IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Farvel, søster Rosa

rosaparks.jpg

«Mitt livskall har vært enkelt – at alle menn og kvinner er skapt likeverdige i Herrens øyne», skrev den amerikanske borgerrettsaktivisten Rosa Parks. Rosa døde nylig, 92 år gammel. Da hun 1. desember 1955 så modig nektet å gi fra seg sitteplassen til en hvit mann på bussen i Montgomery, Alabama, startet en suksessrik 381 dager lang buss-boikott.

linje

Publisert: 28.01.2006

Kampanjen ble også ledet av Martin Luther King, og førte til at amerikansk Høyesterett erklærte at raseskillet på bussene var grunnlovsstridig.

Rosas heltemot den dagen er blitt sett på som begynnelsen på borgerrettighetsbevegelsen i USA. Svarte mennesker opplevde ekstrem diskriminering, særlig i sørstatene hvor raseskille og rasistiske politikere dominerte. Mange svarte ble nektet å stemme på grunn av de rasistiske Jim Crow-lovene.

Rosa Parks blir vanligvis beskrevet som en enkel og uskolert middelaldrende kvinne som rett og slett var for sliten til å flytte seg da hun tok bussen hjem fra jobb. Ifølge denne myten havnet hun nærmest uforvarende i hendelsen og forsto ikke de politiske følgene.

Denne romantiserte versjonen av hendelsene fratar Rosa hennes intelligens, forhistorie og politiske ståsted.

Rosa McCauley ble født i 1913 i Tuskegee i Alabama. Hennes mor var lærer og faren var snekker og steinarbeider. Det var for det meste besteforeldrene som tok seg av Rosa da hun var liten.

Hennes tippoldefar hadde vært en hvit plantasjeeier. «Bestefar ble noen ganger tatt for å være hvit. Han var den som lærte min mor og hennes søstre at de ikke skulle tåle å bli behandla dårlig av noen.»

Rasistiske Ku Klux Klan gjenoppstod i sørstatene da hun vokste opp. Hun beskriver hvordan «de herjet gjennom svarte områder, brant kirker, banket opp og drepte folk.»

«Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor det var så mye Klan-aktivitet, men seinere forsto jeg at det var fordi de afro-amerikanske soldatene som kom tilbake fra første verdenskrig oppførte seg som om de fortjente like rettigheter fordi de hadde tjent landet sitt.»

Kirka var en viktig del av Rosas liv. «Fra min oppvekst og Bibelen lærte jeg at folk skulle stå opp for sine rettigheter, slik Israels barn sto opp mot Farao».

Gudstroen bidro til å gi håp og mot til mange aktivister, og kirker ble ofte brukt som møtesteder og nettverk for kampanjer mot raseskille-politikken.

Rosa fikk sin utdanning mens hun jobbet deltid som bomullsplukker. Hun klarte å komme inn på college - noe som var uvanlig for en ung, svart kvinne på den tida. Men hun måtte slutte da hun måtte ta seg av sin syke bestemor og seinere sin syke mor.

Hun møtte Raymond Parks da hun var 18. «Jeg var imponert over at han ikke hadde den ydmyke holdningen – det vi kalte Onkel Tom-holdning – overfor hvite.»

De giftet seg i 1932. Han oppfordret henne til å fullføre college og hun begynte å jobbe som syerske i et stort varehus – der hun også ble med i fagforeninga. Hun ble med i National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) og ble sekretæren for Montgomery-organisatoren. De jobbet sammen i flere år og prøvde å få svarte registrert som velgere slik at de kunne stemme.

Hun begynte på et kurs for aktivister på Highlander Folk School i Tennessee. Skolen hadde blitt startet av venstreradikale aktivister som et alternativ til de vanlige, rasedelte høyskolene.

«På Highlander glemte vi hvilken farge folk hadde. Det var en av de få gangene i livet jeg ikke følte fiendlighet fra hvite,» sa hun.

«Det var tungt å slutte, når jeg visste hva jeg skulle tilbake til. Tilbake til Montgomery og varehuset hvor du måtte smile og være høflig uansett hvor uforskamma du ble behandla. Og tilbake til de rasedelte bybussene.»

Alabamas busser var segregert, med de første ti radene reservert for hvite. De ti bakerste var for svarte – hvis ingen hvite ville sitte. Reglene for setene i midten varierte fra buss til buss, avhengig av bussjåføren.

Bussjåførene hadde pistoler og rasistiske sjåfører kom med skjellsord, spyttet på og mishandlet svarte passasjerer. Det var på vei til hennes tredje forsøk på å registrere seg som velger at Rosa gikk på bussen til James Blake.

Det var ikke uvanlig at sjåførene tok mot svarte passasjerers penger foran og så tvang dem til å gå på bak, og Blake krevde at Rosa gjorde det. Etter en krangel gikk Rosa av for å gå på bak, men bussjåføren kjørte fra henne. Sjåfører gjorde ofte dette.

Denne hendelsen gjorde henne så rasende at hun sverget på at hun aldri skulle gå på en buss Blake kjørte igjen – men det gjorde hun 12 år seinere, med dramatiske konsekvenser.

NAACP hadde prøvd å organisere en buss-boikott i Montgomery. De fleste hvite brukte bil, så dersom svarte sluttet å ta bussene ville ikke buss-selskapene overleve.

1.desember 1955 var det bare en hvit mann som ikke fikk sitte. Rosa skriver at sjåføren ba de svarte om å flytte seg, men ingen gjorde det. «Vi bare satt der. Men så sa han ’Dere bør se til å gjøre det enkelt for dere selv og la meg få de setene’.»

«Mannen ved vindusplassen ved siden av meg flyttet seg og jeg lot han komme forbi. Jeg så at de to kvinnene på setene på andre siden av midtgangen også hadde reist seg. Jeg flyttet meg til vindusplassen, jeg kunne ikke forstå hvordan å stå skulle gjøre det enkelt for meg».

«Jo mer vi ga etter og føyde oss, jo verre behandla de oss. Folk sier alltid at jeg ikke flyttet meg fordi jeg var sliten, men det er ikke sant.»

«Jeg var ikke fysisk sliten, eller trøttere enn jeg pleide å være etter en arbeidsdag. Jeg var ikke gammel, selv om noen har et bilde av meg som gammel den gangen. Jeg var 42. Nei, jeg var bare trøtt av å føye meg.»

«Bussjåføren så at jeg fortsatt satt der og spurte om jeg skulle reise meg. Jeg sa «nei». «Vel, da skal jeg få deg arrestert,» sa han. «Du får gjøre det,» sa jeg. Det var det eneste vi sa til hverandre.»

«Mens jeg satt der prøvde jeg å la være å tenke på hva som kunne skje. Jeg visste at alt var mulig. Jeg kunne bli mishandlet og slått.»

Rosa Parks ble arrestert, og nyheten spredde seg raskt. Den kvelden dro Jo Ann Robinson, en professor ved det svarte Alabama State College og aktiv i en kvinnegruppe, sammen med vennene sine til skolen og stensilerte løpesedler som oppfordra til boikott av bussene. De spredde alle løpesedlene før neste morgen.

Disse løpesedlene var allerede i folks hender da Martin Luther King og andre prester møttes for å diskutere om de skulle organisere en boikott.

Rosa Parks er en synlig representant for de mange skjulte heltene fra borgerrettskampen. De svarte kvinnene i sørstatene var bevegelsens ryggrad og blir alt for ofte ignorert i historien.

Rosa Parks fortsatte å utdanne påfølgende generasjoner av svarte barn om arbeidet de hadde gjort. Hennes død er et tap for verden.

Siobhan Neale og Rebecca Brueton


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.