IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

grenser.jpg

pil Foto: Birgitte Aasen

Tre vendepunkt i innvandringspolitikken

Hver gang Bondevik-regjeringen gjennomfører nok en innstramning gjør de det for «å bevare asylinstituttet».

linje

Publisert: 22.08.2004

Vi har aldri sett så mange innstramninger på så kort tid under noen annen regjering siden Annette Thommessen grunnla NOAS i 1984.

Vi har aldri sett en slik vilje til brutalitet som når man skal sette avslåtte asylsøkere på gaten og sulte dem ut av landet.

Vi har aldri tidligere sett en slik vilje til å ramme legitime asylsøkere med drastiske og juridisk tvilsomme tiltak.

Vi har aldri sett en norsk asylpolitikk som bryter så mange av FNs anbefalinger – overfor asylsøkere fra Somalia, Tsjetsjenia, Irak og Kosovo. Vi har aldri sett en så dårlig ivaretakelse av asylsøkeres rettssikkerhet som i 48-timersprosedyren.

Dette er NOAS oppsummering av Jern-Ernas innvandringsregime. Denne menneskefiendtlige politikken er imidlertid slett ikke umulig å stoppe. I denne artikkelen vil Vegard Velle undersøke hvordan denne politikken har blitt mulig.

Implisitt ligger trusselen om å ta det helt ut med FrP. Sommeren 2002 gikk Erna Solberg så langt som å foreslå at innvandrere skulle kastes ut bare på mistanke om at de planla en kriminell handling. Forslaget ble raskt trukket etter en punktdemonstrasjon der innvandrer- og antirasistiske organisasjoner truet med å gi Erna Solberg en het høst. Forslaget bar likevel bud om regjeringens innvandringspolitikk. I etterkant har Solberg innført den ene knallharde innstramningen etter den andre. Anslagsvis 10.500 flyktninger skal kastes ut av landet i år – det høyeste tallet noensinne, og det med den selverklærte antirasisten Odd Einar Dørum som justisminister.

Bondevik-regjeringens innvandringspolitikk er utvilsomt umenneskelig og rasistisk. Målet med denne artikkelen er imidlertid å forstå, ved å studere tre vendepunkt, hvordan en slik innvandringspolitikk har kunnet bli mulig. Ved avgjørende korsveier har deler av venstresiden åpnet opp for og legitimert innvandringshets og diskriminering.

Det gjaldt for eksempel ved den «midlertidige» innvandringsstoppen i 1975. Igjen i 1987 omfavnet Brundtland-regjeringen FrP og legitimerte partiets rasisme. I dag har både AP, SV, RV og LO akseptert overgangsreglene mot arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Nok en gang skal innvandrere holdes «midlertidig» ute.

1975: Den midlertidige innvandringsstoppen

Året 1975 representerte et vendepunkt i innvandringspolitikken. Den midlertidige innvandringsstoppen på ett år ble vedtatt, og grunnsteinen for dagens restriktive politikk ble lagt. Bakgrunnen var en snever økonomisk logikk.

På slutten av 60-tallet begynte et nytt kapittel i moderne innvandring til Norge. Større grupper (i norsk sammenheng) av innvandrere kom fra land utenfor Europa – de såkalte fremmedarbeiderne. De første årene ble de møtt med en åpenhet og gjestefrihet, som viser at dagens innvandringskontroll og stengte grenser slett ikke er «naturlig» eller selvfølgelig. «Jeg tror at utlendinger som kommer til Norge er en berikelse for det norske folk», uttalte kommunal- og arbeidsminister Helge Seip til Dagbladet i januar 1969. «Det er ikke på tale å stenge grensene våre for utenlandske arbeidssøkere», slo han fast. Hotell- og restaurantfunksjonæren rapporterte entusiastisk fra Grand Hotell i 1967: «Skulle noen tvile på at folk fra forskjellig rase, hudfarge og religion kan samarbeide, anbefaler vi et besøk i de indre regioner av Grand Hotel i Oslo, hvor folk fra 21 nasjoner har funnet seg en felles arbeidsplass, og hvor samarbeidet er det absolutt beste.»

Hvorfor kom innvandringsstoppen? De internasjonale forholdene på slutten av 60-tallet skapte grobunn for arbeidsinnvandring. Store regioner i sør slet med høy arbeidsløshet. De vesteuropeiske landene hadde derimot høy vekst og sterk etterspørsel etter arbeidskraft. Innvandrerne kunne derfor fylle viktige posisjoner i den hjemlige økonomien og bidra til veksten på 70-tallet. Erfaringene med rasisme fra tiden før og under andre verdenskrig bidro også til å gjøre de stengte grensers politikk uspiselig i etterkrigstiden.

Fra starten av 70-tallet snudde veksten. Oljekrisen slo inn, og næringsliv og politikere fokuserte i større grad på utgiftene i velferdsstaten. Også arbeidsløsheten økte. Samtidig med at behovet for arbeidskraft dermed minsket og mange innvandrere sannsynligvis ville ende i trygdeapparatet, valgte Bratteli-regjeringen å stenge grensene. Som Grete Brochman skriver i Norsk Innvandringshistorie: «Den nye innvandringsstoppen var skreddersydd for arbeidsgiverinteressene på midten av 70-tallet. Omstruktureringer i økonomien var i ferd med å gjøre ufaglært arbeidskraft mindre etterspurt.»

Samtidig økte etterspørselen etter spesialisert arbeidskraft til den nye offshoreindustrien. Regjeringen åpnet derfor for en regulert innvandring til spesielle nisjer i markedet, særlig til oljeindustrien, som var under sterk oppbygging. Hovedpoenget med innvandringsstoppen var ikke å holde folk ute fra Norge. Tallet på innvandrere gikk faktisk opp i årene etter. Men med innvandringsstoppen innførte myndighetene omfattende grensekontroller. Denne gjorde det mulig å sile innvandrerne. Innvandringen skiftet dermed karakter, eller skal man si farge. I siste kvartal før innvandringsstoppen kom 567 briter og amerikanere, mot 305 pakistanere og tyrkere. I første kvartal etter stoppen var tallene henholdsvis 772 og 45.

Dessverre sto ikke bare kyniske økonomer, men også store deler av arbeiderbevegelsen bak regjeringens og statens innstramninger. Støtten spente fra Arbeiderpartiet til SUF (ml).

SV-eren Ottar Brox argumenterte for eksempel mot at arbeidsgiverne skulle få hente inn arbeidere fra den tredje verden. Tilbudet på arbeidskraft ville da øke. Arbeidsgiverne ville som en følge styrke sin strategiske forhandlingsposisjon, siden de lett kunne finne overflødige arbeidere som var takknemlig for å få seg en jobb. Maoistene slo opp «Steng grensene», på førstesiden av Klassekampen våren 1971, våren da 600 pakistanere kom til Norge. SUF (ml), senere AKP, mente at innvandringen ville bety sosiale klasseforskjeller basert på etnisk tilhørighet. Også LO aksepterte logikken om at innvandrerne var en belastning. Hovedargumentet pekte på nødvendigheten av å demme opp for innvandringen for å «utnytte vår egen arbeidskraftreserve».

At logikken om innvandringsstoppen fikk aksept innsnevret raskt det politiske spillerommet på venstresiden. SV kunne ha slåss for å gjøre Norge til et mulighetenes og gjestefrihetens land. Istedenfor markerte SV seg mot romsligheten for dispensasjoner fra innvandringsstoppen, noe partiet mente ville favorisere innvandrere fra Vesten. At diskriminering kunne følge med innvandringen var utvilsomt riktig. Ofte måtte innvandrere tolerere utilfredsstillende bo-, arbeids- og lønnsforhold. Arbeiderbevegelsens valg om å begrense innvandringen reduserte imidlertid ikke disse problemene. Tvert om bidro de til å legitimere et vi-og-de-syn.

Før innvandringsstoppen var begreper som fremmedfrykt og innvandrerskepsis og formuleringer av typen «jeg er ikke rasist, men ... » uvanlige. I årene etter snudde dette og oppfatningen sank inn blant folk flest om at innvandrerne kunne være til skade for nasjonaløkonomien. Siden ideen om nasjonalstaten for lengst var blitt etablert var skrittet dermed ikke så langt til å oppfatte innvandring som negativt.

1987: Arbeiderpartiet legitimerer FrP

Neste stoppested og vendepunkt skjer i 1987. Arbeiderpartiet gikk inn for en langt mer restriktiv innvandringspolitikk. Rasisme ble mer legitimt, og FrP ble et stort parti.

Krigen mellom Irak og Iran gjorde at flere flyktninger enn normalt kom til Norge i årene 1986-87. Mottaksapparatet var ikke forberedt, og mediene skapte skandaleoppslag om «asylsøkerflommen».

Selv om det ikke var noen økonomisk krise i 1987, sto AP i spissen for en rekke angrep på norsk arbeiderklasse i denne perioden. De gjennomførte lønnsstopp, velferdskutt, innføringen av NIS skipsregister og devalueringen av krona, som betydde høyere priser.

Arbeiderpartiet mente disse tiltakene var til det beste for norsk konkurranseevne. Brundtland-regjeringen var i tillegg under hardt press fra et norsk borgerskap på offensiven. Arbeiderpartiregjeringen hadde for lengst lært seg kunsten å legge skylden for problemer de selv var ansvarlige for på utsatte grupper, som i neste omgang ble rammet hardest av de samme problemene.

Justisminister Helen Bøsterud gikk, etter beskjed direkte fra statsminister Gro Harlem Brundtland, hardt ut mot falske asylsøkere. Øyvind Johnsen skriver i Gode nordmenn: « ... både statsråder og embetsverk overtok langt på vei Hagens retorikk ... Plutselig var det AP-talsmenn som snakket om'milliardutgiftene' og om at '90 prosent av asylsøkerne kommer av økonomiske årsaker'.»

Omleggingen gjorde FrPs agitasjon spiselig og rasismen stueren. Hets mot utlendinger ble, av langt flere enn tidligere, åpent og aggressivt formulert. Gro-regjeringen bidro skjebnesvangert til å gjøre innvandringsmotstand til en betydelig faktor i politikken og samfunnslivet. «Ironisk nok dempet ikke regjeringens snuoperasjon støtten til Fremskrittspartiet. Ved kommunevalget et halvt år etter Bøsteruds snuoperasjon, fikk FrP 10,7 prosent av stemmene, mot bare 3,7 prosent ved stortingsvalget to år tidligere. I fylkestingsvalget fikk Hagen hele 12,3 prosent.», forteller Johnsen.

Brakvalget for FrP i 1987 økte i neste omgang APs frykt for tap av velgere. For å vinne tilbake tapte velgere tok AP selv opp i seg deler av FrPs argumentasjon. I forkant av neste valg skulle AP, med bankkrisen og økende arbeidsløshet som bakteppe, gjennomføre skitnere angrep enn noensinne på innvandrerne. Foran valget i 1991 gikk Rune Gerhardsen hardt ut mot den såkalte «snillismen». Politi og presse ble opptatt av å peke på problemene med innvandrerne. FrP kunne dermed spille på og videreføre fordommene som AP-regjeringen hadde blåst liv i. Hele terrenget ble flyttet til høyre. De andre partiene gikk ut mot FrP, men passet på å gi dem litt rett. Slik skulle myten om at FrP «tør å si sannheten de andre ikke vil innse» ta form.

Humanitære miljøer som på 80-tallet kjempet for at folk skulle mottas med åpenhet i Norge, fikk en ny oppgave – å mobilisere mot at man kastet ut dem som allerede var her.

Hvordan kunne Arbeiderpartiet så åpenbart svikte klassesolidariteten? Siden sosialdemokratiet ser det som sin oppgave å administrere kapitalismen, vil AP i tider når systemet har sosiale og økonomiske problemer føle seg tvunget til å ramme arbeiderklassen. Fordelen ved å definere innvandring som et problem er at man da får en synlig syndebukk.

En undersøkelse gjennomført av SVs ukeavis Ny Tid viser at Arbeiderpartiet siden starten av 80-tallet faktisk har ført en mer restriktiv innvandringspolitikk enn Høyre. Ikke desto mindre er ekstreme høyrekrefter kapable til å være atskillig mer rasistiske enn det som har vært tilfelle i norsk politikk til nå.

2004: Overgangsreglene

Hvor står vi i dag? Norsk asyl- og innvandringspolitikk har de to siste årene vært preget av en nesten ubrutt strøm av restriktive tiltak. Enda verre er det at denne politikken føyer seg inn i en vestlig trend, med stikkord som strengere grensekontroller, økte ressurser til politiet og stadig sterkere mistenkeliggjøring og hets av allerede bofaste innvandrere.

Den første mai i år ble EU utvidet med ti medlemsland og 75 millioner nye innbyggere. I teorien skulle de nye EU-borgere hatt like rettigheter innenfor Schengen som arbeiderne fra de gamle EU-landene. Men rett før øst-utvidelsen vedtok Norge, men ikke Sverige, de såkalte overgangsreglene.

Regjeringen var skeptisk til overgangsreglene. Ikke av humane årsaker, men fordi arbeidsgiverne og høyresiden ønsket seg billige arbeidstakere fra Øst-Europa. Dermed sørget en uhellig koalisjon av SV, AP, SP og Fremskrittspartiet for et flertall på Stortinget for nok en gang å «midlertidig» opprettholde innvandringsstoppen. Innvandringspolitisk talskvinne for Arbeiderpartiet, Signe Øye, uttrykte tankegangen til koalisjonen klarest: – Arbeiderpartiet mener at før vi henter inn utenlandsk arbeidskraft, må vi benytte den ledige arbeidskraften vi har her i landet. Dette må ikke bare gjelde anleggsarbeidere, men all utenlandsk arbeidskraft. Spesielt er dette viktig i en tid med økende ledighet, sa hun. Norske arbeidsløse kommer med andre ord foran utenlandske arbeidsløse, ifølge Øye.

I forkant av stortingsvedtaket hadde et knapt flertall på Fellesforbundets landsmøte støttet overgangsreglene og dermed vippet over LO-ledelsen til å gjøre det samme. Under lå et skremselsbilde om at lavtlønnede arbeidere fra øst ville oversvømme landet, storforbruke velferdsgoder og underminere norske lønns- og arbeidsvilkår, såkalt sosial dumping.

LO-sekretær Ellen Stensrud ble satt til å forsvare LOs nye linje for begrenset arbeidsinnvandring. – Vi har sett at det norske arbeidslivet underbetaler arbeidsinnvandrere og utsetter de for helseskadelige arbeidstidsordninger. Vi ønsker derfor å være forsiktige med å åpne grensene ytterligere inntil vi får en orden på dagens uryddige lønns- og arbeidsvilkår, sa hun til Gnisten.

– Forkastelig, mener historikeren og venstresidedebattanten gjennom mange år, Harald Berntsen, om store deler av arbeiderbevegelsens uklare holdning til innvandring: – Vi kan ikke akseptere en logikk som bekjemper sosial dumping ved å diskriminere på grunn av kjønn, nasjonalitet eller etnisitet.

– At nye arbeidergrupper kommer inn i arbeidsmarkedet har skjedd flere ganger før. Mange i arbeiderbevegelsen var i sin tid mot kvinners deltagelse i arbeidslivet. Omkring 1900 var det blant annet en opphetet debatt i grafisk forbund på grunn av kvinnelige settersker, som ble hindret å komme inn på arbeidsplassene. De presset lønnene ned, het det seg. Etter en lang og hard indre strid og debatt ble denne tilbakeliggende holdningen nedkjempet.

– Fagorganisasjonen i Norge har til oppgave å organisere alle arbeidere i Norge, ikke bare de som er født i Norge. Arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritet oppstår ut fra arbeidernes behov for at det blir stilt de samme krav i alle land. Dermed kan ikke arbeidsgiverne i det ene landet hevde at krav, fagorganisasjon og avtaler er en konkurranseulempe.

– En strategi for å skjerme seg nasjonalt er svært farlig for fagbevegelsen. Den sager over greina en sitter på. Hvor arbeiderne kommer fra spiller ingen rolle. Diskriminering fyrer opp under primitive måter å tenke på. Den spiller rett i armene på FrP, som søker å gjøre innvandrere og andre til syndebukker for elendigheten under dagens råe kapitalisme.

– Jeg er prinsipielt for fri innvandring. Det er ingen rasjonell grunn til at en arbeider født i Norge skal ha fortrinnsrett fremfor en arbeider fra et annet land. For arbeiderbevegelsen burde dette være et spørsmål om klasse, ikke om nasjonal tilhørighet. Om arbeidsinnvandring til Norge skaper press på lønnene her, blir det samtidig mindre arbeidsløshet og press på lønnene andre steder. Dermed blir det lettere å kjempe for bedre kår der.

– Som svar på sosial dumping må en søke å allmenngjøre tariffavtalene og ty til midler som boikott, blokade, agitasjon og organisering. Fagbevegelsen må ut fra de herskende styrkeforhold til enhver tid ta i bruk alle hensiktsmessige midler, lovlige eller ulovlige, for at tariffer og kollektive avtaler blir overholdt, påpeker Berntsen.

I motsetning til regjeringen, og på tross av at deler av venstresiden har legitimert diskriminering, har nordmenn ikke blitt mer rasistiske under jern-Erna. 70 prosent mener at innvandrere har beriket den norske kulturen, og 80 prosent mener at innvandrere skal ha like muligheter til arbeid som nordmenn, ifølge en undersøkelse gjennomført av Statistisk Sentralbyrå i 2004.

Den restriktive innvandringspolitikken har selvsagt intet naturlig over seg. Politikken kunne like gjerne handlet om hvilke tiltak man burde iverksette for å slippe til så mange som mulig og hvordan å gi disse et godt liv. Istedenfor blir innvandrerne pekt ut som syndebukker og gitt skylden for økt arbeidsløshet og kriminalitet. Politikerne sier at vi må tenke på «oss» nordmenn først, mens norske sjefer flagger ut til skatteparadiser og sparker arbeiderne.

Politikerne har aldri hatt noen problemer med å åpne grensene for varer og kapital. Om de derimot tillater noen få tusener å følge etter pengene, fremstilles det som en stor dåd av veldedighet.

Så lenge man har et statsapparat med mål å kontrollere arbeiderklassen og tilrettelegge for kapitalen, vil all innvandringskontroll fungere rasistisk. Derfor bør sosialister være prinsipielt mot innvandringskontroll. Argumentet om at innvandringen må begrenses for å unngå rasisme har vist seg å slå katastrofalt feil. Som del av en internasjonal klasse har ikke arbeidere noen interesse av å stenge folk ute eller av å konkurrere med arbeidere i andre land. I motsetning til rasisters motstand mot innvandring bør sosialister si «arbeidere i alle land – foren dere!». Det er ingen logisk grunn til at det ikke kan bo 5,5 istedenfor 4,5 millioner mennesker i Norge.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Kommentar [101] Skrevet av: Eivind

24.08.2004

ForumRe: Tre vendepunkter i innvandringspolitikken

Vegard Velle konkluderer at ”det er ingen logisk grunn til at det ikke kan bo 5,5 i stedet for 4,5 millioner mennesker i Norge”.

På et prinsipielt plan er argumentet både nyttig og riktig. Den som for eksempel bruker en åtte timers busstur mellom Oslo og Trondheim til å kikke ut av vinduet, vil legge merke til at dette landet praktisk talt ikke består av annet enn skau, og helt åpenbart har plass til ikke bare 5,5, men langt flere millioner mennesker (som selvsagt vil være både arbeidere og forbrukere).

Men på det praktiske plan har Velle dessverre oversett hele hovedpoenget i debatten. Når blant annet LO frykter lønnspress i en rekke bransjer som resultat av fri arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, er årsaken først og fremst at det vil friste folk fra nærområdene (særlig Polen og Baltikum) til å gjøre sesongarbeid i Norge, men uten å flytte hit. Det er den kolossale valutagevinsten som gjør det mulig for disse arbeiderne å oppnå en god levestandard hjemme, med en månedslønn på nivå med en liten brøkdel av det norske arbeidstakere trenger. Poenget er jo at mesteparten av regninga slett ikke betales av arbeidsgiveren, men av Svein Gjedrem (eller rettere sagt, den fordeles jevnt utover på norske eksportnæringer, som lider under den høye kronekursen.)

Det store deler av venstresida hevder, er derfor at systemet i virkeligheten er en formidabel subsidieordning for norske arbeidsgivere som ansetter øst-europeere på oppdrag og korttidskontrakter, og at det altså er et angrep på både norske og øst-europeiske arbeidere.

Men da blir det også feil når Velle siterer Harald Berntsen: ”Om arbeidsinnvandring til Norge skaper press på lønnene her, blir det samtidig mindre arbeidsløshet og press på lønnene andre steder. Dermed blir det lettere å kjempe for bedre kår der.” Sannheten er jo at det tvert imot vil bli adskillig vanskeligere å kreve lønnsøkninger i Polen, dersom en stadig økende andel av arbeidsstokken mottar norsk eller svensk luselønn og i praksis lever av å veksle penger. De fleste øst-europeiske landene har allerede opplevd en formidabel prisstigning siden EU-medlemsskapet i mai, det vil si at den lokale arbeiderklassen taper kjøpekraft og blir sittende igjen med regninga når valutagapet skal tettes igjen. Lysten på en korttidskontrakt i Norge eller Sverige blir ikke mindre av det, og spesielt ikke når vi samtidig vet at arbeidsløsheten i disse landene slett ikke synker, men er forferdelig høy og vokser ganske raskt.

Kravet om å almenngjøre de norske tariffavtalene er et godt og offensivt krav, men problemet med den er at den ikke rammer import av tjenester. Det vil kreves harde kamper for å få innført slike regler i de bransjene som rammes, (og motivasjonen for å være fagorganisert vil svekkes for den enkelte, særlig siden transportstreiken tapte) – men det eneste som trengs for å omgå den almenngjorte avtalen er en polsk eller øst-europeisk mellommann som gir et anbud, og vips så er resultatet nøyaktig det samme.

Løsningen er selvsagt ikke å stenge grensene, men å slåss mot anbudsreglene i EØS-avtalen, og framfor alt mot alle de helvetes vikarordningene og korttidskontraktene som er i ferd med å ødelegge hele arbeidslivet, både i Norge og Sverige og Polen og resten av EU og hele den vestlige verden. Med et arbeidsliv som er basert på trygge og varige jobber med skikkelig lønn – det vil si på den åpenbare selvfølge at de ansatte skal ha råd til å bo i det landet de jobber – med et slikt arbeidsliv er det selvfølgelig plass til en lang rekke millioner nye mennesker i dette folketomme landet :)


Kommentar [107] Skrevet av: eple

24.10.2004

ForumRe: Tre vendepunkt i innvandringspolitikken

Les Simen Tutvedts svar på dette innlegget her


Kommentar [108] Skrevet av: Eivind

26.10.2004

ForumRe: Tre vendepunktER i innvandringspolitikken

Den som leste Simen Tutvets motinnlegg mot meg i forrige nummer av Gnisten, må ha undret seg over hva som kan være årsaken til at den erfarne sosialisten ikke ser ut til å ha lest det innlegget han forsøker å svare på.

Grunnen til at jeg følte behov for å kommentere Vegard Velles artikkel om arbeidsinnvandring fra Øst-Europa i Gnisten nr. 1, var at den overhodet ikke gjorde selv det aller minste forsøk på å ta opp det som er hovedspørsmålet for alle andre deltakere i debatten, nemlig at et stort flertall av øst-europeere som har tatt seg arbeid i Norge og Sverige siden mai IKKE HAR VALGT Å FLYTTE HIT, men I STEDET HAR VALGT å reise fram og tilbake og tjene penger på valutagevinsten.

Det er tankevekkende og merkelig at et blad som skilter høyt med ”politisk skarphet og klar strategi” med ordtaket ”en liten øks må være skarp” osv, presterer å sette på trykk en fem siders hovedartikkel uten engang å nevne det spørsmålet debatten dreier seg om.

Jeg tillot meg derfor å nevne hva slags argumentasjon jeg mener venstresida bør bruke i sakens anledning, I STEDET FOR Å KREVE stengte grenser ---- nemlig 1) krav om almenngjøring av tariffavtalene, 2) kamp mot anbudsreglene i EØS, som gjør det mulig å omgå selv almenngjorte avtaler, og 3) kamp mot korttidskontraktene som gjør denne formen for ansettelser mulig i utgangspunktet.

I tillegg burde jeg også ha nevnt motstanden mot det nye tjenestedirektivet i EU, som vil gjøre det mulig for såkalte bemanningsbyråer (Manpower, adecco osv) å etablere seg i de landene med dårligst betingelser, og leie ut arbeidere over hele EØS-området på de samme vilkårene som gjelder der de er etablert. (Se f.eks denne her)

Vegard Velle ga ingen slike argumenter i det hele tatt i sin artikkel ----- dvs han stilte ikke engang spørsmålet. Når sant skal sies er det faktisk ingenting som tyder på at Velle overhodet forsto hva som er problemet; det virker rett og slett som om han ikke er klar over at diskusjonen dreier seg om annet enn hvorvidt polakker og andre øst-europeere skal flytte til Norge permanent for å jobbe her.

Det er imidlertid ikke noe galt i å glemme hovedsaken i en avisartikkel, og innlegget mitt var lagt opp som et slags tillegg til artikkelen, ikke som et motinnlegg. Men når Simen Tutvet ikke greier å kontrollere sin Pavlov-refleks, og bestemmer seg for å ta til gjenmæle ved å trekke debatten NED IGJEN på det samme nivået som den var på, så er det grunn til å begynne å stille spørsmålstegn for alvor ved den politiske skarpheten og strategiske klarheten som det reklameres med.

Altså: Først kritiserer IS andre på venstresida for å kreve overgangsregler og stengte grenser – helt riktig –, men samtidig er de ikke i stand til å forsyne venstresida med ett eneste argument som kan brukes i stedet for disse kravene, rett og slett fordi organisasjonen ikke ser ut til å ha forstått hva som diskuteres.

Når de så får et innlegg til avisa som GIR slike argumenter, --- dvs argumenter som altså kan brukes I STEDET FOR å kreve stengte grenser --- så greier de ikke å forstå det da heller, men bestemmer seg for å skrive et motinnlegg hvor de gir en mekanisk oppramsing av de samme tiradene som skal brukes overfor dem som krever stengte grenser, fx om innvandringsstoppen fra 1975 osv.

Enten vitner dette om en høyst bekymringsverdig utvikling i en organisasjon som har vært preget av god evne til politiske analyser, eller så må det bety at Tutvet har andre motiver for å skrive motinnlegg enn å bringe debatten framover.


Kommentar [112] Skrevet av: Eivind

26.10.2004

ForumRe: Tre vendepunkt i innvandringspolitikken

Sorry, jeg er visst jævlig dårlig til å linke. Prøvde å vise deg denne, men det var ikke så vellykka....

ellers finner du mer om tjenestedirektivet og sosial dumping på sidene til LO og Nei til EU.


Kommentar [115] Skrevet av: Eivind

27.10.2004

Forumbedre link:

Denne er god på tjenestedirektivet.


Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.