IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Islam og Opplysningstida

Den intellektuelle bevegelsen i det 17. og 18. århundre som ble kjent som opplysningstida hjalp en ny klasse å komme til makta i Europa. Neil Davidson spør hvorfor de mer avanserte sivilisasjoner i den islamske verden ikke utviklet en liknende bevegelse.

linje

Publisert: 17.04.2006

I den nåværernde vestlige kontroversen over islam, er det et tema som med økende forutsigbarhet stadig gjentar seg. Mange forfattere er forberedt på å anerkjenne muslimsk kultur og vitenskapelige bedrifter, men alltid med protesten om at den islamske sivilisasjon aldri erfarte noe tilsvarende som opplysningstida. «Islam måtte aldri gå gjennom en lengre periode der man kritisk måtte evaluere validiteten av dens åndelige visjon, slik Vesten gjorde i det 18. århundre», skriver historikeren Louis Dupre. «Islamsk kultur har selvfølgelig erkjent sin egen krise, men den ble aldri tvunget til å sette spørsmålstegn ved sitt tradisjonelle verdenssyn».

Det samme synet har også blitt uttrykt av individer som opprinnelig hadde muslimsk bakgrunn, men som senere har gått bort fra sin religiøse tro. Salman Rushdie har nylig argumentert for at islam krever «ikke så mye en reformasjon…som en opplysningstid».

Muslimer har reagert på forskjellige måter til påstanden om at deres religion aldri har produsert en opplysningstid. Ziauddin Sardar har kritisert den i the New Statesman på to områder. På den ene siden «antar man at ’islam’ og ’opplysning’ ikke har noe med hverandre å gjøre – som om den europeiske Opplysningstida kom ut av ingenting, uten å tilegne seg islamsk tenking og lærdom». På den andre sida «røper den en uvitenhet om postmoderne kritikk som har eksponert opplysningstanker som eurosentrisk varm luft». Så islamsk tenkning var ansvarlig for opplysningstida, men opplysningstida var intellektuelt verdiløs.

Dette er kanskje ikke den mest effektive måten å understreke de positive kvalitetene ved islamsk tenkning. Sardars mangel på sammenheng er muligens et resultat av hans egen kritiske holdning overfor islam. Mer mainstream muslimske tenkere tar hovedsakelig en av to andre posisjoner.

Den første er at islam ikke behøvde en opplysningstid fordi, i motsetning til kristendommen, innebærer dens læresetninger ikke den samme konflikten mellom religion og vitenskap. Som den egyptiske skriftlærde, AO Altwaijri, har skrevet: «Vestlig opplysningstid var fullstendig i mot religion og den innehar fremdeles den samme holdningen. Islamsk opplysningstid, på sin side, kombinerer tro og vitenskap, religion og fornuft, i et fornuftig equilibrium mellom disse komponentene». Islam er klart mindre avhengig av mirakler enn kristendommen, eller det Tom Paine kalte «usannsynlige hendelser», men til syvende og sist, fordi den setter fornuft opp mot åpenbaring, kaster opplysningstenkning tvil over alle religioner – kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme.

Den andre posisjonen er at selv om opplysningstida representerte framgang for vesten, var den et redskap til å undertrykke den muslimske verden. A. Hussain spør: «Gitt at vårt folk har vært ofre for denne utviklingen, hvorfor skulle vi da sette pris på den?»

Det er også sant at både den islamske verden og muslimer i vesten har lidd og fortsetter å lide på grunn av imperialisme og rasisme. Men dette er ikke Opplysningstidas feil som sådan. Det er snarere et resultat av at Opplysningstidas idealer mislykkes i å bli realisert i sosialisme, og måten de i stedet har blitt utnyttet til behovet for kapitalistisk ekspansjon. I hendene på en opprørsbevegelse av arbeiderklassen og de undertrykte, kan disse idéene bli snudd mot krigshisserne og islamofobene som feilaktig hevder at de er deres egne.

Historien om den islamske verden viser at den reiste mange av temaene som senere ble assosiert med opplysningstida, og at det skjedde tidligere i tid. Saken er derfor hvorfor opplysningstida ble dominerende i Vesten og ikke i den islamske verden – eller i andre deler av verden, som Kina, som tidligere hadde vært materielt mer avansert enn Vesten.

Det komparative grunnlaget for kritikken av islam er opplysningstida som inntraff i Europa og Nord-Amerika mellom midten av de 17. og tidlige 19. århundreder, men måten argumentasjonen føres på forandrer seg når det gjelder islam. Ingen refererer til en «kristen opplysningstid». Hvis Opplysningstida er noe spesifikt i det hele tatt, er det i forhold til individuelle nasjoner. Hvorfor er så territorialitet grunnlaget for diskusjoner om opplysningstida i Vesten, men religion i Østen?

En kristen opplysningstid?

Antakelsen er at opplysningstida, som renessansen og reformasjonen før den, kom ut av det som vanligvis kalles den «jødisk-kristne tradisjon». Med andre ord, kristendommen var intellektuelt åpen og tolerant nok til å tillate kritisk tenkning å komme fram, med det resultat at religion gradvis kunne bli erstattet, og deling av kirke og stat gjennomført. Implikasjonen er selvsagt at islam har vært ute av stand til å tillate samme prosess å finne sted. Skjebnen til Bruno (som ble brent på en stake av den Hellige Inkvisisjonen) eller Galileo (som ble truet med samme skjebne) for å våge å sette spørsmålstegn ved den katolske kirkes doktriner kaster noe tvil over påstanden om at kristendommen réelt sett er åpen for vitenskapelig rasjonalitet.

På dette punktet skifter argumentet vanligvis fra kristendommen generelt til protestantismens rolle spesielt, eller enda mer spesifikt, til calvinismen. Men dette er ikke noe mer overbevisende. Forfattere så politisk forskjellig som Antonio Gramsci og Hugh Trevor-Roper har forklart at protestantisk tenkning på mange måter var en retrett fra det intellektuelle raffinementet til den katolske tenkning i senmiddelalderen, som karakterisert av for eksempel Erasmus. Det som er klart, er at Geneve i det 16. århundre og Edinburgh i det 17. århundre, ikke var steder der rasjonell spekulasjon ble oppmuntret. Den intellektuelt progressive rollen til protestantismen ligger i måten noen versjoner av troen oppmuntret forsamlinger til å søke sannheten i deres individuelle lesing av Bibelen, heller enn å motta den fra en autoritet – en tilnærming som bli overført til andre områder i livet.

Men doktrinene selv pekte ikke i denne retningen. Rettferdigjøring ved tro er en enormt kraftig doktrine, men ikke en rasjonell en, siden den hviler på påstanden om at Guds veier er ukjent for mennesket.

Edinburgh ble senere senteret for kanskje den største av alle nasjonale opplysningstider, men for å gjøre det, måtte den først frasi seg de «teokratiske fantasier» til kirken i Skottland. Og dette var sant over hele Europa og Nord-Amerika. Uansett den spesifikke religiøse tro til individuelle opplysningstid-tenkere, og uansett hvor kodet noen av deres argumenter var, var bevegelsen som helhet i krig med den jødisk-kristne tradisjon. Den representerer ikke kontinuiteten i vestlig kultur, men et klart brudd med den. I stedet for å være forherligelsen av vestlige verdier, avviste opplysningstida de verdiene som tidligere hadde vært dominerende.

Opplysningstid-tenkere hadde også en mye mer kompleks holdning til islam enn deres nåværende beundrere vil ha oss til å tro. Som Jonathan Israel forteller i sin viktige historie, Radical Enlightenment, «På den ene siden blir islam sett positivt, til og med entusiastisk, som en ren form for åpenbaringsreligion, avkledd de mange ufullkommenheter i jødedom og kristendom, og derfor beroligende beslektet med det guddommelige. På den andre siden blir islam oftere sett på med fiendtlighet og forakt som primitiv religion, meget overtroisk som jødedom og kristendom, og en som ikke er mindre, eller fremdeles mer, tilpasset det å fremme despotisme».

Edward Gibbon skrev på en bemerkelsesverdig balansert måte om Mohammed og grunnleggelsen av islam i The Decline And Fall Of The Roman Empire, særlig gitt hans generelt kritiske holdning til kristendommen. Så vanligvis, betraktet ikke opplysningstida islam som noe bedre eller verre enn kristendommen.

Kanskje vi derfor burde se på muligheten for at den avgjørende faktoren i både oppkomsten av opplysningstida i Vesten og at den mislykkes med det i Østen, ikke har noe med religion å gjøre som sådann, men med de type samfunn der de respektive religioner fikk røtter, og som disse religionene hjalp til å bevare. Vi må i alle fall modifisere påstanden om at islam ikke kjente noen form for vitenskapelig rasjonalitet. Det var tross alt muslimske lærde som oversatte og bevarte filosofien og vitenskapen fra Hellas og Persia, som ellers ville ha gått tapt. Det var de som overførte til sine likesinnede i Europa, som ble utdannet av muslimer i Spania og Sicilia.

Men muslimske bragder i vitenskapelig tenkning var ikke bare arkiverte dokumenter. Den syriske lærde og fysiker Ibn al-Nafis fra det 13.århundre var den første som oppdaget blodsirkulasjonen i lungene. Ved å gjøre det, måtte han avvise synet til en av sine forgjengere, Avicenna – som selv var en viktig medisinsk tenker, som blant andre ting, oppdaget at sykdom kunne bli spredd ved å drikke vann. Ibn al-Nafis døde i sin seng godt opp i alderen (han skal ha blitt rundt 80 år).

Sammenlign hans skjebne med skjebnen til den andre personen som foreslo teorien om blodsirkulasjon, spanjolen Michael Servetus. I 1553 ble han arrestert av de protestantiske myndighetene i Geneve etter anklager om blasfemi. Han ble brent for vranglære etter Calvins insistering etter å ha nektet å ta tilbake sine ord.

Den islamske verden produserte ikke bare teori, men dens filosofer så også på religionens sosiale rolle. Ifølge den marxistiske historikeren Maxine Rodinson, mente den persiske filosof og fysiker, Rhazes, at «religion var årsaken til kriger og var fiendtlig innstilt til filosofi og vitenskap. Han trodde på framgang for vitenskapen og så på Platon, Aristoteles og Hippokrates som mye større enn de hellige bøkene».

Ingen sammenlignbar figur i, la oss si, det 10. århundredets Normandie i samme tidsregning kunne åpent ha framsatt disse synspunktene og forvente å leve. I noen muslimske stater ble sammenlignbare synspunkter til og med holdt på høyeste nivå i staten. I India understreket mughul-keiseren Akbar (1556-1605) «fornuftens vei» heller enn «å stole på tradisjon», og tenkte mye på grunnlaget for religiøs identitet og ikke-sekttilhørende styre i India.

Hans konklusjoner ble publisert i Agra i 1591-2, kort tid før Bruno ble brent i Roma. Akbars minister og talsperson, Abu’l Fazl, inkluderte flere forbitrede passasjer i sin bok A’in-i Akbari der han jamret over restriksjonene som var pålagt vitenskapelig arbeid av religiøs obskurantisme: «Fra udødelige tider, har utøvelsen av undersøkelser vært gjenstand for restriksjoner, og spørring og utforskning har blitt betraktet som forløper for hedenskap. Uansett hva som blitt mottatt av faren, slekten og læreren, blir det betraktet som et lager under guddommelig sanksjon, og misfornøydhet blir møtt med respektløshet eller religionsløshet. Selv om noen få av de intelligente i sin generasjon innrømmer denne prosedyrens idioti hos andre, vil de ikke bevege seg et skritt i denne retningen selv».

Det er altså ingenting medfødt i det islamske samfunnet som hindret muslimer fra rasjonell eller vitenskapelig tenkning. Likevel, disse antydningene om opplysningstid som inntraff i en tidligere historisk fase enn i Vesten, sprang aldri ut i en liknende bevegelse i stand til å bidra til forandringen av samfunnet.

Ibn al-Nafis hadde ikke problemer med autoritet, mens hans idéer hadde ingen innflytelse på legekunsten i den islamske verden. I Vesten, der liknende idéer først ble straffet med døden, ble de gjenoppdaget og innen 150 år var de del av mainstream medisinsk tenkning.

Idéer, uansett hvor briljante de er, kan ikke i seg selv forandre verden – de må først finne sin plass i en materiell og sosial kraft. Men hva var denne sosiale kraften i Vesten, og hvorfor manglet denne kraften i islamske og andre land?

Det islamske samfunnets natur

Det har åpenbart skjedd store forandringer med det islamske samfunnet mellom Profetens død i 632 og Konstantinopels fall i 1453. Likevel er det noen underliggende trekk som ikke har endret seg. Den islamske verden var basert på en serie av rike byer, fra Bagdad i dagens Irak, gjennom Kairo i dagens Egypt, til Cordoba i dagens Spania. Disse urbane sentrene ble bundet sammen av høyt utviklede handelsruter over ørken og hav, hvor karavaner og skip fraktet luksusvarer som krydder og håndverksprodukter som keramikk. Velstanden og overfloden i denne sivilisasjonen sto i sterk kontrast til det fattige, uutviklede Europa.

Men hva var basisen for den underliggende økonomien – ’produksjonsmåten’? Føydalismen var den måten som dominerte i Vest-Europa og Japan. Den var ikke så viktig i de muslimske statene, med unntak av Persia (dagens Iran) og deler av India. Den dominerende måten var istedenfor den som noen marxister, inkludert undertegnede, kaller den ’skattende’ (eng: tributary) måten. I Europa regjerte de føydale, landeiende monarkiene over svake, desentraliserte stater. Makten var delegert til lokale herskere på landsbygda. Det var i disse lokale jurisdiksjonene at utbyttingen foregikk, ved innkreving av leie og arbeidstjenester. Men det var nettopp denne fragmenterte strukturen som gjorde det mulig for kapitalistisk produksjon å oppstå mellom disse områdene av oppstykket suverenitet. Byene varierte i størrelse og makt, men i det minste var det noen som ikke var dominert av monarker eller lokale herskere. Disse byene ga rom for at det kunne utvikle seg nye tilnærmingsmåter til produksjon.

Det har blitt gjort forsøk på å framstille opplysningstiden som et rent uttrykk for vitenskapelig rasjonalitet, som tilfeldigvis forekom i epoken med overgangen fra føydalismen og de borgerlige revolusjonene. Den bør heller forstås som det teoretiske som fulgte av disse økonomiske og politiske prosessene, selv om sammenhengene riktig nok er komplekse og indirekte.

Forutsetningene som muliggjorde kapitalistisk utvikling, og følgelig opplysningstiden, var ikke til stede i den muslimske verden i samme grad. Det Ottomanske rike lå i hjertet av den muslimske verden, og der var det ingen privateid jord og ingen lokale herredømmer. Dermed var det små muligheter for at det skulle oppstå nye tilnærmingsmåter til produksjon og utbytting. Staten var hovedutbytteren, og statens tjenestemenn utviste bevisst en fiendtlig holdning mot potensielle alternative kilder til makt. Dette forklarer hvorfor staten var velvillig innstilt mot småhandel og fiendtlig innstilt mot stor handelskapital. Dette førte til at handelsmenn ofte var fra eksterne ’nasjoner’ - jøder, grekere og armenere - ikke fra innfødte arabiske eller tyrkiske befolkninger. Det er ikke noe innebygget i islamske samfunn som uunngåelig hindrer utvikling. Men de står som det beste eksemplet på hvordan de herskende klassene bevisst kan bruke statsmakten, ’overbygningen’, til å forhindre dannelsen av nye og truende klasser, med alt som det innebar av å kneble den intellektuelle utviklingen. Pervez Hoobdhoy overdriver bare litt når han sier: ’å spørre hvorfor den vitenskapelige revolusjonen ikke forekom i islam, er praktisk talt det samme som å spørre hvorfor islam ikke produserte et mektig borgerskap.’

Denne manglende framveksten av en ny, mer avansert økonomisk klasse betydde at islamske teoretikere ikke hadde noen virkelige eksempler å vise til. Ta for eksempel den tunisiske skribenten Ibn el Khaldun (1331-1402) som er forfatteren av Kitab Al-Ilbar eller Eksempelboken (i Vesten vanligvis kalt ’Muqaddimah’ eller ’Introduksjon til historien’). De sosiologiske innsiktene hans identifiserte den kontinuerlige kampen mellom sivilisasjoner, basert på en ene siden, på byer og handelsmenn (hadarah), og på den andre siden, stammer og hellige menn (badawah). Han skildret at disse to byttet ustanselig på å være den dominerende kraften i den muslimske verden. Adam Smith og kollegene hans i den skotske Opplysningens historieskole utviklet en teori som beskrev samfunn som utviklet seg og opplevde framskritt fra ett eksistensgrunnlag (eng: mode of subsistence) til et annet. Dette kunne de gjøre fordi de hadde sett denne utviklingen i England og ønsket at den skulle gjenta seg i Skottland. Ibn el Khaldun så bare syklisk repetisjon i historien til islamske samfunn og var ikke i stand til å forestille seg noen måte å bryte ut av syklusen på. Verkene hans klarte ikke å transcendere det samfunnet som de forsøkte å teoretisere.

Med tanke på dette, er det vanskelig å skille mellom doktrinene og organiseringen av islam. I det kristne Europa var kirke og stat allierte i forsvaret av den eksisterende samfunnsordenen. I den islamske verden var de smeltet sammen, og det fantes ingen separat kirkeorganisasjon. Det fantes selvfølgelig forskjeller mellom grener av islam, og shiaer mente at karismatiske imamer skulle styre, sunnier trodde på en konsensus blant de troende, men ikke i noen av dem fantes det en omsluttende kirkeorganisasjon som kan sammenlignes med den kristne kirken. Det oppsto en føderal struktur istedenfor, som tilpasset seg de individuelle statene. Derfor er det vanskelig å skille mellom statlige og religiøse årsaker. Det eksisterte en predestinasjonstro som impliserte at det var uærbødig eller til og med umulig å forsøke å forutsi framtidige hendelser. En utilitaristisk tro gjorde at intellektuell granskning eller lånevirksomhet ble rettet bare mot det som var umiddelbart nyttig. Videre begynte grensene til den islamske verden å komme i berøring med de ekspanderende europeiske maktene fra og med det 16. århundre. De herskende islamske elitene var vant til å oppfatte seg selv som overlegne, og det ble for smertefullt å se nærmere på ideen om å utnytte fordeler med europeiske metoder og oppdagelser. Etter hvert som den vestlige trusselen vokste, ble kontrollen over hva som ble lært bort enda mer ekstrem.

Delvis reform

Det kinesiske eksemplet tenderer til å støtte synet om at den viktigste faktoren ikke er religion, men økonomiens natur og den tilhørende statsformen. Kina har i likhet med islamske samfunn vært en storslagen sivilisasjon med viktige vitenskapelige og teknologiske prestasjoner som har overgått de europeiske. Men også her var det en byråkratisk, skattende stat som aktivt undertrykte krefter som virket for framvoksende klasser og de farlige ideene deres. Når man leser verkene til en av de ledende intellektuelle i Kina fra det 17. århundre, Wang Fu-Chih (1619-92), er det vanskelig å ikke tolke ham som en forløper til til Adam Smith i Skottland eller Abbè Sieyes i Frankrike. I motsetning til disse, førte ikke ideene hans til noen umiddelbare resultater. I Kina, som i Det islamske hus, sørget staten for å kontrollere spredningen av farlige tanker. Men Kina var ikke et islamsk land.Likhetene finnes ikke i religion, men i økonomi og stat, og det var disse som gjorde at de fikk en felles skjebne.

Var det mulig at ideene fra Opplysningen kunne påtvinges disse samfunnene utenfra? Under okkupasjonen av den ottomanske provinsen Egypt av franske revolusjonære styrker i 1798 ble det gjort et forsøk. Man prøvde å tilpasse i det minste noen av de tekniske, vitenskapelige og militære aspektene av vitenskapelig, rasjonell tankegang, først i Egypt og Tyrkia. Mange av de aspektene av islam som av mangel på innsikt antas å være ’middelalderske’ tradisjoner er resultater fra de delvise reformene fra denne tiden. Som en historiker sier: ´Burqaen var faktisk en moderne kjole som tillot at kvinner kunne komme ut av isolasjonen i hjemmene sine og delta i begrenset grad i offentlige og kommersielle sammenhenger.’ En annen peker på at ’stillingen som ayatolla er en konstruksjon fra det 19. århundre, og Khomeini og hans arvtageres styre som ’høyeste juridiske myndighet’ er oppfinnelsen fra det 20. århundre.’ Reformprosessen ble frosset og i noen tilfeller til og med reversert som følge av det britiske imperiets oppsplitting og okkupasjon av Midtøsten etter den første verdenskrig. I alt det ustoppelige våset om vestlig overlegenhet bør det ikke glemmes at de føydale sosiale relasjonene, som Opplysningen raste mot ble innført i Irak av de britiske okkupantene etter 1920 for å gi en sosial basis for regimet.

Den etterfølgende historien har blitt fortalt i nådeløs detalj av Robert Fisk i boken The Great War for Civilisation og kan ikke engang forsøkes gjenfortalt her. Spørsmålet er: Etter over 100 års imperialistisk intervensjon, må dagens islamske verden gjenskape erfaringen fra Vesten, fra Renessansen til Reformasjonen til Opplysningen? En afghansk intellektuell, Najim oud-Din Bammat, skrev i 1959 at ’dagens islam må gå gjennom flere revolusjoner samtidig; en religiøs revolusjon lik Reformasjonen, en intellektuell og moralsk revolusjon lik 1700-tallets opplysningstid og en økonomisk og sosial revolusjon lik 1800-tallets industrielle revolusjon i Europa.’ Men historien gjentar seg aldri. Leo Trotsky sine teorier om ujevn og kombinert utvikling og permanent revolusjon sier at disse revolusjonene ikke trenger å følge hverandre. De kan sammenfalle og skje over kortere tid. Det kristne Europa var tross alt mindre utviklet enn arabiske og persiske sivilisasjoner det 10. og 11. århundre. Den samme mangelen på utvikling tillot framveksten av en mye høyere form for klassesamfunn, kapitalismen og følgelig kunne Europa ’ta igjen og overgå’ de som tidligere hadde vært overlegne og i den samme prosessen splitte, okkupere og ødelegge dem.

Da opplysningstidens ideer kom til massene i den islamske verden, kom de ikke som en gjentagelse av de europeiske erfaringene fra 16- og 1700-tallet, men i form av marxisme, den radikale arvtageren av de erfaringene. Beklageligvis var det den stalinistiske formen av marxisme som preget teorien og organiseringen. Dermed bar ideene med seg kimen til en katastrofe som kom til å vise seg mest spektakulært i Irak på 1950-tallet og i Iran på 1970-tallet, og som kom mer snikende nesten over alt ellers. Det er på grunn av den katastrofale historien til stalinismen, samt mer generelt sekulær nasjonalisme, at folk som tidligere ville ha blitt tiltrukket av sosialisme i dag ser på islamisme som en alternativ vei til frigjøring.

Hvilken framtid har islam og Opplysningen? Vi bør huske Vestens erfaringer. Vår opplysning skjedde mens kristendommen var eldre enn islam er nå, og alt skjedde ikke på en gang. Det var ikke slik at folk simpelthen ble ’rasjonelle’ og forlot sine tidligere meninger fordi de hørte de kloke ordene til Spinoza eller Voltaire. Det skjedde over tid og fordi erfaringen med sosial forandring og kamp gjorde folk mer mottagelige for nye ideer som begynte å forklare verden på en måte som religion ikke lenger gjorde.

Sosialister i Vesten i dag må ta utgangspunkt i den faktiske konteksten av institusjonalisert rasisme og militær intervensjon som muslimer er utsatt for hver dag. Det er sosialisters absolutte plikt å forsvare muslimer, både i Vesten og i mindre utviklede deler av verden, og å utvikle den historiske alliansen i hjertet av anti-krigsbevegelsen. Å si til dem, eller til folk med en annen tro, at de må frasi seg meningene sine før vi vil nedlate oss til å snakke med dem er ikke bare arrogant, men representerer alle de verste sidene ved Opplysningen - ’Her er Sannheten, knel foran den!’ Hvorfor skulle muslimer høre på folk som er så oppblåste av sin egen viktighet at de gjør enighet til en betingelse for overhodet å snakke med dem? Opplysning kan ikke påtvinges med en juridisk deklarasjon eller med våpen. Den virkelige betingelsen for debatt er enhet i handling, hvor diskusjon kan finne sted i visshet om at deltagere med ulike oppfatninger uansett har noen felles mål som et felles utgangspunkt. Jeg mistenker at det er mer enn en tilfeldighet at de som roper høyest om behovet for en islamsk opplysning er de som roper høyest for krig. Den originale Opplysningen vil aldri skje igjen. Likevel kan det hende vi ser de første tegnene på en ny opplysning, ikke i disse stemmene, men i handlingene til de menneskene, både muslimer og andre - som har tatt til gatene for å protestere mot dem.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.