IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

22_evstafievchechnyaboyhouseburns.jpg

Den glemte krigen

Den tsjetsjenske opprørsleder og tidligere president, Aslan Maskhadov, ble drept av russiske styrker for få dager siden. Bjørn Østby forklarer her utviklingen i konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia.

linje

Publisert: 17.04.2005

For drøye 10 år siden startet det foreløpig siste kapitlet i tsjetsjenernes frigjøringskamp.1 Men etter 11. september 2001, har russernes grusomme krig mot Tsjetsjenia kommet i skyggen av "krigen mot terror". Tsjetsjenernes lidelser måtte vike til fordel for Norges og andre lands støtte til USA.

President Putin så seg tjent med utviklingen, ga klar støtte til "krigen mot terror" og kunne lettere stemple de tsjetsjenske frigjøringskjemperne som terrorister. Men den største terroristen i denne konflikten er president Putin.

Den siste opptrappingen av konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia må ses i sammenheng med oppløsningen av Sovjetunionen. I august 1991 forsøkte en gruppe med reaksjonære stalinister å gjøre kupp i Moskva. Forsøket på å stoppe en utvikling preget av demokratisering og de føderale republikkenes løsrivelse (de baltiske stater, Ukraina, Georgia etc.), falt sammen etter få dager. Jubelen var stor i Moskva, og den var stor i Tsjetsjenia

Da nyhetene om at kuppmakerne hadde mislyktes nådde Tsjetsjenia, strømmet folk til gatene i hovedstaden Grozny. Midt under en generalstreik ble Doku Zavgayev, mannen som hadde vært tsjetsjensk partisjef i 15 år, dratt ut av et møte i landets Øverste Sovjet og tvunget til å undertegne sin egen avgang.

En tidligere general i det sovjetiske flyvåpenet, Dzhokar Dudajev, vendte tilbake til hjemlandet og sluttet seg til den nylig opprettede Tsjetsjenske Nasjonalkongressen. Han ble valgt til leder våren 1991 og valgt til Tsjetsjenias president i oktober samme år. I november ble Tsjetsjenia erklært uavhengig.

Imperialisme og motstand

Tsjetsjenernes kamp mot det russiske imperiet er mer enn 200 år gammel, og bakgrunnen for dramaet er imperialistisk konkurranse og stormaktenes erobringer.

Den russiske erobringen av Kaukasus, som betyr "fjellene", var en del av stormaktenes erobringer på 1800-tallet. De statene som i dag utgjør Kaukasus, ble hamret ut som et resultat av russisk imperialisme. Tsarenes imperieambisjoner sto mot de tilsvarende ambisjonene til det Ottomanske Imperiet, og en massiv erobringskampanje ble innledet. Russland var opptatt av å sikre sine "yttergrenser" og adgang til havet. Regionen består av et lappeteppe av folkeslag og for å splitte og underetrykke sine potensielle fiender, avlet Russland bevisst etnisk og religiøs rivalisering.

Oljereservene i det Kaspiske hav spiller en helt sentral rolle når det gjelder de regionale stormakters og imperialistmaktenes kamp om kontroll over Kaukasus. I dette området løper oljerørledninger på kryss og tvers.

Sovjets kollaps og etableringen av nye selvstendige stater langs Russlands grenser har beredet grunnen for fornyet konkurranse om oljereservene. Siden 1991 har det vært en nesten permanent tilstand av konflikt i Kaukasus. Russland har hele tida intervenert i de ulike konfliktene for å hevde sin dominans, og i forbindelse med at Nato feiret sin 50-årsdag i Washington sommeren 1999, ble GUUAM bestående av Georgia, Ukraina, Uzbekistan, Azerbajdsjan og Moldova, dannet. Den nye alliansen skulle styrke disse landenes økonomiske og politiske bånd til vesten.

Å miste Tsjetsjenia vil være et stort tap for Russland. Det vil svekke evnen til å kontrollere "yttergrensene", men et uavhengig Tsjetsjenia vil også være et slag i ansiktet på imperialismen som sådann og en inspirasjon for andre undertrykte nasjoner.

Klart for krig

President Boris Jeltsin svarte i første omgang på uavhengighetserklæringen ved å sende inn politisoldater fra det beryktede Innenriks Ministeriet. Men de møtte hardere motstand enn forventet, og innen sommeren 1992 var de ute av landet.

Men Dudajev-regimet ble stadig mer upopulært, og Jeltsin og hans rådgivere mente tiden var inne til å tvinge det i kne. At Vladimir Zhirinovskys fascistiske Liberal Demokratiske Parti gjorde det så godt ved det russiske parlamentsvalget i desember 1993 at det rystet Kreml, ga Jeltsin enda et påskudd til å slå til. I tillegg var det viktig å kontrollere oljerørledninger fra det Kaspiske hav, og den billigste ruta gikk gjennom Tsjetsjenia.

Russland bestemte seg for å støtte og bevæpne et Provisorisk Råd etablert av Dudajevs motstandere som 'angrep' Grozny med støtte fra russiske soldater. Men operasjonen ble en fiasko, og det var klart for en direkte russisk invasjon av Tsjetsjenia.

I desember 1994 invaderte russerne og hovedstaden Grozny ble utsatt for et voldsomt bomberegn. Ødeleggelsen av Grozny hadde man ikke sett maken til i en industrialisert by siden kampen om Stalingrad i 1943.

På høyden av bombardementet ble byen truffet av gjennomsnittlig 4000 artillerigranater og bomber i timen.2 Anslagsvis 27 000 sivile ble drept bare i Grozny, og flertallet var etniske russere.

Tsjetsjenerne ble tvunget til å overgi byen i februar 1995 og den tsjetsjenske geriljaen flyktet sørover til de tsjetsjenske fjellene. Russlands teppebombing av tsjetsjenske fjell-landsbyer var uten nåde, og i en av dem, Vedeno, mistet den kjente kommandanten Sjamil Basajev hele sin familie. Han har selv kommentert denne hendelsen:

Tidligere var jeg ikke tilhenger av en slik aksjon...fordi jeg visste hvilke tiltak og omkostninger det ville føre til...men da vi i fjor ble kastet ut av Vedeno, og de hadde drevet oss inn i et hjørne med den veldig ville og grusomme utryddelsen av landsbyer, kvinner, barn, eldre, av et helt folk, da sa vi 'La oss dra til Russland...vi vil stoppe krigen eller vi vil alle dø'.

Aksjonen han snakker om fant sted i Budyonnovsk i juni 1995 der de tok hundrevis av gisler, barrikaderte seg i det lokale sykehuset og truet med å drepe sine fanger. At de kom helskinnet tilbake til Tsjetsjenia etter å ha tvunget fram forhandlinger med den russiske statsministeren Tsjernomyrdin, må ha økt selvtilliten og seiersviljen en god del.

Den grusomme måten som russerne førte krigen på radikaliserte mange tsjetsjenere. Flere sluttet seg til geriljaen og flere vanlige tsjetsjenske arbeidere fra Grozny og andre byer gjorde opprør.

Den ekstreme brutaliteten til den russiske hæren ble på et vis oppsummert av massakren i Samashki i april 1995.3 Russiske elitetropper stormet gjennom byen i to dager. De gjennomførte en såkalt "cleanup" operasjon og satte fyr på hus, plyndret, brente folk levende eller skjøt dem. Over 100 mennesker ble myrdet, og bortsett fra fire, var alle sivile. Dette var kanskje Tsjetsjenias My Lai, den vietnamesiske landsbyen som ble massakrert av amerikanske soldater.

Gjenerobringen av Grozny var et ydmykende nederlag for russerne. Internt i Russland var også motstanden mot krigen økende ettersom nyhetene og bildene fra krigen og forholdene de russiske soldatene levde under, kom rett inn i de russiske stuer. På den tida spilte russiske media en mer uavhengig rolle enn under Putin. En våpenhvileavtale ble undertegnet i Khasavyurt i Dagestan i august 1996, men spørsmålet om formell uavhengighet ble utsatt.

Den andre russiske krigen mot Tsjetsjenia, som fremdeles pågår, ble innledet i september 1999. Jeltins nyutpekte regjeringssjef, Vladimir Putin, brukte Sjamil Basajevs militære eventyr i Dagestan som påskudd. Basajev og hans nye islamistiske kamerat Ibn ul-Khattab hadde gått inn i Dagestan for å støtte en liten gruppe islamske fundamentalister og proklamerte en wahhabittisk republikk.

Men det som virkelig ga Putin det påskuddet han trengte, var bombeeksplosjonene i boligblokker i Moskva, Volgodonsk og Buinaksk i Dagestan. 300 mennesker ble

drept og tsjetsjenere fikk skylda uten fnugg av bevis, og det foreligger fremdeles ikke. Putin pisket opp en hatsk, nasjonalistisk og rasistisk stemning mot tsjetsjenere. Nå skulle "jobben gjøres skikkelig". Ved presidentvalget i mars 2000 vant han så en klar seier.

Mye tyder på at den russiske sikkerhetstjenesten, FSB, var innblandet i bombeeksplosjonene. Bombene som ble brukt i Moskva og Volgodonsk var blant annet laget av flere tonn hexogen som produseres under strenge sikkerhetsforhold i Russland.

Det som virkelig førte til kontroverser var at en bombe av samme type senere ble funnet i en leilighet i byen Ryazan. To mennesker ble arrestert, og de viste seg å være medlemmer av FSB.4

Ved gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i oktober 2002 der russiske spesialstyrker brukte gass og drepte både gisseltakere og gisler, er det også satt spørsmålstegn ved FSBs rolle. En rapport av John Dunlop stiller viktige spørsmål om omstendighetene rundt tragedien.6

Den russiske sosialisten Boris Kagarlitsky skriver i en artikkel i Moscow Times 23. september 2004 om de russiske myndighetenes løgner når det gjelder omstendighetene rundt gisselaksjonen i Beslan og sikkerhetsstyrkenes handlinger.6

Vladimir Putin har hardnet grepet om russisk politikk, og han fikk på sett og vis en gavepakke i fanget med terrorangrepene i USA 11.9.2001. Nå kunne han terrorisere det tsjetsjenske folket under dekke av "kampen mot terror".

Hendelsene i landsbyen Katyn Yurt 4. februar 20007 er ett eksempel på Putins terror. Russiske fly bombet landsbyen og brukte blant annet "vakumbomber" som slipper ut og setter i brann skyer av bensindamp i atmosfæren. De dreper ved å suge menneskers lunger innenfra og ut og er forbudt å bruke mot sivile etter Geneve-konvensjonen. Russerne tok en pause i bombingen slik at de overlevende kunne samle seg og forlate landsbyen i en busskonvoi med hvite flagg. Så bombet de busskonvoien. Minst 363 menn, kvinner og barn ble slaktet den dagen. Lista over russiske overgrep og menneskerettighetsbrudd dokumentert av Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisaqsjoner er lang. De som forsvarer menneskerettighetene blir også angrepet.8

Motstand under islams banner

Den tsjetsjenske motstanden mot russerne startet på slutten av 1700-tallet da en rekke sufi-hærførere mobiliserte til ghazavat (hellig krig). Folkene i Kaukasus er tilhengere av sufi-retningen innenfor islam, en retning som legger stor vekt på mystisisme. Sufi-lederne i Nord-Kaukasus ønsket å forene tsjetsjenere og andre muslimske folk i regionen. Dette betydde i praksis alle unntatt ossetierne som beveget seg mot ortodoks kristendom og allianse med Russland. Nord-Ossetia er i dag en russisk militær utpost.

Ghazavat startet under tsjetsjeneren Sheik Mansur9 som ledet kampene fra 1785 til han ble tatt av russerne i 1792. Men høydepunktet i kampen ble nådd under Imam Sjamil, en avar fra Dagestan. (Avarene er den største nasjonale gruppa i Dagestan). Han sloss mot tsarens arméer fra 1834 til han overga seg i 1859. I kampen forente han ulike klaner og stammer under banneret til sitt sufi-brorskap, Nakshabandi.

Tsjetsjenerne og andre som sloss under Sjamil ble etterhvert beseiret, og hele Nord-Kaukasus ble annektert av Russland.

Nakshabandi kombinerte forhåpninger om åndelig reformasjon med frihet fra undertrykking og var for likhet mellom fattige og rike. Imam Sjamil etablerte en styrestruktur som forente de ulike fjellfolkene under en kommando. Her sto muridene eller disiplene sentralt. Hans sufi-brorskap kombinerte både en religiøs og militær organisasjon. Disse muridene, eller religiøse-militære kommandanter og administratorer, etablerte et system med militært styre over lokale høvdinger. I hjertet av denne vordende staten lå en ny lovstruktur, sharia. Rivalisering mellom landsbyer, familier og klaner ble underlagt en ny overordnet autoritet da sharia ble et redskap i kampen mot russisk undertrykking.

Sjamil og hans kommandanter førte en svært vellykket kamp mot russerne, men krigslykken skulle ikke vare.

Russernes terror og grusomme kampmetoder underminerte den enheten som Sjamil hadde bygd opp. Landsbyer ble ødelagt og innbyggere massakrert, skog ble brent og hugget ned slik at terrenget i mindre grad ble til fordel for Sjamil og hans krigere.

Den russiske storhertugen, Michael Nikolajevich, forklarte med ubønnhørlig imperialistisk logikk at "Det var nødvendig å utrydde halvparten av fjellfolket for å tvinge den andre halvparten til å legge ned våpnene".

Da Imam Sjamil overga seg i 1859, hadde 70 000 tsjetsjenere mistet livet, en tredjedel av befolkningen. Men den tsjetsjenske motstandskampen stoppet ikke opp. Det skjedde mislykkede opprør i 1863 og i 1877-78. men det manglet heller ikke overløpere. En av de mest kjente, Hadji Murad, ble udødeliggjort i Tolstoys roman med samme navn.

Et lysglimt fulgt av mørke

Med den russiske revolusjonen i 1917 kom muligheten til å bryte med den tsaristiske undertrykkelsen. En av de første handlingene til bolsjevikregjeringen var utstedelsen av dekretet om frihet og selvbestemmelse for det russiske imperiets undertrykte nasjoner.

I 1919 reiste folkene i Nord-Kaukasus seg til støtte for bolsjevikene i borgerkrigen og bandt opp en tredjedel av general Denikins hvite hær. Grozny falt i mars 1920, og Denikin ble evakuert av britene. Men det var ingen enhetlig støtte til bolsjevikene. Imam Najmudin Gotsinki ledet et opprør mot dem i september 1920. Mange tsjetsjenere og ingushetere kjempet sammen med bolsjevikene mot Gotsinski, ledet av den revolusjonære Najmuddin Samursky.

I 1921 ble den Autonome Fjellrepublikken dannet med en konstitusjon grunnlagt på sharia-lovgivning. Tsjetsjensk og ingushetisk kunsthåndverk stjålet av tsarer ble gitt tilbake, såvel om landområder okkupert av kosakker som kjempet på Denikins side.

Etterhvert som den russiske revolusjonen degenerte og Stalin fikk stadig mer makt, ble undertrykkelsen igjen satt i system.

I 1929 ble titusener av russiske soldater stasjonert i Kaukasus for å slå ned et opprør øst i Tsjetsjenia og kvele opposisjon mot tvangskollektivisering av jordbruket. Det tsjetsjenske opprøret mot Stalin ble ledet av tsjetsjenske kommunister, dvs. 'gammelbolsjeviker' som hadde slåss mot ghazavat'en i 1920-21. Stalins hevn var grusom. På en natt i 1937 ble 14 000 tsjetsjenere og ingushetere drept i massehenrettelser.

I 1944 deporterte Stalin hele den tsjetsjenske og ingushetiske befolkningen til Kazakstan. Ved byen Khaibakh ga det hemmelige politiet, NKVD, ordre til 70 mennesker som var for gamle og svake om å gå ned fra fjellene for å bli brent i en låve. Omtrent 130 000 omkom på reisen.

Stalin anklaget tsjetsjenerne for å samarbeide med nazistene, men det han ville var å knuse eventuell motstand mot sovjetisk imperialisme fra tsjetsjenere og andre nasjonaliteter i etterkant av krigen. Intet spor etter tsjetsjenernes kultur skulle spares. Russere tok over hus og jobber. Støttene på tsjetsjenske graver ble brukt til å asfaltere veier, og statuer av den forhatte tsaristiske generalen, Yermelov, ble reist.

Fra slutten av 1950-tallet begynte tsjetsjenerne å vende tilbake til sitt hjemland, og da Sovjetunionen kollapset i 1991, var de igjen i flertall i Tsjetsjenia.

Fraksjoner og islamisme

Dudajev-regimet hadde i 1994 blitt svært upopulært. Som i Russland florerte korrupsjon og økonomisk vanstyre. Russland kuttet oljeforsyningene og økonomien kom i store vanskeligheter.

Etter at Dudajev ble myrdet i april 1996, vokste spenningene og skillene sterkt i det tsjetsjenske samfunnet. Krigens dynamikk hadde radikalisert deler av det tsjetsjenske lederskapet, og det utviklet seg rivaliserende fraksjoner. Den militante Sjamil Basajev hadde studert i Moskva og blitt inspirert av Che Guevara. Etter det mislykkede kuppet i 1991, dro han tilbake til hjemlandet og sluttet seg til den Tsjetsjenske Nasjonalkongressen.

Aslan Maskhadov, som representerte den moderate fløyen, ble valgt til ny president i januar 1997 med 60 prosent av stemmene. Sjamil Basajev fikk 26 prosent og ble utnevnt til Maskhadovs assistent. Deres strategi bygget på gjenopptakelse av subsidier og handel med Russland, og en gjenåpning av oljerørledningen for å sikre ressurser fra det Kaspiske hav.

Subsidiene forsvant i lommene på den russiske og tsjetsjenske eliten, og håpet om gjenåpning av oljerørledningen forsvant da alternative vestlig støttede ruter dukket opp og gikk utenom Russland og Tsjetsjenia.

Basajev brøt med Maskhadov og begynte å gjenoppbygge sin geriljahær. Han møtte saudieren Ibn ul-Khattab i 1995. Khattab hadde slåss mot russerne i Afghanistan og hadde med seg noen hellige krigere til Tsjetsjenia. Det skjedde derfor en viss "islamisering" av den tsjetsjenske motstandskampen. Ifølge forsker Julie Wilhelmsen ved Forsvarets Forskningsinstitutt10 brukte Basajev og andre krigsherrer bare islam som et redskap i kampen i Tsjetsjenia og Kaukasus. De hadde eller har ingen ambisjoner utover dette. "Islamiseringen" har hatt samme funksjon som ghazavat'en på f.eks.1800-tallet. Sufi-retningen innenfor islam er dessuten helt fremmed for wahhabittismen som Khattab representerer. Wilhelmsen hevder at det også var rene økonomiske grunner til "islamiseringen". Islamistiske organisasjoner i utlandet sponset krigsherrene.

Avslutning

Håp om gjenoppbygging etter den første krigen forsvant sammen med korrupsjon blant eliten. Beslan Gantemirov, som var ordfører i Grozny, ble fengslet for å ha stukket til seg 54 milliarder rubler som var ment for gjenoppbygging. Det gikk også rykter om at han hadde en personlig oljekvote på 100 000 tonn. Det er ikke merkelig at tsjetsjenske arbeidere var misfornøyd med tingenes tilstand:

I fem måneder har de ikke betalt meg for å komme og arbeide for sin regjering - den eneste grunnen til at jeg kommer er for å spise i kantina. Når vi spør dem om betaling, svarer de, 'Hvordan kan dere tenke på penger i en tid da nasjonen er i fare?' Og så må jeg se på dem stappe i seg mat på sine fester, bygge palasser til seg selv på vår bekostning, og dette har foregått i tre år. Gud straff dem!

Det har bygget seg opp en kontant spenning mellom arbeidernes opposisjon til den russiske okkupasjonen og deres mistillit til sin eget borgerlige lederskap.

Akhmad Kadyrov, som ble satt inn som president av russerne i 2003, ble drept av en bombe i mai 2004.

Venstresida må være krystallklar på sin støtte til tsjetsjenernes kamp for uavhengighet. De fører den samme kampen mot imperialistisk undertrykking og okkupasjon som f.eks. algirerne gjorde på 60-tallet. Det er ingen lett kamp, men en seier for tsjetsjenernes frigjøringskamp vil være et hardt slag mot imperialismen.

Tsjetsjenerne og den internasjonale arbeiderklassen, både i Russland og andre steder, har en felles fiende, imperialismen. Motstanden i Tsjetsjenia kombinert med motstand internasjonalt, ikke minst i Russland, kan slå Putin tilbake. Da blir det også lettere for tsjetsjenerne å slåss mot sine egne herskere.

1 Denne artikkelen bygger i stor grad på Rob Fergusons artikkel "Chechnya: the empire strikes back" i International Socialism Journal 86, Spring 2000. Noen av hans fotnoter viser til: C Gall and T de Waal: "Chechnya: A Small Victorious War", A Lieven: "Chechnya: Tombstone of Russian Power", J F Baddeley: "The Russian Conquest of the Caucasus" og M Broxup (ed): "The North Caucasus Barrier".

2 Artikkelen "Russia's quagmire" av Rajan Menon i Boston Review, sommeren 2004.

3 Se nettstedet www.alkhilafah.info og rapporten fra menneskerettighetsgruppa "The Memorial".

4 Artikkelen "Russia's Quagmire" av Rajan Menon i Boston Review, Summer 2004.

6 Ibid.

6 Moscow Times 23. september 2004, artikkel av Boris Kagarlitsky.

7 Socialist Worker 11. september 2004.

8 The Risk of Speaking Out, rapport fra Amnesty International 12.11.2004

9 Artikkelen "Russia's Quagmire" av Rajan Menon i Boston Review, Summer 2004.

10 Julie Wilhelmsen redegjør for islamiseringen av motstandskampen i rapporten "When separatists become islamists: The case of Chechnya" fra Forsvarets Forskningsinstitutt.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.