å drepe tusener i de fattige land.

Det er mange flere i dag som stiller spørsmål ved systemet enn det var for bare få år siden. Det gjelder ikke minst i Norge der førti år med samarbeid mellom kapitalister og sosialdemokrater har sikret relative fredelige forhold mellom klassene. Dette samarbeidet er nå i ferd med å sprekke.

Sjefene vil fortsatt forhandle med fagforeningslederne og kan være fornøyd med en Arbeiderpartiregjering. Men i motsetning til tidligere har de ikke lenger noe å tilby oss. Kompromissene som la grunnlaget for klassesamarbeidet er, for kapitalistenes vedkommende, ikke lenger hensiktsmessig. De vil ha færre av oss til å jobbe hardere for mindre.

Det betyr at revolusjonære organisasjoner kan vokse. Noe selv en liten organisasjon som IS har erfart de siste åra. For å bygge opp en virkelig kamporganisasjon må vi gjøre flere ting.

Det første og mest innlysende, er at vi må fremme våre ideer og vårt helhetlig politisk alternativ overalt der vi kan. Utfra en sosialistisk forrståelse av konkrete situasjoner skal vi legge fram våre alternativer for hva bør gjøres. Vi engasjerer oss i enkeltesaker, men skjuler aldri hva vi står for.

Det andre vi må gjøre er å jobbe sammen med andre på enkelte spørsmål. For eksempel deltar vi sammen med andre organisasjoner i EU-kampen, selv om vi er uenig om mye annet.

Stilt overfor en fascistisk trussel er enhet blant arbeiderklassens orgaanisasjoner en absolutt nødvendighet. Vi vet at vi ikke kan bli enig om et felles grunnlag med de reforrnistiske partiene, og det er meningsløst å prøve. Men både de og vi er nødt til å bekjempe fascisme, derfor går vi sammen om en enkelt sak.

"Marsjere hver for seg, slå til sammen" var hvordan Trotski formulerte det. Denne enhetsfront-taktikken er viktig for revolusjonære fordi det tillater oss å jobbe sammen med sosialdemokrater og samtidig oppprettholde våre prinsipper og politiske klarhet.

Underveis kan folk vinnes over til en revolusjonær forståelse, fordi de revolusjonære som regel har en klarere ide om hvordan kampen kan vinnes.

Hvorfor IS?

Internasjonale Sosialister deltar så mye vi kan i kamper der vi er. IS har eksistert i Norge siden 1985. Gjennom å utvikle teori og praksis har vi lagt et grunnlag for en betydelig større organisaasjon enn det vi er i dag.

Et revolusjonært parti må ha medlemmer på alle større arbeidsplassser, i alle fagforeninger og ved alle universiteter og sentrale høyskoler. Hvordan vokser vi fra å være en liten organisasjon til å være et parti med direkte innflytelse der det gjelder mest?

For det første later vi ikke som om vi har mer innflytelse enn det vi har. Det er veldig lett å lage detaljerte programmer for hvordan verden burde se ut. Det har ingen praktisk betydning dersom vi ikke kan få gjort noe med det. Den andre vi ikke kan gjøre, er å slå oss til ro med at vi ikke har så stor innflytelse.

Om det er streik på et sted der vi ikke har medlemmer, trenger vi ikke være tilskuere av den grunn. Vi støtter opp på de måtene vi kan. Samle inn penger, skaffe støtte på andre arbeidsplasser og i andre fagforeninger, forklare hvorfor skoleelever og studenter bør gi sin støtte. Og vi utvikler kontakt med de streikende, gjennom å besøke og delta på streikevakter, selge sosialistiske aviser, diskutere både streiken og politikk ellers med folk.

Det er heller ikke bare kampen på arbeidsplassene som påvirker utviklingen i klassekampen. Antifascistiske demonstrasjoner dreier stemningen vekk fra ideer som sier at vi skal skylde på hverandre. All antirasistisk aktivitet bidrar til enhet i arbeiderklassen og til at skylda for samfunnets problemer legges på de som styrer samfunnet.

Internasjonalisme har alltid vært en grunnstein for revolusjonære sosialister. Vi er motstandere av ethvert forsøk på å sette arbeidere i ulike land opp mot hverandre. Internasjonalisme har ingenting med diplomat- og politikermøter å gjøre. Internasjonalisme er når sørafrikanske gruvearbeidere sender penger til streikende kolleger i USA. Det er når norske og britiske oljearbeidere støtter kampen til sine kamerater i Nigeria. Å argumentere for disse grunnleggende prinsipper er enda mer nødvendig i dag, når vi er stilt overfor en stadig mer aggressiv og internasjonalisert kapitalisme.

En enkelt sosialist på en skole eller arbeidsplass kan gjør en stor forskjell. Spesielt i en situasjon som i dag når flere føler et behov både for nye ideer og for å forsvare seg mot nye angrep på betingelser og levekår. Det betyr at alle kan ta del i denne kampen; Unge og gamle, skoleelever og erfarne fagforeningsfolk.

Det viktigste enkeltredskap vi har for å spre våre ideer, er vår avis. En revolusjonær avis er nødvendig hvis vi skal bygge opp en handlekraftig organisasjon. Avisa brukes til å organisere folk rundt ideene og politikken, og til å argumentere for hva folk bør gjøre her og nå. Avisa er det nødvendige bindeleddet mellom de som allerede er aktive sosialister og andre.

Nøkkelen til oppbygging av en sosialistisk organisasjon er å spre avisa videre, slik at flere er rustet til å stå i mot de rådende ideer, og flere ser behovet for en kjempende sosialistisk organisasjon.

Vi er glad for alle som sympatiserer med vår politikk, vi jobber gjerne sammen med dem og vil snakke mer med dem. Men vi påpeker at de som sier de er enig i politikken, men ikke selv vil ta ansvar for at den politikken skal bli sterkere, driver selvbedrag.

Fordi vår politikk går ikke ut på å ha gode meninger og sosialistiske venner. Utgangspunktet for vår politikk er dette: Skal du forandre samfunnet, må du være organisert sammen med andre på et revolusjonært sosialistisk grunnlag.

Det er vår politikk. Alt annet kommer etterpå.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.