IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1220_iran_1979_050.jpg.jpg

Revolusjonen i Iran

Arbeidermakten lå i shoraene

16. januar 1979 forlot shahen Iran. Et par uker senere, den 1. februar, kom Ayatollah Khomeini tilbake til Iran fra sitt eksil i Paris. Fem dager senere utropte han seg selv til statsoverhode. Et forhatt regime var styrtet. Bjørn Østby forteller historien og ser også på hvorfor Ayatollah Khomeini seiret. En seier som uten tvil har vært en stor inspirasjon for islamisters politiske framganger. En vanlig forklaring på presteskapets seier er at Iran var spesielt på grunn av islams grep om befolkningen. Dette er en lite overbevisende forklaring.

linje

Publisert: 03.05.2006

Det var et uvanlig undertrykkende og diktatorisk regime som falt i januar 1979. I 1975 ble de eksisterende politiske partiene oppløst, og shahen innførte et ettpartisystem – mens USA anså ham som en nær alliert.

Hovedstaden Teheran ble i 1973 hovedkvarter for CIA i Midtøsten. På 70-tallet var Iran verdens største importør av våpen, noe som var mulig på grunn av de store inntektene fra landets oljeproduksjon.

Undertrykkende appparat

Shahens allerede utrolig undertrykkende apparat ble bygd opp videre, og SAVAK – det beryktede hemmelige politiet – vokste til over 5000 agenter på fulltid, men langt flere var deltidsbetalte informanter. Det fantes ikke uavhengige fagforeninger i landet. På arbeidsplassene var det statsdrevne foreninger, kontrollert av SAVAK. Det oljeproduserende Iran fikk også store økonomiske problemer fra midten av 70-tallet på grunn av fallet i etterspørselen etter olje.

Ettersom den økonomiske krisa fortsatte, fikk den folkelige motstanden nytt liv. Sommeren 1977 begynte de første demonstrasjoner og streiker. Shahens regime hadde blitt utålelig.

En fredelig demonstrasjon med slumbeboere som marsjerte gjennom Teherans gater i juni 1977, kan kanskje sies å være startskuddet på det som skulle bli en revolusjon. Hæren, som gjennomførte bystyrets avgjørelser, hadde kommet med bulldozere for å ødelegge hjemmene deres. Shahens soldater og politiet åpnet ild mot demonstrasjonen, og mange av demonstrantene ble drept.

Inntil nå hadde protestene vært isolerte, og SAVAK hadde vært nådeløse i å nedkjempe dem. Regimet lanserte nå en ’liberaliseringskamanje’ i håp om å redusere spenningen, og det ble slutt på SAVAKs mest direkte og brutale nedkjemping av protester. Det ble også en liten lettelse i sensuren. Disse innrømmelsene styrket opposisjonen.

Sommeren 1978

Inntil juni 1978 hadde opposisjonen mot shahen i hovedsak vært dominert av studenter og intellektuelle, de fattige i byene og tradisjonell middelklasse. Men nå kom arbeiderklassen med for fullt.

Fra juni og framover tok arbeiderklassens krav en stadig mer politisk karakter. Hittil hadde man krevd høyere lønn, betalt ferie, bedre arbeidsbetingelser, nei til oppsigelser og nedleggelser av fabrikker. I tillegg kom det krav om uavhengige fagforeninger, stans av sensur, helsetjenester, fem dagers uke, for arbeideres deltakelse i ’profittdelingsplaner’ og fjerning av SAVAK-personale fra arbeidsplasser. Etterhvert som streikebevegelsen utviklet seg, kom det stadig nye krav: slutt på portforbud og frigivelse av politiske fanger.

I september streiket arbeiderne i den viktige oljeindustrien. Raffinerier i Teheran, Isfahan, Shiraz, Tabriz og Abadan ble rammet. På denne måten økte de presset mot regimet sammen med streikende arbeidere i andre industrigrener. Oljearbeidernes krav var nå rettet direkte mot hærens tilstedeværelse inne i og utenfor anleggene og mot selve eksistensen av SAVAK. Oljearbeiderne begynte å bruke sin makt til å ramme regimet direkte. De bestemte seg for å kutte oljeproduksjonen fra 6 millioner fat til 1 million fat per dag. Tollarbeiderne slapp bare medisiner, barnemat og papir inn i landet.

Hele arbeiderklassen med

I oktober stoppet oljearbeiderne produksjonen for å protestere mot regimets forbindelser med apartheid-regimet i Sør-Afrika og Israel. Kullgruvearbeidere streiket til støtte for demonstrasjonene og streikene til lærere og studenter. Oljearbeidere kuttet produksjonen enda mer.

Hele arbeiderklassen var nå involvert i den revolusjonære bevegelsen, og dens politiske bevissthet tok mange sprang framover. Den begynte å formulere sine politiske krav for framtida.

Mange fabrikkeiere og direktører fikk panikk og forlot Iran. Arbeidernes valgte streikekomitéer tok over direktørfunksjoner og kontrollen over fabrikker. De bestemte produksjonsmål, arbeidstid, når de skulle arbeide og når de skulle streike.

Streikekommitéene hadde blitt politiske organer der arbeiderklassen utøvde sin makt på arbeidsplassene.

Der hvor arbeiderne tidligere hadde følt seg maktesløse, følte de nå en sterk kollektiv makt. Arbeiderklassens inntreden i den revolusjonære bevegelsen var det avgjørende elementet for at den forhatte shahen og hans regime ble styrtet i januar året etter, 16. januar 1979.

Shoraer

Ettersom shahens makt falt sammen, ble makta overtatt av folkelige organer. De viktigste var shoraer. Det ble opprettet shoraer, som i utgangspunktet var valgte streikekommitéer, på fabrikker, kontorer, skoler, universiteter og andre arbeidsplasser. Småbønder i landsbyene etablerte bondeshoraer.

I byene falt makta i hendene på lokale organer som ble kalt komiteher. Det var særlig tilhengere av geriljaorganisjonene som hadde flertall i disse komitéene. Men det kunne også være lokalt presteskap og fanatiske tilhengere av idéen om en islamsk republikk. Allerede fra første stund var det en kamp mellom arbeiderklassen og Khomeini og hans støttespillere om hvilken vei revolusjonen skulle gå.

Shoraen var arbeidernes nøkkelinstrument for å utøve sin makt over produksjon og distribusjon.

Disse fabrikkrådene utøvde sin makt på alle nivåer i fabrikkene. Det ble opprettet spesielle underkomitéer for å ta seg av spørsmål om fagforeningsrettigheter, helse og sikkerhet, fabrikkbiblioteker, produksjon av aviser og løpesedler, militser til vakthold, kvinnespørsmål, produksjon og salg.

De diskuterte, planla og styrte de enkelte fabrikkene i hverdagen. Typisk var Chite Jahan tekstilfabrikk nær Teheran – berømt under shahen for antallet aktivister blant arbeiderne og for deres tradisjoner når det gjaldt streikeaktivitet – der shoraen hadde oppnådd en høy grad av kontroll over fabrikken. I løpet av de første fem månedene av revolusjonen økte arbeiderne produksjonen og doblet minimumslønna ved å kutte topplønningene til ingeniører og direktørstab og skaffet gratis melk til arbeiderne.

Den provisoriske regjeringen mente at shoraene var ’u-islamske’ og forsøkte å få ideologisk kontroll på fabrikkene ved å støtte statsoppnevnte direktører og små grupper av arbeidere organisert i Islamske Samfunn.

24 krav

Etableringen av Stiftelsesrådet for de Iranske Nasjonale Arbeidernes Fagforening var et stort framskritt for arbeiderklassen. Dette organet ble etablert for å styrke båndene og samhandlingen mellom de ulike shoraene.

1. mars 1979 offentliggjorde dette organet en liste med 24 krav. Her het det blant annet: «Vi arbeidere i Iran styrtet shahen gjennom våre streiker, sit-ins og demonstrasjoner. Gjennom disse månedene med streik tolererte vi arbeidsledighet, fattigdom og til og med sult. Mange av oss ble drept i kamp. Vi gjorde alt dette for å skape et Iran fritt fra undertrykkelse, fritt fra utbytting. Vi lagde revolusjonen for å gjøre slutt på arbeidsledigheten og hjemløsheten, for å erstatte de SAVAK-kontrollerte foreningene med uavhengige arbeidershoraer, dannet av arbeiderne på hver fabrikk for sine egne økonomiske og politiske behov. Derfor krever vi: «(...)».

Blant de 24 kravene er regjeringsanerkjennelse av shoraer, avskaffelse av shahens arbeidslov og iverksettelse av en ny lov skrevet av arbeiderne selv, frie helsetjenester i stedet for det nåværende halvprivate forsikringssystemet, gratis måltider, vaskefasiliteter og forbedret sikkerhet på jobben, frihet til demonstrasjoner og protester, og legalisering av streiker.

1. mai

1.mai 1979 marsjerte en og en halv million arbeidere gjennom Teherans gater. Marsjen tok hele seks timer. Dette fantastiske 1. mai-toget ble angrepet av små grupper av islamistiske bøller. For å unngå konfrontasjon, valgte demonstrasjonens organisatorer å forandre togets rute. Islamistene tok dette som en seier og ropte «Lenge leve Khomeini, Lenge leve islam, Død over kommunistene».

Men det var flere 1. mai-arrangementer. Regimet hadde gjennom det Islamske Republikkpartiet massemøte et annet sted i Teheran. De klarte bare å samle noen få tusen demonstranter, og slagordene uttrykte antiarbeiderklasse-karakteren til møtet: «Arbeidere og bønder, islam er deres virkelige støttespiller», «Vi er tilhengere av Koranen, vi ønsker ikke kommunisme».

Men det var også et tredje arrangement. Geriljaorganisasjonen Mojahedin holdt sin separate demonstrasjon i Karaj, nær Teheran. Her ropte man slagord som «Støtt Khomeini» og «Støtt shoraene». Angrepet på 1. mai-demonstrasjonen og Mojahedins uklare politikk var blant de viktige hendelsene som sakte, men sikkert sørget for islamistenes seier. Men det skjedde ting før det.

Islamistisk reaksjon

8. mars protesterte millioner av kvinner mot antikvinnelige islamske lover, blant annet et dekret fra 3. mars som forbød kvinnelige dommere å arbeide. Den iranske venstresida forsøkte ikke å samle støtte i arbeiderklassen for kvinnesaken, men unngikk i stor grad saken.

Etter kvinnene var det de nasjonale minoritetenes tur. 18. mars ble kurdiske landsbyer bombet fordi de krevde nasjonal selvbestemmelse og fordi de tok land fra godseiere.

30. mars var det folkeavstemning om islamsk republikk. Tudehpartiet og Mojahedin støttet regimets forslag, men resten av venstresida, kvinner og arbeidere, nasjonale minoriteter og shoraer i mange fabrikker argumenterte for boikott.

Folkeavstemningen ble avholdt under en skremmende atmosfære. De som boikottet folkeavstemningen fikk ikke stemplet sine identitetskort. Regimet presenterte ikke alle stemmetallene, men hevdet det ble flertall for en islamsk republikk. Dette ble brukt som argument for å avvise kravene om en grunnlovsgivende forsamling som kom fra arbeidere, kvinner, nasjonale minoriteter, studenter, intellektuelle og shoraer.

Khomeinis revolusjonære vakter (Pasdaran) ble etterhvert regimets politistyrke. 10. april åpnet Pasdaran ild mot en demonstrasjon av arbeidsledige arbeidere i Isfahan. De satte også i gang angrep på bokbutikker og brente bøker mens de ropte «Gud er stor». Alle som ikke var fanatiske muslimer, ble stemplet som kontrarevolusjonære. Islamistene fikk kontrollen over komitehene.

9. august erklærte Khomeini at det skulle dannes et «Rekonstruksjons-korstog». Fra nå av var streiker kriminelle handlinger. Arbeiderne ble sendt ut av fabrikkene for å arbeide på landsbygda, feie gater etc. Idéen var å tømme fabrikkene for politisk bevisste arbeidere slik at det skulle bli lettere å styrke Islamske Samfunn og islamisere shoraer.

Høsten 1979 var en kritisk periode for både Khomeini-regimet og opposisjonen. Til tross for økende undertrykking fortsatte den folkelige kampen. Fabrikker ble fremdeles okkupert, kvinner protesterte fortsatt, småbønder okkuperte fremdeles godseieres jord.

Ambassadeokkupasjonen

Kampen mellom Khomeini-regimet og opposisjonen endte med islamistenes seier og et brutalt islamistisk diktatur. Den begivenheten som kanskje bidro mest til endelig å tippe balansen i Khomeinis favør, var ambassadeokkupasjonen 4. november 1979.

En bølge med «anti-imperialistisk» aktivitet førte til okkupasjonen av USAs ambassade. Det var «Islamske Studenters Bevegelse som følger Imam Khomeinis linje» som okkuperte ambassaden.

De politiske organisasjonene på venstresida gikk bort fra uavhengig aktivitet mot det islamske regimet til å føre opphetede debatter om Khomeini-regimets «anti-imperialistiske» karakter.

Fokus ble tatt vekk fra den interne kampen mot regimet til å dreie seg om nasjonal selvstendighet i forhold til USA-imperialismen. Og dette i en situasjon der USA ikke hadde gjort noe som kunne tolkes som en trussel mot regimet.

Det pågikk fremdeles kamper, men regimet hadde vunnet en stor ideologisk seier med ambassadeokkupasjonen, og det var bare snakk om uker og måneder før alt som ble oppnådd med arbeiderrevolusjonen var tapt.

I september 1980 ble Iran invadert av Irak. En viktig konsekvens var at befolkningen sluttet opp om regimet. Islamske shoraer vedtok resolusjoner som erklærte at «Vi er i krig, vi må ofre og være forent» og «Vi må til og med arbeide i weekenden for å vinne krigen». Det er en viktig historisk parallell til i dag at et ytre angrep på Iran gjorde det lettere, ikke verre, for prestestyret å rettferdiggjøre sitt eget brutale diktatur.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Internasjonale sosialister er aktive i Rødt

... [mer]

05.01.2022

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.