IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Burmas folk kan velte regimet

Opprøret i Burma ser ut til å være over for denne gang. Munkene og de andre demonstrantene har ført en modig kamp. Det er nettopp kampen nedenfra, ikke tvetydige fordømmelser fra verdens stormakter, som kan styrte generalene.

linje

Publisert: 22.10.2007

Siden 1962 har militæret regjert i Burma med hard hånd. Generalveldet er ledet av den hensynsløse Than Shwe som ikke nøler med å drepe kritikere av regimet. Han er så brutal at til og med hans nærmeste reagerer.

I forbindelse med høstens protester, flyktet en høyt rangert uniformert til Thailand hvor han søkte tilhold i den norske ambassaden. Kuppmakerne som stadig har makten i Thailand, har et nært forhold til Than Shwes menn og vil sende avhopperen tilbake til morderne i nabolandet. Derfor har rømlingen søkt asyl i Norge. Ettersom norske myndigheter huser den internasjonalt renomerte radiostasjonen DemocraticVoice of Burma, burde vi forvente et ekstra tak for å ta i mot flyktninger, både fra regimet selv og de undertrykte i landet. Demokratiske krefter i Norge må støtte de som rammes av diktaturets gjerninger.

Dessverre har pensjonsfondet stadig investert millioner i Burma og treindustrien har vokst seg sterke på teak, en eksport som er statsmonopolisert.

Vestlige selskaper tjener godt

De fordømmelsene som har kommet fra verdens stormakter er i beste fall tvetydige. Det er gledelig at EU-landene er blitt enige om å fryse pengetransaksjoner til regimet og ramme tømmerindustrien, men deklarasjoner om blokade har ofte før strandet på inntektene som finnes i lavkostland. Men i følge IMF (Det internasjonale pengefondet) sto EU så seint som i 2000 for 70 % av utenlandsinvesteringene. Vestlige selskaper som franske Total og amerikanske Chevron tjener godt på sine investeringer. Vi har hørt mantraet før; vi driver buisness, ikke politikk.

Multinasjonale giganter bryr seg sjelden mye om formaninger. Petro-China og det indiske statsoljeselskapet følger etter. Selv om Kina har vært spesielt tilbakeholden med å kritisere nedhøvlingen av opprøret, er det nok av dobbeltmoral fra Vesten, som ikke gjør vår del av verden stort bedre. Vi vet hvordan støtte til diktatur som Saudi-Arabia ikke er noe problem så lenge kongedømmet leverer godt tiltrengt petroleum. Og hvem av selskapene, inkludert de norske, bryr seg om umenneskelige forhold i arbeidslivet, overgrep mot minoriteter, dødsstraff og generelt fravær av demokrati når de håver inn store summer i Kina? Eier de ikke samvittighet? Sannsynligvis ikke.

Uforpliktende erklæringer

Når FNs Sikkerhetsråd kommer med uforpliktende erklæringer om at verdenssamfunnet er “svært bekymret”, flirer juntamedlemmene.

Størstedelen av media satte sin lit til reaksjonene, det vil si krokodilletårene fra utenlandske regjeringer og den antatt positive rollen FN kan spille, i sitt håp om at overgrepene fra militærregimet i landet skal ta slutt for godt.

Men pressen har i mindre grad tatt inn over seg hvilken kraft som ligger i kampen vanlige folk fører på gatene og i byene. Er det ikke nettopp blant de heroiske demonstrantene og initiativene at håpet for et bedre Burma bør ligge?

Å tro at den kinesiske regjeringen, som man regner med er en av få utenlandske organer Than Shwe vil lytte til og som var ansvarlig for massakren på Den Himmelske Freds plass, skal gripe inn overfor diktaturet er dessverre å tro på det umulige. Dersom myndighetene i Beijing skulle krevd demokrati ute, uten å løfte en finger for det samme hjemme, ville selvsagt folk gått til gatene også der. Et slikt utspill ville inspirert og provosert befolkningen, noe pampene i stalinistpartiet vet. Partiet ønsker et stabilt naboland, slik at Kina fremdeles kan være Burmas kontrollerende storebror. Ønsket om gassrørledninger og forsyninger fra Andaman-havet i sør til en stadig ekspanderende industri, teller også mye. Flere har hatt et håp om at politisk press i forbindelse med OL skal ha effekt overfor Burma igjen, men Gerhard Heiberg i Norges olympiske komité vil ha seg frabedt å blande idrett og politikk, må vite (sic)… Kina går neppe lengre enn å be partene “roe gemyttene”; akkurat som om juntaen og opposisjonen kan betraktes som likestilte parter.

Myrderier

På liknende vis gjorde Vesten lite for å stanse myrderier i andre asiatiske land, som Indonesia og på Filippinene. General Suharto massakrerte over en million regimemotstandere i førstnevnte land. Da norsk næringsliv på 90-tallet var på promo-tur hang det svære portretter av Gro Harlem Brundtland og Suharto i hovedstaden Jakartas gater. Mulig Brundtland rynket på nesen, men hun ba dem neppe fjernet. Det ville skapt “unødvendig” rabalder…

Som en konsekvens av denne ”markedet først”-politikken, har aktivister i Burma hatt lite å forvente fra “bekymrete” statsledere so, når alt kommer til alt, ikke vil gjøre livet vanskelig for det hellige næringslivet. Og når vi vet at 51 av de 100 største økonomiene er selskaper forteller det også at makten for å stoppe dem er svak i folkevalgte parlamenter og råd. Opposisjonen krever naturlig nok at juntaen skal boikottes økonomisk, siden befolkningen uansett ser fint lite til inntektene.

De har lært at de kun kan stole på egne krefter og støttespillere internasjonalt, som har demonstrert i solidaritet de siste ukene.

Opprøret forrige gang

Forrige gang det var opprør, i 1988, startet studentene protester med utgangspunkt i økonomiske spørsmål, som betyr mye for folk i dagliglivet. Men kravene ble stadig mer vidtgående og politiske og handlet om demokrati. Dessverre ble dette slått ned.

Om morgenen 8. august 1988 brøt det ut generalstreik i Rangoons havner. Denne spredde seg til regjeringskontorer i byen. Alle deler av samfunnet, inkludert munkene, demonstrerte for å kreve en slutt på militærstyret. Til tross for brutaliteten fra diktaturet, som skjøt med skarpt og drepte 3000, viste bevegelsen tegn til å vinne. Ne Win, den daværende diktatoren, ble tvunget til å gå av og juntaen lovet valg.

Men i stedet for å fortsette demonstrasjonene og presse på for grunnleggende forandringer, ble bevegelsen svakere. Demokratilederen Aung San Suu Kyi oppfordret aktivistene om å slutte å aksjonere, og argumenterte med at folk måtte stole på militæret og deres lovnadene. Hun ville holde seg til deres spilleregler, som selvsagt viste seg å ikke være i hennes og flertallets favør.

Bevegelsens kraft ble kanalisert inn på parlamentarisk politikk. I 1990 vant riktignok Suu Kyi og hennes parti, Den nasjonale liga for demokrati (NLD), vant en overveldende seier med 392 av 485 seter. Men juntaen nektet å godta resultatet. Hadde gatene vært full av politisk aktivitet, er det ikke sikkert de hadde følt seg sterk nok til det.

Nytt militærstyre

I stedet ble et nytt militærstyre innført, og Suu Kyi havnet i husarrest hvor hun har sittet siden. Da dette skjedde var den utenomparlamentariske opposisjonen så lite trent og så demobilisert at den var handlingslammet.

I mange år etter nederlaget håpet en demoralisert opposisjon at USA skulle tvinge diktaturet til å løslate Suu Kyi og forhandle fram demokrati på vegne av de undertrykte i landet. Men folks erfaringer har fortalt dem at dette aldri vil skje.

Rop på intervensjon er neppe et ettertraktet alternativ, dersom vi ser på historien. I 1885 erobret britene Burma og gjorde det til en del av India. Med invasjonen fulgte massehenrettelser og nedbrenning av landsbyer. Plyndring av naturressurser og splitt og hersk-styret gav grobunn for frigjøringskamper på begynnelsen av 1900-tallet. Den gang som nå sto munker og studenter i spissen. Ledet av nasjonalistlederen Aung San ble britene kastet i januar 1948. En annen tidligere frigjøringsleder, Ne Win, vant makten ved et kupp i 1962, støttet av USA og Storbritannia.

Løst nettverk av aktivister

Tidligere i år bestemte et løst nettverk av aktivister seg for å ha offentlige protester i form av “bønnemarsjer” ved templene. Disse ble fulgt opp av store demonstrasjoner ledet av munker etter at prisene på bensin hadde gått opp med 500%.

Tusenvis av mennesker fikk igjen økt selvtillit og slo seg sammen med munkene. Hundrevis av politiserte unge menn har blitt munker de siste årene, delvis fordi juntaen har stengt eller begrenset adgangen til skoler og universiteter.

Templene ble dermed et tryggere sted å samles for å diskutere, på liknende vis som moskeene under den iranske revolusjonen i 1979 eller den katolske kirken under aksjonene mot det stalinistiske Polen.

Demokratibevegelsen i Burma har mer erfaring i dag enn i 1988. For 20 år siden var den forberedt på å la Suu Kyi og NLD lede bevegelsen. I dag er det flere ulike syn på hvilken vei man skal velge framover. Mens alle er enig i at Suu Kyi og alle andre politiske fanger skal løslates umiddelbart, er de radikale forsiktig med å la NLD stille seg i førersetet.

Mens mange av dagens aktivister har røtter tilbake til 1989-opprøret, er tusenvis av de yngre demonstrantene for unge til å ha det. Det betyr at en hel ny generasjon er blitt radikalisert. Selv om mye kan tyde på at protestene foreløpig er slått tilbake (på grunn stadig brutte kommunikasjonslinjer, er det vanskelig å få informasjon), har folk vist at de er villige og forberedte til å ta opp kampen mot hæren med heroisk pågangsmot.

Og demokrati kan bare oppnåes ved at juntaen styrtes av disse menneskene. Det er en bitter innrømmelse, siden det vil bety mer vold. Selv om media rapporterer om bare spredte deserteringer, må demokratikampen innebære at vanlige soldater vinnes over på befolkningens side. Juntaen er, som andre militærdiktatur, avhengig av lojalitet i rekkene av bevæpnete. Utfordringen blir å vise at soldatene ikke har noe å tjene på å forsvare generalene. Det er mulig for en massebevegelse å velte et militærdiktatur – det skjedde på Filippinene da Ferdinand Marcos falt i 1986, i Thailand mot general Suchinda Kraprayoon i mai 1992 og i Indonesia mot Suharto i 1998.

Etniske konflikter

Bevegelsen må også håndtere de langvarige, etniske konfliktene i Burma. Ikke-burmesere utgjør over halvparten av befolkningen og har aldri funnet seg til rette med dagens nasjonalgrenser. Mange grupper har vært i en konstant krig med sentralregjeringen siden uavhengigheten fra britisk styre i 1948. Det er oppmuntrende å se at karen-folkets Nasjonale Union, som representerer den største minoriteten, så tydelig har støttet demokratibevegelsen og oppfordret burmesiske soldater til å vende våpnene mot sine egne offiserer.

Som et svar på denne solidariske handlingen, bør demokratibevegelsen støtte karv om selvstyre for de ulike etniske minoritetene. Dessverre har flere opposisjonsledere vært lite villige til å fremme slike krav. Suu Kyi har vært uklar og mange ikke-burmesere stoler ikke på henne i sin kamp for rettigheter. Kommunistpartiet, som er svakt, frykter at USA og Vesten skal få mer makt dersom regimet faller og har tragisk nok oppfordret til forsoning. Partiet synes å være påvirket av kinesisk maoisme, eller det som er igjen av den ideologien.

Arbeiderklasse

Burmas arbeiderklasse må også spille en avgjørende rolle. Vi vet lite om hvor bra arbeiderne er organisert, siden det ikke er noen fri fagbevegelse, men i 1988 ble det arrangert generalstreik.

Landet har et høyt antall arbeidere i tekstil- og oljeindustrien. Det er også mange som lever i eksil i byen Mae Sot rett over grensen til Thailand. Disse flyktningene er organisert og har kontakter til kollegaer inne i Burma.

Bevegelsen kan bruke taktikker som streik, katt og mus-demonstrasjoner og sammenslåing med soldater. Alt dette er farlig – men til syvende og sist har bare Burmas folk makten til å velte regimet.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.