IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

hopp.jpg

pilDen dagen bevegelsen vinner en seier over imperialismen, bør flest mulig sosialister være der, for å bringe visjonen om et liv etter kapitalismen enda litt nærmere.
Foto: Birgitte Aasen

Den verden vi vil ha

Vi trenger visjoner om livet etter kapitalismen, men de må knyttes til hva vi gjør i dag, skriver Gøril Eldøen.

linje

Publisert: 19.08.2004

I begynnelsen av juli opptrådte dub-poeten Linton Kwesi Johnson på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand. Forsamlingen var andektig, unge publikummere og gamle Linton-entusiaster holdt pusten mens den legendariske politiske poeten leste fra sine tekster. Ingen klappet mellom tekstene, både fordi Johnson kjapt tok fatt på introen til neste dikt, men også fordi man hadde så stor respekt for han som sto på scenen at man nesten ble litt sjenert. Men da Johnson hadde introdusert diktet «More Time», klappet folk spontant, inspirert av det lille enkle glimtet Johnson ga av en annen og bedre verden:

If only we could have
The shorter working day
The shorter working week
The shorter working life
More time to realize our full human potential

Enkel ønsketenkning, men likevel så grunnleggende annerledes enn det livet de fleste av oss lever i dag. Et gløtt til noe annet og bedre.

Flere enn på lenge er enige om at det systemet som verden styres etter i dag preges av undertrykking, sexisme, rasisme, krig og manglende demokratisk styring. Flere enn på lenge ønsker noe annet, og kan tenke seg både å slåss for en annen verden og å være med på å definere hvordan den kan se ut. Den amerikanske forfatteren Michael Albert er en av flere som i bokform skriver om «livet etter kapitalismen». Han skisserer en alternativ organisering av økonomien, kalt deltakerøkonomi (participatory economy, forkortet til parecon). Internasjonale sosialister og Gnisten står i en sosialistisk tradisjon som argumenterer for sosialisme nedenfra som alternativ både til kapitalismen og til ulike former for «statssosialisme». Det finnes flere fellestrekk mellom Alberts deltakerøkonomi og visjonen om sosialisme nedenfra.

Framtidsplaner?

Drømmer og planer om en annen verden har folk drevet med til alle tider, og de er en viktig del av politiske aktivisters selvoppholdelsesdrift. De fleste sosiale bevegelser har som utgangspunkt at de vet hva de ikke vil ha, noe som naturlig nok medfører noen tanker om hva de kunne tenke seg i stedet. I et system som ikke er drevet av profitt, tenk bare på alt vi slipper å bruke tid og krefter på! Tenk på alle de unødvendige jobbene som bare kan fjernes og erstattes med andre, mer meningsfylte oppgaver: arbeidere på våpenfabrikker kan bygge trikker og trikkekontrollørene kan organisere konserter på plattformene. For eksempel. Vi vil ikke trenge den allestedsnærværende reklameindustrien, og de mange kreative folkene som jobber med å finne ut hvordan man kan selge flere flasker brus kan heller bruke sine talenter på å gjøre offentlige plasser mer interessante.

Selvfølgelig er det likevel begrensa hvor langt vår forestillingsevne kan ta oss – vi kan umulig vite hvordan menneskene vil være i et samfunn som er grunnleggende annerledes enn det vi har tilbrakt våre liv i. I 1884 skrev Friedrich Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, hvor han blant annet tar for seg kvinneundertrykkingas historie. I forbindelse med spørsmålet om hvordan forholdet mellom kjønnene vil bli i et samfunn som ikke er basert på utbytting og klassemotsetninger, skriver han:

Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.

Sosialister argumenterer for at overgangen til et annet samfunn krever en revolusjon, en grunnleggende sosial omveltning, for at gamle institusjoner kan avskaffes og nye bygges opp. Like viktig er imidlertid hva som skjer i hodene på de menneskene som er med og skaper denne grunnleggende endringen: Det vil skje grunnleggende endringer også når det gjelder folks tenkesett, bevissthet, fantasi, og forhold til andre mennesker. Det er dette Engels peker på når han understreker at vi i dag ikke kan lage en detaljert plan for hvordan andre mennesker – eller kanskje nye versjoner av oss selv – skal skape et helt nytt samfunn. Likevel er det viktig å si noe om hvordan et sosialistisk samfunn vil kunne være, både som inspirasjon for dagens kamp, men også fordi det kan skaffe oss bedre innsikt i dagens system gjennom å kontrastere det med noe annet.

Kapitalismen

Det kapitalistiske systemet har to fundamentale trekk. Det ene er at det baserer seg på utbytting av lønnsarbeid. De fleste mennesker i dag har ikke noe annet akseptabelt alternativ enn å arbeide for en eller flere kapitalister på en måte som gjør at de blir utbyttet. Det vil si at de produserer større verdier enn de får tilbake i form av lønn og sosiale ytelser. Kapitalismens andre kjennetegn er blind, konkurransedrevet opphoping av verdier (akkumulasjon): Selskaper konkurrerer mot hverandre og investerer for å vinne større markedsandeler og høyere profitter til et mindretall – de som kontrollerer produksjonsmidlene.

Disse kjennetegnene gjør kapitalismen til et grunnleggende urettferdig system, hvor menneskers liv avhenger av faktorer som er utenfor deres egen kontroll eller makt. Markedssvingninger og økonomiske kriser gjør at folk mister jobbene sine, helt uavhengig av om de har gjort en god jobb eller ikke. Kapitalismen er også et ekstremt sløsende system, både når det gjelder naturressurser og menneskelig potensial. Tenk bare på den høye arbeidsledigheten side om side med svære uløste oppgaver, eller sult side om side med brennende kornhauger, eller dyp fattigdom side om side med ekstrem luksus for eksempel i en by som Jakarta.

Kapitalismen er også nødvendigvis udemokratisk fordi økonomiske avgjørelser ligger i hendene på et fåtall mennesker i store selskaper, som ikke er valgt av noen andre enn sine nærmeste venner og allierte. De demokratiske rettighetene som finnes i liberale demokratier dag – stemmerett, ytringsfrihet og så videre – undergraves av at de ikke omfatter økonomien. Storselskapene og bankene ledes av folk som aldri stiller til valg. Sentralbanksjefen i Norge stiller ikke en gang opp i offentlige debatter.

Noen versjoner av kapitalismen er likevel bedre enn andre – 1950- og 60-tallet var ei tid for reformer og vekst i mye større grad enn i dag i Vest-Europa og Nord-Amerika. Men prisen for dette var konstant fare for atomødeleggelse under Den kalde krigen, og perioden med relativ velstand ble avløst av dyp økonomisk krise. Det er selvfølgelig viktig å kjempe for reformer her og nå, for eksempel for opprettholdelse og utvidelse av offentlige tjenester, men de forbedringer man klarer å få innført vil alltid stå i fare for å bli kastet til side dersom de kommer i konflikt med lønnsomhetskrav. Avviklingen av velferdsstaten de siste årene handler nettopp om et ustabilt system, hvor det som er bygd opp alltid kan rives ned. Kamp for reformer må være en del av en større prosess i retning systemforandring, et samfunn bygd på en annen sosial logikk enn kapitalismen. Michael Alberts visjon om deltakerøkonomi er ett forsøk på å skissere et slikt alternativ. I likhet med sosialister snakker Albert om «et klasseløst samfunn».

Deltakerøkonomi

Boka Parecon. Life After Capitalism har fått stor utbredelse siden den kom ut i 2003, og den blir fortsatt mye diskutert. Michael Albert selv reiser rundt og snakker om deltakerøkonomi til store forsamlinger verden over.

De sentrale verdiene i teorien om deltakerøkonomi er likhet, mangfold, solidaritet og selvstyre (self management). Det siste prinsippet går ut på at folk skal ha innflytelse over avgjørelser som angår dem. I en deltakerøkonomi er det arbeider- og forbrukerråd og ikke profittdrevne sjefer som avgjør hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres og hvordan det skal fordeles. Det er gjennom disse rådsstrukturene avgjørelser tas og planleggingen foregår. Avstemmingsmetode og beslutningsnivå vil variere etter hvilken type avgjørelse det er snakk om. Avgjørelser og planlegging som angår en hel region kan tas opp på regionalt rådsnivå. Avgjørelser om ansettelse på en arbeidsplass tas av arbeiderrådet på den aktuelle arbeidsplassen.

Hvor stor innflytelse en person har over avgjørelser bestemmes ut fra i hvor stor grad vedkommende berøres av resultatet. Hvilken farge jeg har på sokkene er en avgjørelse som bare vedkommer meg selv og ingen andre, derfor tar jeg den avgjørelsen «diktatorisk». Andre avgjørelser, som for eksempel at jeg vil høre på radio på jobben, må bestemmes av de som kommer til å høre lyden og som kanskje vil bli forstyrret av den. Typen avgjørelse har betydning for hva slags beslutningsprosess som passer best, noen ganger én person én stemme, andre ganger 50 prosents flertall, andre ganger diktatorisk beslutning (personlig sokkefarge).

I en deltakerøkonomi vil det ikke eksistere privat eierskap av arbeidsplasser, redskaper, ressurser og annet som trengs for å produsere det samfunnet trenger. Lønn er ikke basert på eierskap, makt, eller høyere produktivitet på grunn av gode redskaper eller medfødte talenter. I en deltakerøkonomi vil folk belønnes etter innsats og det de ofrer for å gjøre jobben, ikke etter hvor innbringende det de skaper er. Her er et av eksemplene Albert gir for å illustrere dette belønningsprinsippet: Én komponist komponerer et mesterverk, mens en annen komponist komponerer et musikkstykke som er godt, men ikke fantastisk. Begge har arbeidet med verket i like mange timer og under like forhold. I en deltakerøkonomi vil de to komponistene få samme betaling, fordi innsatsen og det de har ofret av krefter er lik. Folk skal ikke belønnes ekstra fordi de tilfeldigvis har mer talent enn andre, eller bedre redskaper.

For å unngå hierarkier på arbeidsplassene er arbeidsoppgavene fordelt slik at alle både gjør kjedelig rutinearbeid og mer ansvarsfulle oppgaver som gir makt. Alle gjør altså varierte oppgaver, slik at også makt og ansvar fordeles likt. Albert kaller dette «balanserte jobbkomplekser»: Hver stilling består av varierte oppgaver og i sum har alle stillinger like høy «maktfaktor». En kirurg vil i et slikt system ikke bare operere, men også re senger og vaske gulv. Ingen vil heller ha som eneste oppgave å vaske gulv, men for eksempel også arbeide med vaktlister eller planlegging av ny avdeling på sykehuset. Slik «balansering» av oppgavene gir også et rikere (arbeids)liv til alle.

Mye av det Albert beskriver minner sterkt om de visjoner sosialister har stått for opp i gjennom årene. For eksempel har ideen (og praksisen) om arbeiderråd stått sterkt i deler av den sosialistiske tradisjonen i hundre år. Albert er imidlertid nøye med å påpeke at hans visjon ikke kan kalles sosialisme fordi han oppfatter sosialisme som ensbetydende med «markedssosialisme», «sentralplanlegging» og ovenfra-og-ned-styre.

Sosialisme nedenfra

Under store deler av 1900-tallet var mange av opprørene mot kapitalismen preget av forvirring omkring hva slags system kapitalismen skulle erstattes med. På 1960-tallet så mange aktivister og politiske bevegelser og partier på Kina som en modell for deres nye verden. På 1930-tallet idealiserte mange Sovjetunionen. Disse systemene ble kalt kommunisme eller sosialisme, men hadde mer til felles med kapitalismen. En formann på en bilfabrikk i Sovjet på 30-tallet snakket russisk, men han ropte akkurat de samme ordrene i samme tonefall som en formann på en bilfabrikk i Detroit på samme tidspunkt.

Sosialisme betyr sosialt, kollektiv eierskap av produktive ressurser på demokratisk og desentralisert basis. Karl Marx beskrev sosialisme som en prosess for egenfrigjøring: han mente at arbeiderklassens frigjøring måtte være arbeiderklassens eget verk. Den amerikanske marxisten Hal Draper kalte dette «sosialisme nedenfra» som en motsats til sosialisme ovenfra (noe både sosialdemokratiet og stalinismen sto for på hver sin måte).

Demokrati på arbeidsplassen står sentralt både i argumentasjonen for sosialisme nedenfra og i Michael Alberts deltakerøkonomi. Å begynne å organisere dette vil kunne fungere revolusjonært, være en del av en revolusjonær prosess. I stedet for sjefer som blir utnevnt av private eiere og selskapenes styre, vil de bli nødt til å velges og stå ansvarlig overfor arbeiderrådenes allmøter. I stedet for å motta luksuslønninger, fallskjermer og aksjeutbytter, vil de få den samme betalingen som de arbeiderne de representerer. Dette vil være et stort skritt på veien mot klasseløshet: det vil bryte ned skillet mellom de som kontrollerer velstanden og de som produserer den, de som gir ordrene og de som gjør arbeidet. Sosialisme nedenfra innebærer en radikal utvidelse av demokratiet, fordi økonomiske prosesser underlegges de samme demokratiske prinsippene som politiske beslutninger. Demokratiet vil også stikke dypere i den forstand at folk vil være aktive deltakere i beslutninger som angår deres liv, og ikke passive velgere med minimale valgmuligheter, som i dag.

Staten og revolusjonen

Sosialisme betyr en radikal omveltning av det eksisterende systemet – en revolusjon. En revolusjon ikke bare mot storselskaper, men også mot staten. Staten er ikke en nøytral instans som representerer «folket», uavhengig av klassemotsetninger. Det er vanskelig, spesielt etter 11. september 2001, å se staten som en del av løsninga og ikke som en del av problemet: Det var den amerikanske og britiske staten, med deres ledende politikere i spissen, som gikk til krig mot Irak i 2003. Det var den norske staten som sendte soldater til Irak. «Krigen mot terror» er en påminnelse om at kapitalisme også betyr imperialisme, at den innebærer konkurranse mellom stater like mye som mellom selskaper.

Staten i dag har monopol på lovlig maktutøvelse, den administrerer et nettverk av maktinstanser som hæren, politiet, fengsler, domstoler, departementer og så videre. Selv om disse institusjonene ofte fremstilles som nøytrale og «hevet over» interessene til noen grupper i samfunnet, deler staten de økonomiske og politiske verdiene til den klassen som styrer økonomien. En slik stat kan ikke eksistere sammen med et utbredt arbeidsplassdemokrati over lengre tid. Tvert imot vil den bruke sin makt til å prøve å forhindre at demokrati i arbeidslivet i det hele tatt gjennomføres.

En revolusjon kan ikke proklameres av noen, ovenfra. Bare det store flertallet av folk i verden som er utbyttet og undertrykt av kapitalismen kan frigjøre seg selv – først og fremst gjennom generalstreiker og okkupasjoner av arbeidsplasser. En revolusjon betyr å vinne grunnplanet i de væpnede styrkene, og hvor det er mulig også politiet, og på den måten lamme forsøkene på å undertrykke bevegelsen. I denne prosessen kan arbeiderråd begynne å utvikle seg organisatorisk. Det har skjedd flere ganger før, i Russland i 1905 og 1917, Tyskland og Italia etter første verdenskrig, Ungarn i 1956, Chile i 1972 og Iran i 1979.

En sterk revolusjonær bevegelse er avhengig av på den ene siden massiv oppslutning og på den andre siden at denne masseoppslutninga er egenorganisert. Det krever en bevegelse med et enormt nettverk av arbeidsplass- og nabolagsorganisering som er sterk nok både til å stå i mot undertrykking av bevegelsen og begynne å organisere driften av sin arbeidsplass og sitt lokalsamfunn. Behovet for å etablere slike råd oppstår fordi man er nødt til å organisere og samordne kampene, bestemme hva man trenger å produsere, hvem som trenger hva og så videre. Når de utfører disse funksjonene kan arbeiderrådene utvikle seg til et alternativt maktsentrum som først utfordrer, deretter avsetter, den gamle staten. På denne måten er det en organisk sammenheng mellom det samfunnet vi ønsker etter kapitalismen og den organiseringa som finner sted i ei revolusjonær tid.

Marked og planlegging

Sosialisme er et alternativ til kapitalismen som ikke bygger på markedsmekanismer for å sikre fordeling av ressurser. Det vil si å avskaffe ressursfordeling gjennom konkurranse mellom rivaliserende kapitalmakter som kontrollerer disse ressursene, løsrevet fra demokratiske prosesser. Den blinde konkurransen gjør kapitalismen til et uforutsigbart system som ikke tillater langsiktige planer, rettferdig fordeling av ressursene og en økologisk forsvarlig utvikling.

Det finnes flere modeller for en demokratisk planlagt økonomi, hvor ressurser fordeles ut fra horisontale forhold mellom nettverk av produsenter og forbrukere. En slik form for planlegging vil være radikalt annerledes enn både kapitalismen (hvor fordeling skjer på bakgrunn av konkurranse) og stalinistisk kommandoøkonomi (hvor ressurser fordeles diktatorisk). Det vil være mye lettere å planlegge når man ikke trenger å gjøre det for å konkurrere ut andre eller skape nok profitt. Dette vil være en planlegging basert på samarbeid, hvor de som selv føler på kroppen hva som må gjøres er med og tar avgjørelser, direkte eller indirekte. Direkte på sin arbeidsplass eller i sitt nabolag, indirekte gjennom valgte representanter som kan tilbakekalles.

Sosialistisk planlegging er grovt sett et økonomisk system hvor fordeling og bruk av ressurser bestemmes kollektivt på bakgrunn av demokratiske beslutningsprosesser. Skal denne planlegginga være effektiv må den også foregå på et internasjonalt nivå, fordi det finnes globale problemer som må løses.

Visjon og strategi

Michael Alberts prosjekt er å beskrive – i detalj – hvordan økonomien kan baseres på deltakelse. Han skriver at «den strategiske oppgaven» i dag må være å arbeide for det han kaller «ikke-reformistiske reformer», det vil si reformer som øker bevisstheten, utvider engasjementet og styrker organiseringa. Med tiden kan bevegelser bli i stand til å etablere helt nye institusjoner. Mange av trekkene i deltakerøkonomien han skisserer, vil imidlertid nødvendigvis være en del av en revolusjonær prosess, og utgjøre en kime til en annen verden (arbeider- og forbrukerråd, for eksempel).

En revolusjon er nødvendig ikke bare fordi vi gjennom den kan kvitte oss med de undertrykkende institusjonene som kapitalismen i dag baseres på. En revolusjon vil også være avgjørende for å skape grunnleggende endringer i vår bevissthet. Vi har alle vokst opp i det eksisterende kapitalistiske systemet, og dette systemets begreper om hva som er mulig og ikke mulig ligger dypt lagra i bevisstheten vår. Når folk begynner å aktivt engasjere seg i sosiale kamper, vil de begynne å stille spørsmålstegn ved noen av disse begrepene. Dersom denne kampen føres videre, involverer flere og vinner seiere, vil også større deler av systemet fremstå som mulige å bekjempe og ideene om hva som kan oppnås vil utvides.

Radikale visjoner om livet etter kapitalismen er nødvendige for dagens kamp, forutsatt at de knyttes direkte til bevegelsens strategiske veivalg i dag. Vi står nå opp imot en verdenshistorisk visjon fra våre motstanderes side: visjonen om «The new american century», hvor krigen i Irak er en avgjørende prøvestein. Vi har en visjon om en verden uten krig, og et sentralt strategisk veivalg i dag er å bygge opp en bevegelse som kan påføre krigsvisjonærene et sviende nederlag i Irak.

Tenk tilbake på hvordan du hadde det 15. februar 2003, da du deltok sammen med millioner av mennesker verden over i protest mot George Bushs barbariske visjon for Det amerikanske århundre. Ville du ikke da trykket Linton Kwesi Johnsons ord om å realisere vårt menneskelige potensial enda mer til ditt bryst? Den dagen bevegelsen vinner en seier over imperialismen, bør flest mulig sosialister være der, for å bringe visjonen om et liv etter kapitalismen enda litt nærmere.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.