IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1220_iran_1979_043.jpg.jpg

Iran

Venstresida besto ikke testen

Forklaringen på Khomeinis og presteskapets seier var først og fremst at den iranske venstresida ikke besto testen de sto overfor i denne revolusjonære situasjonen.

linje

Publisert: 03.05.2006

Denne artikkelen argumenterer for at dette skyldes venstresidas politiske tradisjon. Marx’ idé om at ’arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk’ var et perspektiv som var den iranske venstresida totalt fremmed.

Borgerlig-demokratisk

For å sette den iranske revolusjonen i perspektiv, kan vi sammenlikne den med den russiske revolusjonen i 1917. På samme måte som februar-revolusjonen var en borgerlig-demokratisk revolusjon og kastet tsaren, var også januar-revolusjonen, som kastet shahen i Iran i 1979, en borgerlig-demokratisk revolusjon. Tida fra februar til oktober 1917 kan sammenlignes med tida fra januar 1979 til årsskiftet 1979/80. I Russland seiret den sosialistiske revolusjonen i oktober, i Iran seiret den borgerlige kontrarevolusjonen.

Etter at Ayatollah Khomeini hadde utropt seg selv til statsoverhode, ble det utpekt en provisorisk regjering med Mehdi Bazargan fra den Nasjonale Fronten som statsminister.

I tida etter januar og fram til Khomeinis endelige seier, var det en kamp om hvilken vei revolusjonen skulle ta. Hovedmotstanderne var den iranske arbeiderklassen og presteskapet med Khomeini som leder. Det var derfor ikke på noen måte gitt at revolusjonen skulle ende i et islamistisk diktatur.

1. mai 1979 var en stor dag for arbeiderklassen i Iran. 1,5 millioner arbeidere, kvinner og andre opposisjonelle marsjerte gjennom Teherans gater.

Geriljaorganisasjonen Mojahedin ville ikke slutte seg til den kjempestore demonstrasjonen. Det kunne bli oppfattet som kritikk av Khomeini og islamistene, og organisasjonen holdt derfor eget arrangement. Slagordene til Mojahedin sa mye om organisasjonens motsetningsfylte posisjon som søkte å forene dødsfiender: «Støtt Khomeini», «Støtt shoraene», «Støtt den provisoriske regjeringa», men også «Støtt nasjonalisering av all industri».

Årsaken til Mojahedins motsetningsfylte politikk ligger i den politiske tradisjonen som organisasjonen sprang ut av. Selv om både Mojahedin og den andre store geriljaorganisasjonen, Fedayeen, oppsto på 1960-tallet og var inspirert av Fidel Castro, Mao Zedong og Ho Chi Minh, ligger de politiske røttene lenger tilbake – til de nasjonalistiske og stalinistiske bevegelsene på 1940- og 50-tallet.

Opposisjonen

Irans utvikling var nært knyttet til olje, og imperialismen spilte en dominerende rolle. I 1947 dannet Mohammed Mossadegh og hans støttespillere den Nasjonale Fronten. De vant valget i 1951 og nasjonaliserte oljeindustrien. I 1953 var det statskupp der CIA og britisk etterretning var svært så aktive. De utenlandske oljeselskapene fikk igjen tilgang til oljen, og shahen bygde opp et militærdiktatur med USAs hjelp.

Til venstre for den Nasjonale Fronten sto det sovjetvennlige Tudehpartiet som ble dannet av en gruppe intellektuelle i 1941. Selv om Tudehpartiet var svært ’Moskvatro’, hadde det ingen direkte forbindelser med det iranske kommunistpartiet på 1920-tallet. Partiet sto for en folkefrontstrategi og argumenterte hele tiden for at arbeiderklassens interesser måtte underordnes de såkalte progressive allierte i middelklasse/småborgerskap. Den Nasjonale Fronten representerte to forskjellige sosiale krefter. Det var den tradisjonelle middelklassen eller småborgerskapet, basert på bazaaren (kjøpmenn), inspirert av islamsk livsstil og islamske lover. Den andre krafta var den moderne middelklassen som vokste i størrelse i takt med shahens industrialisering og modernisering av Iran.

Presteskapet og mullahene fikk både politisk og økonomisk støtte fra bazaar-middelklassen. Den kapitalistiske utviklingen i Iran reduserte presteskapets makt. Flere viktige begivenheter i iransk historie var viktige i så måte, som den konstitusjonelle revolusjonen i 1905-6 som fratok godseiere og presteskap regjeringsfunksjoner, men også shahens «Hvite Revolusjon» på begynnelsen av 1960-tallet. Dette var en reform ovenfra der shahen, på grunn av store protester mot et undertrykkende styre, forsøkte å etablere et mer stabilt sosialt grunnlag for sin makt. Dette resulterte blant annet i en jordreform.

Klasseforholdene på landsbygda ble forandret. Store gods ble delt opp, og kapitalistisk jordbruk ble oppmuntret. Presteskapet ble kraftig irritert. Store jordeiendommer som hadde vært en viktig inntektskilde, gikk tapt.

Jordreformen var også en viktig grunn til at tusenvis av arbeidsledige landarbeidere strømmet inn til byene.

Både den Nasjonale Fronten og Tudehpartiet ble undertrykt etter kuppet i 1953. Geriljaorganisasjonen Fedayeen ble dannet etter en splittelse i Tudehpartiet, og Mojahedin kom ut av den religiøse delen av den Nasjonale Fronten.

Når vi snakker opp opposisjon til shahen og revolusjonen i 1978-79, kan vi selvsagt ikke glemme arbeiderklassen. Med Irans industrialisering på 1900-tallet, ble det også utviklet en arbeiderklasse som spilte en viktig rolle i alle former for motstand, både mot imperialismen og de interne kampene mot shahens styre.

Arbeiderklassen

Det var når arbeiderklassen kom på banen for fullt sommeren 1978 at det virkelig ble fart i den iranske revolusjonen. Med sine streiker og okkupasjoner av fabrikkene tvang den regimet i kne.

Gjennom shoraene utøvde arbeiderklassen sin makt og kontroll på stadig flere fabrikker.

Kampen mellom arbeiderklassen og Khomeini-regimet for den videre utvikling av revolusjonen startet umiddelbart. Det var i denne situasjonen at den iranske venstresida feilet. Den så revolusjonen gjennom borgerlig-demokratiske briller – med andre ord, som om det ikke skulle være mulig å videreutvikle arbeidermakten ut av shoraene og skape et sosialistisk samfunn. Tudehpartiet og den Nasjonale Fronten uttrykte sin fulle støtte til Khomeini allerede i november 1978.

I gatekampene som fant sted i sluttfasen like før shahen flyktet, gjorde geriljagruppene Fedayeen og Mojahedin en heroisk innsats. Geriljaorganisasjonene hadde også vært den mest aktive opposisjonen til regimet, med stort mot og tapperhet. De hadde utført en serie med suksessrike væpnede aksjoner mot banker, politiinformanter, politi- og militærbygninger. For Fedayeen og Mojahedin var væpnet kamp strategien som skulle vekke massene og dermed styrte shahen. Det de ikke hadde, var en forståelse av arbeiderklassens rolle i en sosialistisk revolusjon.

Lite eller ingenting

De gjorde lite eller ingenting for intervenere ideologisk i shoraene som jo presteskapet så som en dødsfiende fra første dag. De argumenterte ikke for at det også skulle etableres shoraer utenfor arbeidsplassene, f.eks. i byene. Da hadde det blitt etablert arbeidershoraer (arbeiderråd) av samme type som i den russiske revolusjonen. Det ville ha styrket arbeiderklassens makt betraktelig og kunne ha utgjort kimen til en alternativ statsmakt. Men i Iran ble rådsorganiseringen i stor grad begrenset til arbeidsplassene.

Arbeiderklassen hadde makta på fabrikkene og industrien i flere måneder etter at shahen var styrtet. Men for at dette også skulle vare og konsolideres som grunnlaget for en ny sosial orden, måtte spørsmålet om statsmakta tas opp. Den iranske venstresida hadde ingen forståelse for dette.

Venstresida inntok en «mellomposisjon» i forhold til shoraene. De mente, helt feilaktig, at shoraenes krav kun var økonomiske. Fedayeen og Paykar (en maoistisk organisasjon) erklærte at shoraene måtte ledes, under veiledning fra venstresida, mot politiske krav. Mojahedins holdning til shoraene var at det måtte bygges en bru mellom arbeiderkontroll og islamistisk ideologi, slik at sosialisme med sovjeter (råd på russisk) kunne kombineres med islam.

«Anti-imperialisme»

Okkupasjonen av USAs ambassade 4. november 1979 var et ganske genialt trekk fra Khomeinis side. Venstreorganisasjonene inntok et felles standpunkt her. Alle krefter måtte forenes med det «progressive anti-imperialistiske borgerskapet». Dermed fikk man nasjonal mobilisering rundt okkupasjonen av ambassaden, og ga Khomeini en fantastisk mulighet til å kvele opposisjonen en gang for alle. Han grep den med begge hender. En ny folkeavstemning om den foreslåtte islamske konstitusjonen ble annonsert. Alle som motsatte seg folkeavstemningen ble stemplet som en sionist og imperialistisk agent. Alle venstresideorganisasjonene støttet folkeavstemningen for ikke å sette den «anti-imperialistiske kampen» i fare.

Den iranske venstresida sto i stor grad på sidelinja og avskar seg fra å intervenere i arbeiderklassens kamp. De så det ikke som sin oppgave å argumentere i shoraene for en politikk som kunne ført revolusjonen framover, en politikk som kunne styrket arbeiderklassens makt. Men dermed la de også veien åpen for presteskapet og islamistene i deres kamp for stoppe revolusjonen gjennom blant annet opprettelse av Islamske Samfunn på arbeidsplassene og de stadige forsøkene på å islamisere shoraene. Venstresida fungerte som et haleheng til arbeiderklassen i stedet for å intervenere og komme med handlingsalternativer. Den trodde den ikke skulle ha ideologiske diskusjoner med de ulike strømningene i arbeiderklassen. De kunne komme med sine idéer senere, var tankegangen.

Stalinisme

Forklaringen på venstresidas svikt, er den politiske tradisjonen de kom fra. Selv om det selvsagt var visse forskjeller på Tudehpartiet, Fedayeen, Mojahedin og Paykar, delte de noen grunnleggende politiske idéer som kort kan oppsummeres som stalinisme og sosialdemokrati. I dette brygget spilte nasjonalismen en sentral rolle.

Et viktig perspektiv de delte var at de måtte begrense revolusjonen til en borgerlig-demokratisk revolusjon i stedet for å arbeide for en sosialistisk revolusjon. Det andre viktige og feilaktige perspektivet var at et revolusjonært parti skal handle på vegne av arbeiderklassen og de undertrykte i stedet for å lede gjennom å delta i deres kamper, oppmuntre og diskutere med dem.

Både Tudehpartiet og Mojahedin støttet Khomeinis forslag om islamisering til tross for at det betydde en svekkelse av shoraene og dermed arbeiderklassen. Fedayeen og Mojahedin brøt aldri med den elitistiske forståelsen som geriljakamp innebærer. Dette førte til at de ikke hadde en politikk som gikk ut på å delta i arbeidernes og småbøndenes kamp og utvikle denne. Det var andre venstreorganisasjoner under revolusjonen, men i den grad noen av dem hadde et revolusjonært sosialistisk perspektiv var de alt for små til å ha noen innflytelse.

Revolusjonært parti

Mangelen på et revolusjonært parti i maktvakuumet som oppsto, gjorde at ingen klarte å demme opp for Khomeini og kontrarevolusjonen, at ingen foreslo handlingsalternativer som kunne ha svekket islamistene.

De ulike gruppene under revolusjonen kjempet hver for seg: Kvinnene, de nasjonale minoritetene, de religiøse minoritetene. Ingen av venstresidas organisasjoner førte en politikk som kunne forene de ulike gruppene i en felles kamp.

Shoraene i Iran var ikke av samme type som sovjetene i Russland i 1917, men det var ingen umulighet at de kunne ha utviklet seg til det. Arbeiderklassens kamp for makt gjennom sine shoraer viste tydelig at den ville ha et samfunn de selv kontrollerte. De kravene de stilte var både økonomiske og politiske. Dessverre fantes det ingen organisasjon som hadde et perspektiv om arbeiderklassens selvfrigjøring, som forsto at en revolusjonær organisasjon må støtte alle undertrykte og som så behovet for å forene de ulike gruppene og deres krav i en felles kamp.

De dominerende organisasjonene på den iranske venstresida hadde en tofasestrategi. Først skulle shahen styrtes gjennom en felles kamp av progressive krefter, en såkalt folkefront, der både arbeiderklassen og «progressive deler av borgerskapet» inngår. Først når den seieren var vunnet, kunne man begynne å snakke om sosialisme. I en slik forståelse blir nasjonalisme og avvisning av arbeiderklassens kamp for sosialisme logisk.

En slik forståelse førte til at venstresida aldri tok et brudd med den provisoriske regjeringen. Resultatet ble Khomeinis diktatur.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Internasjonale sosialister er aktive i Rødt

... [mer]

05.01.2022

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.