IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Gramsci

Den gode forstand

linje

Publisert: 30.04.2005

Alle tidligere historiske bevegelser, skriver Marx i del en av Det kommunistiske manifest, "var minoritetsbevegelser, eller i minoriteters interesser. Arbeiderbevegelsen er den selvbevisste, uavhengige bevegelsen til det store flertallet, i dette store flertallets interesse." Denne ideen om selvbevissthet var helt avgjørende for Gramsci. I sine Lyonteser, skrevet like før han ble satt i fengsel, understreket han at

"Alle innvendinger mot at partiet skal ta utgangspunkt i arbeiderklassen, er et uttrykk for en anti-proletarisk holdning hos småborgerlige intellektuelle, som tror de selv er jordens salt og ser arbeiderne som et materielt instrument for sosial forandring og ikke som en bevisst, intelligent, hovedrolleinnehaver i revolusjonen".1

Denne anti-elitismen rammer ikke bare mange av de akademikere som har latt seg inspirere av Gramsci. Revolusjonsledere som Mao og Che Guevara gikk også glipp av dette fundamentale første-budet hos Marx.

Men i Fengselsdagbøkene gjorde Gramsci noe mer enn å stadfeste at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Han forsøkte å si noe mer generelt om den folkelige bevisstheten, også slik den artet seg før revolusjonen. Som diskusjonen av hegemonibegrepet i forrige nummer viste, var ikke Gramsci i tvil om at det fantes en grad av frivillig aksept for hegemoniet hos folk flest. Samtidig insisterte Gramsci på at det fantes en "sunn kjerne" i folks "common sense" som han kalte "good sense."2 Dette er oversatt fra "senso bueno" på italiensk, men jeg vil foreslå at vi på norsk snakker om "den gode forstand". Det er her vi finner mulighetene for sosial forandring i bevisstheten til folk flest.

Motsetningsfull bevissthet

La meg bruke det samme eksemplet jeg brukte i forrige nummer; heismontørenes lange streik mot sosial dumping. Da fagforeningsledelsen avsluttet streiken etter tvungen lønnsnemd aksepterte de i praksis hegemoniet, skrev jeg. Men den store støtten de fikk fra befolkningen i første omgang, kan likevel tilskrives den gode forstand. Det var så umiddelbart logisk at hvis Heis vant, ville det kunne stanse spredningen av sosial dumping andre steder. Behovet for å sikre rettigheter for utenlandsk arbeidskraft, erfares nå av mange arbeidere i stadig flere bransjer. Nytt på Nytt leverer ofte "godlynt" vitsing om polakker, som en illustrasjon av at sosial dumping ikke kun forekommer i jordbærsesongen.

Heiseksemplet kan kanskje gjøre det lettere å forstå Gramscis ofte siterte, men egentlig ganske vanskelige beskrivelse, av folks "motsetningsfulle bevissthet". Det aktive "mennesket i massen":

"har to teoretiske bevisstheter (eller en motsetningsfull bevissthet): én som er implisitt i hans aktivitet og som i virkeligheten forener han med alle arbeidere i den praktiske transformasjonen av verden; og én overfladisk eksplisitt eller verbal bevissthet, som han har arvet fra fortiden og ukritisk absorbert."3

Det er denne første formen for bevissthet som er den gode forstand, mens det er den andre - den som aksepterer tvungen lønnsnemnd - som stammer fra hegemoniet.

Et "glemt" begrep

Gramsci diskuterer ikke den gode forstand spesielt inngående. Noen ganger fremstår den gode forstand som et slags innstinkt mens andre steder i Fengselsdagbøkene er den en praktisk-logisk sans som krever refleksjon.4 Disse vanskelighetene betyr ikke at den gode forstand er et marginalt tema hos Gramsci. Diana Coben skriver tvert i mot at Gramsci brukte livet sitt på å finne ut hva good sense var.5 Da jeg leste til hovedoppgaven min var hun, en matematisk pedagog (!), den eneste akademikeren jeg fant som diskuterte den gode forstand inngående. De fleste har investert enormt av sin hjernekapasitet på å finne ut hvordan hegemoniet virker, mens de har latt den gode forstand gå i glemmebøkene. Dette er ganske talende for gramsci-fortolkerne i den vestlige marxismen.

Men så spør du kanskje; hva er egentlig den gode forstand? Hvor kommer den fra? Ja, når får jeg se noe av den der jeg bor, jobber og går på skole? Det kan jo hende at grunnen til at så mange har "glemt" den gode forstand, er at de så begrepet som lite annet enn revolusjonsdrømmeri hos Gramsci. Og det må innrømmes; både Internasjonale Sosialister og undertegnede har titt og ofte blitt beskyldt for å ha for stor "tro" på mulighetene i den folkelige bevisstheten.

Generelt holder ikke denne innvendingen mål. Alf Nilsen, som jeg først møtte etter at jeg leverte fra meg oppgaven min, viser på de neste sidene at det er fullt mulig å forstå Gramsci som en teoretiker for viljens optimisme. Der hvor Che Guevara bare var ukuelig optimist, ga Gramsci gode teoretiske grunner for å være optimist.

Latent, men uttrykkes gjennom praksis

Når Gramsci snakker om den gode forstand er det imidlertid ofte med ord som "latent", "embryonisk" og - som vi så - "implisitt". Samtidig understreker han at den gode forstand "manifesterer seg selv i handling, når en gruppe handler som en organisk totalitet"6. Slik jeg forstår han er dette for å understreke at denne praktisk-logiske sansen er noe vi i og for seg alltid har. Men den blir først synlig som en kraft gjennom massiv felles handling. Den gode forstand kan dermed defineres som "en form for bevissthet som oppstår i konflikt med det aktuelle hegemoniet, men som uttrykkes gjennom kollektive handlinger i opposisjon til hegemoniet."7 Meningsmålingene viser at befolkningen i Norge hele tiden er imot Irak-krigen og norsk engasjement, men det er en stadig utfordring å vise det, slik vi gjorde den 15. februar 2003.

Fremmedgjøring og selvrealisering

En annen måte å forstå den gode forstand på er ved å ta et dykk inn i den kapitalistiske produksjonsmåten. Selv om Gramsci sjelden gjør dette, kan den motstridende bevissheten forklares på dypere vis hvis vi ser på hvordan arbeidet arter seg under kapitalismen. Sett fra kapitalistenes side er arbeidskraften adskilt fra de menneskelige behovene til arbeideren. "Hver gang jeg vil ha et par hender, får jeg et menneske" klaget Henry Ford. Denne logikken fra kapitalens side bidrar til arbeiderenes opplevelse av fremmedgjøring. For de har jo andre menneskelige behov. Når disse sosiale behovene ikke kan realiseres gjennom arbeidet de gjør, dannes, som Michael Lebowitz argumenter godt for, utgangspunktet for "en ny oppfatning av dem selv - som subjekter i stand til å forandre deres verden".8 Den gode forstand har kanskje sin rot i at vi finner mening med både arbeidet og med oss selv, på tross av fremmedgjorte arbeidsbetingelser.

Motsetningen kan illustreres med Simone De Beavouirs berømte beskrivelse av den hjemmeværende husmoren på 50-tallet9. På den ene siden var tilværelsen preget av fremmedgjøring. Men samtidig, idet hun gikk hjemme i huset og nitidig passet på gardinene, fant hun måter å bygge et selvbilde på nettopp ved å gjøre huset sitt plettfritt. Problemet for henne var selvsagt at hennes strategier for "selvrealisering" aldri kunne munne ut i større sosiale forandringer.

Arbeidermakt

På arbeidsplassene kan imidlertid selvrealisering og den gode forstand virke sammen. Det er absolutt ingen tvil om at Gramsci "oppdaget" den gode forstand i kampene som ble ført av arbeiderne i Torino i 1919-1920. Idet arbeiderne begynte å drive fabrikkene selv, endret deres oppfatning av hva som var formålet med produksjonen seg. Ved å se fabrikken som "produksjon av virkelige objekter og ikke av profitt", ga arbeideren "en ekstern politisk demonstrasjon av den bevisstheten han [hadde] ervervet".10 Skal det bli virkelig forandring, må den gode forstand gi opphav til en alternativ makt. Ellers vil man for alltid måte bukke for hegemoniet, eller for tvungen lønnsnemnd, slik Heis gjorde. Men derfor må også en diskusjon om hegemoni og den gode forstand munne ut i politiske veivalg. Diskusjonen av reformisme, ledelse og de "organiske intellektuelle" blir derfor tema for neste nummer.

1 Sitert fra Chris Harman "Gramsci vs. Reformism" s. 10-11 Bookmarks 1983

2 Selections from Prison Notebooks (SPN) 1971:327

3 Ibid s.333

4 På side 20 i hovedoppgaven min gir jeg noen sidehenvisninger der good sense diskuteres eller nevnes. Dette er vanskeligere enn Roald Øyen. Vidar Hågensen og jeg satt sammen en kveld og prøvde å knekke nøttene , særlig på s. 327 og på s. 333.

5 Coben, Diana C "Metaphors for an Educative Politics: "Common Sense," "Good Sense," and Educating Adults I Borg, Buttigieg og Mayo (2002) Gramsci and Education, Oxford.

6 SPN s. 327

7 Ytterstad s.21

8 2003:180, Beyond Capital, Marx Political Economy of the Working Class, New York

9 Det annet kjønn 2000 Oslo Pax.

10 SPN s.202


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.