IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1619_f15e_jagerfly_mflagg.jpg

Nasjonalismen: Uunnværlig for kapitalistene - en katastrofe for dens ofre:

Dødelig giftig - da som nå

"Det store svadaåret er i gang", for å si det med Jan Erik Vold. Hundreårsjubileet for løsrivelsen fra Sverige er offisielt åpnet. Overalt i landet blir det ett eller helst flere arrangementer for å feire unionsoppløsningen og Norges bragder de siste hundre årene. Gnisten fortsetter i dette nummeret å ta opp norsk nasjonalisme i lys av jubileet.

linje

Publisert: 21.03.2005

Det mest iøynefallende med norsk nasjonalisme er kanskje nettopp at den er så sterk. Svært mange, både nordmenn som reiser til andre land og utlendinger i Norge, kommenterer at nordmenn er spesielt nasjonalistiske. Dette kan også avleses statistisk: I Sverige har 6% av befolkningen nasjonaldrakt, mens det i Danmark er for få til at det finnes statistikk. I Norge har 60% av alle kvinner bunad, til en samlet verdi av omlag 30 milliarder kroner. Mens 71% av alle nordmenn deltar i den offentlige feiringa av 17. mai (legger man til de som "bare" feirer privat blir tallet 94%!), er tallene for Sverige og Danmark 7 og 5%.[1]

I forrige nummer av Gnisten ble nasjonalisme forklart (med forfatteren Benedict Andersons begrep) som et forestilt fellesskap. Nasjonalismen og nasjonen den tilsynelatende springer ut fra er politiske konstruksjoner laget for å fylle behovene til kapitalismen for stabilitet, oversiktlighet og framfor alt lojalitet til systemet fra nasjonens innbyggere. Nasjonalismens viktigste funksjon er altså å skape et tilsynelatende interessefelleskap mellom alle som tilhører nasjonen, enten de er fattige eller rike, arbeidere eller kapitalister.

Fra "ski-nasjonalisme"...

Mye av innholdet i den norske nasjonalismen ble skapt i siste halvdel av 1800-tallet. I denne perioden ble Norges stolte vikingfortid oppdaget (egentlig oppfunnet - vikingene var få, mislikt av nesten alle og beryktet for sin rå og brutale framferd i både inn- og utland[2]). Det ble "typisk norsk" med bunad, folkedans og framfor alt skigåing. Det en kan kalle norsk ski-nasjonalisme sto helt i forgrunnen da Norge løsrev seg fra Sverige.

Den som dro til Danmark og hentet den framtidige Kong Haakon, var ingen annen enn Fridtjof Nansen. På dette tidspunktet i karrieren skyldte han hele sin politiske autoritet til skibragder; turen over Grønland og ekspedisjonen med skipet Fram, da Nansen forlot skuta og overvintret i nordpolområdene. Etter begge disse turene ble han motatt som en helt i Norge. Sammenligningene med vikingkongene var ikke få. Nansen var alle norske gutters ideal.

Disse turene var ikke først og fremst vitenskapelige ekspedisjoner, men idrettsprestasjoner. Knut Hamsun skrev i en kritisk artikkel at det eneste vitenskapelige utbyttet av Grønlandsturen var en temperaturmåling på -40°c. Det var skiløpingen som var vesentlig - ifølge Nansen var det "den mest nasjonale av alle idretter". Skierobringene av polområdene "satte Norge på kartet",[3] og beredte grunnen politisk for løsrivelsen fra Sverige. Da Nansen skrev fire artikler i avisene i 1905, der han ønsket løsrivelse var det med på å sette begivenhetene i gang.

Skienes betydning som transportmiddel i militære og imperialistiske ærender avtok nødvendigvis i takt med teknologiens utvikling på dette feltet. Men skisportens betydning for norsk nasjonalisme forble like sterk. Etter å ha vunnet så og si alle konkurranser i Holmenkollen, dro et norsk lag til den første vinterolympiaden i Chamonix i Frankrike i 1924. De gjorde rent bord, og hentet hjem 11 medaljer i hopp og langrenn. Avisen "Idrætsliv" kunne melde: "Vi Viste Verden Vinter Veien". Ved tilbakekomst til Oslo ble de møtt av mellom 20 og 50 000 mennesker. Norges forsvarsminister, Karl Wilhelm Wefring holdt en av kveldens taler: "Vi vant den største seieren vi noen gang har vunnet".[4]

70 år senere overgikk Gro Harlem Brundtland forsvarsminister Wefring i nasjonalistisk motbydelighet med sin beryktede kommentar til medaljehøsten i nok et OL: "Det er typisk norsk å være god".

...og "det gode Norge"...

Selv om hundreårsjubileet helt sikkert kommer til å bringe fram mye selvforherligende norsk sjåvinisme, er ikke dette tonen i den offisielle markeringen. Slagordet for feiringen er "Verdensborger i hundre år", og arrangørene er nøye med å påpeke at jubileet ikke skal handle om at Norge er bedre enn andre land. Valget av Odd Børretzen som en slags hovedperson i jubileumsfilmen "Alt for Norge" er kanskje det beste eksempelet. (TV2s direktesendte åpningsshow fra Drammen Teater var heller ikke spesielt sjåvinistisk - men utmerket seg først og fremst ved å være usigelig kjedelig.)

Kanskje er arrangørene av jubileumsfeiringen redde for en gjentagelse av typisk-norsk-å-være-god-orgien rundt Lillehammer-OL, uten OL som legitimerende ramme. Kanskje har det å gjøre med en endret politisk stemning. Norge har deltatt i tre angrepskriger etter 1994. Selv om verken antikrigs- eller den antikapitalistiske bevegelsen som har vokst seg sterke i denne perioden har en direkte antinasjonalistisk karakter, er de klart mot norsk sjåvinisme. I tillegg er heller ikke høyresidas nyliberalisme tjent med for mye nasjonalsjåvinisme, som lett kan komme i veien for oppheving av handelshindre og fri kapitalflyt.

På sin nettside[5] - med en kalender med nærmere 100 arrangementer i løpet av året - trekker arrangørene fram tre hovedtemaer for markeringen:

• Internasjonalt samarbeid og Norges rolle innen fredsmekling og konfliktløsing

• Norge og nordmenns forhold til naturen og våre ressurser

• Norge som moderne kultur- og kunnskapsnasjon

Dette samstemmer godt med den stuereine "positive" nasjonalismen til den dannede politiske og sosiale eliten i Norge, i krysningspunktet mellom hvordan de oppfatter Norge og landets rolle i verden, og hva de ønsker Norge skulle vært. Særlig ideen om det lille, demokratiske, frihetselskende og tolerante landet langt mot nord, som sprer fred og demokrati over hele verden med sin blanding av skinnende eksempel, sjenerøs u-hjelp og verdens beste fredsmeglere er viktig i det moderne nasjonalistiske norske selvbildet.

Ikke at dette er noe nytt. Allerede i tiden rundt 1905 kunne man se tendenser til dette blant ledende Arbeiderpartipolitikere som ønsket seg et uavhengig, avmilitarisert Norge som en slags fredelig øy. I hele Arbeiderpartiets glansperiode i etterkrigstiden ble Norges rolle som FNs beste venn og verdensmester i u-hjelp dyrket.

...til den brutale sannhet: Romanifolk, "tyskertøser"

Dessverre stemmer dette dårlig overens med virkeligheten. Dersom Norge skal ha noen troverdighet som forkjemper for fred og menneskerettigheter, må landet i det minste behandle sine egne borgere etter samme målestokk. Det har ikke vært tilfellet. Tvert imot har politisk opposisjon i Norge blitt utsatt for regelrett forfølgelse og overvåking, som avslørt av Lund-kommisjonen.

Det kan selvfølgelig innvendes at dette er mye verre i andre land. Dette er imidlertid et dårlig argument for politisk forfølgelse. Og når det gjelder Norges behandling av sine minoriteter er det ikke engang sant: Samene, kvenene, romanifolket, sigøynerne, jødene og krigsbarna er blant minoritetsgrupper som har blitt utsatt for varierende grad av undertrykking.

Samekulturen, og særlig språket, har blitt forsøkt utryddet. Samebarn, som var lovpålagt å gå på skole, fikk ingen opplæring i samisk - de fikk ikke engang lov til å snakke språket sitt seg imellom på skolen. Kvenene, som er av finsk opprinnelse, har blitt utsatt for mye av den samme behandlingen.

Romanifolket og krigsbarna er nok likevel de som har blitt aller verst behandlet. Romanifolket (også kalt tatere) har vært i Norge i omlag 500 år. I hele denne perioden har de blitt undertrykt på det groveste, men de siste hundre årene som feires i år har vært de klart verste. De har blitt utsatt for alt fra regelrett jakt med gevær fra organiserte jaktlag (såkalte fantejakter) med drap som formål, arbeidsleire, kidnapping av barn og tvangssterilisering og lobotomi.

Løsgjengerloven av 1907 gjorde det ulovlig å være uten fast bopel, og derved romani, og ga en privat misjonsorganisasjon (Norsk Misjon Blant Hjemløse) offisiell myndighet over alle romanifolk. Loven gjorde det mulig for misjonen å tvinge romanifamilier til å bo og jobbe på Svanviken arbeidskoloni. Nektet de å bosette seg der, kunne barna tas fra dem. På Svanviken var det forbudt å snakke romani, drive tradisjonelle romanihåndverk, synge eller ha noen kontakt med slekt. Brudd på disse reglene førte til at barna ble tatt fra foreldrene. Dette fortsatte lenge etter krigen (Svanviken ble nedlagt i 1989), men i tillegg ble romaniene nå også utsatt for ufattelige overgrep gjennom helsevesenet og i særdeleshet psykiatrien.

Mens Norsk Misjon Blant Hjemløse drev med assimilering med det formål å "utrydde et folks egenart" (ifølge bestyrer ved Svanviken Knut Myhre i 1963) og gjøre dem til vanlige nordmenn, var det ifølge de ledende sosialpolitikerne etter krigen ikke noe håp for romaniene: De var arvemessig underlegne og måtte hindres i å forplante seg. Derfor skulle de steriliseres. Antallet tvangssteriliseringer på såkalt rasehygienisk indikasjon gikk faktisk sterk opp etter krigen, som ifølge dagens nasjonalistiske mytologi nettopp var en kamp mot nazismens menneskesyn. I tillegg til tvangssterilisering ble mange kastrert, lobotomert og stengt inne i de mest redselsfulle institusjoner.

Det finnes ingen nøyaktige tall, men omlag 1500 barn ble tatt fra foreldrene, og omlag 500 ble tvangssterilisert. Dette er ekstremt høye tall i en romanibefolkning på til sammen 3-4000 mennesker.[6]

Historien om barn av norske kvinner og tyske soldater fra 2. verdenskrig er på et vis enda mer utrolig: Rett etter krigen ble tusenvis av såkalte "tyskertøser" internert, uten lov og dom - mange i flere måneder, i leire rundt om i Norge. Samtidig gikk de aller fleste som hadde samarbeidet økonomisk med nazistene fri. Norges første justisminister etter krigen var Johan Cappelen. Han hadde vært medlem av Centralkomitéen, som var det høyeste forvaltningsorganet i Trøndelag, og skrev som sådan under en kunngjøring der det blant annet heter "Den tyske overkommando forlanger at det skaffes 2000 arbeidere til Lade og Værnes". Disse flyplassene fikk avgjørende betydning for krigens gang i hele Europa, og en av de som gjorde det mulig for nazistene å få dem ferdig i tide fikk altså hovedansvaret for å straffe kvinner hvis samarbeid med fienden bestod i å ha forelsket seg i unge menn i tysk uniform.[7]

Men historien slutter ikke her. Mange barn med tysk far ble tatt fra moren. Igjen var begrunnelsen rasistisk. Mødrene var "minusvarianter" og barna også underlegne. Det sto til og med i et offisielt dokument at krigsbarna ville kunne "komme til å danne en tysk minoritet i landet som i et gitt øieblikk vil kunne komme til å danne en femte kolonne innen landets grenser".[8] Mange av krigsbarna ble utsatt for den grusomste behandling; grov vold, pedofili og fullstendig omsorgssvikt er bare noen av skjebnene. Dette skjedde både i private fosterhjem og offentlige institusjoner.

I år 2000 stevnet 127 krigsbarn den norske staten for overgrepene. I en av stevningene står det blant annet at "...han som 9 åring ble voldtatt av menn fra lokalmiljøet. På et av barnehjemmene ble han og en lite pike på 5-6 år innestengt i et grisehus en hel dag, fordi, ble de fortalt, "de stinket så". Det var glohett, og da de om kvelden, nesten bevisstløse ble hentet ut, ble de skrubbet i vann og salmiakk med en piassavakost." Ikke i noe annet land i verden skjedde det noe tilsvarende med barn av tyske soldater.

Undertrykking og despoti - nå som da

Dette er dessverre ikke historiske eksempler på en undertrykking som er et tilbakelagt stadium. For det første blir både romanier og krigsbarn fremdeles undertrykt i Norge. Like ille er det at staten nå behandler asylsøkere akkurat så forferdelig som de alltid har behandlet minoriteter. Akkurat nå lever mange såkalt ureturnerbare flyktninger på gata, uten penger til mat eller husly, og de som er "heldige" nok til å få bo på et asylmottak får et stadig dårligere "tilbud".

Det er på bakgrunn av dette ikke noen overraskelse at både Amnesty International og Helsingforskomiteen hvert år i sine årsrapporter kritiserer Norge for brudd på menneskerettighetene, blant annet nettopp for behandlingen av asylsøkere og romanifolk. Én ting er at disse eksemplene avslører de nasjonalistiske mytene om det demokratiske og tolerante Norge. Mer vesentlig er det å forstå at undertrykkingen av minoritetene er resultat av denne nasjonalismen.

Minoritetene utfordrer på forskjellig vis det "norske". Romanifolket snakket for eksempel sitt eget språk og var ikke bofaste, som gode nordmenn. Minoritetene blir også brukt for å samle "oss" mot "dem". Det var lettere å glemme de hundretusener som hadde jobbet for den nazistiske okkupasjonsmakta når man kunne stå sammen mot "tyskertøsene" og den potensielle femtekolonnen av "tyskerunger". Sist, men ikke minst: minoritetene er de perfekte syndebukker. De kan brukes til å dekke over alle slags problemer som det kapitalistiske systemet skaper for folk. Innvandrere i Norge har fått skylda for alt fra arbeidsløshet og vold til problemene i skolen - og til med at rasismen øker!

Vår tids gift

Dette peker på et annet vesentlig poeng: Nasjonalisme er gift. Det finnes ingen god eller positiv nasjonalisme. Dette henger sammen med hva som er nasjonalismens kjerne, nemlig det forestilte fellesskapet. Samme i hvor positive ordelag man kler opp norsk nasjonalisme, og samme hvor tolerante man er overfor de andre, så dekker det over en grunnleggende løgn, nemlig at alle nordmenn har felles interesser.

Sannheten er at interessefellesskapene i verden avhenger av hvilken posisjon man har i samfunnet, og ikke hvor man bor eller hvilket språk man snakker. Statoils, Microsofts eller McDonald's' arbeidere har felles interesser med hverandre mot sine sjefer samme hvilket land de jobber i. Remas eller Aker-Kværners arbeidere i Norge har ikke felles interesser med Reitan eller Røkke mot sine kolleger i Polen eller Tyskland. Nasjonalismen er den viktigste mekanismen for å få folk flest til å godta kapitalismen og dens grufulle konsekvenser. Nasjonalismen er den viktigste årsaken til at rasistiske og sjåvinistiske ideer kan få folkelig oppslutning - uten nasjonalisme ville for eksempel Frp vært en umulighet.

Sosialister må med andre ord være kompromissløse motstandere av nasjonalisme.

Dessverre har ikke og er ikke den norske venstresida det. Hovedgrunnen er reformisme, troen på at kapitalismen gradvis kan forbedres innenfra. Ettersom nasjonalisme er en absolutt nødvendighet for kapitalismen, er det i praksis umulig å forkaste den helt og holdent, og samtidig ville beholde det kapitalistiske systemet. I tillegg har støtten til nasjonale frigjøringsbevegelser - som selvfølgelig har vært helt riktig og nødvendig - gitt nasjonalismen et ufortjent godt rykte. (Hvordan sosialister ubetinget, men samtidig kritisk, bør støtte nasjonale frigjøringskamper vil bli tema for en senere artikkel.)

Den norske venstresidas nasjonalisme har fått katastrofale konsekvenser. Arbeiderpartiets rolle i undertykkingen av minoriteter er nevnt. Både AP, SV og AKP gikk inn for innvandringsstoppen i 1975. Og de siste årene har vi sett gang på gang hvordan Frp har drevet SV mot høyre i innvandringspolitikken, med blant annet snakk om at "vi" må stille krav til innvandrerne som resultat.

Like betingelsesløst som vi er mot nasjonalisme, må sosialister være for internasjonalisme. Det dreier seg ikke om å være for mer samarbeid mellom land, men å slåss for en verden uten grenser, der alle mennesker har like rettigheter overalt. I den kampen må vi se på verden som ett sted, der alt vi gjør styres av hensynet til at vi er del av én kamp som foregår over hele kloden for én bedre verden.

[1] Olaf Aagedal: "Nasjonal symbolmakt" Rapport 55, mars 2003 i Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

[2] For en vurdering av vikingenes ufortjent gode omdømme, se Yngvar Ustvedts "Verre enn sitt rykte - Vikingene slik ofrene så dem" (J. W. Cappelens forlag as 2004)

[3] Også rent fysisk. Nansens kollega Roald Amundsens skiturer resulterte i at et av verdens nordligste land eier en åttendedel av Sydpolen!

[4] For mer om norsk "ski-nasjonalisme" se: "Den evige Sne" av Tor Bomann Larsen, utgitt rett før OL på Lillehammer

[5] www.hundrearsmarkeringen.no

[6] Det finnes etter hvert mange bøker og rapporter om undertrykkingen av romaniene i Norge. Et godt sted å starte er "En landevei mot undergangen" av Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsen (Universitetsforlaget)

[7] Se Sosialistisk Arbeideravis nr. 15 - 2003

[8] "Innstilling til Sosialdepartementet fra Krigsbarnutvalget" fra oktober 1945, s. 34


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.