IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1011_caracas_venezuela.jpg

Kampen etter valget

I den siste testen for president Hugo Chavez, stemte venezuelanerne i et presidentvalg som vil avgjøre framtida til landets radikale reform-regjering. Michael Lebowitz snakket i desember 2006 med magasinet Socialist Review (SR) om den «bolivarianske revolusjonens» natur.

linje

Publisert: 15.02.2007

Hugo Chavez er det mest prominente symbolet på en vidtrekkende revolusjonær prosess i Venezuela som har gitt inspirasjon til de som slåss mot økonomisk globalisering og imperialisme over hele Latin-Amerika og over hele kloden. Han er en helt for millioner og en torn i øyet på George Bush.

Michael Lebowitz, en ledende marxistisk forfatter som for tida bor i hovedstaden, Caracas, har nettopp publisert en ny bok med tittelen Build It Now, som undersøker denne prosessens potensial til å lede utviklingen av en ny «sosialisme i det 21. århundret». Han svarte på spørsmål fra SR.

I tittelen på det siste kapittelet i boka di bruker du uttrykket «De Radikale Behovs Revolusjon». Hva gjør hendelsene i Venezuela til en revolusjon, og hvem driver prosessen framover?

En revolusjon er ikke et kupp eller en spesiell handling – det er en prosess. Det er definitivt en revolusjonær prosess på vei i Venezuela.

Denne prosessen skaper betingelser som myndiggjør folk nedenfra mens den holder fast på målet om menneskelig utvikling som er hvor setningen i min tittel kommer fra. Det er en prosess der oljepenger brukes både til å støtte utviklingen av menneskelige produktivkrefter og også til å skape nye produksjonsforhold. Og det er en utvikling der en ny form for makt nedenfra – kommunale råd – som organiserer nabolag bestående av 200 til 400 familier i byområder, sprer seg raskt. Hvor langt denne prosessen vil gå vil ikke bli bestemt av analytikere, men bare gjennom virkelig kamp.

Selvsagt dytter Chavez denne prosessen framover. Det er ikke noe spørsmål om det – man trenger bare å lese talene hans. Men Chavez handler ikke i et vakuum. Den fantastiske responsen han får fra massene gjør ham til det han er. I fravær av denne responsen, som oppildner ham og gir ham energi og selvtillit, mistenker jeg at han ville bli absorbert inn i «tredje vei»-perspektivet som han hadde da han vant sitt første valg. Så jeg ser en dialektisk prosess her mellom ledelse og de som lever på grunnplanet i samfunnet.

Hvordan er de på grunnplanet organisert? I boka di forteller du om behovet for å bygge et «politisk instrument» eller parti av et eller annet slag. Er det tegn på at dette skjer? Hvordan kan forskjellige sektorer – arbeidere som bor i slumområder (barrios), organiserte arbeidere i fagforeningsføderasjonen UNT, landbruksarbeidere og bønder – bli forent?

I lokale komiteer, de på grunnplanet er organisert på mange måter, for eksempel gjennom jordkomiteer, helsekomiteer, vannkomiteer, forsvar, sport etc. I de kommunale rådene er fokuset å bringe disse spesifikke sektorsakene sammen slik at kommiteene kan se på sine problemer som en helhet. Dette er et viktig trinn i å forene grunnplanet.

Men vi er fremdeles et stykke fra å knytte sammen de individuelle fellesskapene i felles krav, og videre, knytte dem direkte til organiserte arbeidere, som har en tendens til å ha god råd sammenlignet med massene i den uformelle sektor (barrioene). En del av problemet er at fagforeningsføderasjonen UNT har vært så opptatt med interne fraksjonskamper at det lederskap som organiserte arbeidere kan gi, er fraværende. Så utviklingen av det politiske instrumentet som jeg ser som nødvendig, er på dette punkt en langsom prosess.

Det kan raskere komme til syne i en kontekst av politisk krise, eller hvis Chavez kaster energien sin inn på å understreke viktigheten av politisk organiseringt på grunnplanet – slik han gjorde under folkeavstemningkampanjen i 2004, der eliten prøvde å få ham fjernet som president.

Venezuela er fremdeles et kapitalistisk samfunn, med mye fattigdom. Det har vært ambisiøse sosiale programmer i helse, utdanning, for å bekjempe analfabetisme også videre. Hvor langt er det mulig å reformere det venezuelanske samfunnet uten nye revolusjonære omveltninger?

Jeg mener de sosiale programmene har gjort en stor forskjell for flertallet, men at en revolusjonær omveltning vil bli nødvendig, før eller senere, hvis prosessen skal fortsette å bevege seg langs en sosialistisk vei. Hvilken form den vil ta, er imidlertid uklart.

I fravær av politiske og kulturelle revolusjoner, vil revolusjonen uunngåelig bli deformert. Med kulturell mener jeg problemet med langvarige mønstre med klientisme og korrupsjon – en sykdom som chavist-lederne på ingen måte er immune mot. Og dette er ikke bare et spørsmål om holdninger. Det er mennesker rundt Chavez som ønsker «Chavez uten sosialisme». Som jeg skriver i boka mi er dette mennesker hvis engasjement for «utvikling av evner og massenes evner og dyktighet ikke er like tvingende som ønsket om å akkumulere makt og velvære for sine familier».

Klassekampen er overalt i Venezuela. Den er der i kampen mot USA-imperialismen og nyliberalismen og for virkelig suverenitet. Den er der i kampen mellom Venezuelas gamle oligarki og den bolivarianske revolusjonen (navnet som Chavez har gitt prosessen i Venezuela). Den er der i kampen mellom venezuelanske kapitalister og organiserte arbeidere så vel som bønder, og den er der i det voksende skillet mellom de som ønsker å bli et nytt bolivariansk oligarki og massene av de som er ekskludert og utbyttet.

Alle disse spiller samtidig, men etter mitt syn peker motsetningene innenfor den chavistiske leiren på den mest umiddelbare trussel mot revolusjonens framgang. De viser barrieren som må fjernes for å kunne gå framover på andre fronter. Men igjen, hvordan det vil skje avhenger av mange faktorer.

I hvilken grad er staten en hindring for sosialistisk forandring i Venezuela? Du siterer Karl Marx kommentar om Pariserkommunen i 1871 da arbeidere i kort tid hadde makta i byen. Han argumenterte, basert på den erfaringen, at arbeidere ikke kan ta kontroll over det «statsmaskineriet» som vokser fram under kapitalismen. Betyr det at staten må «knuses» eller kan staten bli «omdannet»? Må arbeidere skape sin egen stat nedenfra slik det skjedde under Kommunen?

Så langt har den eksisterende venezuelanske staten vært en enorm hindring – til og med for etableringen av de sosiale programmene. Det er viktig å huske at alle de suksessrike programmene som har blitt introdusert har kommet ved å danne «missiones» som går utenom eksisterende statsstrukturer. Og nå har en ny stat potensialet til å utvikle seg i form av kommunale råd, en stat som skaper grunnlag for makt nedenfra – en ny slags stat, mye lik den Marx så i Pariserkommunen.

Så, ja. Jeg mener at en ny form for stat trengs, men akkurat hvordan den vil utvikle seg i Venezuela eller andre steder følger ikke av noen spesiell formel. Snarere, det som er viktig er den klare anerkjennelsen av målet – at bare en stat som er demokratisk og desentralisert, som Marx lærte av de franske arbeiderne, kan tillate at arbeidende mennesker kan utvikle seg fullt ut.

Men hvis jeg blir spurt om hva jeg mener om mennesker som sier at staten må «knuses» fordi staten (enhver stat) ved definisjon forråder og bekjemper deg, bare ler jeg.

Hva med den internasjonale dimensjonen? Er det en fare for at Venezuela kan bli isolert fra andre land?

Ja, den faren finnes. Og ja, Venezuela trenger internasjonal støtte og har behov for ikke å bli isolert. Etter å ha sagt det, er likevel spørsmålet hva slags isolasjon og hva du gjør for å hindre det?

Noen mennesker sier: «Vi må gjøre alt som er mulig for å vinne den offentlige opinionen til å støtte den bolivarianske revolusjonen». Og hva mener de med offentlig opinion? Vel, massemedia, inflytelsesrike intellektuelle og opinionsdannere fra venstresida. Så hva er implikasjonene av det fokuset – det er at du skal være konform, ikke stikke deg ut, fordi du vil bli banket. Så bare fortsett med dine hyggelige antifattigdoms-programmer og du vil få den støtten, argumenterer de. Vi kan beskrive dere som «gammel-Labour».

Slike folk vil si: «Nei, nei ikke tilbakekall din ambassadør fra Israel som svar på dets angrep på det libanesiske og palestinske folket – dere vil fremmedgjøre viktige land hvis støtte dere trenger for å stanse den amerikanske aggresjonen mot dere».

Men massene i Midtøsten forstod viktigheten av Venezuelas aksjon og feiret Chavez sitt prinsipielle mot når det gjelder denne aksjonen – en aksjon som gjorde deres egne regjeringers passivitet så synlig.

Det er mer uenighet om Chavez feirede FN-tale (der han refererte til George Bush som «djevelen»). Visdommen til hjemlige og utenlandske eksperter ville si: «Hør, der i talen til Chavez ødela Venezuela sine sjanser til en plass i FNs sikkerhetsråd.» Vel, kanskje (jeg er ikke overbevist om at vi hadde alle stemmene som trengtes). Men Chavez som snakket på samme måte som han gjør i Venezuela, oppildnet også massene rundt i verden gjennom den talen og vekket dem om det som skjer i Venezuela.

Enda viktigere var responsen i Venezuela. Mennesker fra opposisjonen så vel som støttespillere som bekymrer seg for de respektables reaksjoner var forutsigbare. Men det jeg så var en utrolig stolthet blant arbeidere og massene – folk sier han er den eneste som forteller sannheten; han er den eneste med «cojones» («baller»).

Det er noe her som går lenger enn Venezuela og Chavez sin FN-tale. Jeg har endelig lest CLR James fantastiske bok: The Black Jacobins, om revolusjonen på Haiti i 1791-1803. Et punkt som blir gjort veldig klart er at den fatale feilen til Toussaint L’Ouverture (som ledet styrkene som frigjorde øya fra kolonimaktene) var hans manøvrering og forsøk på å overbevise Frankrike om sine gode intensjoner, mens han i prosessen ignorerte behovet for å kommunisere med de revolusjonære massene og forstå hva de trengte å høre.

Og samme problemet, forstår jeg, inntraff med sandinistene (som styrte Nicaragua fra 1979 til 1990), som forsøkte å overbevise imperialismen om at de var «snille gutter», heller enn å bringe sitt budskap til sine egne tilhengere. 
Et revolusjonært lederskaps første ansvar er å holde kontakt med massene. Og det er Chavez naturlige første instinkt – han føler med og snakker om massenes tanker. Når han følger de instinktene, er han på sitt beste.

Så hva med problemet med internasjonal isolasjon? Ansvaret for å hindre det ligger utenfor Venezuela. Jeg har liten tålmodighet med paver på venstresida som utgir sine skrifter om hvordan enda et eksempel i den virkelige verden mislykkes i deres primitive tester angående sosialisme. Det er revolusjonæres ansvar å lære hva som skjer i Venezuela og å spre en forståelse om å bruke oljeinntektene til å skape nye produksjonsforhold, omfang og variasjon av programmer som støtter utviklingen av folks evner, utviklingen av kommunale råd og hva som skjer når det gjelder arbeidsplass-okkupasjoner og beslutninger blant arbeiderne. Jeg mener at å organisere internasjonal solidaritet på dette grunnlaget samtidig er en måte å organisere på hjemme for å bygge en ny sunn fornuft som utfordrer kapitalismen.

Siste gang SR så i detalj på Venezuela var i starten på dette året. Hva har forandret seg i de siste 12 månedene og hvor viktig er den nåværende valgkampanjen?

De kanskje viktigste forandringene er utviklingen av de kommunale rådene og i den grad den organiserte arbeiderklassen, ved å splittes organisatorisk, nå ikke spiller en viktig rolle i den prosessen. Det virkelige spørsmålet er hva det neste året vil bringe. Chavez har stresset behovet for å videreutvikle den sosialistiske prosessen og bringe folk sammen for å skape en unikt parti for revolusjonen. Hva det vil bety i praksis er virkelig uklart.

Dette valget er innlysende nok kritisk til fortsettelsen av denne prosessen. Men jeg har aldri sett en mer usammenhengende kampanje enn den som blir ført på vegne av Chavez. Jeg mener det er en klar refleksjon av de intense motsetningene innenfor den chavistiske leiren. I fravær av kamp for å lede makta til grunnplanet innenfor de chavistiske kreftene, er jeg ikke optimistisk angående videreutviklingen av den sosialistiske prosessen, og mener at et unikt parti snarere vil være en hindring enn et instrument for å bevege seg langs den sosialistiske veien. Kort sagt, jeg mener vi potensielt går inn i en ny fase i klassekampen i Venezuela.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.