IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

stwcsmall.jpg

Ny europeisk venstreside i vekst

En ny venstreside, som representerer dagens protestbevegelser mot kapitalistisk globalisering, er i rask vekst. I Tyskland, England, Skottland, Frankrike og Italia vokser nye partier frem som stiller seg i spissen mot krig, klimaoppheting, privatisering, arbeidsløshet og nedbryting av velferdsstaten.

linje

Publisert: 01.12.2004

På et fellesmøte kalt «The new left in Europe», under årets europeiske sosiale forum i London, stilte talspersoner fra nye og raskt voksende venstresidepartier i flere europeiske land opp. De struttet av selvtillit.

Høyresidens tradisjonelle løsning, om markedet som svar på alle behov, fikk gjennom åtti- og nittitallet et sterkt fotfeste. Stadig flere har fått nok av dette angrepet på trygghet og velferd. En ny sosial bevegelse har derfor vokst frem for en annen mulig verden.

I takt med at de gamle sosialdemokratiske partiene mange steder har vært ute av stand til å forsvare folks interesser, har nye grunnplansbevegelser blitt dannet. En ny venstreside er i støpeskjeen.

I Norge har det nye politiske engasjementet tatt form av nettverk som ATTAC, Fredsinitiativet og Globaliseringskonferansen. Disse alliansene har etterfulgt lange år fra starten av åttitallet med lite aktivitet og skittkasting på venstresiden.

Denne tiden virker imidlertid forgangen, og en ny politisk venstreside blomstrer opp over hele Europa. I Storbritannia heter det nye partiet Respect, i Tyskland Wahlalternative Arbeit und Soziale Gerechtigkeit (WASG), i Skottland Scottish Socialist Party, i Frankrike Ligue Communiste Révolutionnaire (LCR) og i Italia Rifondazione Comunista.

Respect for folket

– Intet annet enn en mektig ny politisk kraft har kommet til verden, erklærte George Galloway, parlamentsmedlem for RESPECT ved oppstarten.

– En av de viktigste karaktertrekkene ved Respect er at vi er internasjonalistiske. Vi står i tradisjonen til den franske revolusjonen, Karl Marx, James Connoly, Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht, Anthonio Gramsci, De spanske brigadene, partisanene i Hellas, Jugoslavia og Italia, Che Guevara, Patrice Lumumba og Intifadaen, forkynnet Galloway under det sosiale forumet i London.

Respect er en mangslungen koalisjon av forskjellige krefter og ikke et enhetlig parti. Programmet inkluderer motstand mot krig, nyliberalisme, rasisme og sexisme. De tre viktigste grupperingene i koalisjonen er tidligere aktive medlemmer i Labour-partiet, ytterste venstreorganisasjoner, inkludert Socialist Workers Party, og progressive muslimer.

På knapt et år har det nye britiske partiet oppnådd å få et medlem i parlamentet, vunnet 250.000 stemmer i valget til EU-parlamentet, fått 4,8 prosent i borgermestervalget i London og tatt kontrollen over stadig flere lokale valgkretser.

Labour stuper

Respect sprang ut fra den svære antikrigsbevegelsen i Storbritannia, en allianse mellom britisk muslimer og venstresideaktivister, som 15. februar 2003 lykkes med å mobilisere to millioner mennesker mot krig. Siden har alliansen gjennomført flere av de største protestene i britisk historie.

Ifølge Galloway, er partiet det raskest voksende i landet, med 40 nye medlemmer hver dag. Mange av de som stemmer på partiet er misfornøyde Labour-velgere.

Kontrasten til nettopp Labour er stor. Med statsminister Tony Blair i spissen har partiet stupt i oppslutning. Siden 1997 har Labour halvert medlemstallet sitt og er nå nede i 170.000 medlemmer.

Spesielt partiledelsens håndtering av Irak-konflikten og tette allianse med Bush har fått begeret til å renne over for mange tidligere støttespillere. I praksis har Labour vist seg som minst like effektive til å privatisere og legge til rette for kapitalen som deres konservative forgjengere.

Nytt tysk venstreparti

Tyskland er eksempelet på at kapitalens offensiv tvinger vanlige folk mot venstre i politikken. Startskuddet for det nye politiske partiet WASG, Wahlalternative Arbeit und Soziale Gerechtigkeit (Valgallianse for arbeid og sosiale rettigheter) gikk i mars i år.

En gruppe sentrale fagforeningstillitsvalgte offentliggjorde at de ville danne en ny politisk allianse som antageligvis ville stille mot rikskansler Gerhard Schrøder i presidentvalget i 2006.

På kort tid fikk utbruddet stor oppmerksomhet. Det skyldes initiativtagernes tyngde i arbeiderbevegelsen. Alle hadde vært med i det sosialdemokratiske partiet SPD i mer enn 35 år, og utgjorde SPDs ryggrad i fagbevegelsen.

Siden utbruddet har hele 5000 personer meldt seg inn i WASG, som nå er i ferd med å danne lokallag over hele Tyskland. SPD har derimot tapt 130.000 medlemmer siden 1998. Det nye oppgjøret representerer en tilspissing i SPDs krise, siden den nå også har spredd seg til partiets hjerteland.

Verste angrep siden krigen

SPD-lederen Schrøder står i spissen for de verste angrepene på den tyske velferdsstaten siden andre verdenskrig – verre enn under den konservative og korrupte rikskansleren Helmut Kohl. Målet med innsparingene, kalt Agenda 2010, er å styrke Tysklands konkurranseevne i forhold til USA.

Ifølge Agenda 2010 skal staten redusere arbeidsløseutbetalingene med en tredjedel fra januar 2005. De arbeidsløse må takke ja til alle jobber, også om de er betalt langt under normale tariffer. Nye arbeidsregler gjør det atskillig lettere å leie inn og si opp ansatte. Pensjoner blir frosset – i praksis redusert på grunn av inflasjonen. Avgifter innføres på helsepleie. Konsernene får derimot skattereduksjoner.

Etter bekjentgjøingen av kuttplanen har hundretusener av tyskere deltatt i noen av de kraftigste sosiale protestene i etterkrigstiden. I april deltok en halv million mennesker i Køln i en demonstrasjon mot Schrøder. Dette var den kraftigste faglige mobiliseringen mot en sosialdemokratisk regjering noensinne. Siden har mandagsdemonstrasjoner, hvor folk roper slagordet fra 1989, «vi er folket», blitt hverdagskost.

Fredspakten mellom arbeid og kapital har blitt revet i filler av regjeringen og arbeidsgiverne. Titusener av mennesker som ikke har oppfattet seg selv som radikale, har deltatt i protester for første gang i deres liv.

Røde Italia

Italia har sett de hardeste konfrontasjonene i Europa mellom arbeid og kapital, mellom demonstranter og politi og mellom venstreside og høyreside de siste tre årene. Sosialdemokratiet har kollapset. Millioner har deltatt i generalstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner.

Det italienske partiet Rifondazione Comunista (PRC) har vokst til rundt 100.000 medlemmer og er det naturlige referansepunktet for ungdommer, radikalere og sinte arbeidere som ønsker å protestere i gatene, kjempe på arbeidsplassene og forene kampen mot krig med kampen mot kapitalismen.

Partiet oppfattes som de sosiale bevegelsenes politiske talerør. I det siste valget til EU-parlamentet fikk partiet 6,1 prosent oppslutning, som totalt utgjorde 1.926.000 stemmer.

En ny samfunnsmodell

– Konfrontert med ekstrem høyrepolitikk er vi tvunget til å holde frem et alternativ – av fred mot krig og av en ny samfunnsmodell mot nyliberalisme. Alternativet er ikke et detaljert program eller en enhet mellom de eksisterende politiske kreftene. Heller ikke handler det om å forsvare dagens demokrati. Vi må snarere starte fra den viktigste kilden til håp, som er bevegelsen mot kapitalistisk globalisering, mener partileder Fausto Bertinotti.

Partiet ble til i 1991 som en utbryter av det italienske kommunistpartiet. Siden den gang har partiet tatt et oppgjør med stalinistisk ideologi.

Under protestene mot G8-toppmøtet i Genova i 2001 sto partiet som en sentral kraft i mobiliseringen av de 300.000 menneskene som gikk i gatene. Underveis i protestene skjøt politiet ned og drepte unggutten Carlo Giuliani – et åpent forsøk på å undertrykke de nye sosiale bevegelsene. I etterkant gikk Bertinotti ut på den nasjonale TV-kanalen RAI 1 og oppfordret til massiv motstand.

Partiet har mobilisert mot krigene i Afghanistan og i Irak, bidratt i de fire generalstreikene den italienske arbeiderbevegelsen har arrangert de siste to årene og organisert masseprotester mot den ekstreme høyrestatsministeren Silvio Berlusconi.

Det franske unntaket

Frankrike er unntaket fra mønsteret beskrevet ovenfor – sosialdemokratene har nemlig der klart å vokse på bekostning av den antikapitalistiske venstresiden. I presidentvalget i 2002 fikk partiene Lutte Ouvrière (LO) og Ligue Communiste Révolutionnaire (LCR) et historisk gjennombrudd med utrolige ti prosent av stemmene.

Den revolusjonære venstresiden kapret stemmer fra det sosialdemokratiske Parti Socialiste og kommunistpartiet PCF. Som tilfellet var i andre land, hadde den tradisjonelle venstresiden fortsatt med å privatisere og kutte ned på velferd i like stort tempo som deres konservative forgjengere. Mange velgere følte seg sviktet og desillusjonerte av disse partiene (og de grønne) etter fem år ved makten.

I regionalvalget to år senere, våren 2004, gikk oppslutningen for den radikale venstresiden imidlertid kraftig ned og endte på 5 prosent. I EU-parlamentsvalget tre måneder gikk det enda dårligere for trotskistpartene, som da endte på 2,4 prosent.

Brakvalg for nazistene

Resultatene er umulige å forstå uten å ta med i regnestykket brakvalget for nazistpartiet Front National og dets leder Le Pen, som gikk videre til andre valgrunde i presidentvalget i 2002. Sannsynligvis stupte LCR og LO i valgene fordi de i for liten grad hadde forstått hvilket vendepunkt naziseieren var.

Skremt av Le Pens suksess gikk svært mange tilbake til det partiet de oppfattet som den oppslutningsmessig største motvekten til nazistene, sosialdemokratene, som har vokst kraftig i ettertid. Riktignok nok hadde disse stått i spissen for nyliberalistiske angrep. Men folk oppfattet helt korrekt at noe sto større sto på spill, å stoppe nazisters fremvekst. Istedenfor å rette hovedstøtet mot Le Pen fortsatte LCR og LO å spille ut argumentene som hadde gitt dem suksess tidligere, nemlig et hardkjør mot sosialdemokratiet.

Snevert og sekterisk

Dette ble i den konkrete situasjonen rettmessig oppfattet som snevert og sekterisk. Den revolusjonære venstresiden burde istedenfor stilt seg i spissen for kampen mot Front National, for eksempel ved å bygge en bred front mot nazistene <@k>sammen med<@$> den tradisjonelle venstresiden og fagbevegelsen. Siden de revolusjonære var ute av stand til å hovedprioritere denne kampen gikk mange tilbake til sosialdemokratiet, som de oppfattet som en sterkere kraft i denne kampen.

Den politiske bakgrunnen for en slik prioritering fra den radikale venstresiden skyldtes en politisk strømning, som særlig har slått inn i Frankrike, Spania og Italia, om at tiden har rent ut for reformismen og sosialdemokratiet. Frankrike viser at så ikke er tilfelle. Det samme gjør sosialistpartiets seier i Spania.

Venstresidevekst

Historien om den europeiske venstresiden er i dag hovedsakelig historien om en venstreside i vekst og under radikalisering. Over hele Europa vokser alternative og sosiale bevegelser frem. Denne sier «Vår verden er ikke til salgs» og «Stopp okkupasjonen i Irak».

Bakgrunnen for denne veksten skyldes hovedsakelig to ting – for det første en ny «bevegelse av bevegelser», sentrert rundt kamp mot kapitalisme og krig. For det andre den gamle venstresidens, sosialdemokratiets, svik mot arbeiderklassen. Sosialdemokratiets svik fører i alle land til økte angrep på vanlige menneskers liv, noe folk naturlig nok søker å organisere seg for å kjempe tilbake mot. Når det gamle sosialdemokratiet ikke er i stand til å gjøre jobben, søker mange etter nye organisasjoner, blant annet det revolusjonære venstre.

Dessverre kan også den ytre høyresiden vokse i en situasjon hvor folk er desperate etter alternativer. Kun der den radikale venstresiden klarer å komme med konkrete løsninger på aktuelle politiske utfordringer vil den kunne vokse. Felles for Respect, Rifondazione Comunista, Wahlalternative Arbeit und Soziale Gerechtigkeit, Scottish Socialist Party og Ligue Communiste Révolutionnaire er deres aktive stillingstagen mot kapitalens angrep. Britiske og italienske sosialister har i tillegg stilt seg i spissen for kampen mot krig og imperialisme.

Det er i bevegelse mot krig og global kapitalisme at en ny og revolusjonær venstreside kan vokse frem. Det er likevel ikke gitt at folk som er mot irakkrigen eller privatisering er for sosialisme. Utviklingen av et revolusjonær og kjempende venstreside er ikke desto mindre avgjørende for å begrave kapitalismen. Ønsker man seg vekk fra dagens system må man også åpent slåss for det.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.