IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

seattlesmall.jpg

5 år siden Seattle

Spontanitet, strategi og politikk

Den antikapitalistiske bevegelsen – ennå bare fem år gammel – har smeltet sammen med antikrigsbevegelsen og skapt noen av de største protestene verden noensinne har sett. Men bevegelsens suksess har kastet fram nye problemer og bragt gamle diskusjoner om strategi på banen igjen. Chris Harman tar opp disse problemene og utfordrer dem som tror at revolusjonær organisering verken er nødvendig eller ønskelig.

linje

Publisert: 01.12.2004

Denne teksten er et oversatt utdrag fra en lengre artikkel i International Socialism Journal 104. Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Noen ganger kan en hendelse få en symbolsk betydning langt utover det antallet mennesker som tok del i den skulle tilsi. Det var tilfellet med protestene som fant sted utenfor WTO-møtet i Seattle 30. november 1999. Demonstrasjonene var ikke spesielt store sammenlignet med demonstrasjonene i etterkant. På det meste var det kanskje 30 000 demonstranter.

Men det demonstrasjonene signaliserte var av enorm betydning. Nesten nøyaktig ti år tidligere hadde Berlinmurens fall blitt presentert som sosialismens endelige død, mens kapitalismen sto igjen uten utfordrere og kunne styre verden i resten av menneskehetens eksistens. Med Seattle fikk kapitalismen en ny utfordrer. Kapitalistiske medier verden over rapporterte om tusenvis av folk som med viten og vilje forstyrret en av kapitalismens store internasjonale sammenkomster, mens TV-kanaler intervjuet folk som tok avstand fra «selskapenes globalisering» i sin helhet. I alle fabrikker, gruver, kontorer og skoler verden var det en minoritet av de som så bildene som, i overført betydning, løftet knyttneven i været og sa, til seg selv om ikke til andre, «Kjør på!» Et tiår med frustrasjoner og desillusjon, av resignasjon og fortvilelse fikk plutselig et fokus. Ut av Seattle begynte en ny internasjonal bevegelse og vokse fram.

Fem år senere er det ingen som tør nekte på realiteten i og betydningen av bevegelsen. De på venstre- eller høyresiden som avfeide den som en forbigående motesak blant hvite middelklasseungdom har blitt tvunget til forandre mening, eller i det minste forholde seg taus, etter rekken av demonstrasjoner i Washington, Melbourne, Quebec, Praha, Nice, Gøteborg og ikke minst Genova. På samme måte ble de som trodde angrepet på World Trade Center ville knekke bevegelsen motbevist. Bare fire måneder etter 11. september 2001 ble det andre World Social Forum arrangert i Porto Alegre i Brasil, denne gangen dobbelt så stort som det første. Ettersom bevegelsen smeltet sammen med den større bevegelsen mot USAs nye kriger i Afganistan og Irak har vi sett protester i Storbritannia, Spania, Italia, Tyskland, Hellas og Norge som har vært større enn protestene på 60- og 70-tallet. De 100 000 som deltok på det fjerde World Social Forum i Mumbai i år er endelig bevis på bevegelsens vitalitet. Det samme var demonstrasjonene etter utvidelsen av EU i slutten av april (i Warsawa og Dublin), Bushs Europabesøk et par uker etterpå (tusenvis i Istanbul, Dublin og Paris, to millioner i Roma) og Republikanernes kongress i Washington (i hvert fall en halv million). Etter hvert av disse bevegelsens manifestasjoner har pessimister erklært at nedgangen er nært forestående. Hver gang har de blitt motbevist.

Men enhver bevegelses framgang tvinger den til konfrontere spørsmål som den har vært fristet til å unngå i starten. Som jeg skrev i en artikkel i International Socialism Journal sommeren 2000: «Alle framgangsrike protestbevegelser gjennomgår to faser. Den første fasen er når den bryter ut, når den tar motstanderne på sengen og gleder de som støtter dens mål. Jo lengre det har vært siden forrige protestbevegelse, jo større er gleden. Og det virker som om bevegelsens momentum alene er nok til å føre den framover fra seier til seier. Dette drar tilhengerne sammen og får dem til å tone ned gamle uenigheter og taktiske diskusjoner. Men de som protestene retter seg mot legger seg ikke bare ned og gir opp. Når det første sjokket har gitt seg styrker de sine forsvarsrekker, forsøker å hindre at de ikke blir tatt på sengen en gang til og prøver å svekke bevegelsens videre framgang. På dette tidspunkt vil spørsmål om taktikk tvinge seg fram innenfor bevegelsen, selv mellom folk som har sverget å legge gamle uenigheter bak seg for å oppnå konsensus.» (1)

I den internasjonale antikapitalistiske bevegelsens tilfelle var det sommeren 2001, med hendelsene i Genova og 11. september, som utgjorde vendepunktet. Etter dette var det ikke lenger mulig å unngå meningsforskjeller hvis bevegelsen skulle fortsette å vokse. Enkelte av bevegelsens ledere fikk kalde føtter i møtet med den brutale politivolden i Genova (2), noen trakk seg fra videre protester etter 11. september (3) og andre så på bevegelsen mot krigen som en avsporing fra bevegelsen mot nyliberalismen. For å vokse videre måtte folk ta et skritt videre, fra å utbrodere de økonomiske og miljømessige konsekvensene av nyliberalismen og «globaliseringen» til seriøse diskusjoner omkring hva som skjer med systemet på verdensbasis og ulike strategier og taktikker for å kjempe i mot. Polarisering mellom ulike perspektiver var en naturlig følge. Som Karl Marx skrev: «Uten splittelser, ingen framgang.» (4)

I diskusjonene om strategi og taktikk som har åpnet seg opp innenfor bevegelsen, er det mulig å peke på fire hovedtrender som påvirker dens videre utvikling. Og på tross av at mange aktivister insisterer på at bevegelsen ikke kan være politisk, er hver av de fire trendene karakterisert av sin holdning til statsmakten – det vil si en forståelse for politikk. Slik sett har bevegelsen selv spontant utviklet interne politiske trender.

I denne artikkelen vil jeg se på disse trendene, på hvordan de påvirket noen nøkkelhendelser og hva de politiske implikasjonene er for de som ønsker å utvikle bevegelsen videre.

Antikapitalismens politkk

Den reformistiske fløyen

En nøkkel til bevegelsens suksess siden Seattle har vært å samle folk fra ulike ensaks-bevegelser og på denne måten skape en forståelse for at de slåss mot en felles fiende. Men en naturlig konsekvens av dette har vært en tendens til å se utfordringen som et spørsmål om å reformere systemet på en eller annen måte, ikke en total omveltning. Tross alt, ensaks-bevegelser handler jo om å tvinge gjennom endringer som avskaffer en eller annen brutal konsekvens av systemet, med andre ord om å oppnå reformer i store kamper. Det er den første reaksjonen til en hvilken som helst som helst gruppe som begynner å protestere mot undertrykking og utbytting.

Reformisme i en eller annen variant er ikke et ukjent fenomen. De som tar del i kampen er vokst opp i det nåværende samfunnet og kjenner som oftest ikke til noe annet. De tar det for gitt at ting bare kan organiseres som de gjør i dag og at det bare er mulig å slåss for tilpasninger innenfor rammmene av dagens system.

Men kraften i kampen for reformer kan skape en fortåelse som gjør folk åpne for behovet for mer omfattende endringer og tydeliggjøre hvilken makt de sosiale bevegelsene har. Samlingen av de ulike ensaks-kampanjene som vi har sett de siste fem årene, som har gitt oss det som noen ganger kalles «bevegelsen av bevegelser», har skapt nettopp et slikt momentum. I økende grad er kampen nå en kamp mot systemet som helhet, heller enn bare mot ett aspekt ved systemet. Fra å være underforstått antikapitalistisk, er bevegelsen nå i økende grad uttalt antikapitalistisk.

En slik radikalisering utvikler seg ikke jevnt og entydig. Reformisme er ikke bare et sett med idéer om hvordan forbedre samfunnet. Det er også innlemmet i ulike institusjoner og organisasjoner – særlig parlamentariske institusjoner – som er basert på å formidle slike idéer. Fremtredende enkeltpersoner med tilknyttning til slike institusjoner kan spille en veldig viktig rolle ved å sørge for et fokus nødvendig for å igangsette en bevegelse i første omgang. Gjennom å samle folk rundt seg for å skape et press for forandring, skaper de et samlingspunkt for aktivitet, og på den måten setter de i gang bevegelser som vokser utover de reint reformistiske. Av denne grunn er ikke deltagelsen av framtredende reformister noe man bare skal tolerere, det er noe man skal aktivt oppmuntre til. Ofte kan det være avgjørende for at bevegelsen skal vokse.

Når en bevegelse begynner å få betydning blir de reformistiske ledernes rolle mer og mer motsetningsfull. På den ene siden kan de fortsatt trekke til seg nye, tidligere passive, folk til bevegelsen. På den andre siden vil de, fordi de er reformister, forsøke å holde bevegelsen innenfor rammene av dagens system (og styrke sin egen posisjon i det systemet). De vil ofte ønske å dempe militansen, selvtilliten og egenaktiviteten til de som allerede er aktive i bevegelsen. Skikkelser som virker radikale før bevegelsen kommer i gang kan fort virke konservative når bevegelsen tar av. For at bevegelsen skal fortsette og vokse og gå framover må det utvikle seg en utfordring til dette lederskapet.

Et eksempel på dette er den franske aktivisten Bernard Cassen. Han spilte en viktig rolle i å bygge bevegelsen etter Seattle gjennom sin posisjon som redaktør for den betydningsfulle avisa Le Monde Diplomatique, som en av grunnleggerne av ATTAC i Frankrike og initiativtaker til det årlige World Social Forum. Hans målsetning var å møte regjeringers nyliberalistiske politikk med et ATTAC som jobbet med et «aksjonsorientert program for folkeopplysning», med spesielt vekt på å involvere parlamentarikere og ander viktige opinionsdannere. (5) Cassens virksomhet var med på å sørge for at ATTAC raskt vokste til å ha titusenvis av medlemmer. Men på et punkt begynte han å bli skeptisk til bevegelsens videre utvikling, og han var sterkt kritisk til at bevegelsen skulle involvere seg i kampen mot krigen. Samtidig som den franske regjeringen samarbeidet med USA for å angripe Afganistan, brukte Cassen og bevegelsen i Frankrike all sin energi på å lobbe ministre for å få innført Tobin-skatten. (6) Cassen var innbitt i sin motstand mot militansen som ble utvist ved det Europeiske Sosiale Forum i Firenze i 2002. (7) Hans svar på hvordan møte USAs imperialisme var at venstresiden burde vurdere å støtte opprettelsen av en europeisk hær, (8) og da protetstene mot G8-møtet på den sveitsisk-franske grensen fant sted sommeren 2003 angrep han bevegelsen for å være i ferd med å bli for radikal. (9)

Enkelte reformistiske ledere har spilt en lignende motsetningsfylt rolle i antikrigsbevegelsen i land som Storbritannia, Italia, Spania og andre steder. Massemobiliseringen den 15. februar 2003 var avhengige av initiativer som ble tatt av den radikale venstresiden, muslimske miljøer og fredsgrupper. Men også deltagelsen til velkjente parlamentariske reformister – for eksempel fra

Demokratisk Venstre i Italia, PSOE i Spania, PASOC i Hellas og i Norge folk som Kristin Halvorsen. At disse deltok bidro til at det var millioner, ikke hundretusener, i gatene 15. februar. Likevel, når krigen først var i gang var det mange som var tilbakeholdne med å gå klart ut mot okkupasjonen og som bare argumenterte for en FN-ledet heller enn en USA-ledet okkupasjon.

På lignende vis har ledende skikkelser i det brasilianske arbeiderpartiet spilt en viktig rolle i å bygge World Social Forum i Porto Alegre i Brasil. Deres deltagelse har gjort at Forumet har blitt et samlingspunkt for aktivister fra hele Latin-Amerika. Nå sitter noen av disse skikkelsene i regjering og samarbeider med IMF om å innføre nyliberalistiske tiltak. World Social Forum-bevegelsen kan vise seg å utfordre denne politikken.

Autonome trender

Ett uttrykk for hvordan bevegelsen «spontant» har begynt å utvikle seg videre fra utgangspunktet, er veksten av det som kan kalles «autonomisme». Begrepet «autonomisme» inneholder en hel rekke veldig ulike ideologiske standpunkter og praktiske handlinger – bygging av massive ensaks-kampanjer, å arbeide gjennom NGO'er, å delta i militante ikkevoldelige direkte aksjoner, understrekning av lokalbasert organisering, «gjør-det-sjøl»-type alternative livsstiler, ulike former for deltakende produksjon, og også brukt om mindretallsmilitansen utvist av Black Bloc rettet mot politi og eiendom. (10) Likevel er det mulig å peke på to fellestrekk som alle disse har til felles.

Typisk er en avvisning av de former for kompromiss og manøvrering vi finner i offisielle politiske kanaler og blant de reformister som ser til slike. Autonome miljøer av alle typer understreker betydningen av aktivitet nedenfra, av hvordan folk begynner å utfordre byråkratiske strukturer. Det er en feiring av hvordan folk i kamp utvikler utrolige initiativer og kreativitet, og i tillegg en økende evne til å organisere seg selv på måter som utfordrer etablerte forestillinger om hierarki.

Autonomisme avviser på samme tid revolusjonær organisering rundt strategiske mål rettet mot systemet som helhet. Fordømmelsen av den revolusjonære venstresiden er like sterk som fordømmelsen av parlamentariske karrierister. Den vil ofte anklage revolusjonære for å se på seg selv som en «fortropp», for å være autoritære, manipulerende og til og med for å være totalitære.

For autonomister er all form for politikk, det være seg for å reformere systemet eller for å avskaffe det, noe som bør holdes separat fra bevegelsen. Noen varianter av autonomisme anerkjenner at politiske partier har en rolle å spille i valg. Men det må foregå utenfor bevegelsen slik at bevegelsen og partiene handler parallelt. Partiene må på ingen måte intervenere innenfor bevegelsen.

Autonomismens styrke ligger i den vekt den legger på aktivitet nedenfra og dens moralske avvisning av alle former for kompromiss med systemet. Men det er vanskelig for den å gå videre fra dette. Det er en påstand om at systemet er grusomt og at måten å slåss på er å utvikle former for handling som gir ulike grupper mulighet til å stadfeste sin uavhengighet fra aspekter ved systemet. Systemet nedkjempes simpelthen ved at mange ulike grupper på denne måten gjør sin egen greie.

Autonomister uttrykker sjelden sine synspunkter teoretisk. Teori er jo tross alt koblet sammen med spørsmål om utvikling av strategier, og autonomisme avviser jo per definisjon strategi ettersom det innebærer en prioritering mellom ulike handlinger, en «hierarkisering» av politiske spørsmål. Noen har likevel forsøkt. Et forsøk er boka Empire, av Michael Hardt og Toni Negri, som blir referert til mer enn den blir lest (språket er til tider mer enn obskurt nok). «Strategien» de legger fram der er grunnleggende en ikke-strategi der konglomeratet av ulike autonome grupper og aktiviteter blir omdøpt til multituden og begrunnes med en metafysisk referanse til Spinoza. I den grad de prioriterer noe er det rollen som informasjonsarbeidere har, hvilket for meg høres ut som en lovprisning av noen av de eksisterende «autonome» gruppene blant folk som har vært gjennom høyere utdanning.

Et annet forsøk er boka til John Holloway, Change the World Without Taking Power. (11) Denne er mer leservennlig enn Empire og, på tross av en litt spesiell terminologi, brukes en del plass på å forklare viktige marxistiske idéer om utbytting og fremmedgjøring, fullendt med en slags formening om arbeiderklassen. Dens angrep på stalinismen og autoritære former for organisering har gjort boka populær i land der dette har dominert det som har kalt seg den revolusjonære bevegelsen (Sør-Asia, Latin-Amerika). Den strategiske konklusjonen er likevel, som hos Hardt og Negri, en avvisning av strategi. Ifølge Holloway vil de ulike gruppenes reaksjoner på systemets brutalitet på en eller annen måte komme sammen og føre til at lenkene som holder oss nede – inkludert statens voldsmakt – går i oppløsning. Det vil aldri bli behov for å ta makten ettersom staten simpelthen vil kollapse etterhvert som autonomiet tar over.

I realiteten er ikke Holloways argumenter noe mer enn en omformulering av den gamle reformistiske tanken om at hvis bare mange nok ønsker å forandre samfunnet så vil herskerklassen bli tvunget til å gi fra seg makten uten at et eneste skudd trenger å bli avfyrt. At Holloway har blitt så populær i deler av Latin-Amerika er en indikasjon på at de (og Holloway) trenger en påminnelse om hva generalene gjorde mot det som virkelig var en «autonom» bevegelse av arbeidere, bønder og innfødte i for eksempel Brasil 1964 eller Chile 1973.

Mye av Holloways oppmerksomhet er likevel ikke rettet mot den spontane oppløsning av staten en eller annen gang i framtiden. Han er først og fremst opptatt av bevegelsens mulighet til å oppnå noe her og nå, uten å måtte bry seg om hva som må gjøres med staten og framtiden. Zapatistene i Mexico er hans favoritteksempel på en bevegelse som, argumenter han, har klart å bli autonome samtidig som statsapparatet er intakt.

Dessverre er virkeligheten noe annerledes. Zapatistene startet som en væpnet bevegelse rettet mot staten. De ble for alvor kjent i 1994 da de satte i gang væpnede opprør flere steder i delstaten Chiapas i sørlige Mexico. De annonserte sin fiendtlighet til nyliberalistisk globalisering og fikk tilhørere over hele verden. De ble et av de første fokuspunkter for bevegelsen som for alvor brøt gjennom i Seattle. Men opprørene i seg selv led nederlag og Zapatistene ble tvunget tilbake til først og fremst å være en forsvarsorganisasjon for urinnvånerne i Lancandon-regionen. Siden den gang har de ved noen anledninger klart å forhandle med den mexicanske regjeringen om forbedringer i urinnvånernes rettigheter i forhold til lokale og regionale styringsstrukturer – spesielt der de har klart å få støtte fra større deler av mexicos arbeidere og bønder, slik de gjorde da de gikk mot Mexico City for tre år siden. Men dette har vært forhandlinger om reformer innenfor et system som totalt sett gjør urinnvånerne fattigere. En journalist sympatisk innstilt til Zapatistene fra den mexicanske venstresideavisa La Jornada skrev for et års tid tilbake:

«Selve strukturen i dagliglivet er i ferd med å bryte sammen under presset fra livet utenfor som er spesielt hardt i disse tider med nyliberalisme, økonomiske nedgangstider og massiv utvandring... Opprørsterritoriet...kan ikke isolere seg selv fra kaffemarkedene, fra markedene for håndtverksprodukter, arbeidskraft, trevirke og andre ressurser, først og fremst fordi mais og andre nødvendige produkter for selvberging bare gir mat til en fjerdedel av året, og alt annet – mat, medisiner, klær også videre – må kjøpes på markedet for penger.»(12)

Urinnvånernes samfunn er praktisk talt låst inne av de mexikanske styrkene som patruljerer veiene inn i regnskogen og dette har igjen ført til en viss intern «militarisering» slik at subcommandante Marcos selv har snakket om at den «militære strukturen i EZLN på et vis har smittet over på tradisjonene for demokrati og selvstyre.» (13) De små reformene som urinnvånerne har oppnådd skal ikke uten videre avfeies. Men å se dem som et tilfredsstillende svar på de grusomhetene som systemet hver dag påfører verden er å falle tilbake på den simpleste form for reformisme. Gjennom å bejuble slike «autonome» bevegelser som et mål i seg selv er Holloway ikke langt unna den hundre år gamle idéen formulert av en av sosialdemokratisk reformismes teoretikerne, Eduard Bernstein: «Bevegelsen er alt, målet intet.»

Dette er ikke et avvikstegn fra Holloway. Autonomisme, i den grad det ikke bare er et spørsmål om moralske besvergelser, men faktisk prøver å gjøre noe med brutalitetene i dagens system, faller lett over i reformisme, om dog radikal reformisme. De som er tiltrukket av autonomismens antiautoritære fokus på kamp nedenfra kan bare beholde et slikt fokus hvis de begynner å stille spørsmålstegn ved noen av dens andre prinsipper.

Radikal reformisme

Reformisme handler om mer enn bare å manøvrere innenfor etablerte politiske strukturer. Det handler også om å mobilisere folk til å utøve press på disse strukturene. Og samtidig som enkelte reformistiske ledere slutter å trekke bevegelsen framover kan andre fortsette å gjøre det. I Storbritannia kan for ekspempel Tony Benn, parlamentsmedlem for Labour Jeremy Corbyn og europaparlamentsmedlem fra de Grønne Caroline Lucas, som alle sammen har tiltro til det parlamentariske systemet, fortsette å spille en viktig rolle i å bygge og videreutvikle antikrigsbevegelsen. En tilsvarende rolle i å bygge bevegelsen internasjonalt har forfattere og skribenter som George Monbiot, Susan George og Naomi Klein. De er viktige i å framføre argumenter mot nyliberalisme og krig, samtidig som de tar det for gitt at forandring til syvende og sist vil komme gjennom å utøve press på det eksisterende systemet. De sier at spørsmålet om reform eller revolusjon er irrelevant i verden i dag, følgelig er alt vi kan gjøre å kjempe for reformer.

Radikale reformister er ofte mer oppmerksomme på spørsmål om strategi og taktikk for bevegelsen enn «rene» autonome. De ser at noen spørsmål er viktigere enn andre og må prioriteres over andre ting skal vi være effektive. De har en forståelse for at bevegelsen står opp i mot fiender som vil knuse dem (og i noen tredje verden land også aktivistene) hvis ikke de finner ut når det er riktig å slåss, hvordan det er riktig å slåss og med hvilke krefter. De ser at vi ikke kan følge autonomistenes oppskrift om bare å «gjøre sin egen greie». Dette fører også til den tilsynelatende motsetningen at radikale reformister ofte har en klarere forståelse av hva bevegelsen må gjøre framover enn de tilsynelatende mer radikale autonome.

Samtidig kan radikale reformister ende opp med å akseptere autonome argumenter på samme måte som autnomome faller over i radikal reformisme. For eksempel har Tony Benn når han blir møtt med spørsmålet om hva som kan gjøres med ledelsen i New Labour, gjentatte ganger svart at det ikke er ledelsen som er viktig, men bevegelsen nedenfra – som om bevegelsen nedenfra kan bygges uavhengig av det som skjer på toppen. George Monbiot kan, etter å ha skrevet en bok der han skisserer en plan for å reformere verden gjennom å forandre FN, uttale at det er «totalitært» å ønske politisk klarhet innenfor bevegelsen. (15) Naomi Klein bejubler kreativiteten til piqueteros-bevegelsen i Argentina men bidrar sjelden til å løse de problemene de står overfor. (16) I de tilfellene der å øve press på eksisterende institusjoner fører til en blindvei vil radikale reformister ofte falle tilbake til simpelthen å hylle kreativiteten som kommer nedenfra. De løper fra behovet for å meisle ut strategi og taktikk for kampen og ender opp med, på samme måte som de autnomome, å rettferdiggjøre sitt ståsted ved å prate om behovet for å holde politikk utenfor bevegelsen.

Den revolusjonære trenden

Dette er trenden som insisterer klart på at fienden er kapitalismen og at nyliberalismen er et ideologisk uttrykk for kapitalismen på det nåværende stadie. Dette stadiet innebærer også at stater tar i bruk væpnede styrker for å forsvare «sin» kapitals politiske og økonomiske interesser. Med andre ord, den revolusjonære trenden ser på imperialismen som en naturlig følge av kapitalismen og ser ikke staten som et middel for å utjevne systemets mangler. En forandring krever at arbeidere og andre utbyttede organiserer seg med det for øye å erstatte dagens stat med sin egen og overta produksjonskreftene.

For å være ærlig så var den revolusjonære trenden marginal innenfor bevegelsen da den tok av for fem år siden og er i stor grad fortsatt en minoritet. Dens svakhet var et produkt av lange perioder med nederlag og demoralisering. Når bevegelser lider nederlag, og aktivister opplever at innsatsen deres ikke gir resultater og tvert i mot fører til at de blir angrepet for sin innsats, er det relativt få som klarer å holde fast ved troen på at det går an å forandre verden – spesielt når de i tillegg blir marginalisert fra størstedelen av arbeiderklassen. De ender opp med å forsvare idéer som har liten resonnans blant arbeidere som opplever nederlag på nederlag. Organisasjonene har problemer med å opprettholde seg selv ettersom folk faller fra, utslitte, desillusjonerte og noen ganger vunnet til ikke-sosialistiske idéer. Nye medlemmer rekrutteres kun en eller to om gangen. I beste fall klarer de å hodet over vannet – istedenfor å bevege seg framover .

I tillegg til dette førte også årene med nederlag uungåelig til en tendens til sekterisme blant dem som holdt fast ved den revolusjonære tradisjonen. De kunne bare overleve gjennom å føle at de hadde rett, mot resten av verden, inkludert de som trakk seg ut fra det revolusjonære klimaet på 60- og 70-tallet for å involvere seg i ensakskampanjer og identitetspolitikk. Dette kunne føre til en ekstremt defensiv holdning hos revolusjonære i møte med nye bevegelser påvirket av slike argumenter. De falt lett inn i en sekterisk praksis som betydde å stille seg ved siden av slike bevegelser, og noen ganger avvise dem totalt, og de gjorde det dermed enklere for aktivister i disse bevegelsene å avfeie den revolusjonære innfallsvinkelen umiddelbart, selv etter at de begynte å se svakheter med både den reformistiske og den autonome framgangsmåten.

Til sist har arven etter stalinismen gjort at mistenksomheten mot revolusjonær politikk er stor blant mange i bevegelsen. De frykter at revolusjonære bare ønsker å bruke bevegelsen for å tjene sine egne politiske prosjekter. At mange revolusjonære organisasjoner så på regimene som falt i 1989-1991 som på et eller annet vis sosialistiske, eller i hvert fall «degenererte» arbeiderstater, oppmuntrer til en slik mistenksomhet. Denne mistenksomheten har til og med ført slått tilbake på noen organisasjoner på den ytterste venstesida, som selv oppfattet østblokken som på en eller annen måte bedre enn Vesten, i dag sier at politiske intervensjoner fra ytterste venstre bare er et forsøk på å profitere på bevegelsen. Dette karakteriserer for eksempel holdningen til ledelsen i Rifondazione Communista i Italia og mange i Ligue Communiste Revolutionaire i Frankrike. (18)

Resultatet av dette er at man ser seg blind på hvordan det i bevegelsen, som i alle store kamper, «spontant» fører til diskusjoner som, enten man liker det eller ikke, har politiske parametre. Og hvis revolusjonære ikke gir en organisert retning i disse diskusjonene så vil de automatisk vinnes enten av dem (reformistene) som tilbyr en strategi for å jobbe innenfor systemet for å forandre det, eller av dem (autonomistene) som ikke tilbyr noen strategi i det hele tatt.

Noter:

1. C. Harman: Anti-capitalism: Theory and Practice, International Socialism Journal 88 (høsten 2000), s. 94

2. Se for eksempel Susan George i Socialist Review, september 2001: «Jeg kan ikke med god samvittighet oppmuntre våre medlemmer til å risikere liv og lemmer for å delta i demonstrasjoner der vi har politiet som skyter på oss på den ene siden og Black Bloc, infiltrert av politiet og fascister, løper løpsk og er tilsynelatende uvillig til å kontrollere sine egne medlemer.» Heldigvis har Susan George fortsatt å demonstrere, uavhengig av hvordan hun følte det like etter Genova.

3. For flere detaljer om bevegelsens reaksjoner på 11. september, les S. Ashman: The Anti-capitalist Movement and the War, International Socialism Journal 98, (våren 2003), s. 7-22.

4. Sitert i S. Hook, Hegel and Marx

5. Flere detaljer om Cassens linje, se hans bok Tout a Commencé à Porto Alegre, Paris 2003.

6. Som over.

7. Som ober, s. 128.

8. B. Cassen: Trois questions pour ATTAC, mai 2003. www.france.attac.org

9. Dette gjorde han blant annet på et møte organisert av sveitsiske ATTAC i Geneve, på tross av at tidligere talere hadde unngått en konfrontasjonslinje.

10. Indymedias nettsted hadde en rekke debatter mellom «ikke-volds»-linjen til de «hvite overallene» og tilhengerne av Black Bloc i innspurten til demonstrasjonene i Genova.

11. J. Holloway: Change the World Without Taking Power, London 2002

12. G. Almeyra: EZLN; un viraje importante, Viento Sur 70, oktober 2003, s. 55.

13. La Journada, Mexico City, 28. juli 2003, sitert i G. Almeyra, som over, s. 54.

14. The Communist Party of Britain, må ikke forveksles med den sekteriske gruppen som kaller seg the Communist Party of Great Britain.

15. Dette gjorde han på et møte organisert av Globalize Resistance på World Social Forum i Mumbai, januar 2004.

16. En rekke artikler i the Guardian.

17. A. Bertho: Un Social Très Politique, i Critique Communiste 169-170 sommer/høst 2003, s. 184.

18. Se ulike bidrag til en diskusjon om «Mouvement Social et Politique» i Critique Communiste 169-170, som over.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.