IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hegemoniet over bevisstheten

Som annonsert i forrige Gnisten innleder nå Andreas Ytterstad en serie artikler om Antonio Gramsci. Det sentrale spørsmålet i serien vil være å utvikle en generell teori om folkelig bevissthet. Hvilke hindringer og hvilke muligheter fins det for at folk flest selv skal se behovet for et alternativ til kapitalismen? I forlengelsen av dette kommer selvsagt politiske og strategiske konklusjoner. Men i denne første artikkelen diskuteres kun det begrepet Gramsci er mest kjent for.1

linje

Publisert: 17.04.2005

Gramscis viktigste hindring for forandring kan oppsummeres i begrepet «hegemoni». Hva slags form for maktutøvelse er dette? For svært mange av Gramscis fortolkere er hegemoniet av ideologisk art. Knut Kjeldstadli utlegger for eksempel Gramscis «begrep om kulturelt og ideologisk hegemoni...» som «et tankeherredømme, formidlet av 'hegemoniske apparater' som kirke, skole, partier og massemedia».2 I tråd med dette legger mange av tenkerne i dagens protestbevegelser hovedvekten på at nyliberalistene, eller republikanerne i USA, har så effektive tankesmier.3

I parlamentariske samfunn er det med andre ord idemakten, ikke statsmakten, vi står overfor. Der hvor arbeiderne i Russland 1917 bare kunne gå i direkte konfrontasjon med en naken tsaristisk militærmakt, nøt parlamentariske samfunn ifølge standardtolkningen av Gramsci en helt annen legitimitet i befolkningen. Kort sagt, i vår type samfunn styres det gjennom konsensus, ikke ved hjelp av fysisk tvang.

Det er noe dypt ironisk over at denne lærdommen kom fra en som satt og skrev i et fascistisk fengsel. Det Italia og det Vest-Europa som Gramsci levde i, var langt fra preget av noen konsensus i befolkningen. I løpet av de to «røde årene» i Italia, 1919-1920, utfordret enorme streikebevegelser den parlamentariske statsmakten. Men da sosialistene ikke ville etablere en ny statsmakt, tok Mussolini over den gamle. Fysisk tvang og vold var med andre ord like mye en del av Gramscis politiske realitet som ideologier og ideer.

Men for Gramsci selv var ikke hegemoni utelukkende en ideologisk form for maktutøvelse. Du kan riktignok finne formuleringer som støtter en slik tolkning, men jeg er overbevist om at denne definisjonen fra Gramscis fengselsdagbøker er mer dekkende for hva han mente, og hva han selv opplevde:

Den 'normale' utøvelsen av hegemoni på den nå så klassiske arenaen for det parlamentariske regime, karakteriseres av en kombinasjon av fysisk makt og konsensus, i gjensidig balanse, der makt ikke får dominere for mye på bekostning av konsensus. Ja, faktisk forsøker man alltid å fremstille det som om fysisk makt baserer seg på majoritetens konsensus. Og denne fremstillingen av konsensus vil, i visse situasjoner, bli forsterket av de såkalte organer for den offentlige opinion, slik som aviser og organisasjoner.» (min oversettelse) 4

Passer en slik beskrivelse i dag? Vel, la oss ta USA som eksempel. Bush-administrasjonens hevd på å være demokratiets fanebærere er velkjent. Men er det ikke ganske åpenbart at dette ikke kun er et ideologisk prosjekt? Er ikke retten til å skape demokrati i Midtøsten uløselig forbundet med (ene)retten til å drepe? Okkupasjonen av Irak fremstilles til syvende og sist nettopp som om fysisk makt «baserer seg på majoritetens konsensus».5

Sivilsamfunnet eller staten?

Gramsci-sitatet og USA-eksemplet tyder på at det først og fremst er staten som utøver hegemoniet i parlamentariske samfunn. Men som sitatet fra Kjeldstadli ovenfor også røper, har ettertiden som oftest plassert de hegemoniske «apparatene» hos Gramsci utenfor staten, i et sivilsamfunn. Gramsci la selv stor vekt på institusjoner som for eksempel pavekirken, når han skulle forklare hegemoniets makt over den folkelige bevisstheten. I en mer oppdatert liste over hegemoniske «apparater» ramser den britiske kulturteoretikeren Terry Eagleton opp privateide tv-selskaper, familien, speiderbevegelsen, metodistkirken, barneskoler og avisen The Sun. Alle disse «binder individene til den herskende makten gjennom konsensus heller enn tvang».6

Det ville være dumt å benekte at hegemoni utøves i sivilsamfunnet. Idrett kan tjene som eksempel. Det enorme frivillige dugnadsarbeidet som nedlegges av foreldre i Idretts-Norge trekkes ofte frem. Hver gang en nordmann gjør det bra i en sport bidrar det til «rekrutteringen». På Ekebergsletta i juli signerer Ole Gunnar Solskjær autografer til ære for Norway Cup - symbolet på dugnad og nasjonal selvgodhet. Slik bindes vi sammen i konsensus, så lenge ingen utakknemlige fotballunger fra Kenya stikker ut av gymsalen og søker asyl. Gramsci har rett i at kampen om bevisstheten også foregår på slike såkalte «upolitiske» arenaer, og det er viktig at den tas også der (Vålerengaklanens kamp mot rasisme er et åpenbart eksempel).

Men sivilsamfunnet er likevel ikke hovedarenaen for utøvelsen av hegemoni. Det viktigste hegemoniske apparatet er statsapparatet. Et av Perry Andersons beste poenger i sin lange artikkel om Fengselsdagbøkene er nettopp dette. Det var ikke et underutviklet sivilsamfunn som gjorde revolusjon lettere i Russland sammenlignet med Vest-Europa på begynnelsen av 1900-tallet - kirkens innflytelse var for eksempel massiv under tsaren - men et underutviklet statsapparat. De parlamentariske institusjonenes blotte eksistens er kapitalismens viktigste forsvarsverk. Velgerne kan være misfornøyd med sine politikere. Men de vil kjøpe forestillingen om at Demokrati er ensbetydende med parlamentarisk demokrati, som våre herskere til stadighet pumper ut.7

Langt på vei vil jeg gi Anderson rett i dette. Det moderne statsapparatet utgjør den viktigste hindringen for radikal forandring i folkelig bevissthet. Det er dets mange forgreininger i samfunnet som virkelig binder oss til systemet. Idretts-Norge er ikke mye uten statlige tippemidler og statsminister Bondevik er aldri langt unna Ole Gunnar Solskjær på Ekebergsletta. Mer fundamentalt så finansieres politiske partier i dagens Norge i økende grad på basis av parlamentarisk representasjon. En Erling eller en Torstein på tinget for RV vil kunne mangedoble antall partiansatte. Slike bånd kan få konsekvenser selv for de mest revolusjonære. Både Ap- og SV-radikalere har gjennom årenes løp fått lære hvordan parlamentariske «spilleregler» danner grunnlaget for en langt mer «realistisk» budsjettpolitikk, for eksempel.

En opplevelse fra min egen bydel i Oslo kan kanskje være illustrerende her. Sist desember deltok jeg i Bjerke Bydels «åpne halvtime» i anledning oslobudsjettet. Et par hundre demonstrerte mot nedleggelsen av fritidsklubber, og inne på møtet ble ungdommenes krav støttet av alle, fra pensjonister til barnehageansatte til lokale politifolk. Men det var to unge veltalende jenter som framførte selve protestbudskapet. De åpnet vinduene og på signal begynte demonstrantene ute på parkeringsplassen foran Linderudsenteret å rope slagord. Proft! tenkte jeg (selv om jeg irriterte meg grenseløst over ordstyreren fra Høyre som blæret seg med å si at dette var en ulovlig og ineffektiv prosedyre).

Men da jeg snakket med jentene etterpå lærte jeg noe nytt om det hegemoniske statsapparatets forgreininger. De var talspersoner for protestene (delvis) i kraft av at de var tilknyttet ungdomsutvalget i bydelen. Så bydelen sto i en viss forstand ansvarlig både for nedleggelsen av ungdomstilbudet og for protesten mot nedleggelsen! «Hegemoni er som en pute,» skriver Robert Cox. «Det absorberer slag og før eller senere vil angriperen finne den komfortabel å hvile på.»8

Kapitalens hegemoni

Men det mangler noe i framstillingen av hegemoni så langt. Økonomiens betydning er borte. Den amerikanske statens interesser i Midtøsten kan ikke forstås løsrevet fra behovet for å sikre USA oljeinntekter i fremtiden. Behovet for innsparinger i oljelandet Norge er likeledes selvsagt et økonomisk behov, drevet av kapitalistisk konkurranse. Ingen i min bydel gikk til valg på å legge ned tre fritidsklubber. Likevel protesterte ikke SVerne i den åpne halvtimen mot selve innsparingsbehovet.

Dette er en mangel også hos Gramsci. Mange av hans fortolkere roser han for å se lenger enn til kapitalens lovmessigheter. Endelig en marxist som ikke er økonomisk reduksjonist, tenker de, før de kaster seg inn i en eller annen kulturdebatt. Dette kan i og for seg være interessant nok. Men de er ingen unnskyldning for å ignorere den mer direkte makten kapitalens hegemoni har over vår bevissthet. Gramsci skriver om årsaken til fordismens suksess i USA på 20-tallet at hegemoniet der «fødes på fabrikkene».9 Han snakker om de fundamentale sosiale klassene som hegemoniet, og motstanden mot det, springer ut i fra. Likevel er det et problem at ikke Gramsci teoretiserer hegemoniet mer med utgangspunkt i kapitalismens kontroll over produksjonsmidlene.

Men jeg tviler sterkt på at Gramsci ville ha plassert privateide tv-selskaper i sivilsamfunnet, slik som Terry Eagleton gjør. TV2 er da visselig Først og Fremst et kapitalistisk foretak. Og for de fleste av de som jobber der er det sjefenes styringsrett som får dem til å møte opp om morgenen. Kanskje blir de på hegemonisk vis oppfordret til å gjøre det med et «glimt i øyet», som det heter i TV2s egenreklame, men det er løftet om lønnsslippen som driver dem.

Hegemoniets makt over bevisstheten kan oppsummeres med et aktuelt eksempel. Etter drøye fem måneder streik grep regjeringen inn mot heismontørens streik mot sosial dumping. Begrunnelsen for tvungen lønnsnemnd hadde et og annet ideologisk pådryss om liv og helse, men det var en åpenbart «samfunnsøkonomiske» hensyn som lå til grunn. Det er verdt å minne om at «tvungen» til syvende og sist innebærer en trussel om vold fra statens side. Hvis Heismontørenes fagforening skulle finne på å streike på tross av loven, ville politiet gripe inn. Men fagforeningslederne fant ikke på noe slikt. De respekterte arbeidslivets spilleregler. Som alle fagforeninger er forpliktet til i henhold til Hovedavtalen, må sjefenes «styringsrett» til syvende og sist gjelde. Staten og kapitalens felles hegemoni ble i praksis akseptert, selv av det mest radikale fagforeningsbyråkrati vi har i Norge i dag.

Det er typisk for mange Gramsci-fortolkere av akademisk støpning, at fagforeningsbyråkratiet ikke står på Eagletons liste over hegemoniske apparater.10 Men leser man det Gramsci skrev før han ble satt i fengsel, oppdager man at han så fagforeningsbyråkratiet som en av de viktigste hindringene for revolusjon i Vest-Europa.11 Sammen med parlamentet står fagforeningsbyråkratiet som det viktigste uttrykket for et hegemoni som er åpen for endring, men som ikke godtar en helt annen verden.

Det var hindringene. Enda mer typisk for Gramsci-fortolkere er det imidlertid at de ikke forsøker å svare på andre halvparten av Gramscis agenda. Hva er mulighetene for at folk flest ikke aksepterer hegemoniet i våre typer samfunn? Det er tema for neste artikkel i denne serien.

1 Hele serien, samt debatten som måtte følge av den, vil komme på Gnistens hjemmesider etterhvert.

2 «Antonio Gramsci - en marxist for vår tid», www.stiftelsenmanifest.no/html/kjelstadli2.html. Se også AKPs tidsskrift Rødt (1-2005), som har oversatt en artikkel av Roger Simon, for en mer klassisk utlegning av hegemoni som et kulturelt fenomen.

3 Selv om Magnus Marsdal og Bendik Wold ikke bruker Gramsci i sin bok Tredje Venstre, er den et uttalt forsøk på å spore nyliberalismens idemakt.

4 Selections from Prison Notebooks (SPN) (Lawrence and Wishart 1971) s.80

5 I min hovedoppgave argumenterer jeg for at denne beskrivelsen også passet på den svenske regjeringen og de store medienes behandling av demonstrantene i Gøteborg i 2001.

6 Ideology (Verso 1991) s. 113-114

7 «The Antinomies of Antonio Gramsci» New Left Review nr 100, 1976. Se forrige Gnisten om Anderson.

8 Robert W. Cox s. 63 I: Stephen Gill Gramsci, historical materialism and international relations McGraw-Hill Book Company

9 SPN s. 285 Men Gramsci påpeker deretter at det var de høye lønningene samt fagforeningsknusing fra Henry Fords side, som lå bak hegemoniet. Så selv her ser han bort fra «den kjedelige effekten av økonomien» som Marx beskrev en av måtene vi tenderer mot å akspetere kapitalismen som system på.

10 Og Terry Eagleton er blant de akademiske marxister som har minst til overs for den postmoderne varianten av en Gramsci der hegemoni (og diskurser) løsrives fullstendig fra noen økonomisk basis.

11 Se Paul Blackledge s.83-85 (2004) Perry Andersson, Marxism and the New Left The Merlin Press London for gode eksempler.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.