IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Formingen av Venezuelas framtid

Mens debatter om Hugo Chavez sine grunnlovstillegg raser i Venezuela, ser Mike Gonzalez på hvorvidt de vil gjøre demokratiet dypere eller sentralisere makta. Artikkelen er oversatt fra Socialist Review, oktober 2007.

linje

Publisert: 22.10.2007

Det er lørdag kveld i La Candelaria, et arbeiderklassedistrikt i Venezuelas hovedstad Caracas. En stor markise dekker hovedplassen (det er regnvær) for å beskytte de cirka 200 menneskene som sitter i grupper på 12 ved runde bord. De bærer alle den røde t-skjorta til den bolivarianske revolusjonen, og de bruker denne lørdagen, og mange framover, til å diskutere grunnlovsreformer som er foreslått av president Hugo Chavez. I desember vil det være folkeavstemning om disse cirka 120 grunnlovstilleggene.

Lyden av alle som snakker på en gang er øredøvende – sånn er det i Venezuela. Men det er noe oppløftende ved det som virkelig ser ut til å være genuin folkelig involvering i politisk debatt og diskusjon. Det kan til og med være at det er dette Chavez mener når han snakker om ”sosialisme i det 21. århundre” eller ”folkemakt”, slagordene som alltid følger med hans portrett uansett hvor du reiser i landet.

Men det er virkelig forvirring om hva disse nøkkelideene betyr, og erfaringene til de i massebevegelsen, fagforeningene og de sosiale organisasjonene som er mest forpliktet overfor den bolivarianske revolusjonen fører ofte til mer uklarhet.

Samlingen i La Candelaria, for eksempel, blir gjentatt hver helg over hele Venezuela. For det meste er dette møtene til det nylig etablerte Forente Sosialistpartiet i Venezuela (PSUV) hvis dannelse ble kunngjort for seks måneder siden av Chavez. Partiets første kongress vil sannsynligvis finne sted i desember.

Problemet er at verken strukturen eller retningen til partiet ikke har blitt definert enda. Istedet har små nasjonale kommisjoner utnevnt av Chavez fått tildelt oppgaven med å definere dets karakter og form, men ikke dets program eller mål. Fordi det ikke er noen formell organisasjon, blir disse utnevnte menneskene det effektive lederskapet, og det er de som dikterer emnene for diskusjon ved de runde bordene hver lørdag.

Det har vært en viss motstand, og i noen tilfeller har folk insistert på å skrive sin egen dagsorden. Et opprinnelig forslag om at deres synspunkter skulle representeres av en utnevnt person på regionsnivå har blitt trukket tilbake fordi det framprovoserte så mange innvendinger. Men det er fremdeles sånn at reformene må stemmes over som en pakke, og at debatten om detaljer derfor i stor grad er formell.

Når det kommer til stykket vil det som ble lovt å være en viktig offentlig debatt om den neste fasen i den bolivarianske prosessen, bygging av en sosialisme i det 21. århundre, i virkeligheten bli nok en folkeavstemning om støtte til Chavez.

I alle annonser og presentasjoner av reformen blir det vektlagt at disse har blitt skrevet av Chavez personlig. Høyresideopposisjonen, slik den er, fokuserer på paragrafen som vil tillate ham å forlenge sin presidentperiode til syv år og søke om gjenvalg på ubestemt tid. Dette tjener til å forsterke følelsen blant flertallet i folket at dette nok en gang er et valg om populariteten til Chavez.

Innen PSUV selv har det samme argumentet, at dette er en test på lojalitet, skapt en atmosfære der det faktisk er veldig vanskelig å være uenig eller å argumentere for spesielle synspunkter. Partiet har blitt mer eller mindre analogt med staten, slik at uttrykk for tvil kan bli tolket som fiendtlighet, eller på sitt beste, skeptisisme om revolusjonen. Det er sant at medlemskapet i PSUV er enormt – rundt seks millioner. Men det var ikke meningen at det skulle være en slik masseorganisasjon.

Det opprinnelige konseptet ser ut til å ha vært å skape et politisk apparat, kanskje langs linjene til det mexikanske PRI, som kan sementere forholdet mellom de menneskene som styrer staten på alle nivåer og skape en mekanisme for avansement eller forfremmelse. Men ikke utypisk annonserte Chavez plutselig på en av sine lange søndags-TV-programmer at han inviterte alle og en hver til å slutte seg til.

Dette forandret partiets karakter og tjente på samme tid til å skape den type organisert forhold til massebevegelsen som Chavez ikke har bygd tidligere. Men det e ret enveis forhold, slik de siste ukene har vist.

Den venezuelanske venstresida diskuterte hva man måtte gjøre tidligere i år. Det var skiller innenfor UNT, den nasjonale fagforeningsføderasjonen og flere andre organisasjoner. Orlando Chirino, for eksempel, en høyt respektert leder av UNT, valgte å stå utenfor PSUV; andre i lederskapet valgte å gå inn.

Det samme argumentet utviklet seg innenfor andre organisasjoner på venstresida. Gitt massetilknytningen, bestemte de fleste imidlertid å tilslutte seg i håp om at det ville være mulig å bygge en kritisk strømning innenfor det nye partiet. Det synes mindre og mindre sannsynlig.

Hjul innenfor hjul

Denne spenningen, mellom forventningen om en grasrotmakt i utvikling og realiteten om en voksende konsentrasjon av kontroll, definerer i økende grad det politiske livet.

La dette eksemplet stå for denne dyptgående motsetningen: De valgte representantene for Fentrasep, de offentlig ansattes fagforening med rundt 1,5 millioner medlemmer, dro til Arbeidsministeriet i midten av august for å reforhandle den kollektive kontrakten for sine medlemmer. Ministeren, Ramón Rivero, er medlem av den Bolivarianske Fagforeningsføderasjonen og er eks-trotskist. Han nektet å møte delegasjonen og låste den inne i et rom i ministeriet. Verken mat eller drikke ble skaffet; delegatenes familier ga dem mat og drikke gjennom vinduene. Etter seks dager ble de jaget ut av innleide bøller.

Den bitterheten og det sinnet som dette førte til var ekstraordinær. Jeg var på et møte mellom fagforeningsledelsen og en fagforeningsadvokat. Advokaten leste ministerens vitneforklaring til industritribunalet for dem der han gjentatte ganger refererte til ”såkalte fagforeningsrepresentanter” og deres ”selvproklamerte rett” til å representere sine medlemmer.

Det som forvirret delegatene aller mest var tausheten til Hugo Chavez, til tross for det faktum at den behandlingen som delegasjonen fikk, var godt kjent.

Dette peker på de dypere prosessene som utfolder seg under overflata. For Roland Denis, respektert analytiker og i lang tid ledende aktivist i 13. april-bevegelsen, er mange av de konstitusjonelle reformene og konstruksjonen av PSUV tegn på en strategi, unnfanget og fulgt av Chavez selv.

I den nåværende situasjonen kommer ikke trusselen mot den bolivarianske revolusjonen først og fremst fra høyresida som, til tross for sin kontinuerlige dominering av media, er politisk splittet og desorganisert. Byråkratene og regjeringsfunksjonærene rundt Chavez er, i motsetning til dette, godt organisert.

Da han kom til makta i 1998, samlet Chavez rundt seg et lag av tilhengere av Bevegelsen for den Femte Republikken (MVR). Mange av dem var opportunister som hadde nytt godt av privilegiene til det gamle regimet og gått over til Chavez svært sent. Noen viste seg å være ”pent vær-venner” og støttet kuppforsøket mot ham i 2002. Andre holdt kruttet tørt og ble i regjeringen – men de opprettholdt livsførselen fra tidligere tider, framfor alt korrupsjonen. De spilte sitt spill med de mektige statlige guvernørene også, så vel som mange ordførere i byer og landsbyer, og de begynte å etablere relasjoner med elementer av privat kapital

Vi kan definere disse folkene som den chavistiske høyresida. Det er ingen ting som tyder på at de planlegger noe forsøk på å styrte Chavez – han er og forblir den ene forenende faktoren som sikrer støtte til regjeringen.

Men de kan utvikle en rekke instrumenter for å holde tilbake den bolivarianske revolusjonen og begrense Chavez’ makt. Den buldrende frustrasjonen som tydelig berører mange av de beste aktivistene på lokal- og grasrotnivå, tyder på at strategien virker – og arbeidsministeren og hans oppvartende team med fagforeningsbyråkrater, må ses som en del av dette sjiktet.

Behandlingen av Fentrasep og avvisningen av å svare på kravene til arbeiderne i fabrikker som Sanitarios Maracay (hvor arbeidere okkuperte fabrikken og krevde nasjonalisering for nesten et år siden) eller jern- og stålverket ved Sidor i Ciudad Guyana er en klar indikasjon om hvor ministerens lojalitet ligger.

Den andre makta er Chavez selv og hans direkte og komplekse forhold til flertallet av det venezuelanske folket som gjentatte ganger har vist utvetydig støtte til ham. På samfunns- og grasrotsnivå blokkerer ofte korrupsjon og mangel på seriøs revolusjonær forpliktelse blant mange lokale byråkrater arbeidet til de beste aktivistene slik en rekke nylig lokale protester har vist. Men de samme aktivistene insisterer på at Chavez ikke er kjent med hva som skjer til tross for hans innlysende grep på de fleste komplekse lokale sakene.

De nye grunnlovsreformene

Mot denne bakgrunnen virker grunnlovsreformene (eller i det minste noen av dem) som en strategi fra Chavez for å motvirke hva som skjer på regjeringsnivå, det som kommentatorer refererer til som ”den etablerte makta.”

De politiske reformene inkluderer en lengre presidentperiode og en rett til konstante gjenvalg. Mange paragrafer overlater en siste bestemmende makt i presidentens hender – som makten til å definere og redefinere landets administrative organisasjon og til å fatte økonomiske beslutninger over statssektoren i økonomien som sannsynligvis beløper seg til halvparten av den totale økonomien.

De nye politiske ordningene som framkommer i reformene er ofte motsetningsfylte, akkurat som de økonomiske skillene. Den nasjonale sikkerheten vil i økende grad tilfalle hæren, til tross for anbefalinger fra en nylig regjeringsutnevnt kommisjon om at politiet bør komme under lokal kontroll.

Dette kombineres med en uttalelse fra Chavez for bare et par uker siden om at forfremmelse innen militæret også vil være innenfor presidentens utøvelsesområde og at de eksisterende prosedyrene (selv om de ofte er korrupte) vil forsvinne.

Legg til et PSUV som er et instrument for presidentmakta og et instrument der debatt vil bli nærmest umulig, og det faktum at det ikke vil være noen mulighet til å stemme på enkeltparagrafer, bare hele pakka. De utmerkede punktene om en kortere arbeidsdag og et sosialt sikkerhetsfond for løsarbeidere og de som er avhengige av andre, kan bare støttes i tandem med alle andre punkter.

Det er selvsagt helt sant at reformene gjentar at ”folkemakt” er konstitusjonens grunnlag, at makta ligger hos folket. Økonomien vil bli sosialisert for å forsterke dette. Faktisk er det sånn at i skillet mellom privat, statlig og ”sosialisert” eiendom, vil den siste vil bli en svært liten del av det hele (kanskje 5 prosent) og delt inn i forskjellige slags eiendomsregimer, inkludert kooperativer hvis dynamikk korresponderer tettere med etosen til småbedrifter enn til kollektivt eierskap. Consejos comunales (kommunale råd) vil bli gitt ansvar på kommunalt nivå.

Hvis dette er poder popular (folkemakt), er det da desentralisering av makt og regjering gjennomført av flertallet slik begrepet sikter til? Det eksisterer i den venezuelanske konstitusjonen en klar mekanisme for genuin demokratisk involvering nedenfra – den delegatkonstituerende forsamling, som den som var enig om den bolivarianske konstitusjonen i 1999. Et slikt organ kan representere virkelig framgang mot en 21. århundrets sosialisme nedenfra. Det kan føre åpen debatt om grunnlovsreformen som vil gi masseorganisasjonene følelsen av at de var noe mer enn støtteblokker for en president som i realiteten var det eneste revolusjonære subjektet.

Det er selvfølgelig et annet referansepunkt i diskusjonen om hva poder popular kan bety. Den kubanske modellen av folkemakt er pyramidisk og sentralisert med lederskap utpekt av staten og utnevnte delegater, med en nasjonalforsamling som møtes i noen dager to ganger i året for å gi enstemmig støtte til forslagene som kommer fra staten.

Lokalmaktorganene i denne modellen har bare fått rollen med å gjennomføre de beslutningene som fattes og diskutere hvordan det best kan gjøres.

Den kubanske innflytelsen over den venezuelanske regjeringen er en offentlig hemmelighet. Det faktum at hva Denis kaller ”folkeforsamlingens demokrati” er erstattet med det som rett og slett er nok et tillitsvotum til Chavez, som ingen kan være uenige i, er et tegn på begrensningene i folkemakta.

Den nylige historien i Venezuela gir en grunnleggende lærdom. Den bolivarianske revolusjonen, som begynte med valget av Chavez i 1998, ble en revolusjonær prosess i 2002 da massen av det venezuelanske folk ble historiske subjekter og slo tilbake kuppforsøket mot Chavez. I april 2002 inntok massebevegelsen historiens scene, ikke bare som revoltmakere (som de hadde gjort under protestbølgen i 1989), men som potensielle revolusjonære, klare til å forme den bolivarianske revolusjonen med sin kollektive aksjon.

I 2007 fortsetter kampen for sosialisme bygget nedenfra – virkelig folkemakt.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.