Bok

Avslørende om -Norges forhold til Israel

Jeg begynte på denne boka i oktober i fjor, lenge før «slakteren av Beirut» ble liggende i koma, og norske aviser og politikere viste kollektivt hukommelsestap om den forakten Sharon har vist for palestinere. I dag er denne boka viktigere en noen gang!

Publisert: 26.01.2006

Odd Karsten Tveit begynner der han slapp i forrige bok, «Alt for Israel», i Libanon i 1978. For første gang er norsk FN-personell tilstede og får førstehånds kunnskap til israelernes brutalitet.

Tveit går langt i å forklare at nettopp snakk om en fredsprosess i Midtøsten var en hovedårsak til at Israel angrep Libanon. Han skriver at for den israelske forsvarsminister, Ariel Sharon var «Fred farligere en krig» (s82). PLO måtte aldri kunne møtes som palestinernes representanter i en fredsprosses. Med angrepet på Libanon ville Sharon «rense reiret av PLO - terrorister». Den Palestinske frigjøringsorganisasjonen måtte knuses.

Israel-venner på -Stortinget

Tveit skriver utfyllende om de interne drakampene i det norske utenrikspolitiske miljøet. Vi møter den egenrådige diplomaten Hans Wilhelm Longva, som i hemmelighet hadde den første politiske tilnærmingen til Arafat og PLO. Noen få innad i UD fikk vite om i redselen for å irritere Israels venner i Stortinget. Faktisk helt frem til Oslo-avtalen er i havn, kommer Tveit tilbake mange ganger til den sterke Israel-støtte i deler av Arbeiderpartiet og selvfølgelig Krf. Det tok lang tid før våre toppolitikere våget å åpent anerkjenne palestinernes rettigheter, mye lengre enn andre land.

At Norge fortsatt var mest Israel-vennlige i Europa - forklarer hvorfor Norge i det hele tatt fikk en rolle i konflikten. Israel var fornøyd med den «norske bak-kanalen» fordi de regnet med å få mye større uttelling for sine krav i Oslo enn i Washington.

Odd Karsten Tveit skriver fra hjernen, grundig og veldokumentert. Til tross for at han bruker mange selvopplevde episoder fra sin tid som NRKs korrespondent i Midtøsten er det fakta og detaljene som driver boka fremover. «Dette ser jeg som nødvendig i denne konflikten, hvor propaganda og retorikk har vært en vesentlig del av krigføringen».

Leseren blir overlatt til seg selv å legge til egne følelser og reaksjoner. Hendelsene han skildrer er til tider hjerteskjærende, ofte opprørende mens andre er temmelige absurde. Avsløringen av Karin Linstad, eller Max, som israelsk spion, er et eksempel. Et annet er samarbeidet mellom norsk politi og Mossad. Et så nært samarbeid at politiinspektøren Iver Frigaard overhodet ikke tenkte at det var problematisk å ha med en Mossad-agent som han sa het «Tom Hansen» og var en person «som er ekspert på Midtøsten og som snakker arabisk» når han skulle intervjue palestinske flyktninger han mente hadde «interessante opplysninger».

Det er utrolige lesning! Palestinerne ble ikke lurt av mannen med mørke krøller og israelsk aksent! Avsløringene tvang Frigaard til å gå av.

Såpeopera

Det er noe med å lese om mennesker og hendelser som er av nyere dato, og huske tilbake til de store ordene om «lille» Norges viktig rolle som «tilrettelegger» i den historiske freden mellom Israel og PLO. Virkeligheten blir nesten som en såpeopera. Definisjonsmakten lå helt og fullt i israelske hender mens Arafats svake posisjon i eksil og atskillelse fra Intifadaen på Vestbredden og Gaza gjør ham desperat. Kombinert med ambisiøse norske politikere og diplomater, mer opptatt av eget ettermæle en noe annet, er det ikke rart at avtalen ble som den ble.

Særlig de av dere som har blitt overasket over rabaldret SVs boikottutspill har skapt, og de mange «Israel venner» som kryper ut av Stortingskorridorene – med Fr.p i front, bør ta tid til denne murstein av en bok – ca 700 sider. Det er vel verdt det. Tveit avslutter denne boka i 1996 og skriver «For norske regjeringspolitikere ble det i årene som kom alle viktigst å holde Oslo- ånden i live – å ikke legge seg ut med Israel.» Noe vi ser enda 10 år senere.

Susan Lyden

Print-versjon

Tips en venn:

Til toppen

Kommenter denne artikkelen (Krever innlogging).