IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

2224_robert_g._mugabe_zimbabwe.jpg

Krisa i Zimbabwe

Mobilisering nedenfra kan fjerne Mugabe

Kampen i Zimbabwe handler ikke bare om å kvitte seg med Mugabe-regimet, den handler også om å bekjempe det økonomiske nyliberalistiske diktaturet. For 27 år siden sto Robert Mugabe fram som en lysende stjerne i det sørlige Afrika. Etter en lang frigjøringskamp i spissen for Zimbabwe African National Union-Patriotic Front (Zanu-PF) ble han valgt til Zimbabwes president i 1980. I dag er han en forhatt despot, og den økonomiske situasjonen i landet er katastrofal.

linje

Publisert: 10.05.2007

Politisk undertrykking, vold og økonomisk krise har gjort folk flest desperate. En voksende bølge av motstand fra sosiale bevegelser, arbeidere, studenter, HIV/AIDS-aktivister og aktivister fra politiske partier har da også rullet over landet de siste uker og måneder. Landets erkebiskop, Pius Ncube, har også oppfordret til masseprotester.

Den zimbabwiske fagorganisasjonen ZCTUs generalstreik 3. og 4. april ser ikke ut til å ha vært spesielt effektiv, i følge The Guardian. Streiken handlet i utgangspunktet om høyere lønninger, men satte også et politisk fokus på opposisjonens krav om å kvitte seg med Mugabe. Derfor satte regimet alt inn på å knuse streiken. Politiet satte opp veisperringer i hele hovedstaden mens militærhelikoptere sirkulerte over arbeiderklasseområder. Med den rekordstore arbeidsløsheten er folk flest redde for å miste jobben.

ZCTUs instruksjoner om at arbeidere burde holde seg hjemme heller enn å komme sammen for å protestere kan også ha demoralisert noen.

Ny modig stemning

Folkelig tiltro til opposisjonen har blitt svekket de senere år. En viktig grunn er at Mugabe klarte å vinne presidentvalget i 2002 med knapp margin foran lederen for opposisjonspartiet Movement for Democratic Change (MDC), Morgan Tsvangirai. Dette til tross for stor misnøye og sinne i befolkningen.

Men den politiske undertrykkinga og den økonomiske krisa har ikke knekt folks vilje til forandring, og en ny modig stemning har utviklet seg.

De siste måneders protestbølge startet i januar da leger på offentlige sykehus kjempet til seg lønnsøkning gjennom en to måneders streik. Lærerne fulgte legenes eksempel og streiket seg til høyere lønn de også. På colleger har studenter blitt arrestert for å ha organisert protester mot dårlige økonomiske vilkår.

Mugabe har innført unntakstilstand i hovedstaden Harare med tett politinærvær på hvert gatehjørne. Regimets nådeløse brutalitet kom klart til syne da opposisjonspartiet MDC søndag 11. mars arrangerte en massebønn i protest mot regimet. Politiet skjøt og drepte aktivisten Gift Tandare og skadet 50 andre. Blant disse var MDCs leder Morgan Tsvangirai som ble hardt skadet i hodet.

Noen dager senere kom bevæpnede politifolk og grep liket av Tandare og kisten. De var redd for at begravelsen kunne utvikle seg til et fokus for opposisjonen.

Økonomisk krise

Selv om motstanden bygger seg opp, er det virkelige farer for massene. Folk lider, både på grunn av det politiske diktaturet til Zanu-PF og på grunn av det økonomiske diktaturet til arbeidsgivere, forretningsfolk og de rike. Både Zanu-PF og den andre gruppa støtter nasjonalbanksjefs Gideon Gonos strukturtilpasningsprogram ESAP 2 eller nyliberalisme (også støttet av IMF, USA, EU og Storbritannia).

Den økonomiske krisa har nådd et slikt akutt nivå at fattige mennesker daglig må slåss for å overleve. I de siste ukene har vi vært vitne til massive økninger i vannregninger, elektrisitet, husleier, skoleavgifter og medisinutgifter.

Zimbabwe har en arbeidsløshet på rundt 80 prosent, og inflasjonen ligger offisielt på nær 2000 prosent. Den kan fordobles i løpet av året i følge IMF. I følge The Guardian har 2/3 av landets arbeidsføre befolkning flyktet til andre land, spesielt Sør-Afrika. På en skole nær Bulawayo skal 10 lærere ha reist i løpet av en uke.

Barnedødeligheten er nå 81 per 1000 fødte mot 53 i 1990, i følge Unicef.

De siste ukene har vi sett en massiv økning i vanlige zimbabweres utgifter til helt nødvendige varer og tjenester som mat, strøm, medisiner, transport. Det er knapphet på mat, og knapphet på drivstoff, noe som har ført til store vanskeligheter i industri, transport og jordbruk.

Mange mener at jordbrukskrisa også skyldes at Mugabe i begynnelsen av dette tiåret distribuerte jord eid av hvite til svarte – blant annet til hans politiske venner – som manglet både kapital og erfaring fra gårdsdrift eller begge deler. Årets tørke har også tvunget regjeringen til å kutte i lønn for å importere korn.

Situasjonen er nå utålelig. Månedslønna er på mindre enn 200 000 zimbabwiske dollar (ZWD) til tross for at den offisielle fattigdomsgrensa ligger på over 600 000 ZWD.

Sultne arbeidere går til jobben fordi drivstoffpriser har økt til det femdobbelte i løpet av få uker. Transport alene koster 220 000 ZWD i måneden for en arbeider som tjener mindre enn 200 000 ZWD.

Til tross for dette er det ikke alle som lider. Arkitekten bak regjeringas nyliberale politikk, nasjonalbanksjefen Gideon Gono, ble eksponert tidligere i år da han hadde sølt bort milliarder av dollar på luksusbiler og herskapsboliger. Kapitalisters profitter har vært så store at Zimbabwes børs i en avstemning kom blant Afrikas tre beste i 2006.

Krise på toppen

Krisa i Zimbabwe er nå så omfattende at den også rammer Mugabes parti, Zanu-PF. Mugabe har uttalt at han vil utsette presidentvalget i 2008 til 2010 da det er parlamentsvalg. Dette forsøket på å holde på makta ble nedstemt på Zanu-PFs kongress i 2006, og partiet er splittet i synet på hvem som skal etterfølge ham. Likevel, Zanu-PF har gått inn for ham som presidentkandidat i 2008.

Toppfolk i partiet er også rammet av internasjonale sanksjoner mot forretningsinteressene de kontrollerer. De har også forbud mot å reise til USA og Europa.

Robert Mugabes politiske basis ser nå ut til å krympe. Han støtter seg nå først og fremst på toppsjefene i politiet, sikkerhetsstyrkene og partiungdommen. Støtten blant politiets lavere rekker er i ferd med å smuldre bort da inflasjonen spiser opp lønningene.

Opposisjonen

MDC ble dannet i 1999. Partiet har sine røtter i Zimbabwes arbeiderbevegelse, og partiets leder, Morgan Tsvangirai, var tidligere generalsekretær i fagorganisasjonen ZCTU. Men MDC blir også støttet av forretningsfolk, kirken, kvinneorganisasjoner, studenter med mer. Det er en allianse som går på tvers av de viktigste klassene i samfunnet.

Bakgrunnen for dannelsen av MDC er stagnasjonen i Zimbabwes økonomi på 1990-tallet.

De økomiske problemene vokste og i 1998 var det stor uro med opptøyer og streiker som paralyserte landet. ZCTU var helt sentral i protestene og organiserte mange streiker, og Tsvangirais popularitet vokste.

Det var ikke noe arbeiderparti i Zimbabwe, og det virket åpenbart at Tsvangirai var mannen som kunne presse vekk Mugabe. Han kunne ha organisert flere streiker, han kunne ha stiftet et arbeiderparti og laget et reformprogram som tok utgangspunkt i arbeidernes og fattigbøndenes interesser og krav.

Men Tsvangirai vendte seg til forretningsfolk, liberalere, IMF og statsledere i Europa. Etter 20 år uten noen jordreform forsøkte Mugabe å vinne støtte ved å oppfordre til okkupasjoner av gårder eid av hvite ved parlamentsvalget i 2000.

MDC er nå gjenforent etter at organisasjonen har vært splittet siden 2005. Arthur Mutambara, som leder den minste fraksjonen, og Tsvangirai har funnet sammen under «Save Zimbabwe»- kampanjen. Denne kampanjen dreier seg bare om demokrati mens den katastrofale økonomiske situasjonen for folk flest ser ut til å være et ikke-tema.

«Zimbabwe blir ikke lenger sett som en svart/hvit-sak eller en jordfordelingssak. Det er et spørsmål om demokrati og menneskeretter», uttalte MDCs representant i Sør-Afrika til The Observer 18. mars.

Kapitalen krevde sitt

Mugabe-regimets nyliberalistiske økonomiske poltikk blir ikke utfordret av MDC. Tvertimot, de støtter en slik linje som har støtte fra IMF, USA, EU og Storbritannia.

Men markedskreftene har ikke alltid hatt like gode vilkår i Zimbabwe. Fra Robert Mugabe ble innsatt som president i 1980 og fram til midten/slutten av 1980-tallet, ble det innført en del velferdsreformer som kom det svarte flertallet til gode. Mellom 1980 og 1985 falt spedbarnsdødeligheten til omtrent det halve. Innsatsen til utdanning ble mer enn fordoblet per innbygger fra 1979 til 1990.

Men fra midten av 80-tallet presset internasjonale banker og kapitalister Mugabe til å endre politikken. Alt snakk om «sosialisme» ble erstattet av en politikk for markedsreformer. Sammenbruddet kom i 1991. Arbeidsløsheten hadde rammet nesten halvparten av arbeidsstyrken. Mugabe insisterte på å tilbakebetale gjeld som en del av strategien for kompromiss med den internasjonale finansbransjen.

Det økonomiske og strukturelle tilpasningsprogram (ESAP) ble innført av Mugabe og IMF/Verdensbanken på begynnelsen av 90-tallet. Det betød privatisering av statsbedrifter, fjerning av matsubsidier, fjerning av grensehindringer for multinasjonale selskaper og markedsbestemte priser og lønninger.

Robert Mugabes politiske program har aldri vært spesielt radikalt. Ved valgseieren i 1980 gjorde han det klart at det ikke kom til å bli nasjonaliseringer av internasjonal kapital. Konstitusjonen skulle respekteres, og det skulle bli nasjonal forsoning.

Afrikanske land har nølt lenge med å kritisere Mugabe som er respektert for sin kamp mot det kolonialistiske styret. Nabolandet Sør-Afrika har lenge fulgt det de kaller «stille diplomati».

Spørsmålet nå er om Mugabe også vil overleve denne krisa, og hva som til slutt vil etterfølge ham. En palassrevolusjon med vestens støtte, eller noe mer gjennomgripende?

Mot Mugabe, mot nyliberalismen

Alle streikene de siste uker og måneder har et politisk aspekt da de utfordrer Mugabe-regimet. Regimet har forsøkt å svare med bruk av vold. Men dette har så langt ikke vært nok til å stoppe den voksende stemningen av motstand.

Men opposisjonen står også foran store utfordringer med hensyn til å generalisere og å knytte de ulike kampene sammen til en bred og større kampanje mot ny strukturtilpasningspolitikk eller nyliberalisme. Elitene frykter en demokratisk mobilisering nedenfra og ønsker å samarbeide med eller få kontroll over motstanden for å hindre videre radikalisering. En slik mobilisering kan utfordre ikke bare det korrupte Mugabe-regimet, men også den nyliberalistiske frimarkedspolitikken. Zimbabwes eliter og internasjonale eliter ønsker å hindre at det vokser fram en bevegelse slik som de bevegelsene mot nyliberalisme, antikapitalisme, diktatur og imperialisme vi har sett i Latin-Amerika.

Zimbabwes Sosiale Forum kan være en arena der slike spørsmål blir diskutert og handlingsalternativer utmeislet. Forumet har samlet antikapitalister og folk som slåss mot nyliberalismen i Zimbabwe.

Det elitene nå ønsker å gjøre er å kanalisere den nåværende motstanden inn i ufarlige baner slik at bare Mugabe blir fjernet mens man kommer opp med et kompromiss om en overgangsregjering mellom opposisjonsledere, det sivile samfunn, deler av arbeiderbevegelsen og deler av Zanu-PF.

Men en slik løsning vil ikke hjelpe flertallet i Zimbabwe da kapitalismen og ESAP 2 – som Gono og Mugabe har startet – vil bestå.

Kontroll nedenfra

Med mindre vanlige folk og radikale bevegelser virkelig eier og kontrollerer de løpende kampene, vil de stanse så snart opposisjonen og andre sivile ledere oppnår sine kompromissmål med sine kolleger i Zanu-PF.

Den største utfordringen som nå møter sosialister og andre radikale mennesker i Zimbabwe er å aktivt engasjere seg i de løpende kampene for å sikre at målet er å fjerne både Mugabe-diktaturet og det økonomiske diktaturet til arbeidsgiverne og de rike.

Dette betyr masseaksjoner med full og demokratisk deltakelse fra massene selv og ikke at de blir ledet ovenfra og kontrollert av ledere i for eksempel fagbevegelsen eller andre sivile organisasjoner. Det betyr full mobilisering for brødkrav som en lønn å leve av og priskontroll på nødvendighetsvarer.

De samme vestlige diplomatene som nå priser Zimbabwes borgerlige opposisjon var de samme som applauderte Gono da han i løpet av de tre siste åra gjennomførte stadig hardere nyliberal økonomisk politikk og kuttet subsidier som ga litt lettelser for de fattige og betalte pengene til IMF.

Dette er målet til både lokale og internasjonale eliter når det gjelder krisa i Zimbabwe. International Crisis Groups rapport om Zimbabwe fra 5. mars er et eksempel på det. Elitene i regjeringa og i opposisjonen ønsker å oppnå en løsning eller «sosial kontrakt» seg i mellom som fører til at Mugabe går, men ikke den nyliberale politikken.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.