IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1617phototheque.orgmanif.jpg

Er Sarkozy et signal om at Europa går mot høyre?

Frankrikes nye president vil møte hardnakket motstand mot sin nyliberale offensiv, skriver Alex Callinicos.

linje

Publisert: 18.08.2007

Stemningen blant Europas herskerklasser har snudd seg til det bedre i det siste. De håper at Nicolas Sarkozys seier i det franske presidentvalget signaliserer et mer generelt skifte mot høyre i hele EU.

Snart vil den dominerende politiske aksen i EU binde sammen Tyskland under Angela Merkel, Frankrike under Sarkozy og Storbritannia under Gordon Brown. Alle er fast lenket til alliansen med USA og forpliktet overfor nyliberal økonomisk politikk.

Merkel og Sarkozy planlegger nå å gjenopplive EU-konstitusjonen som ble forkastet av folkeavstemninger i Frankrike og Nederland for to år siden.

De håper at de nå kan lure gjennom en slanket versjon uten å la befolkningen i noen av EU-landene stemme over den. De franske og nederlandske resultatene manet fram en mareritt-visjon av Europa delt mellom eliter som prøver å drive gjennom nyliberal politikk og befolkninger i opprør mot dem. Dette synes nå å ha blitt bannlyst. Saken er den at det frie markeds høyre nå er sterkt etablert i topp-politikernivået.

Men i det kontinentale Europa har enda disse kreftene til gode å lykkes med å drive gjennom den type nyliberal restrukturering av samfunnet som Margaret Thatcher tok initiativ til i Storbritannia og Tony Blair fortsatte med.

Mangel på støtte

De føderale valgene i Tyskland i 2005 avslørte en mangel på folkelig støtte for både de dominerende politiske partier – sosialdemokratene og kristeligdemokratene, som begge er forpliktet overfor nyliberalismen.

De ble tvunget inn i en «stor koalisjon»-regjering som har funnet det veldig vanskelig å bli enige om betydelige frimarkeds «reformer», for ikke å snakke om å gjennomføre dem. I Italia håpet storkapitalen at Romano Prodis sentrum-venstrekoalisjon, valgt for omtrent et år siden, ville bli en mer pålitelig agent for økonomisk restrukturering enn høyresida under Silvio Berlusconis uberegnelige lederskap. Men Prodis regjering har vært plaget av sitt knappe parlamentariske flertall og interne uenigheter.

Avgjørende effekt

Det som skjer i Frankrike vil sannsynligvis ha en avgjørende effekt på hvorvidt dette kontinentale dødpunktet blir brutt. Det forrige viktige forsøket på å presse gjennom nyliberale tiltak i Frankrike skjedde i 1995. Det provoserte fram en storstreik i offentlig sektor som var den første i en rekke med sosiale eksplosjoner som har stoppet slike planer.

Disse har blant annet inkludert lærerstreiker om pensjoner i mai 2003 og siste års studentopprør mot CPE-loven som angrep arbeidsrettighetene til unge arbeidere.

Hvis Sarkozy lykkes med å overkomme slik motstand og tvinger gjennom sitt program med frimarkeds-reformer, vil seieren hans få konsekvenser langt utenfor Frankrikes grenser. Men han starter ikke med sterk folkelig støtte i ryggen.

I presidentvalgets andre runde, vant Sarkozy over sosialistkandidaten Ségolene Royal med 53 mot 47 prosent. Mønsteret er det samme som vi har sett ved hvert franske valg siden 1974 – et land splittet omtrent på midten mellom høyre og venstre, der et relativt lite skifte i opinionen er nok til å vippe balansen og sørge for seier til den ene eller andre siden.

Denne gangen var svakheten til Royals kampanje og kaoset på den mektige radikale venstresida nok til å vippe balansen i Sarkozys favør, som gjennomførte en effektiv og fokusert kampanje.

Sentrum-høyre kandidaten Francois Bayrou – som i nytt innpakningspapir presenterte seg som en «outsider» fra det eksisterende politiske systemet – vant mer enn 18 prosent av stemmene i første runde. Dette er et symtom på vidtrekkende utilfredshet med begge de ledende kandidatene.

Men som den høyreorienterte avisa Le Figaro pekte på, «Til tross for hans anstrengelser for å vinne over folk flest, som han særlig fridde til i løpet av valgkampen, lyktes neppe Sarkozy i å bryte ut av høyresidas klassiske landskap».

Profil

«Den sosiologiske profilen på de som stemte på ham var til og med smalere enn de som stemte på Jacques Chirac (da han først ble valgt til president) i 1995».

«Med bare 40 prosent av stemmene til de mellom 18 og 24 år, oppnådde Sarkozy 15 poeng mindre enn Chirac i denne aldersgruppa». «Sarkozy på sin side styrket sin ledelse blant eldre folk og fikk 64 prosent blant velgere over 65 år. Folk over 50 år sto for 52 prosent av stemmene hans sammenlignet med bare 37 prosent av Royals».

«Sarkozy har også mistet stemmer sammenliknet med Chirac blant funksjonærer og industriarbeidere, av hvis stemmer venstresida vant hendholdsvis 57 og 59 prosent».

«Royal lyktes i å holde på stemmene til folkelige grupperinger som stemte massivt på venstresida i de regionale og europeiske valgene i 2004».

Så idéen i noen venstremiljøer om at Sarkozy, som Thatcher før ham, har lykkes med å vinne arbeiderklasse-støtte for et program for «autoritær populisme» stemmer ikke.

Til tross for sin anti-immigrant demagogi, er bare 28 prosent av det franske folk enige i at «det er for mange innvandrere i Frankrike», sammenliknet med 50 prosent i 1993 og 31 prosent i 1997. Sarkozy vil lede et samfunn der venstresida har veldig dype røtter og fiendtlighet mot nyliberalismen er massiv.

Hans presidentkampanje forsøkte faktisk å tilpasse seg disse følelsene. Sarkozy angrep den Europeiske Central Banken (ECB) for å holde rentene for høye. Han ba om «beskyttelse» og «samfunnspreferanse» i favør av europeiske produkter. Som finansminister under Chirac, organiserte Sarkozy en 3,2 milliarder euro redningsaksjon for den franske bedriften Alstom. Financial Times-spaltisten Martin Wolf spår at «Sarkozys triumf varsler strid i Europa».

Han frykter at Sarkozy mer er en «populistisk intervensjonist» enn en «økonomisk liberaler». Under ham er det sannsynlig at Frankrike blir «splittet internt og uforsonlig utad», og dermed blokkere videre EU-integrasjon.

Belastning

Wolf er ikke den eneste representanten for Europas herskerklasser som bekymrer seg over at Sarkozy kan bli en belastning.

Få dager etter hans valgseier rapporterte the Financial Times om at «europeiske finansministre kom med en advarsel til Sarkozy om å stoppe å skylde på ECB for Frankrikes økonomiske problemer i et klart forsvar for bankens uavhengighet».

Begrensningene ved Sarkozys seier og tvetydighetene i hans egen politikk betyr ikke at vi skal undervurdere betydningen av hans valgseier.

Etter driften og opportunismen i Chiracs 12 år ved makta, har Sarkozy ført sammen den franske høyresida under sterkt, bestemt lederskap.

Ved særlig å adoptere noe av den rasistiske og autoritære retorikken til fascist-lederen Jean-Marie Le Pen, var Sarkozy i stand til å demme opp for utfordringen til den toneangivende høyresida fra Front National.

Sosialistpartiet, særlig under presidentperioden til Francois Mitterand (1981-95), hadde kynisk brukt Le Pen for å splitte og svekke høyresida.

Undertrykking

Men Sarkozys høyreorienterte språk er ikke bare retorikk. Vi kan forvente en mye sterkere vekt på lov og orden, sammen med en større villighet til å bruke statlig undertrykking mot sosiale bevegelser.

Her er det hensiktsmessig å sammenlikne Sarkozy med Thatcher. Hun skaffet toriene et sterkt, selvbevisst lederskap som hensynsløstbrukte statsmaskineriet til angripe og beseire grupper av arbeidere.

Thatcher angrep stålarbeidere, gruvearbeidere, typografer, havnearbeidere – og la dermed det politiske grunnlaget for nyliberalismens triumf i Storbritannia.

Det er mulig at Sarkozy kan oppnå det samme i Frankrike. Dette ville bryte det europeiske dødpunktet til høyresidas fordel. Men å vinne et valg er ikke nok til å oppnå en forandring i balansen mellom klassekreftene. Thatcher måtte bruke den beste delen av sine to perioder ved makta (1979-87) til å gjennomføre denne endringen i Storbritannia.

Det var ikke noe uunngåelig ved hennes seier. Det samme er sant når det gjelder Sarkozy. Han møter de mest kampdyktige sosiale bevegelsene i Europa som har sett at regjeringer fra både høyre- og venstresida har måttet gå.

Den virkelige testen i de kommende åra er hvorvidt disse bevegelsene kan finne sin motstandskraft og det sterke og konsekvente politiske lederskapet som trengs for å bekjempe Sarkozy. Veldig mange vil bli berørt av utfallet – ikke bare i Frankrike, men i resten av Europa.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.