IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1621_halvard_lange_signerer_natotraktaten_1949.jpg

pilHalvard Lange signerer Nato-traktaten, 1949

Da Norge ble Nato-medlem

Natos krigføring i Afghanistan må forstås som en del av USA og Vestens strategi for økonomisk, politisk og militær kontroll av større deler av verden. Men Nato har ikke alltid hatt en «out of area»-strategi. Kritikken av Nato og kampen mot organisasjonen har vært konstituerende for norsk venstreside. I denne artikkelen ser Frans-Arne Stylegar nærmere på den første fasen av denne kampen. Natos første generalsekretær, Lord Ismay, skal ha uttalt at militæralliansen var opprettet «to keep the Americans in, the Russians out and the Germans down». Sant eller ikke, så uttrykker sitatet en grunnleggende sannhet om organisasjonen.

linje

Publisert: 10.05.2007

Nato ble opprettet i 1949 – angivelig som en forsvarspakt mot sovjetisk aggresjon, men i realiteten for å beskytte USAs stilling som den dominerende stormakten i etterkrigs-Europa. I det ligger også årsaken til at organisasjonen ikke ble nedlagt etter at Den kalde krigen var over 40 år senere.

I stedet for at Nato forsvant, ble organisasjonen utvidet til Sentral- og Øst-Europa, og i løpet av 1990-årene formulerte man en ny «out-of-area»-strategi som innebærer at Nato-styrker kan krige for USAs økonomiske interesser også andre steder i verden. Natos strategi for det neste århundret hviler på ønsket om å kontrollere større deler av verden økonomisk, politisk og militært. Å sikre økonomiske investeringer og knytte potensielle markeder nærmere Vesten betyr at man må forberede seg på å forsvare nye områder militært.

USAs militære kapasitet

USA leder an i denne utviklingen. Derfor brukte landet 278 milliarder dollar på militære utgifter i 1995 – over 60 milliarder dollar mer enn utgiftene til de 14 andre landene på listen over verdens største arméer til sammen. I 2007 er USAs militærutgifter på 533 milliarder dollar, og en vesentlig forklaring på økningen er «engasjementene» i Afghanistan og Irak.

Men i motsetning til situasjonen umiddelbart etter andre verdenskrig, så kan ikke USAs økonomi matche landets militære kapasitet – USAs andel av verdens industriproduksjon er ikke lenger 50 prosent, men 22, og den faller stadig. Når USA stadig ypper til krig, er forklaringen at landets virkelige styrke ligger i den militære kapasiteten, og at den amerikanske herskerklassen ikke lenger kan tvinge sin vilje gjennom utelukkende ved økonomisk styrke.

Nato ble midlertidig parkert av Donald Rumsfeld etter 11. september, og i Afghanistan og Irak støttet amerikanerne seg på sine «coalitions of the willing». Etter den tid har imidlertid Bush & Co. på grunn av sin stadig mer utsatte stilling på hjemmebane ivret for bistand fra sine allierte. Et besøk til Nato-hovedkvarteret i Brüssel var således noe av det første som stod på Bush’ program etter at han var blitt gjenvalgt i 2004.

Tyskland og Frankrike blokkerte for en større Nato-innsats i Irak, men i Afghanistan har Natos engasjement tiltatt, og organisasjonen har overtatt ansvaret for okkupasjonsstyrken ISAF. De tar derfor feil, som mener at Nato – og dermed, for venstresiden, spørsmålet om norsk medlemskap – ikke lenger er viktig.

På samme måte som Nato-medlemskapet har vært en grunnpillar i norsk utenrikspolitikk i alle år etter 1949, har kritikken av Nato og kampen mot organisasjonen vært konstituerende for norsk venstreside. I denne artikkelen ser vi nærmere på den første fasen av denne kampen. I neste nummer av Gnisten kommer en oppfølgende artikkel, der vi følger fremveksten av en organisert utenrikspolitisk venstreopposisjon frem mot stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961.

Situasjonen etter 1945

Den imperialistiske rivaliseringen var grunnleggende endret etter Tysklands og Japans nederlag i 1945. De europeiske statene var ikke lenger den aksen som den globale politikken dreide seg om. Europa var nå delt mellom to verdensomspennende militærallianser, USA og Sovjetunionen. USA hadde erstattet Storbritannia som verdens fremste stormakt, og førstnevntes overveldende økonomiske tyngde var omsatt i militær styrke. På slutten av krigen stod USA for halvparten av all industriproduksjon i verden. Den amerikanske økonomien var den eneste der både våpenproduksjonen og den sivile sektor vokste samtidig. På et tidspunkt i løpet av krigen hadde den amerikanske verftsindustrien sjøsatt skip raskere enn den tyske marinen klarte å senke dem.

Amerikanerne brukte sin fremstående rolle i alliansen mot Hitler-Tyskland til å legge grunnlaget for en etterkrigs-verden som skulle ligge åpen for amerikanske investeringer og amerikansk eksport. Da krigen var over, var USAs økonomi så dominerende at den såkalte Marshall-hjelpen kunne brukes til å gjenoppbygge økonomiene i store deler av den industrialiserte verden – og selvsagt ikke uten politiske føringer. Den fremste hindringen for dette prosjektet var den statskapitalistiske sovjetiske herskerklassen: den sammensmeltningen av politisk og økonomisk makt som var et resultat av den byråkratiske kontrarevolusjon i Russland i slutten av 1920-årene, betydde at integrering i et USA-dominert verdensmarked ville true det russiske byråkratiets posisjon. Slik var grunnlaget lagt for delingen av Europa mellom to rivaliserende supermakter.

Motsetningene mellom de tidligere allierte var til stede lenge før krigen var over. Jalta-avtalen mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen avgjorde i februar 1945 stormaktenes «interessesfærer» i Øst- og Sørøst-Europa og oppdelingen av Tyskland i okkupasjonssoner. Nato, som ble opprettet i 1949, var det militære motstykket til USAs ambisjoner om økonomisk og politisk dominans i Vest-Europa. USA opprettet flere lignende militærallianser andre steder i verden i den første etterkrigstiden (Seato, Bagdad-pakten).

Norge blir Nato-medlem

Norge fikk i 1945 en samlingsregjering med Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet som statsminister. I 1947 vedtok Stortinget å ta imot USAs tilbud om Marshall-hjelp. Alt før den tid var Norge i økonomisk henseende blitt mer vestvendt enn tidligere, og dette forholdet ble forsterket gjennom Marshall-hjelpen.

Norge hadde alt før krigen var over plassert seg klart på «vestlig» side. Tradisjonelt, siden 1905, hadde norske regjeringer basert seg på britisk herredømme i Nordsjøen, og for folk på borgerlig side var det nærliggende å se for seg USA i Storbritannias gamle rolle. Det amerikanske Utenriksdepartementet kunne derfor skrive om Norge i 1946, at landet «has adopted a foreign policy which may be described as being pro USA and UK to the greatest extent it dares, pro Soviet to the extent it must, and pro UN to the greatest extent it can.»

Også innenfor Arbeiderpartiet fantes det enkeltpersoner og miljøer som ønsket å knytte seg militært til USA. Trygve Lie (utenriksminister 1940-46, FNs første generalsekretær fra 1946) hadde alt som utenriksminister i Londonregjeringen under krigen gått inn for en «Atlanterhavsblokk», og at Norge skulle slutte seg til en militær allianse med USA og Storbritannia. Sammen med Oscar Torp, Terje Wold og Arne Ording tilbød han USA og Storbritannia baser i Norge etter den kommende krigsavslutningen. Da Storbritannias utenriksminister Bevin i januar 1948 tok til orde for en vestlig militærallianse, var denne fløyen av Arbeiderpartiet i besittelse av sentrale posisjoner. Ording var utenriksminister Langes nærmeste medarbeider, Wold formann i utenrikskomitéen og i den såkalte «spesialkomitéen» (for utenriks- og beredskapssaker) og Torp var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Også «hauker» som partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Chr. Hauge gikk inn for tilslutning til en amerikansk-dominert allianse på et tidlig tidspunkt.

Alt i mars 1948 var utenriksminister Lange klar over at britene siktet mot en atlantisk allianse med USA i spissen.

Men saken ble i Norge fremstilt som et vest-europeisk samarbeidsprosjekt, der de sosialdemokratiske partiene skulle spille rollen som brobygger mellom USA og Sovjetunionen. I et kortvarig mellomspill forsøkte man å få i stand et nordisk forsvarsforbund med klar orientering vestover, men forhandlingene strandet tidlig på året i 1949. Regjeringen hadde alt fått underhåndsinvitasjon til å delta i det som skulle bli Nato, da det siste forhandlingsmøtet med de danske og svenske regjeringer fant sted 29. januar 1949.

Stor motstand

Motstanden mot en vestlig allianse var imidlertid stor i Arbeiderpartiet, som ikke bare var dominerende på venstresiden i norsk politikk, men også landets suverent største parti. Store deler av Arbeiderpartiet gikk inn for en nordisk løsning, med kjente navn som Jacob Friis, Olav Oksvik, Torolf Elster, Trond Hegna og Trygve Bull i spissen. Statsråder som Kaare Fostervoll og Nils Langhelle var også tilhengere av det som skulle komme til å hete «det tredje standpunkt». Stortingsrepresentanten Olav Oksvik fra Molde og gruppen omkring ham fryktet at Norge gjennom et Nato-medlemskap kunne bli trukket inn i en krig med grunnlag i kapitalistiske interesser. Mens motstanden mot Nato var særlig sterk i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og i partipressen, dominerte tilhengerne sentralstyret og partiorganisasjonen i Oslo. Torolf Elster, som var redaktør for Arbeiderpartiets teoretiske tidsskrift, Kontakt, advarte mot å gjøre forhastede vedtak:

«La oss ta de ubehageligheter som det medfører, forlange tid til å tenke over og diskutere problemene før vi går til et så radikalt skritt som å slutte oss til en stormaktsallianse,» skrev han.

Det var lite kjent nedover i partiorganisasjonen hvor stor Nato-motstanden var i partiledelsen. På Arbeiderpartiets landsmøte 17.-19. februar argumenterte venstresiden for å utsette vedtaket om innmelding i Nato. Trond Hegna uttalte at:

«det er amerikansk press og sovjetrussisk motpress som har brakt oss opp i denne stilling. ... Min oppfatning er at den beste måte å nå fram til et resultat vil være å bygge på en nordisk pakt, et militært samarbeid med Danmark og Sverige, men alliansefritt i forholdet til stormaktene. ... Etter all erfaring fra sovjetrussisk politikk møter de militære tiltak fra motparten etter sjakkspillets enkle kunst. Jeg vet ikke hva det denne gang kan komme til å bli, kanskje en politisk omveltning i Finland, besettelse av Svalbard, overflyvning av norsk område, ubåter i norske fjorder, alt med oppmarsj i nærheten av grensen – alt vil tvinge oss til opprustning og hindre gjenreisingen. I verste fall kan dette utløse verdenskrigen.»

Men partiledelsens strategi var å få oppslutning om Nato-linjen hurtigst mulig. På landsmøtet lot regjeringen det skinne gjennom at den ville oppfatte det som mistillit dersom møtet ikke stemte for medlemskap. Kombinert med usikkerhet knyttet til hva som lå bak bruddet i de nordiske forhandlingene – der den norske regjeringen faktisk hadde krevd de facto vest-tilknytning, mens Sverige insisterte på nøytralitet – var resultatet forstemmende for opposisjonen: Etter en kort debatt stemte 329 delegater for medlemskap, mens bare 35 stemte for utsettelse. Arbeiderpartiets stortingsgruppe, der flertallet var Nato-motstandere, måtte bøye seg for landsmøtets vedtak. Men da saken var til behandling i stortingsgruppen i begynnelsen av mars, valgte Oksvik og 15 av hans meningsfeller å holde seg borte – de dro heller på befaring til Landbrukshøyskolen på Ås... Da spørsmålet om medlemskap ble sluttbehandlet i Stortinget 29. mars, var det bare 13 representanter som stemte mot – alle Kommunistpartiets 11 og 2 fra Arbeiderpartiet. Så, 4. april 1949, undertegnet utenriksminister Lange Nato-pakten i Washington – bare drøye to måneder etter at forhandlingene mellom regjeringene i Norge, Sverige og Danmark om en nordisk løsning hadde brutt sammen.

Kommunistenes rolle

Hva så med NKP, et parti som klart og utvetydig gikk mot Nato-medlemskap? De forsøkte seg i perioden etter 4. april med en aksjon på arbeidsplassene og i fagorganisasjonene, men fikk nokså liten tilslutning. Samtidig tyder alt på at det var i det minste et betydelig mindretall mot medlemskap i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen, slik at handlingsrommet for en organisert venstreopposisjon burde være betydelig. Hvorfor klarte da ikke kommunistene å mobilere større motstand enn de faktisk gjorde mot innmelding?

Det er flere grunner til det. Grunnleggende sett var NKPs problem at de i økende grad ble oppfattet som et lydig redskap for Sovjetunionen, og at partiets politikk også i realiteten var underlagt Sovjetunionens utenrikspolitiske interesser. Kommunistpartiets medlemmer nøt i den første perioden etter krigen stor respekt i arbeiderklassen – dels på grunn av mange partimedlemmers heltemodige krigsinnsats, og dels på grunn av Sovjetunionens status som én av seierherrene etter fem års krig. Ved stortingsvalget høsten 1945 hadde partiet kommet inn med 11 representanter. Men ved valget fire år senere ble NKP stående helt uten representasjon på Stortinget, og partiet var midt i en opprivende intern strid. Kommunistpartiets oppslutning var halvert.

Kuppet i Tsjekkoslovakia i februar 1948 gir en vesentlig del av bakgrunnen for NKPs tilbakegang. Alt året før hadde Sovjetunionen sørget for at landet ikke tok imot Marshall-hjelp. Nå bøyde presidenten, Eduard Benes, seg for et langvarig press og utnevnte en ny regjering med kommunistpartiets leder som sjef. I mai ble det kunngjort en ny grunnlov, bygd på prinsippet om «folkedemokrati». Ved valget samme måned var det bare ett lovlig parti – kommunistene, som i utgangspunktet bare hadde hatt støtte fra 38 prosent av velgerne. Opposisjonen ble kneblet, og hundretusener av mennesker ble forflyttet eller avskjediget. NKP forsvarte kuppet i Tsjekkoslovakia. I en tale i Trondheim uttalte stortingsrepresentanten Strand Johansen at vi også i Norge snart ville få et «folkedemokrati» tilsvarende det i Tsjekkoslovakia, og at det som hadde foregått der, var «helt forsvarlig sett fra et folkedemokratisk synspunkt».

Kommunistfrykt

Hendelsene i Tsjekkoslovakia førte til utbredt kommunistfrykt. Bedre ble det ikke av at statsminister Gerhardsen i sin såkalte Kråkerøytale kort tid etter kuppet hevdet at «det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistpari til enhver representerer». Kommunistfrykten gikk hånd i hånd med frykten for en ny verdenskring. Ifølge en meningsmåling mente 53 prosent av befolkningen våren 1948 at den tredje verdenskrig ville bryte ut med det aller første. En ekstraordinær bevilgning til forsvaret på 100 millioner kroner ble vedtatt med overveldende flertall. I mars samme år ble det arrangert anti-kommunistisk fakkeltog til Folkets Hus i Oslo. Det ble holdt pipekonserter under NKPs møter, stilt krav om utelukkelse av kommunistene fra stortingskomitéer og i flere aviser ble det opprettet faste spalter der utmeldte medlemmer av NKP fikk slippe til med notiser om utmeldingen. Både NKPs egen politikk og Arbeiderparti-ledelsens kampanje mot dem bidro til at kommunistene ble isolert innenfor arbeiderklassen. For bare å ta ett, lokalt eksempel: Moss bygningsarbeiderforening hadde i alle år, både før og etter krigen, fordelt økonomisk støtte likt til Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet. I 1948 besluttet medlemmene i foreningen for første gang ikke å støtte NKPs 1. mai-feiring. Et forslag om å stille parolen «For enhet i arbeiderklassen mot splittelse og reaksjon – front mot borgerskapet» ble nedstemt med stort flertall. I 1. mai-toget det året gikk bygningsarbeiderne og resten av byens fagorganiserte – minus kommunistene – under hovedparolen «Mot folkedemokrati».

Utenrikspolitisk - opposisjon etter 1949

Venstresiden hadde tapt kampen om Nato i 1949. Men Nato-spørsmålet, og i det hele tatt utenrikspolitikken, var fra nå av etablert som et samlingspunkt for politisk opposisjon. Og fremdeles var motstanden mot de praktiske følgene av Nato-vedtaket stor i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen – selv i partiets stortingsgruppe.

Da Koreakrigen brøt ut sommeren 1950 ble utbyggingen av det militære forsert i samtlige Nato-land. Arbeiderparti-regjeringen fulgte lojalt opp, men møtte store problemer – ikke minst i partiets egen stortingsgruppe, både hva angikk størrelsen på forsvarsbudsjettet og vernepliktens varighet.

Striden om de såkalte «beredskapslovene» i 1950 er illustrerende. Lovene skulle kunne brukes når landet var i krig «eller når krig truer», men også «når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner». Lovene inneholdt blant annet regler om en særskilt «forræderidomstol» som bare skulle behandle landssviksaker med dødsdom. Avgjørelsene skulle ikke kunne ankes, og domstolen skulle ikke kunne bruke mer enn 48 timer på en sak. Dødsdommen skulle fullbyrdes umiddelbart.

I en atmosfære av sterk antikommunisme ble alle kritiske røster stemplet som «kommunister», «naive intellektuelle», «villedete kvinner» eller «kommunist-sympatisører». Ikke bare NKP-medlemmer, men også Sovjet-kritikere som Helge Krog og forfattere som Sigurd Evensmo og Aksel Sandemose ble rammet av den offisielle antikommunismen. Arbeiderpartiets sekretær, Haakon Lie, gav ut et par bøker som i praksis oppfordret til å avsløre kommunister og «medløpere», og renske dem ut av diverse organisasjoner. På tross av denne stemningen var motstanden mot beredskapslovene stor.

Aktuell og Kontakt

Ukebladet Aktuell og tidsskriftet Kontakt var særdeles skeptiske innstilt til lovforslaget. Forfatteren Helge Krog skrev en artikkelserie under tittelen «Selvmord av frykt for døden», der han rettet et kritisk søkelys på lovene. Men Arbeiderbladet forsikret på lederplass at «bare de som bærer på lumske planer og som går i fremmed tjeneste, har grunn til engstelse». Motstanden var imidlertid så stor at justisministeren gikk ut og beroliget folk med at lovforslaget bare var ment som et diskusjonsgrunnlag (!). Et sterkt omarbeidet og forkortet forslag ble deretter vedtatt i desember 1950.

Venstresiden mobiliserte også rundt rundt et Nato-initiert forslag om å øke verneplikten til 18 måneder. Rett etter krigen var tjenestetiden blitt satt opp til 9 måneder, og i 1950 til 12 måneder. I 1951 krevde Nato så 18 måneders førstegangstjeneste. Ungdomsforbundet AUF avviste dette klart på sitt landsmøte året etter – selv om ledelsen i organisasjonen ikke hadde vært direkte avvisende. Partiets stortingsgruppe var delt nesten på midten, men regjeringen gikk likevel inn for 18 måneder. Både LO og AUF protesterte. Partilagene ble deretter forespurt – av nærmere 500 svar var det bare rundt 100 som gikk inn for 18 måneder.

Statsminister Torp gjorde det så klart at han ikke ville bli sittende som statsminister hvis han hadde flertallet i stortingsgruppen mot seg og måtte søke støtte hos de borgerlige. Da bøyde opposisjonen av. Et kompromissforslag på 16 måneder ble fremsatt, og under den endelige behandlingen av forslaget i Stortinget ble det bestemt at Arbeiderpartiets representanter skulle være bundet til å stemme for – likevel brøt Sverre Løberg ut og stemte mot, sammen med blant andre de tre som var blitt valgt inn for NKP ved valget i 1953.

Men det skulle ikke vare lenge før en fastere organisert venstreopposisjon utkrystalliserte seg.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.